Hva skjer? Denne sykeliggjøringen av ADHD diagnose.

[Anonym bruker]

Jeg ser det over alt. Her inne, diskusjonsforum på FB, intervjuer på tv. Det er undertoner av at dette er noe som gjør det vanskelig, ja nærmest umulig å lykkes. Jeg har adhd selv. Aldri hatt store utfordringer utover ræva konsentrasjon og en ekstrem indre uro som til tider gjør at jeg prater før jeg tenker. Jeg har høyere stilling i privat sektor. Tjener rundt 1 mill i året. Jeg meldte meg for en tid tilbake inn en gruppe for oss med adhd/ADD og der inne er de fleste uføre. Og det prates i vendinger som at, det er jo umulig å holde på en jobb når man har denne diagnosen. Det er opplest og vedtatt at denne diagnosen er uforenelig med fast jobb. Da jeg vokste opp og fikk diagnosen, sendt åttitall så var ikke dette noen stor greie, adhd var på linje med «å ja, du må bruke briller».

Nå går folk omtrent i kjelleren om ungene får diagnose. 
Hva har skjedd med denne diagnosen? 

Anonymkode: 82623...c6d

[Anonym bruker]

Du skjønner at folk er ulike eller? Du hadde kanskje ikke fått diagnosen i dag siden du fungerer greit? Mens andre som mitt barn neppe kommer til å greie fullføre grunnskolen engang. 

Anonymkode: b1611...800

[Pobie]

Jeg er også sjokkert over holdningene her inne til både adhd og autisme. Skulle tro det var en dødsdom. Jeg kjenner en god del med begge diagnoser som har klart seg veldig fint. Og ikke bare klarer seg, men har startet egne firma og tjener godt over gjennomsnittet.

De finner ofte en spesiell interesse som de hyperfokuserer på, og hvis de kan finne et yrke hvor de kan jobbe innen sin spesielle interesse kan de være langt over gjennomsnittlig flinke. 

[Anonym bruker]

Du som har adhd kan umulig ha unngått å ha hørt uttrykket:

«Har du møtt én person med adhd, så har du møtt én person med adhd».

 

 

Anonymkode: 3f4d8...e16

[Anonym bruker]

Hvem er du? På slutten av åttitallet var det «bare urolige gutter» som fikk diagnosen og man trodde at en vokste den av seg. da jeg søkte hjelp rundt 2000 ble ADHD utelukket fordi jeg var jente og nesten voksen.
 

Men ok, om dette stemmer så ble du diagnostisert tidlig og fikk kanskje også støtte og forståelse. Jeg har mastergrad og er i 100% jobb, men jeg var 42 da jeg fikk diagnosen og har hatt null støtte, forståelse eller tilrettelegging. Det verste for meg er egentlig det den (eller responsen jeg har fått fra omgivelsene på grunn av symptomene) har gjort med selvbildet mitt. Jeg har høyt evnenivå, det er nok med på å sørge for at jeg presterer tilfredsstillende i arbeidslivet. Balansen mellom jobb og privatliv er likevel dårlig, jeg er kronisk utslitt. 

I dag vet en at menn ofte takler adhd bedre som voksne, men for kvinner blir symptomtrykket ofte større. 
 

 

 

Anonymkode: 0e8f9...888

[Anonym bruker]

Pobie skrev (59 minutter siden):

Jeg er også sjokkert over holdningene her inne til både adhd og autisme. Skulle tro det var en dødsdom. Jeg kjenner en god del med begge diagnoser som har klart seg veldig fint. Og ikke bare klarer seg, men har startet egne firma og tjener godt over gjennomsnittet.

De finner ofte en spesiell interesse som de hyperfokuserer på, og hvis de kan finne et yrke hvor de kan jobbe innen sin spesielle interesse kan de være langt over gjennomsnittlig flinke. 

Ja, nettopp. Det er det jeg også reagerer på. At en slik diagnose er synonymt med å ikke fikse livet som voksen. 
Selvsagt vet jeg at dette kommer i alle varianter, men jeg er jo et bevis på at det ikke er noen hindring. Det er derfor jeg reagerer på den holdningen blandt annet her inne, har man adhd blir man aldri riktig voksen, burde ikke få barn og vil trenge oppfølging hele livet. 

