Noen voksne her med adhd? Hva husker dere fra oppveksten?

[Anonym bruker]

Har ei datter i 20-årene med adhd. Hun fikk diagnosen da hun var 16. Hele oppveksten hennes var det noe «ekstra» med henne, men vi skjønte aldri helt hva.

Det har vært mange kamper med henne. Skole var en evig kamp, hun har aldri likt konseptet skole eller lekser. Vi har brukt mer tid på henne enn på brødrene til sammen.

Vi har kjørt og hentet til alle døgnets tider. Vi har heiet og vi har trøstet når verden har rast sammen. Slik jeg ser det har alltid vi foreldre vært det for henne. Brødrene har også tidvis kommentert at vi har brukt mye tid og ressurser på henne.

Men, hun har en helt annen oppfattelse! Hun husker ikke at vi har stilt opp. Hun har flyttet hjemmefra. Her en dag ringte hun og sa at hun så gjerne skulle hatt en klem. Jeg sa St om jeg hadde vært i nærheten så skulle jeg kommet med en gang og gitt henne en klem. Hun svarte med «Hvorfor skal du klemme meg nå plutselig? Jeg fikk aldri klemmer og kjærlighet i oppveksten!»

Jeg ble jo helt satt ut, for dette stemmer IKKE! Alle ungene har fått mange klemmer. De har alltid fått høre at jeg elsker dem. Dette sa jeg til henne. Jeg fortalte også at hun ukentlig, til godt opp i barneskolealder, kom og la seg i senga sammen med faren og meg. Dette husker hun heller ikke.

Vil hun noen gang huske noe fra oppveksten sin? Vil hun for alltid huske barndommen som helt uten kjærlighet? Hvordan er det for dere?

Anonymkode: c717c...8f3

[Anonym bruker]

Dessverre er hjernen koblet sånn at det er lettere å huske det negative. Og vi med udiagnosert adhd har mest sannsynlig opplevd 100x så mange korreksjoner, tilsnakk, øyerulling og manglende forståelse enn "vanlige" barn. 

Jeg fikk diagnosen som 40-åring. Jeg husker en oppvekst full av frykt for å gjøre feil og få kjeft. For det mamma og brødrene mine mener var strenghet, opplevde jeg som sinthet. Jeg husker ikke klemmer og det å føle at jeg kunne snakke med mamma. Har alltid følt meg veldig alene, men pappa var mer emosjonell tilgjengelig enn mamma, sånn jeg husker det. Brødrene mine har helt motsatt opplevelse. Jeg er mellombarnet, med en utagerende storebror og en "gullgutt" til lillebror. 

Min adhd er blandet med autisme, så skolearbeid har vært lett for meg. Jeg elsker å tilegne meg kunnskap og går ofte i dybden på det jeg lærer om. Har også fotografisk minne, så husker altfor mye altfor godt. Det sosiale mindre enkelt, men jeg likte å gå på skolen for å lære. 

Jeg har snakket med pappa om min opplevelse av oppveksten og han viste forståelse og anerkjennelse for mine opplevelser. Mamma er det ikke noe vits å snakke med, for hun vil ta det som personlig kritikk. Hun har vært en kjempegod mamma, bare ikke sett meg på riktig måte. 

Anonymkode: 3579b...7ce

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Dessverre er hjernen koblet sånn at det er lettere å huske det negative. Og vi med udiagnosert adhd har mest sannsynlig opplevd 100x så mange korreksjoner, tilsnakk, øyerulling og manglende forståelse enn "vanlige" barn. 

Jeg fikk diagnosen som 40-åring. Jeg husker en oppvekst full av frykt for å gjøre feil og få kjeft. For det mamma og brødrene mine mener var strenghet, opplevde jeg som sinthet. Jeg husker ikke klemmer og det å føle at jeg kunne snakke med mamma. Har alltid følt meg veldig alene, men pappa var mer emosjonell tilgjengelig enn mamma, sånn jeg husker det. Brødrene mine har helt motsatt opplevelse. Jeg er mellombarnet, med en utagerende storebror og en "gullgutt" til lillebror. 

Min adhd er blandet med autisme, så skolearbeid har vært lett for meg. Jeg elsker å tilegne meg kunnskap og går ofte i dybden på det jeg lærer om. Har også fotografisk minne, så husker altfor mye altfor godt. Det sosiale mindre enkelt, men jeg likte å gå på skolen for å lære. 

