I kveld advarte jeg mannen

[Anonym bruker]

Den berømmelige dråpen.
Fortalte mannen rett ut etter dette at dersom ikke det skjer endringer så vil jeg gå.
Vært sammen i 27 år, gift i 22 år, 3 barn på 9-17 år.

Vet ikke hva som skjer nå.

Dersom han ikke tar seg sammen, hvor begynner jeg, hva gjør jeg?

Anonymkode: f4d07...75b

[Anonym bruker]

Hva er det han gjør som gjør at han må ta seg sammen?

Anonymkode: d8b7a...e39

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Hva er det han gjør som gjør at han må ta seg sammen?

Anonymkode: d8b7a...e39

Uansett hva som er galt legger han "skylden" på meg, er alltid jeg som skal si unnskyld, ingen sier unnskyld til meg.
For eksempel, for et par måneder siden var svigermor sur på med siden jeg var lei meg siden jeg hadde mistet en på min side av familien, hun anser at min familie ikke er noe verdt og kjeftet på meg, han forklarte det på en måte til henne slik at hun roet seg, men forventet fremdeles en unnskyldning siden jeg sa jeg ikke hadde overskudd til henne akkurat da. I kveld var det noe jeg virkelig hadde gledet meg til lenge, men ble ikke noe av siden det ikke passet eldste barnet. Jeg sa at h*n er 17 og må respektere at det kan være ting jeg også gleder meg til, jeg var lei meg. Mannen forklarte det på en måt som at han godtok det, men det er jeg som må si unnskyld.
Er alltid jeg som må si unnskyld for alt mulig heler tiden, gjerne flere ganger om dagen dersom ting ikke er perfekt.
Alltid jeg som er den skyldige, ingen som sier unnskyld til meg siden alt er min feil

Anonymkode: f4d07...75b

[Anonym bruker]

Flytt!!!

Anonymkode: 3aeb5...0d8

[Anonym bruker]

Du starter med å ta deg sammen selv også. Hvorfor sier du unnskyld? 
 

Rett ryggen og stå i grensene du setter 💪🏻 Blir noen sure, da får de være sure da. 

Anonymkode: c46f2...efd

[KellyTaylor]

Hadde vurdert å finne noe for meg selv om det var slikt i forholdet mitt. Det går til en grense og du blir behandlet som ei matte av familien.  

[Anonym bruker]

Du sier unnskyld når du selv føler det er riktig. Ordet unnskyld er uansett teit. Man ber ikke andre om å si unnskyld, da dette må komme innenfra hos en person. 
bra du satt ned foten, så kan han selv begynne å si unnskyld når han går over 

Anonymkode: 404e7...02a

[Anonym bruker]

Man sier ikke unnskyld til noe. Man setter foten ned og sier nei! Da vet folk rundt deg at "deg i dette tilfellet" kødder man bare ikke med! 

Du kan bli upopulær, men du får respekt. 

Anonymkode: 31162...7fa

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Man sier ikke unnskyld til noe. Man setter foten ned og sier nei! Da vet folk rundt deg at "deg i dette tilfellet" kødder man bare ikke med! 

Du kan bli upopulær, men du får respekt. 

Anonymkode: 31162...7fa

Selvsagt skal man si unnskyld om man har gjort urett, men da basert på egen samvittighet og ikke andres krav. 

Anonymkode: fbbd7...b8e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (10 timer siden):

Uansett hva som er galt legger han "skylden" på meg, er alltid jeg som skal si unnskyld, ingen sier unnskyld til meg.
For eksempel, for et par måneder siden var svigermor sur på med siden jeg var lei meg siden jeg hadde mistet en på min side av familien, hun anser at min familie ikke er noe verdt og kjeftet på meg, han forklarte det på en måte til henne slik at hun roet seg, men forventet fremdeles en unnskyldning siden jeg sa jeg ikke hadde overskudd til henne akkurat da. I kveld var det noe jeg virkelig hadde gledet meg til lenge, men ble ikke noe av siden det ikke passet eldste barnet. Jeg sa at h*n er 17 og må respektere at det kan være ting jeg også gleder meg til, jeg var lei meg. Mannen forklarte det på en måt som at han godtok det, men det er jeg som må si unnskyld.
Er alltid jeg som må si unnskyld for alt mulig heler tiden, gjerne flere ganger om dagen dersom ting ikke er perfekt.
Alltid jeg som er den skyldige, ingen som sier unnskyld til meg siden alt er min feil

