Føler jeg går til grunne

[Anonym bruker]

Føler meg så mislykket. Jeg er utslitt, maktesløs og konstant redd. Hver dag er en dag jeg bare må overleve. Er blitt sykmeldt og orker ikke snakke med noen. Stenger folk ute da jeg ikke har kapasitet til mas. Ingen kan gi meg råd jeg ikke har prøvd. Får hjelp, men rådene jeg får er ikke gjennomførbar. Jeg er i en situasjon som krever at jeg er veldig sterk og «langt over norm» mens jeg føler meg «langt under norm» jeg hadde en traumatisk opplevelse for 1 mnd siden. Forrige helg var en ny traume, og tirsdagen en enda verre traume. Hvordan skal jeg komme meg opp igjen fra smell på smell?? Jeg overlever noen dager så kommer det et nytt sjokk. Kroppen er smuldret opp, men det kreves at jeg er på topp!! 
vanlige folk hadde ikke taklet denne traumen, men så opplever jeg 3 stk på kort tid. Og jeg vet at flere vil det bli. På tirsdagen reagerte jeg med å sette meg ned å spille tetris på tlf og stengte det ute. Hjernen klarer ikke forholde seg til mer. Samtidig er kroppen i alarmberedskap konstant 

Anonymkode: f97c7...cb5

[Anonym bruker]

Mener ikke å være slem, men det er vanskelig å gi råd eller bare noen trøstende ord når du ikke skriver hva det gjelder. Trenger ikke detaljer, men når du skriver at vanlige folk ikke hadde taklet dette men at du opplever 3 stk på rad, så får jeg følelsen av at du overdriver. Hva gjør deg sterkere enn andre? Er ikke du vanlige folk?

Hvis du har mistet katten din er det ikke et traume med slik reaksjon som du beskriver. Har du mistet barnet ditt er det forståelig. Heller ikke en spontanabort eller en bilkræsj ville utløst denne ekstreme reaksjonen hos vanlige folk. Derfor tenker jeg at du må ta tak og jobbe med dette for ikke å virkelig gå til grunne. 

Når det er sagt, så har jeg også opplevd traumer. Har PTSD og jobbet mye med dette. Det går an å ta tak, og det blir bedre. Har også hatt perioder der jeg ikke snakker med noen, men det kan du ikke for alltid, så det er bedre om du tar kontakt med fastlegen din. Som sykemeldt må man forholde seg til nav, arbeidsgiver, fastlege. Er du så ødelagt at du går over på AAP etter hvert så må du i møter med nav, du må på utredning og/eller behandling, du må mest sannsynlig til dps i ditt tilfelle, du må i arbeidsutprøvning osv. Uansett hva som foregår så blir det ikke bedre av å sitte hjemme og isolere seg. Snakker av erfaring. 

Anonymkode: 9c383...d15

[Anonym bruker]

Traumepsykolog. Det viktigste jeg lærte der, er hvordan hjernen fungerer. Hvorfor du tenker slik du gjør. 

Sjekket opp vitaminer? Det hormonelle? 

Det kan også hjelpe mye. 

Alle hjem har noe. Alle familier strever med noe. 

Jeg har overlevd front mot front, babyen min fikk hjernehinnebetennelse og døde nesten, jeg har vært alvorlig syk to ganger- var ikke langt unna døden. 3 ganger nær døden på ordentlig.

Likevel har naboen det verre. Hun mistet mannen sin, barna der mistet sin far. 

Det er livet. Det går i bølger. Man kan ikke få panikk når det går ned. 

Man må jobbe mye med seg selv. Eneste som kan hjelpe deg, er deg selv. 

Har du mye uløst fra barndommen? Les mer om hvordan heale ditt indre barn. Det er viktig for å komme deg videre. Man er for opphengt I gamledager, man kommer seg ikke videre. 

Du må tilegne deg kunnskap. Google. Les bøker. Heale ditt indre barn, hvordan bli din egen beste venn, forstå traumer. Du må jobbe. Det verste ( beste) er at det ikke trenger å ta lang tid. 

Jeg hadde store traumer etter alvorlig bilulykke.  Mye flashback,  mye tanker. 10 timer hos traumepsykolog, frisk. 

