Dere som sliter psykisk

[Anonym bruker]

Spør av ren nyskjerrighet.  Mange av dere her inne er psykisk plaget i større eller mindre grad. Er det blitt slik at dere identifiserer dere med å være psykisk syk? Har dere bygd dere et nettverk med andre som også er psykisk syk? Er dere redd for tilfriskning, fordi dere har bygd opp denne identiteten? Hvem er jeg hvis jeg blir frisk? Mange er redde for å bli frisk, for da må de skape seg en ny identitet uten å være syk. 
Er dere avhengig av psykolog, møter, behandling og alt innenfor psykiatrien? 
Klarer dere se for dere en måned der dere skal gjøre noe fint, et morsomt prosjekt, møte nye folk, reise etc. uten kontakt med psykisk helsevern, eller er det å møte psykolog og helsepersonell det som driver dere i hverdagen? 
Sosiale medier og forum opprettholder jo fokuset om psykiske plager, mange er overvehandlet og livredd for å miste plassen sin i systemet. Mange kan finne på å selvskade seg eller gjøre et stunt for å vise behandler hvor ille de har det, og at de må få gå til evig og alltid i behandling. 
Hvor stor er egeninnsatsen for å bli bedre? 

Anonymkode: fbf9c...364

[Anonym bruker]

Wow.....

Anonymkode: 2866a...96c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 minutter siden):

Wow.....

Anonymkode: 2866a...96c

Dette er forsket på, og et stort problem spesielt hos unge jenter. Derfor spør jeg hvordan dere som sliter opplever dette

Anonymkode: fbf9c...364

[Anonym bruker]

Jeg kan svare deg. 
 

Nei, jeg definerer meg ikke som psykisk syk. Jeg vet at rundt 75 % vil ha en psykisk knekk i løpet av livet. Jeg fikk min da jeg ble 40. Det er ikke helt tilfeldig, samtidig som livet ga meg en og annen snubletråd. Men min knekk kom av ingen søvn og lite næring. Jeg har heldigvis folk rundt meg som trakk i nødbremsen for meg. Ikke alle er så heldige. 

Nei, jeg må ikke ha oppfølging, men jeg har valgt å ha det, slik at jeg har en plass jeg kan være meg, prate om mitt og finne ut av hva jeg skal gjøre med det. Utover det bryr folk seg lite om hva som skjer i livet ditt, med mindre det er en juicy story å meske seg i. 
 

Jeg gjør forsøk på å se verden i et positivt bilde hver dag, men jeg har dessverre mistet troen på både mennesker og et sivilisert samfunn. Ingen lærer av tidligere feil og samfunnet som tar vare på de svakaste er en bløff. Få bryr seg og det eneste du kan stole på er ildsjelene i nettverket ditt. Sørg for gode folk der! 

Anonymkode: 16e23...08d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 minutter siden):

Dette er forsket på, og et stort problem spesielt hos unge jenter. Derfor spør jeg hvordan dere som sliter opplever dette

Anonymkode: fbf9c...364

Da burde du legge av deg den nedlatende forutinntatte holdningen din.

Anonymkode: 2866a...96c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 minutter siden):

Da burde du legge av deg den nedlatende forutinntatte holdningen din.

Anonymkode: 2866a...96c

Jeg stiller spm ut fra forskning. Mine holdninger og hva jeg tenker og tror har jeg ikke skrevet noe om. 

Anonymkode: fbf9c...364

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 minutter siden):

Jeg kan svare deg. 
 

Nei, jeg definerer meg ikke som psykisk syk. Jeg vet at rundt 75 % vil ha en psykisk knekk i løpet av livet. Jeg fikk min da jeg ble 40. Det er ikke helt tilfeldig, samtidig som livet ga meg en og annen snubletråd. Men min knekk kom av ingen søvn og lite næring. Jeg har heldigvis folk rundt meg som trakk i nødbremsen for meg. Ikke alle er så heldige. 

Nei, jeg må ikke ha oppfølging, men jeg har valgt å ha det, slik at jeg har en plass jeg kan være meg, prate om mitt og finne ut av hva jeg skal gjøre med det. Utover det bryr folk seg lite om hva som skjer i livet ditt, med mindre det er en juicy story å meske seg i. 
 