Anonymkode: 82623...c6d

[Anonym bruker]

Mange av foreldre til «❤️diagnosebarn❤️» (barn som «har» ADHD eller autisme og helst begge deler, (og MERK: noen barn har virkelig disse diagnosene. Men mange er innenfor vanlige variasjoner og foreldrene elsker å smykke seg med diagnosene og oppmerksomhet som følger med)) har nok münchhausen ny proxy

Anonymkode: d82fc...9b8

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Mange av foreldre til «❤️diagnosebarn❤️» (barn som «har» ADHD eller autisme og helst begge deler, (og MERK: noen barn har virkelig disse diagnosene. Men mange er innenfor vanlige variasjoner og foreldrene elsker å smykke seg med diagnosene og oppmerksomhet som følger med)) har nok münchhausen ny proxy

Anonymkode: d82fc...9b8

Münchhausen by proxy *

Anonymkode: d82fc...9b8

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 minutter siden):

Hvem er du? På slutten av åttitallet var det «bare urolige gutter» som fikk diagnosen og man trodde at en vokste den av seg. da jeg søkte hjelp rundt 2000 ble ADHD utelukket fordi jeg var jente og nesten voksen.
 

Men ok, om dette stemmer så ble du diagnostisert tidlig og fikk kanskje også støtte og forståelse. Jeg har mastergrad og er i 100% jobb, men jeg var 42 da jeg fikk diagnosen og har hatt null støtte, forståelse eller tilrettelegging. Det verste for meg er egentlig det den (eller responsen jeg har fått fra omgivelsene på grunn av symptomene) har gjort med selvbildet mitt. Jeg har høyt evnenivå, det er nok med på å sørge for at jeg presterer tilfredsstillende i arbeidslivet. Balansen mellom jobb og privatliv er likevel dårlig, jeg er kronisk utslitt. 

I dag vet en at menn ofte takler adhd bedre som voksne, men for kvinner blir symptomtrykket ofte større. 
 

 

 

Anonymkode: 0e8f9...888

Ja du har rett i at jeg fikk diagnose tidlig. Bodde i storby, hadde en lærer som så meg og presset på med utredning. Men det var en tung og dryg prosess. Da var jeg langt mer urolig da, det har jeg vokst av meg. Jeg prøvde litt medisin men de gav mye bivirkninger. Utover det så fikk jeg ingen tilrettelegging, annet enn at jeg fikk meg en luftetur ut om vi hadde dobbeltime. Det ble aldri snakket så mye om denne diagnosen, som om det var en sykdom.

Skole og høyere utdannelse var ekstremt krevende, men jeg fikk en bachelor. Siden har jeg jobbet meg opp. 
Om jeg hadde blitt tuta ørene full at alt er vanskelig fordi jeg har en sykdom fra jeg fikk diagnosen så hadde jeg kanskje resignert og gitt opp. Men det å ha det som da het ADD var ikke sett på som noen hindring. Det var mer, sånn er jeg, jeg må finne noe som fungerer.

Livet, utdannelse, jobb og forhold  har ikke gått på skinner. Det har vært krevende å være så sløv og ukonsentrert og klare å fungere normalt. Jeg har utviklet en lang rekke mekanismer og hjelpemidler for at livet skal føles bra, og med disse så fungerer det jo. Etter å ha startet opp med medisin i voksen alder, som ikke gir de bivirkningene jeg opplevde første gang så synes jeg egentlig at alt er tipptopp nå. 
 

Anonymkode: 82623...c6d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (9 minutter siden):

Mange av foreldre til «❤️diagnosebarn❤️» (barn som «har» ADHD eller autisme og helst begge deler, (og MERK: noen barn har virkelig disse diagnosene. Men mange er innenfor vanlige variasjoner og foreldrene elsker å smykke seg med diagnosene og oppmerksomhet som følger med)) har nok münchhausen ny proxy

Anonymkode: d82fc...9b8

Munchausen by proxy er jo foreldre som skader barna sine (påfører de skade eller sykdom) og får næring av oppmerksomheten de får ved sykehusopphold. Å jakte en diagnose for å få oppmerksomhet er ikke munchausen. 
De er curlingforeldre som feier bort alt på deres vei slik at barna slipper å oppleve motstand og ubehag, stakkars lille Jonas kan ikke noe for at han brakk armen til Ola for Jonas har ADHD og vet ikke hva han gjør. 

