Født inn i "feil" familie?

[Anonym bruker]

Vi var en gjeng som partet om løst og fast i går. Et av temaene vi kom inn på var det å føle at en ikke passer inn i familien. Det viste seg at  gjengens og gjengens vennens erfaring var ganske lik. De som følte seg utenfor var enten jenter med søstre der mor og søstre var like og far litt mer perifer (f.eks. samværspappa med annen hver helg eller der far var død) eller i idrettsfamilier der far og et eller flere barn var veldig flinke og der et søsken ikke var så flink. Der ble det en veldig klikk av de likesinnede som det ene søskenet stod utenfor. Felles for alle var at foreldrene ikke vedkjente seg dette. De var overhode ikke enig i dette barnets opplevelser. 

Noen som har erfaringer med det å være født inn i "feil" familie eller ha søsken som er det? Er det stor forskjell på deres virkelighetsoppfattelse av hvordan hverdagen og forholdene innad i familien er/har vært? 

Anonymkode: 63f29...a5b

[Anonym bruker]

En familie består jo av ulike individer med ulike egenskaper og interesser. Man er jo ikke født inn i «feil» familie bare fordi man skiller seg ut fra andre familiemedlemmer som kanskje er mer likesinna. Vi er tre søsken med ulike interesser, styrker og svakheter, men vi er jo i familie og glade i hverandre fordet.

Anonymkode: a10a8...ca8

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (22 minutter siden):

En familie består jo av ulike individer med ulike egenskaper og interesser. Man er jo ikke født inn i «feil» familie bare fordi man skiller seg ut fra andre familiemedlemmer som kanskje er mer likesinna. Vi er tre søsken med ulike interesser, styrker og svakheter, men vi er jo i familie og glade i hverandre fordet.

Anonymkode: a10a8...ca8

De som hadde det slik følte seg utenfor. De følte at det var et sterkt fellesskap i familien som de ikke var en del av. F.eks når aktivitere, ferie, gaver osv. skulle velges så ble deres ønsker aldri hensyntatt fordi de andre var så samstemte. Når ting med affeksjonsverdi skulle deles ut, trakk de alltid det korteste strådet fordi foreldre (ubevist?) fulgte ønskene til det barnet de var likest. Det er mange familier der søsken er veldig ulike, men der alle har sin plass i familien. De jeg tenker på følte seg utenfor som om de ikke hørt til. 

Anonymkode: 63f29...a5b

[Anonym bruker]

Jeg følte nok litt på det under oppveksten. Husker at jeg lurte på om jeg var adoptert. Familien min er en idrettsfamilie. Skiturer, orientering, terrengløp, joggeturer, toppturer, sykkelturer osv. Jeg hatet det. Jeg ble dratt med, selvfølgelig, men opplevde aldri at jeg gledet meg til en skitur eller koste meg på topptur. Jeg likte helt andre ting. Jeg likte musikk og dans og gråt meg til å få danse ballett og ta piano og sangtimer. Dette var så fremmed i min familie. Mamma og pappa fulgte opp, men jeg opplevde det som litt halvhjertet. Det ble mye til at jeg satt på med andre om vi skulle ha danseoppvisning fordi resten av familien skulle løpe o-løp et helt annet sted. De kom allikevel alltid på en (av feks tre) av oppvisningene og klappet begeistret, men det var ikke der hjertet deres lå. Heldigvis hadde jeg en tante og en kusine som lignet meg. Hun kom på alle oppvisningene mine, alle konserter, tok meg med i operaen og på klassiske konserter, snakket med meg om ting jeg var opptatt av og det gjorde at jeg ikke var helt alene. 

Anonymkode: ef3bd...c31

[Anonym bruker]

Dette traff meg. Vi har nemlig en sønn som ikke "passer inn" i familien. Vi foreldre og søstrene er friluftsmennesker og tilbringer helst fritiden på fjellet eller i skogen. Jentene er aktive med hhv fotball og håndball, samt ski om vinteren. Både alpint og langrenn, og nå som de er større er vi gjerne på toppturer på randonee. Er vi inne liker vi godt brettspill, kortspill, film og musikk. Vi kan sitte i stillhet på hytta med fyr i peisen og kose oss med hver vår bok, eller diskutere. Vi er en sammensveiset gjeng. Sønnen, som er det mellomste barnet, har aldri likt de tingene vi liker, han surmuler fra start til slutt ute, hater alle former for idrett, vil ikke være med å spille noe, liker ikke å lese, liker ikke musikk og selv når han velger filmen gjør han sitt beste for å ødelegge opplevelsen med å klage over hvor kjedelig det er.