Jeg gjør forsøk på å se verden i et positivt bilde hver dag, men jeg har dessverre mistet troen på både mennesker og et sivilisert samfunn. Ingen lærer av tidligere feil og samfunnet som tar vare på de svakaste er en bløff. Få bryr seg og det eneste du kan stole på er ildsjelene i nettverket ditt. Sørg for gode folk der! 

Anonymkode: 16e23...08d

Så bra innstilling. Det er forskjell på de som får seg en knekk og trenger hjelp en periode i livet, noe det skjer de fleste enn de som er pasient hele livet 

Anonymkode: fbf9c...364

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (12 timer siden):

 

Spør av ren nyskjerrighet.  Mange av dere her inne er psykisk plaget i større eller mindre grad. Er det blitt slik at dere identifiserer dere med å være psykisk syk? Har dere bygd dere et nettverk med andre som også er psykisk syk? Er dere redd for tilfriskning, fordi dere har bygd opp denne identiteten? Hvem er jeg hvis jeg blir frisk? Mange er redde for å bli frisk, for da må de skape seg en ny identitet uten å være syk. 
Er dere avhengig av psykolog, møter, behandling og alt innenfor psykiatrien? 
Klarer dere se for dere en måned der dere skal gjøre noe fint, et morsomt prosjekt, møte nye folk, reise etc. uten kontakt med psykisk helsevern, eller er det å møte psykolog og helsepersonell det som driver dere i hverdagen? 
Sosiale medier og forum opprettholder jo fokuset om psykiske plager, mange er overvehandlet og livredd for å miste plassen sin i systemet. Mange kan finne på å selvskade seg eller gjøre et stunt for å vise behandler hvor ille de har det, og at de må få gå til evig og alltid i behandling. 
Hvor stor er egeninnsatsen for å bli bedre? 

Anonymkode: fbf9c...364

Ja, jeg identifiserer meg ved å være psykisk syk. Hele mitt nettverk består bare i psyke mennesker. Jeg er livredd for å bli frisk, tenk å kunne fungere i samfunnet uten angst og traumer - skummelt. Jeg er helt avhengig av behandling. Jeg ser aldri for meg en hverdag uten noen kontakt med helsevesenet. Jeg gjør null egeninnsats for bli bedre.

 

 

 

 

 

 

 

Eller ikke 🤪

Anonymkode: 9473b...06a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (11 timer siden):

Jeg stiller spm ut fra forskning. Mine holdninger og hva jeg tenker og tror har jeg ikke skrevet noe om. 

Anonymkode: fbf9c...364

Din holdning skinner ganske nydelig gjennom her, altså. Mennesker som respekterer andre har aldri slike tanker som du deler her. 

Anonymkode: 9473b...06a

[Anonym bruker]

Jeg har tidvis vært sykmeldt pga sosial angst, panikklidelser og litt annet småplukk. Jeg identifiserer meg på ingen måte som psykisk syk. Jeg finner glede i småting (så mye at folk stiller spørsmål ved om jeg faktisk er syk). Jeg jobber 100%, har barn, følger opp de, lever ett helt vanlig liv. Folk som ER diagnosen sin klarer jeg ikke å forholde meg til, og har blant annet av den grunn takket nei til gruppebehandling, fordi jeg orker ikke høre på offing og akking. 
Jeg har vært uheldig i livet, blitt slått i bakken ørten ganger, men reiser meg hver gang. Om jeg har lyst å gi opp og føler at jeg kanskje får litt vel motstand? Ja. Men jeg kan jo ikke det. Livet må jo gå videre, det kretser ikke rundt meg.

Anonymkode: d5978...b0e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (12 timer siden):

 

Spør av ren nyskjerrighet.  Mange av dere her inne er psykisk plaget i større eller mindre grad. Er det blitt slik at dere identifiserer dere med å være psykisk syk? Har dere bygd dere et nettverk med andre som også er psykisk syk? Er dere redd for tilfriskning, fordi dere har bygd opp denne identiteten? Hvem er jeg hvis jeg blir frisk? Mange er redde for å bli frisk, for da må de skape seg en ny identitet uten å være syk. 
Er dere avhengig av psykolog, møter, behandling og alt innenfor psykiatrien? 
Klarer dere se for dere en måned der dere skal gjøre noe fint, et morsomt prosjekt, møte nye folk, reise etc. uten kontakt med psykisk helsevern, eller er det å møte psykolog og helsepersonell det som driver dere i hverdagen? 
Sosiale medier og forum opprettholder jo fokuset om psykiske plager, mange er overvehandlet og livredd for å miste plassen sin i systemet. Mange kan finne på å selvskade seg eller gjøre et stunt for å vise behandler hvor ille de har det, og at de må få gå til evig og alltid i behandling. 
Hvor stor er egeninnsatsen for å bli bedre? 

