Hvordan håndterer dere enkel motgang?

[Anonym bruker]

Hvordan håndterer dere enkel motstand - altså når ting ikke går helt som dere ønsker? 
Her skulle vi møtes en plass. Så viste det seg at plassen var stengt denne dagen. Da fant vi en annen plass. Begge plassene er supre, men den som først var tiltenkt er bitte litt bedre. En av de som skal være med har nå gått og vært sint og lei seg og surmult og klaget i dagevis. Vi andre har gått lei og gitt vedkommende beskjed om å surmule seg ferdig til arrangementet slik at det ikke legger en demper på dette. Ettersigende er vedkommende alltid slik. Om noe ikke går helt slik vedkommende ønsker er det surmuling og noen ganger ødelegger dette stemningen. 

Jeg er realist og optimist, så for meg er dette veldig unaturlig. Dere som er pessimister av natur og blir skuffet når ting ikke blir slik dere hadde tenkt: Klarer dere å skjule det? Ønsker dere å skjule det, eller vil dere at andre også skal føle på at løsningen ikke er optimal? Dere som er optimister, hvordan håndterer dere slike forskjeller? Det kan nok sikkert være irriterende for andre som føler på at dette var litt dumt om andre bare går videre som om det ingenting har hendt. 

Anonymkode: 3681f...2fb

[Anonym bruker]

Da trekker jeg på skuldrene, sier "Det var dumt.", og går videre. 

Anonymkode: cb1dd...f36

[Anonym bruker]

Jeg er nok den som alltid er irriterende optimist, så helt i andre enden av skalaen.

 

Anonymkode: b6a35...80b

[Anonym bruker]

Det kan jo være at det er andre grunner enn surmuling. Ene datteren min kan være sånn. Når ting ikke går etter planen, så blir hun stresset og tenker at hun må endre på ting i alle ledd bakover i tid og starte på nytt. Hun har ADHD med autistiske trekk. Hun trenger litt drahjelp til å se at det er mulig å endre midt i «tidslinjen» enn å starte på nytt

Anonymkode: 29901...ce5

[Anonym bruker]

Jeg har også adhd, og når noe ikke går etter planen føles det som hele verden krasjer for meg. Kan være små detaljer, men i hodet mitt stopper de alt. Da klager jeg høyt,absolutt. Skjønner på en måte at jeg oppfører meg dumt, men klarer ikke å la være. Ønsker virkelig at andre skal være enige i at det ble en liten krise, og tenker til og med inni meg at andre rundt meg burde forutsett dette og planlagt noe annet fra start. Jobber med å takle sånt bedre da, uten å lykkes hittil…

Anonymkode: 30500...f84

[Anonym bruker]

Jeg er som deg. Trekker på skuldrene og litt sånn. Jaja. Får tross alt ikke gjort noe med det. Det er så mye som krever energi i livet at jeg bruker ikke masse energi på det jeg ikke får gjort noe med når det tross alt ordet seg og ingen kom til skade. 
 

Hvis noen derimot misbruker eller utnytter en situasjon eller stilling på bekostning av andre. Da klikker det for meg, det klarer jeg ikke å slippe tak, blir så forbanna 🙈

Anonymkode: 36f81...330

[Anonym bruker]

Hadde jeg hatt enkel motgang hadde livet vært lekende lett. Akkurat nå har jeg mye motgang og står i en vanskelig prosess. Jeg puster med magen, tar dag for dag og legger bort alt annet som er støy. 
Møter du enkle motganger så er dette livet 

Anonymkode: 9a4bb...705

[Sommerkroppen 2029]

Et slikt eksempel er et ikke eksisterende problem når man er vant til å stå i store utfordringer ellers i livet. Javel, så var den spiseplassen uaktuell. Men man får jo mat andre steder. At noen uten diagnoser kan gjøre dette til et stort problem er ubegripelig for meg. 

Endret 8. november av Sommerkroppen 2029

[Anonym bruker]

Noen ganger er det kanskje den lette og ubetydelige motgangen som er dråpen som får alt til å renne over. For min egen del har jeg stått i, og står i, alvorlig motgang. Kreft i nær familie, ungdommer med store utfordringer osv. Jeg må hele tiden takle og forholde meg til store og alvorlige problemer, så derfor er jeg veldig avhengig av at småting flyter lett og fint. På en dårlig dag, kunne en slik ting du nevner vippet meg av pinnen. Jeg ville neppe sutret eller klaget overfor andre, i hvert fall ikke utover kanskje et "å, så kjipt!" akkurat da det ble kjent, men om dette var noe jeg hadde gledet meg til, kunne det gitt en kraftig reaksjon i form av at jeg hadde begynt å gråte el. Ikke fordi det egentlig betyr noe sånn sett om vi skulle hit eller dit, men fordi jeg mangler krefter til enda en negativ omstilling og det føles mer ufarlig å reagere der fordi det er nettopp så lite og konkret, enn når man får vite at noen nær en har kreft eller blir kasteball mellom PPT, BUP, skole og fastlegen. 

Anonymkode: f031e...83c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (20 timer siden):

Noen ganger er det kanskje den lette og ubetydelige motgangen som er dråpen som får alt til å renne over. For min egen del har jeg stått i, og står i, alvorlig motgang. Kreft i nær familie, ungdommer med store utfordringer osv. Jeg må hele tiden takle og forholde meg til store og alvorlige problemer, så derfor er jeg veldig avhengig av at småting flyter lett og fint. På en dårlig dag, kunne en slik ting du nevner vippet meg av pinnen. Jeg ville neppe sutret eller klaget overfor andre, i hvert fall ikke utover kanskje et "å, så kjipt!" akkurat da det ble kjent, men om dette var noe jeg hadde gledet meg til, kunne det gitt en kraftig reaksjon i form av at jeg hadde begynt å gråte el. Ikke fordi det egentlig betyr noe sånn sett om vi skulle hit eller dit, men fordi jeg mangler krefter til enda en negativ omstilling og det føles mer ufarlig å reagere der fordi det er nettopp så lite og konkret, enn når man får vite at noen nær en har kreft eller blir kasteball mellom PPT, BUP, skole og fastlegen. 

Anonymkode: f031e...83c

Det er jo en ganske annen reaksjon enn å klage konstant resten av kvelden. Jeg har ei venninne som er i en vanskelig situasjon nå, akkurat slike ting kan fort utløse en reaksjon. Men vi kjenner henne godt, hvis hun gråter tenker jeg egentlig at kanskje det var greit at hun fikk litt utløp, selv om den utløses av litt banale ting. Det er noe befriende i det å gråte ut av og til, i min verden noe veldig annet enn å sutre og dra stemningen ned ved å klage på bagateller. 

Anonymkode: 36f81...330