Han elsker å game, men der får vi ikke delta sammen med ham etter at vi forsøkte å gjøre dette til en familieaktivitet. Vi forsøkte å spille FIFA sammen og jeg ser i ettertid at det var dumt. Søstrene gruste han både i dette og i skytespill, og det ble rett og slett en katastrofe. Den ene tingen han hadde som ikke søstrene var bedre enn han i tok det dem et kvarter å lære seg og gå forbi han. 

Selv om han er 15 år er han ikke i nærheten av å kunne være alene hjemme, og han nekter å være hos bestemor. Så han må bli med på hytta. Og jeg kjenner på at vi er fire som nikoser oss og en som vantrives. Men tar vi en hjemmehelg har vi akkurat samme dynamikken, bare på et annet sted.

Vi har søkt råd hos helsesøster, på BUP, på familievernkontoret, hos privatpraktiserende psykolog. Ingen har kunne gitt oss noe hjelp. Han er innenfor normalen på intelligens, og har ingen diagnoser. Ingen klarer å komme med noen forklaring på vår uheldige familiedynamikk, eller forslag til hvordan vi skal løse problemene. Gutten sier fra tid til annen at han hater oss og gleder seg til å flytte.

Jeg elsker han, men jeg kjenner på en dyp følelse av mislykkethet over å ikke kunne finne noe å gjøre sammen som vi begge/alle trives med. Av og til lurer jeg på om kontrasten til søstrene, som liker alt det vi foreldre liker, gjør gapet mellom oss større.

Anonymkode: 4ecc5...bb7

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (9 minutter siden):

Dette traff meg. Vi har nemlig en sønn som ikke "passer inn" i familien. Vi foreldre og søstrene er friluftsmennesker og tilbringer helst fritiden på fjellet eller i skogen. Jentene er aktive med hhv fotball og håndball, samt ski om vinteren. Både alpint og langrenn, og nå som de er større er vi gjerne på toppturer på randonee. Er vi inne liker vi godt brettspill, kortspill, film og musikk. Vi kan sitte i stillhet på hytta med fyr i peisen og kose oss med hver vår bok, eller diskutere. Vi er en sammensveiset gjeng. Sønnen, som er det mellomste barnet, har aldri likt de tingene vi liker, han surmuler fra start til slutt ute, hater alle former for idrett, vil ikke være med å spille noe, liker ikke å lese, liker ikke musikk og selv når han velger filmen gjør han sitt beste for å ødelegge opplevelsen med å klage over hvor kjedelig det er.

Han elsker å game, men der får vi ikke delta sammen med ham etter at vi forsøkte å gjøre dette til en familieaktivitet. Vi forsøkte å spille FIFA sammen og jeg ser i ettertid at det var dumt. Søstrene gruste han både i dette og i skytespill, og det ble rett og slett en katastrofe. Den ene tingen han hadde som ikke søstrene var bedre enn han i tok det dem et kvarter å lære seg og gå forbi han. 

Selv om han er 15 år er han ikke i nærheten av å kunne være alene hjemme, og han nekter å være hos bestemor. Så han må bli med på hytta. Og jeg kjenner på at vi er fire som nikoser oss og en som vantrives. Men tar vi en hjemmehelg har vi akkurat samme dynamikken, bare på et annet sted.

Vi har søkt råd hos helsesøster, på BUP, på familievernkontoret, hos privatpraktiserende psykolog. Ingen har kunne gitt oss noe hjelp. Han er innenfor normalen på intelligens, og har ingen diagnoser. Ingen klarer å komme med noen forklaring på vår uheldige familiedynamikk, eller forslag til hvordan vi skal løse problemene. Gutten sier fra tid til annen at han hater oss og gleder seg til å flytte.

Jeg elsker han, men jeg kjenner på en dyp følelse av mislykkethet over å ikke kunne finne noe å gjøre sammen som vi begge/alle trives med. Av og til lurer jeg på om kontrasten til søstrene, som liker alt det vi foreldre liker, gjør gapet mellom oss større.

Anonymkode: 4ecc5...bb7

Stakkar, det er klart dynamikken mellom dere er som den er fordi dere er så forskjellig.