Er alt dette veldig vanskelig, så begynn å se positivt på ting. Begynn med å si til deg selv inni deg. " Sola skinner. " " I dag er jeg fin på håret." " Jeg er heldig som har rent vann i springen." " Så fine skyet." " Så fine bukser jeg har."

Dette er viktig. Da drar du deg opp, hjernen tenker positive tanker. Dette får du til. 😊

Anonymkode: 475ad...2d4

[Anonym bruker]

Det er helt umulig å gå gjennom livet uten å oppleve traumer. Og sine egne traumer oppleves verre enn alle andre sine. Du beskriver deg selv som helt nede i kjelleren nå, men menneskekroppen er forbausende sterk. Du vil bli forbauset over hvor mye man egentlig tåler. 

Anonymkode: d4b30...714

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (9 timer siden):

Mener ikke å være slem, men det er vanskelig å gi råd eller bare noen trøstende ord når du ikke skriver hva det gjelder. Trenger ikke detaljer, men når du skriver at vanlige folk ikke hadde taklet dette men at du opplever 3 stk på rad, så får jeg følelsen av at du overdriver. Hva gjør deg sterkere enn andre? Er ikke du vanlige folk?

Hvis du har mistet katten din er det ikke et traume med slik reaksjon som du beskriver. Har du mistet barnet ditt er det forståelig. Heller ikke en spontanabort eller en bilkræsj ville utløst denne ekstreme reaksjonen hos vanlige folk. Derfor tenker jeg at du må ta tak og jobbe med dette for ikke å virkelig gå til grunne. 

Når det er sagt, så har jeg også opplevd traumer. Har PTSD og jobbet mye med dette. Det går an å ta tak, og det blir bedre. Har også hatt perioder der jeg ikke snakker med noen, men det kan du ikke for alltid, så det er bedre om du tar kontakt med fastlegen din. Som sykemeldt må man forholde seg til nav, arbeidsgiver, fastlege. Er du så ødelagt at du går over på AAP etter hvert så må du i møter med nav, du må på utredning og/eller behandling, du må mest sannsynlig til dps i ditt tilfelle, du må i arbeidsutprøvning osv. Uansett hva som foregår så blir det ikke bedre av å sitte hjemme og isolere seg. Snakker av erfaring. 

Anonymkode: 9c383...d15

Å miste et kjæledyr er ingenting i forhold  til det jeg står i. Har vært sykmeldt en måned så lenge til aap evt. jeg har ikke kapasitet til å være sosial med venner, fordi det er en pågående traume som ikke jeg kan styre. Har masse hjelp inn i bildet. 
Men vil tro jeg kommer til å trenge behandling når alt dette roer seg ned og kommer på plass. 

Anonymkode: f97c7...cb5

[Anonym bruker]

Min umiddelbare tanke er at du kan ha nytte av MDMA-assistert terapi. Du kan åpne opp og møte traumene uten å gå i frys. 
 

Jeg skal ikke undervurdere dine traumer, for jeg aner ikke hva du snakker om i og med du holder kortene tett. Det er helt greit. Mest sannsynlig er du ikke alene, det er 8 milliarder mennesker på denne jorden og det finnes mange som har opplevd mye dritt. Dette har vist seg å hjelpe mennesker med store traumer etter krig og elendighet. 

Anonymkode: e5a73...a25

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Å miste et kjæledyr er ingenting i forhold  til det jeg står i. Har vært sykmeldt en måned så lenge til aap evt. jeg har ikke kapasitet til å være sosial med venner, fordi det er en pågående traume som ikke jeg kan styre. Har masse hjelp inn i bildet. 
Men vil tro jeg kommer til å trenge behandling når alt dette roer seg ned og kommer på plass. 

Anonymkode: f97c7...cb5

Jeg tviler ikke, man mister all kapasitet til å være sosial når man står i noe tungt. Godt du har mye hjelp. Har du ikke overskudd til å snakke med noen i lignende situasjon? Støttegruppe på nett? Krisetelefon? Jeg har ikke noe med hva det gjelder, men hvis du feks har en ungdom som ruser seg, driver med selvskading, har spiseforstyrrelser, sliter psykisk el.l, evt en syk partner, samlivsbrudd, partnervold(fysisk, psykisk), økonomiske problemer, dødsfall, alvorlig sykdom, ja hva som helst. Så tror jeg at du bør finne noen å snakke med på sikt. Ikke nødvendigvis noen i nær familie, eller fagfolk. Men en støttegruppe eller lignende. Så er det fornuftig å spille tetris hvis det hjelper deg. Test ut mindfulness, de pusteøvelser hjalp meg og er verst et forsøk om du ikke har prøvd. De fjerner ikke problemene eller traumene, men de gir deg en pause. 