Anonymkode: 82623...c6d

[Anonym bruker]

ADHD gjør mye vanskelig for mange,  jf. antall rusmisbrukere og fengselsinnsatte med ADHD. 

Dette er uomstridt, selv om det selvfølgelig finnes mange som klarer seg godt i livet til tross for ADHD. 

Anonymkode: 3cfa0...4e6

[Anonym bruker]

Problemet er ikke de som har ADHD uten tilleggstilstander, og som har høy intelligens og et bra indre driv. Jeg kjenner flere med tilstanden som klarer seg utmerket godt. 

Men har man kombinasjonen ADHD, middels eller lav intelligens og mangel på retning i livet, da ligger ikke saker og ting til rette for suksess.

Anonymkode: 92c16...acf

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Mange av foreldre til «❤️diagnosebarn❤️» (barn som «har» ADHD eller autisme og helst begge deler, (og MERK: noen barn har virkelig disse diagnosene. Men mange er innenfor vanlige variasjoner og foreldrene elsker å smykke seg med diagnosene og oppmerksomhet som følger med)) har nok münchhausen ny proxy

Anonymkode: d82fc...9b8

Jeg har nettopp vært gjennom utredning med mitt barn og jeg kan love deg to ting. Ingen smykker seg med å ha barn som sliter og ingen klarer å lure til seg en diagnose til barnet sitt. Man blir utredet og undersøkt av minst tre spesialister på forskjellige emner, skole og begge foreldrene fyller ut skjema om barnet og man blir ‘intervjuet’ om barnets liv helt fra det lå i magen. Så du kan ta den teorien din og putte der sola aldri skinner. 

Anonymkode: 76358...2fd

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 timer siden):

Jeg ser det over alt. Her inne, diskusjonsforum på FB, intervjuer på tv. Det er undertoner av at dette er noe som gjør det vanskelig, ja nærmest umulig å lykkes. Jeg har adhd selv. Aldri hatt store utfordringer utover ræva konsentrasjon og en ekstrem indre uro som til tider gjør at jeg prater før jeg tenker. Jeg har høyere stilling i privat sektor. Tjener rundt 1 mill i året. Jeg meldte meg for en tid tilbake inn en gruppe for oss med adhd/ADD og der inne er de fleste uføre. Og det prates i vendinger som at, det er jo umulig å holde på en jobb når man har denne diagnosen. Det er opplest og vedtatt at denne diagnosen er uforenelig med fast jobb. Da jeg vokste opp og fikk diagnosen, sendt åttitall så var ikke dette noen stor greie, adhd var på linje med «å ja, du må bruke briller».

Nå går folk omtrent i kjelleren om ungene får diagnose. 
Hva har skjedd med denne diagnosen? 

Anonymkode: 82623...c6d

For det første er det motsatt, det er vesentlig mer normalisert nå enn på 80-tallet, og mange som får diagnosen er i full jobb. 

Kravet for å få en slik diagnose er likevel at adhd'en skal medføre merkbare funksjonsvansker både hjemme og på skole/jobb. 

Anonymkode: 87a69...585

[Pobie]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Jeg har nettopp vært gjennom utredning med mitt barn og jeg kan love deg to ting. Ingen smykker seg med å ha barn som sliter og ingen klarer å lure til seg en diagnose til barnet sitt. Man blir utredet og undersøkt av minst tre spesialister på forskjellige emner, skole og begge foreldrene fyller ut skjema om barnet og man blir ‘intervjuet’ om barnets liv helt fra det lå i magen. Så du kan ta den teorien din og putte der sola aldri skinner. 

Anonymkode: 76358...2fd

Samme, to av mine har vært utredet, har en gutt med autisme og ei jente med ADHD og mistanke om autisme (hun hadde for høy angst og var for ung til at de kunne utelukke disse som årsak). Dette er ikke en diagnose man kan lure seg til altså. At utenforstående ikke ser at barnet sliter betyr ikke at barnet ikke har diagnose og at foreldrene har sneket seg til diagnose.