Men kan ikke han få være seg selv på hytta også da? Legger dere inn skikkelig internett og gir han et gaming-hjørne på hytta spiller det jo ikke så stor rolle for han om dere er hjemme eller der. Han er 15 år og trenger ikke være med på skitur om han ikke ønsker det.

Anonymkode: f8d44...ebb

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Stakkar, det er klart dynamikken mellom dere er som den er fordi dere er så forskjellig.

Men kan ikke han få være seg selv på hytta også da? Legger dere inn skikkelig internett og gir han et gaming-hjørne på hytta spiller det jo ikke så stor rolle for han om dere er hjemme eller der. Han er 15 år og trenger ikke være med på skitur om han ikke ønsker det.

Anonymkode: f8d44...ebb

Han gamer på hytta, internetet er upåklagelig. Det er følelsen av at vi lever i hvert vårt univers som ikke tangerer en gang som er vond. Og det faktum at hytta er halvparten så stor som huset gjør at han i større grad må forholde seg til fire mennesker som har det veldig fint sammen, og vi i større grad forholder oss til at han på mange måter lever på utsiden av familien. 

Som sagt, det er akkurat det samme hjemme. Bare ikke så påtagende. 

Hadde vi bare funnet en eneste felles aktivitet. Heller ikke måltidene er noen høydare. Fire stk koser seg, enten det er hjemmelaget mat laget av en av de fire eller det er takeawaypizza. Og femtemann, som alltid finner feil på maten og ikke deltar i samtalen. Jeg tenker at det må være et utslag av depresjon, men hvordan ta tak i det når ingen instanser vi har vært innom mener han er deprimert?

Anonymkode: 4ecc5...bb7

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Jeg følte nok litt på det under oppveksten. Husker at jeg lurte på om jeg var adoptert. Familien min er en idrettsfamilie. Skiturer, orientering, terrengløp, joggeturer, toppturer, sykkelturer osv. Jeg hatet det. Jeg ble dratt med, selvfølgelig, men opplevde aldri at jeg gledet meg til en skitur eller koste meg på topptur. Jeg likte helt andre ting. Jeg likte musikk og dans og gråt meg til å få danse ballett og ta piano og sangtimer. Dette var så fremmed i min familie. Mamma og pappa fulgte opp, men jeg opplevde det som litt halvhjertet. Det ble mye til at jeg satt på med andre om vi skulle ha danseoppvisning fordi resten av familien skulle løpe o-løp et helt annet sted. De kom allikevel alltid på en (av feks tre) av oppvisningene og klappet begeistret, men det var ikke der hjertet deres lå. Heldigvis hadde jeg en tante og en kusine som lignet meg. Hun kom på alle oppvisningene mine, alle konserter, tok meg med i operaen og på klassiske konserter, snakket med meg om ting jeg var opptatt av og det gjorde at jeg ikke var helt alene. 

Anonymkode: ef3bd...c31

Tror det er mange som blir dratt med. Her jeg bor går mange barn på flere aktiviteter, som fotball, ski, orientering og sykling. Kan ikke se for meg at alle disse barna liker alt de presses med på av foreldrene. De gjør det fordi de ikke har noe valg. Foreldrene er utrolig spreke, men tror også de ser på dette som barnepass. Det er ikke mange barn som sier tydelig ifra at de ikke vil være med på en organisert aktivitet hver eneste dag etter skolen, det er bare slik livet deres er. 

Anonymkode: b78f3...1a6

[Anonym bruker]

Jeg har alltid følt på det. Jeg er den mamma ikke kan være stolt av, den som faren ikke vil ha kontakt med og den som bare får høre om det som er negativt med meg, aldri det som er positivt. Fra alle. De mobber meg offentlig så folk reagerer, når folk forteller dem om noe bra jeg har gjort, så forteller de at det bare er flaks, eller at det var ved et uhell eller at andre er bedre. Jeg er egentlig uønsket i familien rett og slett. 

Anonymkode: c547b...f4b

[Anonym bruker]

Ååå, nå kjenner jeg virkelig på at vi har vært utrolig heldige! Her i huset er far og begge barna veldig opptatt av trening, kamper, renn, løp, cuper - you name it! Det er mor (jeg) som ikke "passer inn".

