Å miste sine foreldre

[Anonym bruker]

Mamma døde for fire år siden, hun var helt klar helt til det siste, og jeg savner henne sårt, men jeg synes samtidig det var godt hun fikk slippe - hun var fryktelig sliten.

Pappa lever fremdeles, men han er ikke med i virkeligheten. Han er sterkt preget av Alzheimers, og er sykehjemspasient. Han kjenner ikke meg, han kjenner ingen av barna sine, han kjenner ikke sin egen bror, eller mammas søster, altså sin svigerinne. Han er i ferd med å miste språket, han sliter med uttale. Det gjør det vanskelig å forstå hva han sier, og det lille som er forståelig - det finnes det ikke mening i. Jeg besøkte han tidligere i uka, og da bablet han om ei dame, mulig det er ei som bor på samme avdeling. Altså - gubben er 94 år! Men mamma har han ingen minner om. 

Dette mennesket ser ut som pappa, men det er ikke pappa! Hvorfor skal han måtte leve? Han går noen få skritt med støtte, ellers sitter han i rullestol eller ligger i senga. Han spiser godt, og er ifølge pleier pleierne snill og grei. Likevel - dette er ikke pappa! 

Blæh... Nattens hjertesukk! 

Anonymkode: be065...b5f

[Anonym bruker]

Så vondt ❤️

Anonymkode: 20689...2b4

[Anonym bruker]

Du har allerede mistet pappaen din, det er forferdelig å være vitne til den sykdommen. Stakkars både han og dere. Det er ikke et verdig liv 💔 sender deg tusen klemmer ❤️

Anonymkode: 47fc6...310

[Anonym bruker]

Jeg føler med deg! Selv har jeg ikke kontakt med min far, så min morfar ble en form for farsskikkelse for meg, og vi hadde et utrolig nært forhold. Da han ble dement og pleietrengende mot slutten, klarte jeg ikke å håndtere det. Det føltes som om han var død, og samtidig var han jo ikke det, så det var på et vis ikke lov å sørge. Da han faktisk døde, ble det mye vanskeligere enn jeg hadde trodd, fordi følelsene ble så fryktelig blandet. På én side følte jeg lettelse, og dertil dårlig samvittighet på grunn av den følelsen. På den andre siden kunne jeg endelig la sorgen over å miste ham få lov til å slippe skikkelig fri. Totalt ble det mye mer overveldende og vondere enn sorger jeg har opplevd ved dødsfall tidligere, og senere, så det kan kanskje være lurt av deg å få bearbeidet følelsene du sitter med nå. Du har faktisk lov å sørge, og du har lov å føle at du har mistet begge foreldrene dine, for egentlig har du jo det. God klem ❤️

Anonymkode: e7fc3...616

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 timer siden):

Mamma døde for fire år siden, hun var helt klar helt til det siste, og jeg savner henne sårt, men jeg synes samtidig det var godt hun fikk slippe - hun var fryktelig sliten.

Pappa lever fremdeles, men han er ikke med i virkeligheten. Han er sterkt preget av Alzheimers, og er sykehjemspasient. Han kjenner ikke meg, han kjenner ingen av barna sine, han kjenner ikke sin egen bror, eller mammas søster, altså sin svigerinne. Han er i ferd med å miste språket, han sliter med uttale. Det gjør det vanskelig å forstå hva han sier, og det lille som er forståelig - det finnes det ikke mening i. Jeg besøkte han tidligere i uka, og da bablet han om ei dame, mulig det er ei som bor på samme avdeling. Altså - gubben er 94 år! Men mamma har han ingen minner om. 

Dette mennesket ser ut som pappa, men det er ikke pappa! Hvorfor skal han måtte leve? Han går noen få skritt med støtte, ellers sitter han i rullestol eller ligger i senga. Han spiser godt, og er ifølge pleier pleierne snill og grei. Likevel - dette er ikke pappa! 

Blæh... Nattens hjertesukk! 

