Trofasthet og tillit

[Anonym bruker]

Jeg synes dette emnet er litt spennende, spesielt fordi noen mener at alle potensielt kan eller vil være utro i gitte situasjoner, og at noen mener at man er naiv hvis man stoler på partneren sin. Forskning viser at området halvparten som er i et forhold er eller har vært utro, men det betyr jo også at halvparten ikke er utro. 

Her blir det enklest å ta eksempler man kjenner til. Jeg har f.eks. aldri vært utro. Det har definitivt ikke manglet hverken tilbud eller muligheter, tvert imot, jeg har faktisk ikke tall på alle mulighetene jeg har hatt. Fristende har det også vært noen ganger, når forholdet hjemme har vært nede i en bølgedal, mannen som prøver seg er kjekk og alkohol i tillegg har gjort moralen mer tøyelig, men jeg har faktisk ikke gjort noe jeg ikke burde. Det er andre ting jeg har gjort som jeg absolutt ikke burde, så er definitivt ikke noe moralsk dydsmønster generelt sett, men akkurat utroskap ligger faktisk bare ikke for meg av en eller annen grunn. 

Jeg kjenner også flere andre som er som meg her, inkludert menn. Det jeg synes er interessant er hvorfor noen synes dette er vanskelig å tro på? Hva som gjør at noen hardnakket mener at alle, og da spesielt menn, er utro hvis de får muligheten? Jeg har en mannlig bestevenn som jeg har kjent siden vi var 4 år gamle. Vi snakker sammen om absolutt alt, og han har heller aldri vært utro. Han lurte lenge på om det var noe galt med ham fordi han aldri ble forelsket eller interessert i noen på den måten, ikke før han ble 26 år og møtte hun som nå er kona hans. Hun er den eneste han noen gang har vært forelsket i og hatt lyst på, både før dette og nå etter 20 år sammen. Det er bare henne for ham. 

Anonymkode: 3bbbf...96e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (18 minutter siden):

Jeg synes dette emnet er litt spennende, spesielt fordi noen mener at alle potensielt kan eller vil være utro i gitte situasjoner, og at noen mener at man er naiv hvis man stoler på partneren sin. Forskning viser at området halvparten som er i et forhold er eller har vært utro, men det betyr jo også at halvparten ikke er utro. 

Her blir det enklest å ta eksempler man kjenner til. Jeg har f.eks. aldri vært utro. Det har definitivt ikke manglet hverken tilbud eller muligheter, tvert imot, jeg har faktisk ikke tall på alle mulighetene jeg har hatt. Fristende har det også vært noen ganger, når forholdet hjemme har vært nede i en bølgedal, mannen som prøver seg er kjekk og alkohol i tillegg har gjort moralen mer tøyelig, men jeg har faktisk ikke gjort noe jeg ikke burde. Det er andre ting jeg har gjort som jeg absolutt ikke burde, så er definitivt ikke noe moralsk dydsmønster generelt sett, men akkurat utroskap ligger faktisk bare ikke for meg av en eller annen grunn. 

Jeg kjenner også flere andre som er som meg her, inkludert menn. Det jeg synes er interessant er hvorfor noen synes dette er vanskelig å tro på? Hva som gjør at noen hardnakket mener at alle, og da spesielt menn, er utro hvis de får muligheten? Jeg har en mannlig bestevenn som jeg har kjent siden vi var 4 år gamle. Vi snakker sammen om absolutt alt, og han har heller aldri vært utro. Han lurte lenge på om det var noe galt med ham fordi han aldri ble forelsket eller interessert i noen på den måten, ikke før han ble 26 år og møtte hun som nå er kona hans. Hun er den eneste han noen gang har vært forelsket i og hatt lyst på, både før dette og nå etter 20 år sammen. Det er bare henne for ham. 

Anonymkode: 3bbbf...96e

Jeg tror du har misforstått hele poenget. Alle kan jo og har jo muligheten til å være utro. Alle. Men det betyr jo ikke at alle er det eller vil være det. Poenget, er vel at det er klin umulig å vite hvem som er det eller kommer til å bli det. Selv den mest lojale og trofaste kan gå på en smell. Derfor er tillitt nettopp et valg. Et valg om å stole på den man er sammen med, som en tro, ikke en sannhet. Man må velge og ha tro på partneren. Men man VET ikke. 

Noen påstår hardnakket at den de er sammen med, eller de selv aldri vil være utro, og for mange stemmer jo det, men ikke for alle, på langt nær.

Ofte er det de som blindt stoler på partner og aldri tviler et sekund til tross for adferd som blir bedratt, de gjør det jo lett fot den andre å komme unna med det. 

Anonymkode: 4181f...021

[Anonym bruker]

Jeg var som kompisen din og er det fortsatt. Jeg kan bli smigrer av oppmerksomhet, men der skal enormt mye til for at jeg blir tiltrukket av noen.

For ca. sju år siden falt jeg hodestups for en annen og selv om det var dødsdømt (familier på begge sider) gikk begge på den smellen. Det tok tre år å komme til det punktet at vi klarte å avslutte forholdet og vi prater fortsatt.

For min del var jeg nok åpen for ham fordi mannen min over mange år hadde forsømt forholdet og lukket seg inne i seg selv. Han hadde også vært utro (nektet for det, mest for å slippe å kommunisere med meg, men har innrømmet det senere) og jeg dro lasset emosjonelt alene.  Hans affære såret meg dypt fordi meldinger jeg kom over viste at hun fikk alt det han ikke ga meg i kommunikasjon og følelsesmessig tilstedeværelse. Han tror den dag i dag at meldingene ikke var bevis nok til at jeg visste, og det sier kanskje noe om hvor mye han skjønner av hva som mangler. Affæren min vet han ikke om, men da jeg prøvde å forlate han satte det i gang en prosess og det er bedre nå. Bedre men ikke så bra som det ville ha vært med affærepartneren min som ser og elsker meg på en helt annen måte.
 

Et av barna våre ble syk. Behovet for brudd ble underordnet barnets behov og etter ganske lang tid var det lys i tunnelen likevel. Jeg kompromisser hver dag, men det gjør nok mannen også.

Det jeg har lært er at de fleste som aldri ville vært utro vil være det om de treffer riktig person på et kritisk tidspunkt.

Anonymkode: 4854f...87c

[Anonym bruker]

Jeg har tillit til at min mann ikke er utro, jeg håper han har det samme ovenfor meg. Vi har vært sammen i flere tiår, møtte hverandre tidlig i livet. I starten falt jeg litt for en god venn, som jeg kysset, det var alt. Et kyss. Fortalte det med en gang og kuttet kontakten etter det, noe som var leit på mange måter, for på det tidspunktet var han andre en av mine beste venner som jeg ofte har savnet. Det er det nærmeste utro jeg har vært. 
 

Utroskap er nok ingen garanti, men vi er begge to ganske klare på at det å holde den andre for narr er et større tillitsbrudd. Så jeg stoler på at han gir meg beskjed i så fall. Jeg tror nok det blir langt mer konfliktfylt om det kommer på toppen. Ser på han som en som velger å dele tiden med meg hver dag, hvis han noensinne ønsker å dele den med andre enn meg, vel jeg eier han ikke. Det må jeg i så fall bare akseptere, du kan ikke tvinge noen til å elske deg og jeg ønsker ikke dele seng med en som gjør det fordi han må. Ikke fordi han ønsker det selv. 

Anonymkode: 5b047...bd8