Jeg har derfor tatt rollen som støtteapparat, sjåfør, ansvarlig for matpakke, rent trenings- og konkurransetøy, sørget for at alle medlemsskap, lisenser, påmeldinger, ... Det har vært et utrolig kjør, men samtidig har det vært veldig fint. Fra å ha småunger som gikk lysløyperenn og deltok på all-idrett til å ha ambisiøse ungdommer som virkelig la sjela si i idrettene sine, og som faktisk også tok grunnutdanning på alvor. Nå er de voksne, og mor og far er mer eller mindre plassert på sidelinja. 

Jeg aner virkelig ikke hvordan jeg hadde handlet eller gjort om vi hadde fått nr 3 som ikke hadde vært et idrettsbarn. Nå når jeg tenker etter, kjenner jeg  virkelig på dette (for oss imaginære) barnets følelser, jeg tror ikke jeg helt evner å forstå hvor vanskelig dette barnet ville hatt det, men jeg tror det ville blitt vanskelig. Særlig for barnet.

Derfor tenker jeg at man som foreldre alltid må være utrolig våkne og lydhøre, og evne å tenke et godt stykke framover. Gi plass, tilpass for alle. Alle må gi litt, alle skal få, alle må lære seg aksept og at alt ikke alltid handler om seg. 

Anonymkode: 6c1ea...b81

[Anonym bruker]

Husker som liten ar jeg tenkte at jeg måtte være adoptert. 

Foreldrene mine var tenåringer da de fikk meg. Fikk ett søsken før jeg kunne gå. Jeg var snill som dagen var lang, gjorde aldri noe galt, gjorde alt for å få kjærlighet. ( fått det bekreftet av familiemedlemmer.) 

Har alltid følt at de ikke tenkte som meg. Søsken ble favorisert. Jeg følte jeg var målskive . Fikk så mye kjeft. Alt jeg gjorde var feil. Jeg ble kalt dum, selvom jeg hadde de beste karakterene i klassen.  Ene foreldre er narsissist, den andre adhd. Hadde en vanskelig barndom. 

Fikk huden full av kjeft av søsken for å ha sagt dette i voksen alder. At jeg synes barndommen ikke alltid var så enkle. Fikk beskjed om at dette ikke var sant..

Men vi ble forskjellsbehandlet. Jeg fikk ikke mine behov dekket. Så det er min sannhet. 

Foreldre kan ikke behandle barna likt, man har ulike behov. Vi er forskjellige individer. 

Tenker at dette skjer i de fleste familier. 

Handler om kjemi også. 

Anonymkode: e0502...248

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (14 timer siden):

Han gamer på hytta, internetet er upåklagelig. Det er følelsen av at vi lever i hvert vårt univers som ikke tangerer en gang som er vond. Og det faktum at hytta er halvparten så stor som huset gjør at han i større grad må forholde seg til fire mennesker som har det veldig fint sammen, og vi i større grad forholder oss til at han på mange måter lever på utsiden av familien. 

Som sagt, det er akkurat det samme hjemme. Bare ikke så påtagende. 

Hadde vi bare funnet en eneste felles aktivitet. Heller ikke måltidene er noen høydare. Fire stk koser seg, enten det er hjemmelaget mat laget av en av de fire eller det er takeawaypizza. Og femtemann, som alltid finner feil på maten og ikke deltar i samtalen. Jeg tenker at det må være et utslag av depresjon, men hvordan ta tak i det når ingen instanser vi har vært innom mener han er deprimert?

Anonymkode: 4ecc5...bb7

Det er jo absolutt ikke sikkert at han er deprimert. Du kan jo prøve å sette deg inn i hvordan familielivet er for han. Det er dere fire og så står han på utsiden. Søstrene er vellykkede, glade, aktive, får sikkert bøtter og spann med positive tilbakemeldinger, spøk og tull, gode blikk, latter, klapp på skuldrene...også har dere bekymringsprosjektet. Han som er feil. Han som ikke passer inn. Ser dere på han med samme blikk, gir samme mengde positiv oppmerksomhet? Eller ligger det en uutalt forventning om "hva kommer han til å finne noe galt med nå da?" enten dere skal spise eller gjøre noe annet. Jeg tenker at det ikke hjelper å drasse gutten fra behandler til behandler for å finne feilen hos han. Du snakker om at han må være deprimert, og det hadde jo løst alt om han bare kunne fikses, ikke sant? Kanskje det er hele familien det er noe galt med. Jeg ville bedt om hjelp til å se på hele familien. Det er nemlig ikke sikkert at det er hos han feilen ligger. Han kan være helt "riktig" bare i en familiesetting der han ikke er dårligst i alt.  Det er kanskje ikke så rart at han ikke vil gjøre ting sammen med dere når han alltid kommer til kort. Alltid er den som er feil.