Anonymkode: fbf9c...364

Dette er det sykeste jeg har lest. God bedring til deg...

Anonymkode: 91feb...5bb

[Himmel og hav]

Spør av ren nysgjerrighet.  Mange av dere her inne er fysisk plaget i større eller mindre grad. Er det blitt slik at dere identifiserer dere med å være fysisk syk? Har dere bygd dere et nettverk med andre som også er fysisk syke? Er dere redd for tilfriskning, fordi dere har bygd opp denne identiteten? Hvem er jeg hvis jeg blir frisk? Mange er redde for å bli friske, for da må de skape seg en ny identitet uten å være syk. 
Er dere avhengig av medisiner, møter, behandling og alt innenfor medisin? 
Klarer dere se for dere en måned der dere skal gjøre noe fint, et morsomt prosjekt, møte nye folk, reise etc. uten kontakt med helsevesenet, eller er det å møte lege og helsepersonell det som driver dere i hverdagen? 
Sosiale medier og forum opprettholder jo fokuset om fysiske plager, mange er overmedisinert og livredd for å miste plassen sin i systemet. Mange kan finne på å droppe medisiner eller gjøre et stunt for å vise behandler hvor ille de har det, og at de må få gå til evig og alltid i behandling. 
Hvor stor er egeninnsatsen for å bli bedre? 

Ville du skrevet dette innlegget, HI? Lurt på om folk med fysiske lidelser ikke bare kunne finne på noe hyggelig en måned uten å kjenne på sykdom, måtte tenke på medisiner eller behandlinger for å kunne fungere? Om ikke folk med diabetes, revmatisme, chrons eller kols bare kan ta seg sammen litt og ikke gjøre seg avhengige av helsevesenet? Ville du tenkt at en med en fysisk sykdom som har behandlinger hos fysioterapeut hver uke har denne utfordringen du beskriver eller ville du bare tenkt at dette er nødvendig for at hen skal fungere i hverdagen og ikke bli verre?

Jeg sier ikke at det ikke kan være noen små poenger i det du skriver. Jeg vet at det med some og unge med psykiske lidelser kan være problematisk, men derfra og til dette? Virkelig? 

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Jeg har tidvis vært sykmeldt pga sosial angst, panikklidelser og litt annet småplukk. Jeg identifiserer meg på ingen måte som psykisk syk. Jeg finner glede i småting (så mye at folk stiller spørsmål ved om jeg faktisk er syk). Jeg jobber 100%, har barn, følger opp de, lever ett helt vanlig liv. Folk som ER diagnosen sin klarer jeg ikke å forholde meg til, og har blant annet av den grunn takket nei til gruppebehandling, fordi jeg orker ikke høre på offing og akking. 
Jeg har vært uheldig i livet, blitt slått i bakken ørten ganger, men reiser meg hver gang. Om jeg har lyst å gi opp og føler at jeg kanskje får litt vel motstand? Ja. Men jeg kan jo ikke det. Livet må jo gå videre, det kretser ikke rundt meg.

Anonymkode: d5978...b0e

Det er slik jeg oppfatter det også. Men det er nok ei gruppe som er mer inn i den verden enn andre. Jeg har det ganske likt som deg. 

Anonymkode: fbf9c...364

[Anonym bruker]

Himmel og hav skrev (40 minutter siden):

Spør av ren nysgjerrighet.  Mange av dere her inne er fysisk plaget i større eller mindre grad. Er det blitt slik at dere identifiserer dere med å være fysisk syk? Har dere bygd dere et nettverk med andre som også er fysisk syke? Er dere redd for tilfriskning, fordi dere har bygd opp denne identiteten? Hvem er jeg hvis jeg blir frisk? Mange er redde for å bli friske, for da må de skape seg en ny identitet uten å være syk. 
Er dere avhengig av medisiner, møter, behandling og alt innenfor medisin? 
Klarer dere se for dere en måned der dere skal gjøre noe fint, et morsomt prosjekt, møte nye folk, reise etc. uten kontakt med helsevesenet, eller er det å møte lege og helsepersonell det som driver dere i hverdagen? 
Sosiale medier og forum opprettholder jo fokuset om fysiske plager, mange er overmedisinert og livredd for å miste plassen sin i systemet. Mange kan finne på å droppe medisiner eller gjøre et stunt for å vise behandler hvor ille de har det, og at de må få gå til evig og alltid i behandling. 
Hvor stor er egeninnsatsen for å bli bedre? 

