Blir det bedre?

[Anonym bruker]

Jeg og samboer er ikke sammen mer, men må bo sammen litt til så våre nye boliger kan flyttes inn i. Og jeg hater å måtte bo med ham fortsatt.

Var jeg som ville ut av forholdet, det har vært dødt lenge, null sex, null fysisk kontakt, null respekt, null empati, såvidt kommunikasjon. Han har levd som om han bor hjemme hos mor, gjør til nød bittelitt husarbeid om jeg maser lenge nok, men da med surmuling hele tiden. Bidrar minst mulig, også økonomisk, deltar minst mulig. Er lite fysisk her pga jobb, og når han er her er han ikke emosjonelt tilgjengelig, så nå orket jeg ikke mer. Barna tok det greit, de er jo vant til at pappa er fraværende. 

Men, problemet mitt er at hjernen min hele tiden kverner og kverner på alt negativt ved exen. Når jeg ser tilbake fatter jeg ikke hvordan jeg kunne ha så dårlig dømmekraft at jeg ble sammen med ham. Han ser ikke ut, han er ikke flink til noe, han er ikke snill og grei, og han tjener dårlig, så er liksom ingen plusser heller.

Og nå når jeg er helt ferdig med ham, eller det har vel gått over til forakt fordi jeg ventet for lenge, så ser jeg jo alle røde flagg oppigjennom tiden sammen. Helt fra starten egentlig og flere og flere etterhvert til det bare er helrødt etter vi fikk barn. Jeg fatter ikke at jeg har godtatt denne oppførselen og behandlingen og jeg virkelig hater ham nå og vil ham ikke noe godt egentlig. Blir dette bedre? Blir det lettere når vi ikke bor sammen mer? Vi må jo fortsatt ha kontakt pga barna, og han er rimelig hjelpesløs, så jeg vil tro jeg må hjelpe med mye for at barna skal ha det greit 🥴

Mye av problemet er at han nok har drevet med endel manipulasjon og gaslighting, som ikke jeg har sett at det har vært, før nå. Jeg har tenkt at ting har vært min skyld, at jeg er utakknemlig at jeg burde alt mulig mer, at jeg ikke har rett til å reagere eller kreve osv. For det har han jo hele veien sagt, og alt har jo alltid vært min skyld i følge ham. Jeg er jo snill og omsorgsfull og fleksibel, så jeg har jo blitt lurt trill rundt og ser jo nå at dette "bildet" han har malt er feil. Jeg har ikke skyld i alle ting og jeg har gjort og tålt mye mer enn jeg burde. Jeg har jo båret hele forholdet, og i tillegg lagt til rette for at HAN skulle ha det akkurat slik han ville, lagt mitt liv på is for ham og familien, og spist kameler daglig. 

Føler at denne kverningen på alt det negative bare vil fortsette, det jeg trenger er jo at han sier han ser at han har gjort feil, men jeg vet jo at det aldri skjer. Han har aldri sagt unnskyld til meg... for han gjorde jo aldri noe galt, det var jo meg det var noe feil med, feks måten jeg reagerte på når han var urimelig mot meg. 

Kan det hjelpe å snakke med noen? Familievernkontoret er kanskje ikke aktuelt siden det er slutt? Meklingen syntes jeg kun virket som å være et møte for å ha hatt det. 

Anonymkode: e0a19...4b1

[MissSaigon]

Jeg syns absolutt at det virker som en god ide å snakke med noen. I vår kommune har vi et lavterskeltilbud hvor man kan få timer med psykiatrisk sykepleier uten henvisning fra lege, kan du sjekke om dere har noe lignende. 

Du trenger nok både hjelp til å sortere og til å lufte ut litt, for din egen skyld og for barnas. Som du sier så må du forholde deg til han videre og det virer som du kan ha nytte av hjelp til å sette grenser. Det blir ikke ditt ansvar å legge til rette for at han kan ha barna, det må han ta ansvar for selv. Han vil vel ikke la barna sulte og fryse, og kanskje han tilogmed kan vise litt initiativ når han vet at det ikke er noen andre som står klar til å rydde opp etter han (det er lov å håpe).