Anonymkode: ef3bd...c31

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (14 minutter siden):

Det er jo absolutt ikke sikkert at han er deprimert. Du kan jo prøve å sette deg inn i hvordan familielivet er for han. Det er dere fire og så står han på utsiden. Søstrene er vellykkede, glade, aktive, får sikkert bøtter og spann med positive tilbakemeldinger, spøk og tull, gode blikk, latter, klapp på skuldrene...også har dere bekymringsprosjektet. Han som er feil. Han som ikke passer inn. Ser dere på han med samme blikk, gir samme mengde positiv oppmerksomhet? Eller ligger det en uutalt forventning om "hva kommer han til å finne noe galt med nå da?" enten dere skal spise eller gjøre noe annet. Jeg tenker at det ikke hjelper å drasse gutten fra behandler til behandler for å finne feilen hos han. Du snakker om at han må være deprimert, og det hadde jo løst alt om han bare kunne fikses, ikke sant? Kanskje det er hele familien det er noe galt med. Jeg ville bedt om hjelp til å se på hele familien. Det er nemlig ikke sikkert at det er hos han feilen ligger. Han kan være helt "riktig" bare i en familiesetting der han ikke er dårligst i alt.  Det er kanskje ikke så rart at han ikke vil gjøre ting sammen med dere når han alltid kommer til kort. Alltid er den som er feil.

Anonymkode: ef3bd...c31

Gutten blir ikke dratt fra behandler til behandler. Vi son familie har søkt behandling. Desverre uten at noe har resultert i konkrete forslag til hva vi kan gjøre.

Men at du, etter noen setninger, kan fortelle oss hvordan vi skal løse problemene, er selvsagt veldig fint og velkomment. Kom gjerne med mer.

Anonymkode: 4ecc5...bb7

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Gutten blir ikke dratt fra behandler til behandler. Vi son familie har søkt behandling. Desverre uten at noe har resultert i konkrete forslag til hva vi kan gjøre.

Men at du, etter noen setninger, kan fortelle oss hvordan vi skal løse problemene, er selvsagt veldig fint og velkomment. Kom gjerne med mer.

Anonymkode: 4ecc5...bb7

Jeg kan ikke se at jeg har kommet med noen løsning. Heller et forslag om å lete etter en løsning et annet sted, men det er fint å høre at dere har gjort det. I og med at gutten har fått utredet både intelligens og eventuelle diagnoser så var det ikke et kjempesteg å gå ut fra at det har blitt lett etter "feilen" hos han, eller har søstrene også blitt utredet? Beklager om jeg tråkket deg på tærne. Det var ikke min mening. 

Anonymkode: ef3bd...c31

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Jeg kan ikke se at jeg har kommet med noen løsning. Heller et forslag om å lete etter en løsning et annet sted, men det er fint å høre at dere har gjort det. I og med at gutten har fått utredet både intelligens og eventuelle diagnoser så var det ikke et kjempesteg å gå ut fra at det har blitt lett etter "feilen" hos han, eller har søstrene også blitt utredet? Beklager om jeg tråkket deg på tærne. Det var ikke min mening. 

Anonymkode: ef3bd...c31

Du tråkket meg ikke på tærne. Jeg delte et lite innblikk vår families situasjon uten noe som helst indikasjon på at jeg trengte enkle løsninger fra bedrevitere som ut fra dette mener seg eksperter på vår familie, og burde vel skjønt at jeg ville få dette likevel.

Anonymkode: 4ecc5...bb7

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Du tråkket meg ikke på tærne. Jeg delte et lite innblikk vår families situasjon uten noe som helst indikasjon på at jeg trengte enkle løsninger fra bedrevitere som ut fra dette mener seg eksperter på vår familie, og burde vel skjønt at jeg ville få dette likevel.

Anonymkode: 4ecc5...bb7

Og jeg begynner skjønne hvorfor denne gutten gleder seg til å flytte ut....