Ville du skrevet dette innlegget, HI? Lurt på om folk med fysiske lidelser ikke bare kunne finne på noe hyggelig en måned uten å kjenne på sykdom, måtte tenke på medisiner eller behandlinger for å kunne fungere? Om ikke folk med diabetes, revmatisme, chrons eller kols bare kan ta seg sammen litt og ikke gjøre seg avhengige av helsevesenet? Ville du tenkt at en med en fysisk sykdom som har behandlinger hos fysioterapeut hver uke har denne utfordringen du beskriver eller ville du bare tenkt at dette er nødvendig for at hen skal fungere i hverdagen og ikke bli verre?

Jeg sier ikke at det ikke kan være noen små poenger i det du skriver. Jeg vet at det med some og unge med psykiske lidelser kan være problematisk, men derfra og til dette? Virkelig? 

Ser flere og flere unge jenter og unge damer legger ut på tik tok der diagnose koder og diagnoser er ramset opp. Også noen jeg følger på Instagram har listet opp diagnosekoder de har. Legger ut bilder av innleggelse osv. dette er nok ei lita gruppe mennesker i forhold til hvor mange som sliter psykisk. Veldig mange skjuler at de sliter psykisk, og skammer seg. Så man har begge ytterpunktene. I voksen psykiatrien blir pasienter som skader seg selv skrevet ut. Dette har de gjort fordi mange bruker selvskading for å få lengre opphold. Har ei venninne som jobber der. 
 

Anonymkode: fbf9c...364

[Anonym bruker]

Diagnosen er en del av meg, jeg er ikke diagnosen min. Det er en hard jobb å finne balansen for å funke i samfunnet. Jeg hadde en periode det jeg nok hadde diagnosen min for langt fremme i livet mitt, men det var nødvendig for å kunne finne utav hva som fungerte og ikke. Nå har jeg klart å finne balansen, og da er diagnosen bare noe som er der i bakgrunnen.

Anonymkode: 1f9f7...5fd

[Anonym bruker]

Selv om innlegget til HI oser av nedlatenhet, er det også en stor dose sannhet i det hun skriver. Mange blir avhengig av den oppmerksomheten som behandling i helsevesenet gir. 

Jeg er nok kanskje i motsatt ende av skalaen. 

Jeg bil IKKE bli diagnosen min, jeg vil IKKE bli endel av en gruppe syke mennesker, jeg vil IKKE bli avhengig av behandlere osv. 

Jeg har i mange år takket nei til gruppebehandling og rehabiliteringsopphold. Jeg takket imidlertid ja i fjor? Og var født en uke på cathinkha Guldberg, deretter 4 uker på Ecura. Der var faktisk veldig fint og jeg fikk jobbet mye med mine helseplager. Såpass at jeg fortsatt står i 100% jobb framfor å bli sykmeldt. Samtidig var det en form for følelse av nederlag, og jeg ønsker fortsatt ikke å identifisere meg med majoriteten av de pasientene som var der sammen med meg….

Anonymkode: 349ba...70a

[Anonym bruker]

Jeg har kompleks ptsd.  En ser ikke på meg som syk. Jeg fungerer godt i jobb og har et bra liv 

Kjenner meg ikke igjen i det du skriver 

Anonymkode: bb295...db8

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (17 timer siden):

Jeg stiller spm ut fra forskning. Mine holdninger og hva jeg tenker og tror har jeg ikke skrevet noe om. 

Anonymkode: fbf9c...364

Det skinner tydelig gjennom hva du tenker og tror.

Anonymkode: 2866a...96c

[Anonym bruker]

Ja, jeg er psykisk syk. Jeg har en kronisk tilbakevendende depresjon som jeg kjemper mot hver eneste dag. Jeg jobber 90%, er alenemor og er den familin spør om hjelp hvis det er noe. Jeg har gått i behandling og er erklært for frisk til videre behandling. 