Jeg har snakket med pappa om min opplevelse av oppveksten og han viste forståelse og anerkjennelse for mine opplevelser. Mamma er det ikke noe vits å snakke med, for hun vil ta det som personlig kritikk. Hun har vært en kjempegod mamma, bare ikke sett meg på riktig måte. 

Anonymkode: 3579b...7ce

Hun sier at jeg har vært snill. Hun mener at jeg har vært for lite streng, og ikke satt krav til henne. Dette kjenner jeg meg ikke igjen i, men dette er jo hennes opplevelse.

Videre mener hun at hun aldri fikk klemmer og kjærlighet. Hun satt omtrent kronisk i fanget mitt og koste, også mens lillebror var baby. Hadde lillebror fortalt det samme hadde jeg trodd ham. Han måtte liksom alltid vike pga søsteren. Dette blir ekstra sårt når hun nå mener at jeg aldri hadde tid til henne.

Jeg har spurt hva hun mener med dette. En gang sa hun at jeg burde jobbet mindre. Som lærer har ikke det vært lett, men vi har hatt lange ferier. Jeg har også vært avhengig av å få full lønn inn for å få det til å gå rundt økonomisk. Men kanskje hun husker at hun måtte i bhg og skole/ sfo? Hun har som sagt aldri likt hverken bhg eller sfo…

Anonymkode: c717c...8f3

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (14 timer siden):

Har ei datter i 20-årene med adhd. Hun fikk diagnosen da hun var 16. Hele oppveksten hennes var det noe «ekstra» med henne, men vi skjønte aldri helt hva.

Det har vært mange kamper med henne. Skole var en evig kamp, hun har aldri likt konseptet skole eller lekser. Vi har brukt mer tid på henne enn på brødrene til sammen.

Vi har kjørt og hentet til alle døgnets tider. Vi har heiet og vi har trøstet når verden har rast sammen. Slik jeg ser det har alltid vi foreldre vært det for henne. Brødrene har også tidvis kommentert at vi har brukt mye tid og ressurser på henne.

Men, hun har en helt annen oppfattelse! Hun husker ikke at vi har stilt opp. Hun har flyttet hjemmefra. Her en dag ringte hun og sa at hun så gjerne skulle hatt en klem. Jeg sa St om jeg hadde vært i nærheten så skulle jeg kommet med en gang og gitt henne en klem. Hun svarte med «Hvorfor skal du klemme meg nå plutselig? Jeg fikk aldri klemmer og kjærlighet i oppveksten!»

Jeg ble jo helt satt ut, for dette stemmer IKKE! Alle ungene har fått mange klemmer. De har alltid fått høre at jeg elsker dem. Dette sa jeg til henne. Jeg fortalte også at hun ukentlig, til godt opp i barneskolealder, kom og la seg i senga sammen med faren og meg. Dette husker hun heller ikke.

Vil hun noen gang huske noe fra oppveksten sin? Vil hun for alltid huske barndommen som helt uten kjærlighet? Hvordan er det for dere?

Anonymkode: c717c...8f3

Det du beskriver høres ut som symtomer på depresjon. Da skjer det noe kognitivt, så de vonde minnene huskes svært mye bedre enn de gode. 

Anonymkode: cd42a...794

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (11 timer siden):

Dessverre er hjernen koblet sånn at det er lettere å huske det negative. Og vi med udiagnosert adhd har mest sannsynlig opplevd 100x så mange korreksjoner, tilsnakk, øyerulling og manglende forståelse enn "vanlige" barn. 

Jeg fikk diagnosen som 40-åring. Jeg husker en oppvekst full av frykt for å gjøre feil og få kjeft. For det mamma og brødrene mine mener var strenghet, opplevde jeg som sinthet. Jeg husker ikke klemmer og det å føle at jeg kunne snakke med mamma. Har alltid følt meg veldig alene, men pappa var mer emosjonell tilgjengelig enn mamma, sånn jeg husker det. Brødrene mine har helt motsatt opplevelse. Jeg er mellombarnet, med en utagerende storebror og en "gullgutt" til lillebror. 