For hans skyld hadde det jo vært perfekt å søke en vgs langt unna med internat, eller etterhvert reise på en folkehøyskole. Det trenger ikke være noe galt med hverken han eller dere, men at han trenger å komme vekk er det ingen tvil om.

Anonymkode: f8d44...ebb

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 minutter siden):

Og jeg begynner skjønne hvorfor denne gutten gleder seg til å flytte ut....

For hans skyld hadde det jo vært perfekt å søke en vgs langt unna med internat, eller etterhvert reise på en folkehøyskole. Det trenger ikke være noe galt med hverken han eller dere, men at han trenger å komme vekk er det ingen tvil om.

Anonymkode: f8d44...ebb

Herregud, ta deg sammen! Idiotiske bedreviter som tror du er i posisjon til å mene noe som helst om denne mammaen og denne familien. Er det mulig å være så nedlatende. Kvinnfolk ass…

Anonymkode: a10a8...ca8

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (17 timer siden):

Dette traff meg. Vi har nemlig en sønn som ikke "passer inn" i familien. Vi foreldre og søstrene er friluftsmennesker og tilbringer helst fritiden på fjellet eller i skogen. Jentene er aktive med hhv fotball og håndball, samt ski om vinteren. Både alpint og langrenn, og nå som de er større er vi gjerne på toppturer på randonee. Er vi inne liker vi godt brettspill, kortspill, film og musikk. Vi kan sitte i stillhet på hytta med fyr i peisen og kose oss med hver vår bok, eller diskutere. Vi er en sammensveiset gjeng. Sønnen, som er det mellomste barnet, har aldri likt de tingene vi liker, han surmuler fra start til slutt ute, hater alle former for idrett, vil ikke være med å spille noe, liker ikke å lese, liker ikke musikk og selv når han velger filmen gjør han sitt beste for å ødelegge opplevelsen med å klage over hvor kjedelig det er.

Han elsker å game, men der får vi ikke delta sammen med ham etter at vi forsøkte å gjøre dette til en familieaktivitet. Vi forsøkte å spille FIFA sammen og jeg ser i ettertid at det var dumt. Søstrene gruste han både i dette og i skytespill, og det ble rett og slett en katastrofe. Den ene tingen han hadde som ikke søstrene var bedre enn han i tok det dem et kvarter å lære seg og gå forbi han. 

Selv om han er 15 år er han ikke i nærheten av å kunne være alene hjemme, og han nekter å være hos bestemor. Så han må bli med på hytta. Og jeg kjenner på at vi er fire som nikoser oss og en som vantrives. Men tar vi en hjemmehelg har vi akkurat samme dynamikken, bare på et annet sted.

Vi har søkt råd hos helsesøster, på BUP, på familievernkontoret, hos privatpraktiserende psykolog. Ingen har kunne gitt oss noe hjelp. Han er innenfor normalen på intelligens, og har ingen diagnoser. Ingen klarer å komme med noen forklaring på vår uheldige familiedynamikk, eller forslag til hvordan vi skal løse problemene. Gutten sier fra tid til annen at han hater oss og gleder seg til å flytte.

Jeg elsker han, men jeg kjenner på en dyp følelse av mislykkethet over å ikke kunne finne noe å gjøre sammen som vi begge/alle trives med. Av og til lurer jeg på om kontrasten til søstrene, som liker alt det vi foreldre liker, gjør gapet mellom oss større.

Anonymkode: 4ecc5...bb7

Har dere tatt han med til helsesykepleier, bup og psykolog fordi han ikke liker det samme som resten av dere? Målt intelligensen og utredet for diagnoser? At du antar at han er deprimert basert på det du deler her er litt skummelt. Ikke sykeliggjør en personlighet du ikke skjønner helt  

Hva gjør han når resten er på toppturer? 

Jeg tviler ikke på at du elsker han, men at du ikke liker han så godt er helt tydelig. Det er klart at det er slitsomt når alt skal kritiseres, men tenk så mørkt det er inne i han når han har behov for å ‘hevde’ seg og klage på den minste ting. Jeg vet at du ikke spør om råd, men når du forteller om en situasjon på et åpent forum må du tåle å få tilbakemeldinger uten å gå i fullt forsvar. Man sitter jo lett igjen med et inntrykk av at dette ene barnet ødelegger idyllen for resten av familien. 

Anonymkode: 7c436...f7c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (45 minutter siden):

Og jeg begynner skjønne hvorfor denne gutten gleder seg til å flytte ut....