Anonymkode: 9c383...d15

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

Min umiddelbare tanke er at du kan ha nytte av MDMA-assistert terapi. Du kan åpne opp og møte traumene uten å gå i frys. 
 

Jeg skal ikke undervurdere dine traumer, for jeg aner ikke hva du snakker om i og med du holder kortene tett. Det er helt greit. Mest sannsynlig er du ikke alene, det er 8 milliarder mennesker på denne jorden og det finnes mange som har opplevd mye dritt. Dette har vist seg å hjelpe mennesker med store traumer etter krig og elendighet. 

Anonymkode: e5a73...a25

Det er ikke det jeg trenger. Det jeg trenger nå er å få kontroll på situasjonen, og jobbe intens for å få det. Uten det rakner det helt. Så det er min hovedjobb nå. Når det har ordnet seg og ting begynner å gå riktig vei kan jeg begynne å ta tak i mine følelser. 

Anonymkode: f97c7...cb5

[Anonym bruker]

Kanskje du bare trenger å spille Tetris på mobilen noen dager. Når du står i en ekstrem situasjon, er det lov å trykke på pauseknappen. Det er lov å stenge folk ute for å ta vare på egen helse, og det er lov å senke kravene til hva folk kan forvente av deg akkurat nå. Sett deg noen små mål over hva du skal mestre, og bruk tiden du er sykemeldt til å hente deg inn igjen. Vet ikke om du har barn og hvor store de er, men om du har småbarn burde du be partner/ besteforeldre om avlastning.

Huset må ikke være perfekt, alle tåler en periode der man jekker på matkrav, og folk som maser må bare tåle at du tar en time-out.

Anonymkode: 24cdb...4a0

[Anonym bruker]

Tetris er medisin mot ptsd. https://www.nrk.no/viten/tetris-mot-traumer-1.14289181 

Anonymkode: 16cf6...99e

[Winterlady]

Anonym bruker skrev (12 timer siden):

Det er ikke det jeg trenger. Det jeg trenger nå er å få kontroll på situasjonen, og jobbe intens for å få det. Uten det rakner det helt. Så det er min hovedjobb nå. Når det har ordnet seg og ting begynner å gå riktig vei kan jeg begynne å ta tak i mine følelser. 

Anonymkode: f97c7...cb5

Når du snakker om tre traumer på kort tid, var de to siste retraumatisering? 

Er du fullt eller delvis sykemeldt?

Det du beskriver av både dine reaksjoner og din strategi er klassisk for økende utbrenthet, og direkte helseskadelig.

Du må finne en annen strategi, du kan ikke tenke at alt er ditt ansvar alene. Du bør være åpen om hvordan du har det, ha tillit og ta i bruk alt du har av støtteapparat rundt deg som kan bistå deg.

 

 

Endret 2. november av Winterlady

[Anonym bruker]

Man klarer det mest utrolige. Tviler på at det er så krise som du uttaler men det føles kanskje sånn midt i. 

Anonymkode: 5fa2d...04e

[Anonym bruker]

Winterlady skrev (7 timer siden):

Når du snakker om tre traumer på kort tid, var de to siste retraumatisering? 

Er du fullt eller delvis sykemeldt?

Det du beskriver av både dine reaksjoner og din strategi er klassisk for økende utbrenthet, og direkte helseskadelig.

Du må finne en annen strategi, du kan ikke tenke at alt er ditt ansvar alene. Du bør være åpen om hvordan du har det, ha tillit og ta i bruk alt du har av støtteapparat rundt deg som kan bistå deg.