Men for meg er det viktig å huske på at jeg er syk, spesielt i de dårlige periodene. At det er sykdommen som snakker når jeg ikke vil leve lenger, ikke meg. For jeg vil leve, bare slippe å ha det vondt. 

Ellers graver jeg meg absolutt ikke ned i diagnosene mine, men de er viktige for å forstå hvorfor jeg er som jeg er, reagerer og tenker som jeg gjør og hvorfor fysiske plager plutselig kan dukke opp fra intet.

Anonymkode: 65233...92e

[Anonym bruker]

Unge stort sett friske mennesker som velger å lene seg på småtterier og går hjemme og slenger i årevis fordi arbeidslivet ikke er strålende morsomt hele tiden og studier krever innsats - med veike foreldre og NAV som krykker luller de seg inn i sin egen boble av selvmedlidende ikkedeltakelse. Det er en skam å gjøre innbilt  motgang til livsform. 

Anonymkode: ef980...bb5

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 timer siden):

Ja, jeg er psykisk syk. Jeg har en kronisk tilbakevendende depresjon som jeg kjemper mot hver eneste dag. Jeg jobber 90%, er alenemor og er den familin spør om hjelp hvis det er noe. Jeg har gått i behandling og er erklært for frisk til videre behandling. 

Men for meg er det viktig å huske på at jeg er syk, spesielt i de dårlige periodene. At det er sykdommen som snakker når jeg ikke vil leve lenger, ikke meg. For jeg vil leve, bare slippe å ha det vondt. 

Ellers graver jeg meg absolutt ikke ned i diagnosene mine, men de er viktige for å forstå hvorfor jeg er som jeg er, reagerer og tenker som jeg gjør og hvorfor fysiske plager plutselig kan dukke opp fra intet.

Anonymkode: 65233...92e

For ei sterk dame du er! Det er tøft nok under selv å være alenemor og i full jobb, men når du har mye helseplager i tillegg er dette en bragd. 

Anonymkode: fbf9c...364

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

Unge stort sett friske mennesker som velger å lene seg på småtterier og går hjemme og slenger i årevis fordi arbeidslivet ikke er strålende morsomt hele tiden og studier krever innsats - med veike foreldre og NAV som krykker luller de seg inn i sin egen boble av selvmedlidende ikkedeltakelse. Det er en skam å gjøre innbilt  motgang til livsform. 

Anonymkode: ef980...bb5

Jeg har sett flere tik tok videoer der unge jenter filmer seg selv på institusjon og skriver diagnosekoder osv. det er naturlig og kanskje normalt at dette skjer i en slik situasjon. Voksne med lite nettverk som er mye innlagt bygger også relasjoner med andre pasienter og finner et fellesskap. Så ender man opp med et nettverk med likesinnede. Ganske normalt, samtidig kan det være veldig uheldig på tilfriskningen. Mange som skriver at de er redde for å bli frisk, for hvem er de da? 
Hørte nettopp en episode på en podcast om ei med MS. En periode etter diagnosen handlet hele livet hennes om MS, behandlinger, leger og opplegg. Så fant hun en behandling som hjelper henne mye og hun fungerer godt. Trenger ikke medisiner mer. Hun opplevde ei identitetskrise. Hvem er hun nå? Og hva skal hun fokusere på nå som sykdommen hadde stagnert og hun klarte seg bra? Det er ikke rart i det hele tatt at syke folk bygger identiteten sin rundt sykdommen sin, da dette preger livet deres i så stor grad, og mye handler om sykdommen. Men når det gjelder psykisk helse kan det å sette seg i offer rollen også føles komfortabelt, og folk kan forvente mindre av deg. Når du er bedre forventes det mer.
det finnes folk som nekter å forholde seg til plagene sine, skammer seg og holder det skjult for å ikke miste ansikt. Så man har begge ender av skalaen  

Anonymkode: fbf9c...364

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (10 timer siden):

Ja, jeg er psykisk syk. Jeg har en kronisk tilbakevendende depresjon som jeg kjemper mot hver eneste dag. Jeg jobber 90%, er alenemor og er den familin spør om hjelp hvis det er noe. Jeg har gått i behandling og er erklært for frisk til videre behandling. 

Men for meg er det viktig å huske på at jeg er syk, spesielt i de dårlige periodene. At det er sykdommen som snakker når jeg ikke vil leve lenger, ikke meg. For jeg vil leve, bare slippe å ha det vondt. 