For hans skyld hadde det jo vært perfekt å søke en vgs langt unna med internat, eller etterhvert reise på en folkehøyskole. Det trenger ikke være noe galt med hverken han eller dere, men at han trenger å komme vekk er det ingen tvil om.

Anonymkode: f8d44...ebb

Takk for den, du.

Jeg delte litt av det som for oss er vanskelig. Ikke for at du skulle få føle deg så mye bedre enn oss, men for at noen som sliter med det samme skulle få vite at de ikke er alene.

Men om det gir deg glede å analysere noen få setninger og føle deg overlegen, versågod. La min store sorg og utfordring i livet være din søndagsunderholdning. Fortsett gjerne å komme med "gode forslag" så du få den deilige følelsen av å få være forurettet når jeg forteller deg at jeg slettes ikke setter pris på det. For du sitter ikke på ekte og inbiller deg at du sitter med innsikt å dele som hverken det kommunale hjelpeapparatet og profesjonelle terapeuter ikke har nådd etter mange timer med behandling? I så fall er det bare å ønske deg god bedring..

Anonymkode: 4ecc5...bb7

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (17 minutter siden):

Har dere tatt han med til helsesykepleier, bup og psykolog fordi han ikke liker det samme som resten av dere? Målt intelligensen og utredet for diagnoser? At du antar at han er deprimert basert på det du deler her er litt skummelt. Ikke sykeliggjør en personlighet du ikke skjønner helt  

Hva gjør han når resten er på toppturer? 

Jeg tviler ikke på at du elsker han, men at du ikke liker han så godt er helt tydelig. Det er klart at det er slitsomt når alt skal kritiseres, men tenk så mørkt det er inne i han når han har behov for å ‘hevde’ seg og klage på den minste ting. Jeg vet at du ikke spør om råd, men når du forteller om en situasjon på et åpent forum må du tåle å få tilbakemeldinger uten å gå i fullt forsvar. Man sitter jo lett igjen med et inntrykk av at dette ene barnet ødelegger idyllen for resten av familien. 

Anonymkode: 7c436...f7c

Nei, selvsagt ikke. Dette er noen få setninger om familien vår. Det er mye som ikke omhandler temaet for tråden inne i bildet. Årsaken til involveringen av helsesøster og BUP handler om vansker på skolen, som ikke er tema her, men hjemmesituasjonen har selvsagt blitt en del av vurderingen. Uten at det har kommet noe ut av det. 

Jeg tenker jeg stopper nå, før dette utarter enda mer. Jeg lurer på hva vi skal med profesjonelt hjelpeapparat i det hele tatt, jeg burde jo vite at ekspertisen er å finne på et foreldreforum.  

Anonymkode: 4ecc5...bb7

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (20 minutter siden):

Nei, selvsagt ikke. Dette er noen få setninger om familien vår. Det er mye som ikke omhandler temaet for tråden inne i bildet. Årsaken til involveringen av helsesøster og BUP handler om vansker på skolen, som ikke er tema her, men hjemmesituasjonen har selvsagt blitt en del av vurderingen. Uten at det har kommet noe ut av det. 

Jeg tenker jeg stopper nå, før dette utarter enda mer. Jeg lurer på hva vi skal med profesjonelt hjelpeapparat i det hele tatt, jeg burde jo vite at ekspertisen er å finne på et foreldreforum.  

Anonymkode: 4ecc5...bb7

Du skrev:

Vi har søkt råd hos helsesøster, på BUP, på familievernkontoret, hos privatpraktiserende psykolog. Ingen har kunne gitt oss noe hjelp. Han er innenfor normalen på intelligens, og har ingen diagnoser. Ingen klarer å komme med noen forklaring på vår uheldige familiedynamikk, eller forslag til hvordan vi skal løse problemene. 

Ikke et ord om skolesituasjonen, men derimot i kontekst: familiedynamikk. Kanskje ikke så rart at man tolker det dithen da?

Anonymkode: 36e1a...986

[Anonym bruker]

Jeg lurte på om jeg var adoptert som barn. Mine foreldre hadde aldri holdt på med idrett, late, hadde sluttet på skolen som 15 åringer, var mindre smarte, og brydde seg ikke om hva som skjedde i verden.