Min adhd er blandet med autisme, så skolearbeid har vært lett for meg. Jeg elsker å tilegne meg kunnskap og går ofte i dybden på det jeg lærer om. Har også fotografisk minne, så husker altfor mye altfor godt. Det sosiale mindre enkelt, men jeg likte å gå på skolen for å lære. 

Jeg har snakket med pappa om min opplevelse av oppveksten og han viste forståelse og anerkjennelse for mine opplevelser. Mamma er det ikke noe vits å snakke med, for hun vil ta det som personlig kritikk. Hun har vært en kjempegod mamma, bare ikke sett meg på riktig måte. 

Anonymkode: 3579b...7ce

Leit å høre om din opplevelse av din oppvekst. 

At skolearbeid har vært lett for deg er fint å høre, og årsaken er nok først og fremst høy intelligens. 

Anonymkode: cd42a...794

[Anonym bruker]

Dette er nok like ulikt for oss med ADHD som for alle andre, for det er jo personlighet i bunnen også. Jeg fikk diagnosen for 2 år siden, da jeg var 42 år. Min barndom var noe turbulent, med skilte foreldre der mamma var mye psykisk syk og en pappa (som jeg nå i retrospektiv skjønner at må ha kraftig ADHD) som var flyktig og ustabil. Likevel både husker og minnes jeg at mamma ga meg mye kjærlighet og alltid gjorde så godt hun kunne, og jeg husker også gode stunder med pappa. Men det er klart, jeg ser og er preget av det negative også.

Din datter er 20 år nå, og det er slik at vi med ADHD har normal utvikling med tanke på det kognitive ol., men all forskning tyder på at vi ligger rundt 3-5 år bak når det gjelder emosjonell utvikling, noe som skaper problemer fordi man da f.eks. har et adekvat intellektuelt og kunnskapsbasert nivå som jevnaldrende, men ligger bak med utviklingen av følelser. Så det er ikke usannsynlig at datteren din nå ligger på nivået til en gjennomsnittlig 15-16-åring rent emosjonelt, og reagerer og husker deretter. For at en 15-åring er negativ og selektiv i sin hukommelse, er veldig normalt. Gi henne litt tid, så kanskje hun modnes til en bedre forståelse om noen år. Ellers vil jeg anbefale deg å lese litt om RSD, det kan gi deg noen a-ha- opplevelser. 

Anonymkode: 8a85c...0e3

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Leit å høre om din opplevelse av din oppvekst. 

At skolearbeid har vært lett for deg er fint å høre, og årsaken er nok først og fremst høy intelligens. 

Anonymkode: cd42a...794

Jeg har ADHD og høy intelligens. Om skolearbeidet interesserte meg var det lett, men ofte var min tolkning av oppgaven for bred. Ellers datt jeg av et sted på mellomtrinnet når jeg ikke lenger kunne kompensere muntlig. 

Anonym bruker skrev (18 minutter siden):

Dette er nok like ulikt for oss med ADHD som for alle andre, for det er jo personlighet i bunnen også. Jeg fikk diagnosen for 2 år siden, da jeg var 42 år. Min barndom var noe turbulent, med skilte foreldre der mamma var mye psykisk syk og en pappa (som jeg nå i retrospektiv skjønner at må ha kraftig ADHD) som var flyktig og ustabil. Likevel både husker og minnes jeg at mamma ga meg mye kjærlighet og alltid gjorde så godt hun kunne, og jeg husker også gode stunder med pappa. Men det er klart, jeg ser og er preget av det negative også.

Din datter er 20 år nå, og det er slik at vi med ADHD har normal utvikling med tanke på det kognitive ol., men all forskning tyder på at vi ligger rundt 3-5 år bak når det gjelder emosjonell utvikling, noe som skaper problemer fordi man da f.eks. har et adekvat intellektuelt og kunnskapsbasert nivå som jevnaldrende, men ligger bak med utviklingen av følelser. Så det er ikke usannsynlig at datteren din nå ligger på nivået til en gjennomsnittlig 15-16-åring rent emosjonelt, og reagerer og husker deretter. For at en 15-åring er negativ og selektiv i sin hukommelse, er veldig normalt. Gi henne litt tid, så kanskje hun modnes til en bedre forståelse om noen år. Ellers vil jeg anbefale deg å lese litt om RSD, det kan gi deg noen a-ha- opplevelser. 

Anonymkode: 8a85c...0e3

Dette!

Anonymkode: 42a3f...36f