Ellers graver jeg meg absolutt ikke ned i diagnosene mine, men de er viktige for å forstå hvorfor jeg er som jeg er, reagerer og tenker som jeg gjør og hvorfor fysiske plager plutselig kan dukke opp fra intet.

Anonymkode: 65233...92e

❤️ 

Kunnskap er aldri feil, å kjenne sin egen kropp og psyke, vite hvordan og hvorfor. 

Anonymkode: 16e23...08d

[Anonym bruker]

Siden du har fått svar på mye av det du spør om, ønsker jeg å ta en litt annen vinkling i håp om at du, og andre med samme nedlatende tone, faktisk leser det jeg skriver. 

Der fysisk sykdom lett får aksept, er det dessverre et stykke igjen før psykisk sykdom har samme aksepten. Sannsynligvis henger dette sammen med at kunnskapen om hva som utløser psykisk sykdom fortsatt er mangelfull på flere områder, men likevel har hatt en eksplosiv utvikling de siste tiårene, og som igjen fører til at mennesker på 30 + som ikke velger å øke egen kunnskap rundt nyere forskning, derfor rett og slett mangler stor kunnskap og forståelse av hva psykisk sykdom faktisk er. Denne mangelfulle kunnskapen kommer tydelig til uttrykk i samme øyeblikk som man lirer av seg ting som "Det er jo bare å ta seg sammen", "Noen blir sykdommen sin", osv., og viser at man uttalelser seg om noe man ikke kan noe om. 

Så hva er psykisk sykdom? For det første er det så mange ulike diagnoser her at det egentlig ikke går an å gi et generelt svar, men likevel er det noe felles. Psykisk sykdom henger sammen med nevrologi og/eller tarmene. I omtrent alle tilfeller innebærer en psykisk sykdom at det er en forstyrrelse i enten overføring av signalstoffer, f.eks. reopptak i en celle i stedet for å sende stoffet videre, endring av hormonnivåer, mangler eller overproduksjon av ulike stoffer som trigger immunresponser el. Med andre ord har absolutt alle psykiske sykdommer rot i det fysiske. En depresjon er akkurat like fysisk reell som en influensa, og like lite som en med feber bare kan slutte å ha feber hvis de bare tenker positivt, kan en med depresjon bli frisk av å bare prøve å tenke positivt. Medikamenter kan hjelpe. En paracet vil dempe eller fjerne feberen, og antidepressiva kan dempe og behandle symptomer på en depresjon. Hvordan? Jo, fordi at ved en depresjon vil cellene ta opp igjen f.eks. signalstoffet serotonin i stedet for å sende det videre, og en antidepressiva vil være med på å blokkere dette reopptaket. Dette er kun ment som en konkretisering av én psykisk sykdom. Men litt som med influensaen der noen bli mindre syke og kroppen tåle sykdommen bedre enn hos andre, blir det med da f.eks. depresjon. 

Og ja, jeg har ulike psykiske lidelser, men jeg er ganske heldig. En miks av personligheten min, mennesker rundt meg, graden av alvorlighet ol., gjør at jeg fungerer ganske godt. Jeg jobber fullt og klarer sånn omtrent å følge opp det jeg må, men jeg er absolutt preget av at jeg f.eks. i perioder ikke klarer å føle noen form for glede over noe som helst. Og jeg tror faktisk ikke at noen som aldri har kjent på følelsen av ren nummenhet når de ser på egne barn, uten å føle noe som helst, ikke en gang kjærlighet, fullt ut kan forstå hvor alvorlig det faktisk er, og hvor inderlig vedkommende selv ønsker at de aldri noen sinne skal ha det slik. Tro meg. Ingen ønsker å være deprimert. Ingen! Akkurat nå har jeg det fint. Jeg er i behandling og tar medisiner, men jeg er sårbar for tilbakefall og må være forsiktig. Jeg er ikke sykdommen min, og jeg gjør absolutt alt jeg kan for å unngå å bli dårlig igjen, som å gå turer i naturen, være nøye med kostholdet, legge meg og stå opp til omtrent samme tider uavhengig om det er hverdag, helg eller ferie, unngå for mye stress der jeg kan osv. Nå er jeg i stand til å føle kjærlighet og kjenne på glede over både små og store ting, men slik er det ikke alltid, og det er definitivt IKKE viljestyrt! Aldri. Ingen vil ha det slik!