Selv var jeg svært aktiv, holdt på med alt jeg kunne av trening, og talentfull, i forhold til de, var jeg smart, og jeg har alltid brydd meg om politikk, og hva som skjer i samfunnet. Startet å jobbe frivillig for veldedige organisasjoner da jeg var 12 år. Eneste med utdannelse i familien, er bare en bachelorgrad. Har 3 søsken og, de er alle som mine foreldre. Jeg er glad i mine søsken, og møter de gjerne for noen timer. Men å tilbringe en hel helg med de, synes jeg blir litt kjedelig. Føler vi ikke har nok og prate om. 

Vi har reist på noen ferier sammen, da deler vi oss ofte, jeg går en del alene på dagen på museer, utstillinger osv. Men jeg koser meg jo virkelig med det, og fint å gå alene, for da kan jeg bruke så lang tid jeg ønsker. Så er det hyggelig og spise middag med de. Men så skal de ut å drikke seg drita. Jeg blir gjerne med ut på første drinken, så går jeg til hotellet. Jeg er ikke glad i alkohol og fyll.

Anonymkode: 298e3...e18

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 minutter siden):

Du skrev:

Vi har søkt råd hos helsesøster, på BUP, på familievernkontoret, hos privatpraktiserende psykolog. Ingen har kunne gitt oss noe hjelp. Han er innenfor normalen på intelligens, og har ingen diagnoser. Ingen klarer å komme med noen forklaring på vår uheldige familiedynamikk, eller forslag til hvordan vi skal løse problemene. 

Ikke et ord om skolesituasjonen, men derimot i kontekst: familiedynamikk. Kanskje ikke så rart at man tolker det dithen da?

Anonymkode: 36e1a...986

Hun skrev ikke for at du eller andre skulle tolke noe som helst!

Anonymkode: a10a8...ca8

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Du skrev:

Vi har søkt råd hos helsesøster, på BUP, på familievernkontoret, hos privatpraktiserende psykolog. Ingen har kunne gitt oss noe hjelp. Han er innenfor normalen på intelligens, og har ingen diagnoser. Ingen klarer å komme med noen forklaring på vår uheldige familiedynamikk, eller forslag til hvordan vi skal løse problemene. 

Ikke et ord om skolesituasjonen, men derimot i kontekst: familiedynamikk. Kanskje ikke så rart at man tolker det dithen da?

Anonymkode: 36e1a...986

Fordi dette handler ikke om skolesituasjonen, men om vår hjemmesituasjon som familie. Skal man beskrive alle aspekter rundt en familie og alle dets medlemmer må det skrives en bok. Dette var noen avsnitter som omhandlet akkurat det temaet som tråden omhandler, nemlig en familie der det ene medlemmet føler å være i "feil" familie, noe vår sønn gjør.

Du tolket som du vil. Og jeg gjentar til det kjedsommelige: jeg skrev dette for å gi støtte til HI og andre i situasjonen, for å fortelle at de ikke er alene. Jeg har ikke bedt om noen geniale løsninger fra internetekspertisen. Kom det ikke tydelig nok frem i innlegget eller de påfølgende innleggene beklager jeg det, men hva ønsker du deg egentlig? Det samme budskapet i blokkbokstaver?

Anonymkode: 4ecc5...bb7

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (37 minutter siden):

Nei, selvsagt ikke. Dette er noen få setninger om familien vår. Det er mye som ikke omhandler temaet for tråden inne i bildet. Årsaken til involveringen av helsesøster og BUP handler om vansker på skolen, som ikke er tema her, men hjemmesituasjonen har selvsagt blitt en del av vurderingen. Uten at det har kommet noe ut av det. 

Jeg tenker jeg stopper nå, før dette utarter enda mer. Jeg lurer på hva vi skal med profesjonelt hjelpeapparat i det hele tatt, jeg burde jo vite at ekspertisen er å finne på et foreldreforum.  

Anonymkode: 4ecc5...bb7

Å svare på et innlegg betyr ikke at man anser seg for å være ekspert. Jeg hr forståelse for at situasjonen deres er tung og utfordrende, men måten du håndterer tilbakemelding som du ikke helt forventet på er ganske urovekkende mtp at du har ansvar for et barn som føler seg utenfor i sin egen familie. Jeg håper at du møter folk på en annen måte irl. 
 

Jeg melder meg ut her, det er ikke min intensjon å provosere deg. Håper at det ordner seg for gutten din!

Anonymkode: 7c436...f7c