Hvordan er stemningen i heimen nå, er han bedre eller verre enn før du ga beskjed om at det er slutt? 

Uansett så heier jeg på deg og håper at du snart får starte ditt nye liv uten en ekstra unge å passe på ❤️ 

[Anonym bruker]

MissSaigon skrev (24 minutter siden):

Jeg syns absolutt at det virker som en god ide å snakke med noen. I vår kommune har vi et lavterskeltilbud hvor man kan få timer med psykiatrisk sykepleier uten henvisning fra lege, kan du sjekke om dere har noe lignende. 

Du trenger nok både hjelp til å sortere og til å lufte ut litt, for din egen skyld og for barnas. Som du sier så må du forholde deg til han videre og det virer som du kan ha nytte av hjelp til å sette grenser. Det blir ikke ditt ansvar å legge til rette for at han kan ha barna, det må han ta ansvar for selv. Han vil vel ikke la barna sulte og fryse, og kanskje han tilogmed kan vise litt initiativ når han vet at det ikke er noen andre som står klar til å rydde opp etter han (det er lov å håpe).

Hvordan er stemningen i heimen nå, er han bedre eller verre enn før du ga beskjed om at det er slutt? 

Uansett så heier jeg på deg og håper at du snart får starte ditt nye liv uten en ekstra unge å passe på ❤️ 

Takk❤️ Skal sjekke med kommunen. 

Sette grenser trenger jeg ja. Merker at det hverken greier eller tør jeg nå. Ikke vet jeg lengre hva som er greit heller, er fortsatt der at jeg nok lar mye gå fordi jeg tror det er greit sånn.

Nei, han lar de ikke hverken fryse eller sulte, men tror ikke det blir så kjekt der heller. Han er ikke god på å huske å dusje selv engang, eller feks pusse tenner på morgen selv, så det blir det lite av der på barna.

Bytte på senger og fjerne støv er heller ikke oppgaver han kommer til å gjøre før det VIRKELIG trengs, pga feks lukt i sengetøyet. Han HATER husarbeid, og er typen som mener at håndklær egentlig ikke trenger vask for en bruker de jo etter man har vasket seg. Jeg må hive hans håndkle til vask innimellom for at det ikke skal stinke på badet og se ekkelt ut med alle de brune flekkene. 

Kaffekoppen trenger heller ikke vask for det er jo bare han som bruker den og til kaffe hver gang. Den ser altså så ekkel ut, så den må jeg også tvangsvaske. 

Slike ting gjør at jeg er redd han bare blir verre av å slippe ytre påvirkning, heller enn å begynne å ta ansvar selv. Er jeg på ferie med barna en uke mens han har jobbuke så legger han seg ikke i senga, bare slokner på sofaen og lager seg ikke middag feks. Og drikker mye. Kan jo virke som DET er den sanne ham da?

Stemningen var nok verre før, var ganske grei fra min side rett etter bruddet siden jeg følte jeg kunne puste igjen, men nå når det har gått noen mnd og han fortsatt bare slasker rundt uten å ta hensyn, så går jeg og koker hele tiden. Blir sur hver gang jeg ser ham eller må skritte over en haug med klær han har lagt fra seg. Så nå er det helt klart jeg som får skylda for dårlig stemning, han er påtatt "glad" nå, men jeg greier ikke spille lengre, har gjort det i så mange år før det rant over. 

Anonymkode: e0a19...4b1

[Anonym bruker]

Når du har fått ham ut av huset og fått litt tid for deg selv, kommer du til å føle deg så glad og fri. Hold ut nå mens du venter. Du har gjort den rette avgjørelsen og det er det viktigste. Fra nå av blir livet ditt mye lettere. Vær stolt av deg selv, prøv å glemme det som har vært og gled deg til fremtiden uten ham. 

 

Anonymkode: 5e5bd...f9f