Anonymkode: f4d07...75b

Men du må jo stå for egne valg. Du hadde gleder deg til noe men det ble ikke noe av fordi det ikke passer 17-åringen? Da må du nesten stå i det at du valgte å ikke gjennomføre framfor at du kunne valgt å gjøre der DU ønsket. Barnet er 17 år og ikke et lite barn du må passe. Greit at du er trist men du kan da ikke la det gå ut over familien. Du valgte å ikke gjennomføre det du ønsket!

Anonymkode: 93ddf...855

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 minutter siden):

Men du må jo stå for egne valg. Du hadde gleder deg til noe men det ble ikke noe av fordi det ikke passer 17-åringen? Da må du nesten stå i det at du valgte å ikke gjennomføre framfor at du kunne valgt å gjøre der DU ønsket. Barnet er 17 år og ikke et lite barn du må passe. Greit at du er trist men du kan da ikke la det gå ut over familien. Du valgte å ikke gjennomføre det du ønsket!

Anonymkode: 93ddf...855

Enig. 17åringen får bare finne seg i at du vil ut å kose deg. Jeg har datter på 16år som aldri i verden ville stått i veien for meg og evt ting jeg hadde gledet meg til. De er store nok og kan være hjemme alene. Du må være greiere med deg selv💜

Anonymkode: f213b...6dc

[Anonym bruker]

Hvordan i alle dager kunne en 17 åring hindre deg i å gjennomføre noe du gledet deg til? Jeg har en 17 åring selv, og eneste måten det kunne skje på var at hun ble alvorlig syk og jeg ikke ville reise fra henne... Hun ville da aldri prøvd å stoppe meg fra å gjøre noe jeg hadde planlagt. "Det passet ikke eldste barnet"? Hva betyr det?

Uansett, vi har bare ett liv, og må ta ansvar for det selv.

Høres ut som dere har en dynamikk i familien hvor far og nesten voksne barn styrer butikken og du bare må tilpasse deg? Det er en dynamikk som ikke har skjedd over natten, men jeg skjønner veldig godt at du har fått nok, at tiden som familiens "push over" er slutt og du setter ned benet.

At voksne mannen bare må akseptere at han har drevet deg til et bristepunk, og dermed mistet din kjærlighet og respekt, må han bare ta konsekvensen av. Men tenåringene dine må du nok gi littegranne tid, de er vant til å behandle deg på denne måten og må lære en ny måte. Sett krav og ikke gi deg, du er et menneske det skal tas hensyn til du også!

Anonymkode: d3fb3...73b

[Anonym bruker]

Tok en alvorsprat med ungene og mannen ved frokostbordet i dag.
Mannen skjønte at jeg mente alvor i går kveld, og er litt i sjokk fremdeles.
Kort fortalt jeg sa rett ut at jeg bor her som en person, når helgen kommer etter en lang uke er jeg også sliten og det er IKKE meningen at jeg skal løpe rundt etter min egen skygge for å tilfredsstille dem.
Er de misfornøyde, vel da er de store nok til å hjelpe til å gjøre noe med det selv.
La fram en liste over mine "ekstratjenester" jeg IKKE kommer til å gjøre lenger, og de selv må ta ansvar for.

Etter ungene var gått fra bordet tok jeg opp problemet med moren hans som bli ekstremt fornærmet dersom jeg sier noe som ikke passer henne, eller sier henne i mot. Jeg sa at det er greit at han tar det opp med henne i ettertid, men ikke på en måte som gjør at hun ALLTID kommer ut som den som har rett, og forventer at jeg sier unnskyld. Jeg er mor til alle hennes barnebarn og forventer en liten smule respekt fra henne.

HI

Anonymkode: f4d07...75b