Anonymkode: be065...b5f

Er faktisk i lignende situasjon. Mor døde i våres. Far har altzheimer og skal flytte på hjem til uken. Men jeg pleier å tenke at han har det kanskje bra i hans universum. Jeg håper det.
Jeg håper at han lever, (i sin verden), en stund til.

Anonymkode: 3a638...12f

[Anonym bruker]

Å miste folk til demens betyr å miste dem langsomt. På en måte kan det være «godt» fordi man får tid til å prate ut og venne seg til tilværelsen uten å ha foreldre å støtte seg til, samtidig er det en stor sorg både å se noen du er glad i streve og svinne hen og å miste det som har vært trygt og konstant gjennom livet. 
 

Klem til deg. 

Anonymkode: 2bd8d...bee

[Anonym bruker]

Du har min medfølelse. Dette er skikkelig tungt å leve gjennom. Du står midt i ventesorgen, en vanskelig type sorg å ha. Sender deg en stor klem.

Anonymkode: 9d05e...921

[Anonym bruker]

Det har faktisk et navn, ventesorg.

Man har mistet personen, men siden personen lever kan man ikke sørge skikkelig 

Her er det svigerfar som er 91 år og helt dement. Vanskelig for å snakke, klarer ikke stå eller gå lenger og kjenner ikke noen av oss

Vi pleier ta med hunden på besøk, det er eneste gangen vi ser han smile, med hendene begravet i hundepels. 

Han ble skikkelig vulgær, han som alltid har vært så mild og forsiktig. De kunne nesten ikke ha han på fellesrommet, for han var så slibrig mot de andre kvinnelige pasientene. Han snakket om fitte, puling og allverdens. Han har oldebarn som nesten ikke kunne komme på besøk.

Men så ble han dårligere og dårligere til å snakke, og får nå bare presset frem enstavelsesord. Hører dårlig også, så han sitter liksom bare der i sin egen verden

God apetitt, sterkt hjerte, kan sikkert leve både 5 og 10 meningsløse år til 🙈

Anonymkode: e2d57...b07

[Anonym bruker]

Det er en sorg når en forelder blir dement. Man mister de gradvis. Min far er også på pleiehjem og dement. Han husker oss alle, prater og husker det som var før. Men husker ikke det som er nå. Når jeg besøker pappa føler jeg trygghet. Samtidig kan han ikke støtte meg slik som før. Jeg går gjennom en vanskelig periode nå, men kan ikke dele det med han og få støtte. Har lyst å legge meg i fanget hans å gråte, men han er jo ikke der mentalt for meg lengre. Dette synes jeg er trist og vondt. Det vondeste for oss pårørende må være at foreldre ikke kjenner igjen sine egne barn ❤️ Har du noen gamle album med bilder fra huset hans og før i tiden som han kan se på? De husker ofte det som var for 40 år siden. Føler med deg. 
 

Anonymkode: c7926...2f4

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Det er en sorg når en forelder blir dement. Man mister de gradvis. Min far er også på pleiehjem og dement. Han husker oss alle, prater og husker det som var før. Men husker ikke det som er nå. Når jeg besøker pappa føler jeg trygghet. Samtidig kan han ikke støtte meg slik som før. Jeg går gjennom en vanskelig periode nå, men kan ikke dele det med han og få støtte. Har lyst å legge meg i fanget hans å gråte, men han er jo ikke der mentalt for meg lengre. Dette synes jeg er trist og vondt. Det vondeste for oss pårørende må være at foreldre ikke kjenner igjen sine egne barn ❤️ Har du noen gamle album med bilder fra huset hans og før i tiden som han kan se på? De husker ofte det som var for 40 år siden. Føler med deg. 
 

Anonymkode: c7926...2f4

Han har bilder av mamma og seg selv som unge, og fra da vi "ungene" var små. Han aner ikke hvem de er. Jeg sa navnet mitt, men det ga overhodet ingen assosiasjoner. 

Takk for gode ord, alle, jeg måtte bare få det ut. 

Anonymkode: be065...b5f