 

 

Er fullt sykmeldt. De to andre traumene er linket til det første, eller en sammenheng, men ikke retraume, men ny hendelse. 
trenger at ting går på skinner noen uker så nervesystemet får sjans til å roe ned. Men det skjer jo hele tiden noe nytt. Rekker ikke roe ned

Anonymkode: f97c7...cb5

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (18 minutter siden):

Er fullt sykmeldt. De to andre traumene er linket til det første, eller en sammenheng, men ikke retraume, men ny hendelse. 
trenger at ting går på skinner noen uker så nervesystemet får sjans til å roe ned. Men det skjer jo hele tiden noe nytt. Rekker ikke roe ned

Anonymkode: f97c7...cb5

Sånn er det for alle innimellom. Det er slitsomt, men det går over.

Anonymkode: 6a723...1e3

[Anonym bruker]

Spill tetris hvis du føler det hjelper deg. Jeg la kabal på telefonen hver kveld i timesvis for å distansere meg fra tanker og stress. På meg hjalp det veldig. Det gikk på automatikk og jeg følte hvile i det. Så lenge jeg klarte å legge den kabalen om og om igjen følte jeg en slags mestring i det. Etter et halvt år kunne jeg begynne det virkelige arbeidet med å få hjelp til situasjonen.

En annen ting som hjalp var at alt av underholdning, tv, kino, teater osv måtte være av den lette sorten, og alltid "feelgood". Det måtte ende bra og slik at man ikke trengte å tenke over handlingen. Ble det et visst spenningsnivå i underholdningen ble jeg helt påskrudd i "fight or flight" modus og kroppen gikk i helspenn. 

Man klarer mye når man må, men det har sin pris. Du må finne dine mestringsstrategier. I den akuttfasen klarte jeg ikke tanken på det, men senere hjalp det mye med meditering når jeg fant den rette instruktøren. Vi jobbet mye med pust og avspenning.

Anonymkode: 99ce4...900

[Winterlady]

Anonym bruker skrev (8 timer siden):

Sånn er det for alle innimellom. Det er slitsomt, men det går over.

Anonymkode: 6a723...1e3

Nei, sånn er det virkelig ikke for alle innimellom.

[Anonym bruker]

Winterlady skrev (34 minutter siden):

Nei, sånn er det virkelig ikke for alle innimellom.

Enig! Slik er det ikke for alle. Jeg har hatt det lekende lett frem til siste året. Så jeg vet hva som er lett og hva som er ekstremt krevende. 

Anonymkode: f97c7...cb5

[Anonym bruker]

Winterlady skrev (8 timer siden):

Nei, sånn er det virkelig ikke for alle innimellom.

Du er ganske naiv om du tror det er uvanlig å gå gjennom kriser i løpet av et liv. De aller, aller fleste kommer seg gjennom det og lever godt etterpå også.

Anonymkode: 6a723...1e3

[Winterlady]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

Du er ganske naiv om du tror det er uvanlig å gå gjennom kriser i løpet av et liv. De aller, aller fleste kommer seg gjennom det og lever godt etterpå også.

Anonymkode: 6a723...1e3

Nå vrir du på det jeg sa.

Det er forskjell på, og grader av alvorlighet i, kriser. Og noen opplever helt klart en vesentlig større andel av traumer, sykdom, ulykker og smerte gjennom livet, enn det andre gjør.

Jeg opplever at du bagatelliserer det HI står i. Ingen av oss vet eksakt hva det er, eller hva hun har i bagasjen sin fra før, men akkurat nå har hun det åpenbart tungt og er på felgen.

Endret 3. november av Winterlady

[Anonym bruker]

Winterlady skrev (20 minutter siden):

Nå vrir du på det jeg sa.

Det er forskjell på, og grader av alvorlighet i, kriser. Og noen opplever helt klart en vesentlig større andel av traumer, sykdom, ulykker og smerte gjennom livet, enn det andre gjør.

Jeg opplever at du bagatelliserer det HI står i. Ingen av oss vet eksakt hva det er, eller hva hun har i bagasjen sin fra før, men akkurat nå har hun det åpenbart tungt og er på felgen.

Jeg vet ikke hva hun står i, men jeg vet litt om hva andre har gjennomlevd, uten å gå til grunne. Det er vanlig å føle at det man selv står i er mye verre enn det alle andre opplever, men det er svært sjelden sannheten. Sannheten er at mennesker har en fantastisk evne til å komme over ting og skape seg gode liv på tross av de grusomme opplevelser.

Anonymkode: 6a723...1e3