Senter i universet

[Anonym bruker]

Mannen lever i en rar boble og tror nok han er senter i universet. Akkurat som han er hovedpersonen i denne filmen livet er, og alle rundt er bare statister og støttepetsonell for ham.

Virker ikke som han bryr seg hverken om hva disse statistene tenker om ham, de er jo bare statister. Eller at han tenker eller bryr seg om hva han sier eller gjør mot andre. Hans handlinger betyr kun noe for ham, at andre blir lei seg, skuffet eller sårer merker (skjønner?) han ikke. Da er det i tilfelle deres feil fordi de reagerte feil. Og han bryr seg egentlig kun om egne behov og interesser. Er det noe som ikke gir ham noe, hvorfor bruke energi på det. Er ikke han sulten er vel ingen andre det heller. Barna kan gå timesvis uten mat om de ikke sier fra de er sultne. 

Han hjelper kun til om han kan skinne, så dugnader og hjelpe andre offentlig gjør han, så han kan få ros og ære. Hjemme gjør han ikke en dritt, ikke noe heder å få der så hva er vitsen?

Er det flere som opplever slike folk, og er det håp til bedring? Jeg har prøvd å nå inn, men feilen er alltid hos meg. Virker som han oppriktig ikke forstår at det han sa/gjorde kunne såre. Feilen er hos meg som overreagerer og nok er litt unormal. 

Anonymkode: 495ca...4d1

[Anonym bruker]

Man kan aldri endre andre, kun seg selv.

Det er en greit setning, og veldig sann.  Enten må du leve med mannen som han er, eller gå fra han.

Man kan justere på ting i eget handlemønster for å tilpasse seg en partner, men da er det gjerne småtteri man gjør, man endrer ikke personlighet...

Min pappa er sånn som du beskriver, og selv om han selvfølgelig aldri ville si seg enig, er det ingen tvil om at han feiler noe mentalt. Hvilken diagnose det kan være snakk om aner jeg ikke, selv om søsteren min og jeg har snakket litt om at det kan være en narsissistisk personlighetsforstyrrelse.

Han er over 70 år nå og har ikke blitt enklere med årene. Utrolig slitsomt å forholde seg til.

Anonymkode: 12cf9...cf5

[Anonym bruker]

Og dette mennesket bor du sammen med? Hvorfor? 

Anonymkode: ffb57...949

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 minutter siden):

Man kan aldri endre andre, kun seg selv.

Det er en greit setning, og veldig sann.  Enten må du leve med mannen som han er, eller gå fra han.

Man kan justere på ting i eget handlemønster for å tilpasse seg en partner, men da er det gjerne småtteri man gjør, man endrer ikke personlighet...

Min pappa er sånn som du beskriver, og selv om han selvfølgelig aldri ville si seg enig, er det ingen tvil om at han feiler noe mentalt. Hvilken diagnose det kan være snakk om aner jeg ikke, selv om søsteren min og jeg har snakket litt om at det kan være en narsissistisk personlighetsforstyrrelse.

Han er over 70 år nå og har ikke blitt enklere med årene. Utrolig slitsomt å forholde seg til.

Anonymkode: 12cf9...cf5

Jeg var tilpasset meg litt og litt (uten å merke det selv?) sånn at jeg ikke lenger kjenner igjen eller finner meg selv. Jeg og mine behov er liksom bare utslettet. Jeg lever kun som en tjener og administrator hjemme føler jeg, og gjør aldri noe for meg selv. Jeg er totalt utslitt. Og plutselig føler jeg at jeg ser nå hvorfor og ser ham. Og sånn kan jeg jo ikke fortsette. Jeg har jo også rett på et liv. Men jeg regner med det ikke er håp for ham. Men er han trygg for barna å bo hos evt? Mistenker han vil ha dem minst mulig om jeg går. For hva gir de av fordeler for ham. Bare ekstra jobb. 

Anonymkode: 495ca...4d1

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (29 minutter siden):

Mannen lever i en rar boble og tror nok han er senter i universet. Akkurat som han er hovedpersonen i denne filmen livet er, og alle rundt er bare statister og støttepetsonell for ham.