Anonymkode: 7b226...f9b

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (20 minutter siden):

Siden du har fått svar på mye av det du spør om, ønsker jeg å ta en litt annen vinkling i håp om at du, og andre med samme nedlatende tone, faktisk leser det jeg skriver. 

Der fysisk sykdom lett får aksept, er det dessverre et stykke igjen før psykisk sykdom har samme aksepten. Sannsynligvis henger dette sammen med at kunnskapen om hva som utløser psykisk sykdom fortsatt er mangelfull på flere områder, men likevel har hatt en eksplosiv utvikling de siste tiårene, og som igjen fører til at mennesker på 30 + som ikke velger å øke egen kunnskap rundt nyere forskning, derfor rett og slett mangler stor kunnskap og forståelse av hva psykisk sykdom faktisk er. Denne mangelfulle kunnskapen kommer tydelig til uttrykk i samme øyeblikk som man lirer av seg ting som "Det er jo bare å ta seg sammen", "Noen blir sykdommen sin", osv., og viser at man uttalelser seg om noe man ikke kan noe om. 

Så hva er psykisk sykdom? For det første er det så mange ulike diagnoser her at det egentlig ikke går an å gi et generelt svar, men likevel er det noe felles. Psykisk sykdom henger sammen med nevrologi og/eller tarmene. I omtrent alle tilfeller innebærer en psykisk sykdom at det er en forstyrrelse i enten overføring av signalstoffer, f.eks. reopptak i en celle i stedet for å sende stoffet videre, endring av hormonnivåer, mangler eller overproduksjon av ulike stoffer som trigger immunresponser el. Med andre ord har absolutt alle psykiske sykdommer rot i det fysiske. En depresjon er akkurat like fysisk reell som en influensa, og like lite som en med feber bare kan slutte å ha feber hvis de bare tenker positivt, kan en med depresjon bli frisk av å bare prøve å tenke positivt. Medikamenter kan hjelpe. En paracet vil dempe eller fjerne feberen, og antidepressiva kan dempe og behandle symptomer på en depresjon. Hvordan? Jo, fordi at ved en depresjon vil cellene ta opp igjen f.eks. signalstoffet serotonin i stedet for å sende det videre, og en antidepressiva vil være med på å blokkere dette reopptaket. Dette er kun ment som en konkretisering av én psykisk sykdom. Men litt som med influensaen der noen bli mindre syke og kroppen tåle sykdommen bedre enn hos andre, blir det med da f.eks. depresjon. 

Og ja, jeg har ulike psykiske lidelser, men jeg er ganske heldig. En miks av personligheten min, mennesker rundt meg, graden av alvorlighet ol., gjør at jeg fungerer ganske godt. Jeg jobber fullt og klarer sånn omtrent å følge opp det jeg må, men jeg er absolutt preget av at jeg f.eks. i perioder ikke klarer å føle noen form for glede over noe som helst. Og jeg tror faktisk ikke at noen som aldri har kjent på følelsen av ren nummenhet når de ser på egne barn, uten å føle noe som helst, ikke en gang kjærlighet, fullt ut kan forstå hvor alvorlig det faktisk er, og hvor inderlig vedkommende selv ønsker at de aldri noen sinne skal ha det slik. Tro meg. Ingen ønsker å være deprimert. Ingen! Akkurat nå har jeg det fint. Jeg er i behandling og tar medisiner, men jeg er sårbar for tilbakefall og må være forsiktig. Jeg er ikke sykdommen min, og jeg gjør absolutt alt jeg kan for å unngå å bli dårlig igjen, som å gå turer i naturen, være nøye med kostholdet, legge meg og stå opp til omtrent samme tider uavhengig om det er hverdag, helg eller ferie, unngå for mye stress der jeg kan osv. Nå er jeg i stand til å føle kjærlighet og kjenne på glede over både små og store ting, men slik er det ikke alltid, og det er definitivt IKKE viljestyrt! Aldri. Ingen vil ha det slik!

Anonymkode: 7b226...f9b

Det er svært mange av de "psyke" som hadde fungert om de måtte. I stedet betales de for å krabbe inn i egen navle. Livet er ikke uten ubehag og slit for oss normale mennesker heller.

Anonymkode: ef980...bb5