Virker ikke som han bryr seg hverken om hva disse statistene tenker om ham, de er jo bare statister. Eller at han tenker eller bryr seg om hva han sier eller gjør mot andre. Hans handlinger betyr kun noe for ham, at andre blir lei seg, skuffet eller sårer merker (skjønner?) han ikke. Da er det i tilfelle deres feil fordi de reagerte feil. Og han bryr seg egentlig kun om egne behov og interesser. Er det noe som ikke gir ham noe, hvorfor bruke energi på det. Er ikke han sulten er vel ingen andre det heller. Barna kan gå timesvis uten mat om de ikke sier fra de er sultne. 

Han hjelper kun til om han kan skinne, så dugnader og hjelpe andre offentlig gjør han, så han kan få ros og ære. Hjemme gjør han ikke en dritt, ikke noe heder å få der så hva er vitsen?

Er det flere som opplever slike folk, og er det håp til bedring? Jeg har prøvd å nå inn, men feilen er alltid hos meg. Virker som han oppriktig ikke forstår at det han sa/gjorde kunne såre. Feilen er hos meg som overreagerer og nok er litt unormal. 

Anonymkode: 495ca...4d1

Skjønner hva du mener, hadde en eks som var slik. 

Anonymkode: 6af24...693

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 minutter siden):

Og dette mennesket bor du sammen med? Hvorfor? 

Anonymkode: ffb57...949

Ja, si det. Jeg aner ikke! Har ikke sett dette før nå. Jeg så akkurat en film hvor jeg på en måte kjente igjen mannen i mannen i filmen. Han var narisist. Og plutselig gikk det opp et lys for meg om at litt sånn er det her også, og jeg har mistet meg selv, og slik skal det jo ikke være. Så nå må jeg gjøre tiltak. Skremmende og spennede. Jeg øyner håp for meg selv.

Anonymkode: 495ca...4d1

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (9 minutter siden):

Man kan aldri endre andre, kun seg selv.

Det er en greit setning, og veldig sann.  Enten må du leve med mannen som han er, eller gå fra han.

Man kan justere på ting i eget handlemønster for å tilpasse seg en partner, men da er det gjerne småtteri man gjør, man endrer ikke personlighet...

Min pappa er sånn som du beskriver, og selv om han selvfølgelig aldri ville si seg enig, er det ingen tvil om at han feiler noe mentalt. Hvilken diagnose det kan være snakk om aner jeg ikke, selv om søsteren min og jeg har snakket litt om at det kan være en narsissistisk personlighetsforstyrrelse.

Han er over 70 år nå og har ikke blitt enklere med årene. Utrolig slitsomt å forholde seg til.

Anonymkode: 12cf9...cf5

Det er vitterlig helt feil. Man kan forandre både andre og seg selv. 

Anonymkode: 6af24...693

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Ja, si det. Jeg aner ikke! Har ikke sett dette før nå. Jeg så akkurat en film hvor jeg på en måte kjente igjen mannen i mannen i filmen. Han var narisist. Og plutselig gikk det opp et lys for meg om at litt sånn er det her også, og jeg har mistet meg selv, og slik skal det jo ikke være. Så nå må jeg gjøre tiltak. Skremmende og spennede. Jeg øyner håp for meg selv.

Anonymkode: 495ca...4d1

Jeg tror ikke nødvendigvis det er det. Når det gjaldt han jeg var sammen med konkluderte jeg med at det var enkelttegn som tydet på både narsissisme og autisme, eventuelt adhd eller bipolar lidelse (som også overlapper en del), men på andre måter igjen så var han langt fra å passe til dette.

 

Anonymkode: 6af24...693

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 minutter siden):

Jeg tror ikke nødvendigvis det er det. Når det gjaldt han jeg var sammen med konkluderte jeg med at det var enkelttegn som tydet på både narsissisme og autisme, eventuelt adhd eller bipolar lidelse (som også overlapper en del), men på andre måter igjen så var han langt fra å passe til dette.

 

Anonymkode: 6af24...693

Nei, trenger ikke være det, men uansett ikke levbart for meg å ha det sånn.

Anonymkode: 495ca...4d1