 

[Anonym bruker]

Du har de med adhd som bruker ressursene sine riktig, så har du de som faller i offerrollen. Men så har du de som også har foreldre med adhd og har hatt en oppvekst med slakke liner. Hvordan folk med adhd fungerer i voksenlivet er veldig individuelt. Barn med adhd kan ofte bli mobbet og holdt utenfor. Mange selvmedisinerer seg med rus i ungdomstiden. Du har veldig mange folk med adhd og alle med sin historie i sekken. 
Jeg selv er ganske sikker på at jeg har adhd, da begge mine barn har det og jeg har lært hva dette er. Kjenner meg veldig igjen. Jeg har likevel klart meg bra med både utdannelse og arbeidsliv. Familie og mann, økonomi osv. men det vil ikke si at jeg ikke har hatt utfordringer 

Anonymkode: 92442...146

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (9 timer siden):

Mange av foreldre til «❤️diagnosebarn❤️» (barn som «har» ADHD eller autisme og helst begge deler, (og MERK: noen barn har virkelig disse diagnosene. Men mange er innenfor vanlige variasjoner og foreldrene elsker å smykke seg med diagnosene og oppmerksomhet som følger med)) har nok münchhausen ny proxy

Anonymkode: d82fc...9b8

Er du helt fjern? Håper virkelig du har røyket noe for å unnskylde det idiotiske svaret der… 

Anonymkode: 3e4c7...50f

[Anonym bruker]

Man får ikke en ADHD-diagnose uten å har moderate til store funksjonsnedsettelser på minst to arenaer, så på det tidspunktet du fikk diagnosen din må du nødvendigvis ha hatt en god del utfordringer som har gjort at ting har vært, og gjerne er, vanskelig for deg. Det betyr ikke at man nødvendigvis er syk eller dum, men at man fungerer på annen måte enn folk flest som vil gi vansker i en del sammenhenger, spesielt knyttet til typiske A4-bokser som skole og en del yrker og sosiale arenaer som forventer at en er velorganisert, strukturert, har noenlunde jevn energi og prestasjon. For akkurat disse egenskapene er ikke noe folk med ADHD pleier å ha. 

Jeg har også ADHD, og har både mastergrad, er gift, har barn, hund og jobb, men det har ikke gått på skinner akkurat selv om jeg utenfra sett sikkert ser og høres vellykket ut. Som svært mange jenter og kvinner som har vokst opp udiagnostisert, har jeg ofte følt meg både dum og annerledes fordi ting som virker så lett for andre har vært vanskelige eller umulig for meg, samtidig som jeg har forundret meg over at det i andre situasjoner virker som andre ikke ser sammenhenger jeg lett ser, eller bruker mye mer tid enn meg på resonnementer, enkelte oppgaver som for meg går veldig fort. Og det har vært mye angstanfall, depresjoner, muskelsmerter ol. fordi kroppen min ikke har klart å regulere overføringen av viktige signalstoffer som dopamin, noradrealin ol., eller ikke får sendt videre serotonin. Jeg har heller ikke skjønt hvordan det har vært mulig for meg å på noen emner ved universitetet å få en A på en eksamen uten at det føles anstrengende i det hele tatt, det var jo bare gøy(!), mens jeg i andre emner har jobbet ræva av meg og knapt fått skrapt meg til en D, eller, ikke minst, klart å stryke fordi det viste seg at jeg ikke hadde lest oppgaveteksten godt nok - to ganger! Og jeg har blitt utbrent, flere ganger, da jeg nærmet meg 40-årene, og omsider fikk diagnosen og endelig en forklaring. 

Jeg har vært heldig, rett og slett, og du også. Dersom man finner rett fagfelt, har rette mennesker rundt seg og har gode evner, klarer man gjerne å kompensere for vanskene sine på en annen måte enn de som har dårligere forutsetninger i bunnen. Dessuten er det ikke uvanlig å ha tilleggsvansker som gjør det enda mer vanskelig å klare seg uten hjelp og støtte. Jeg har fire barn, alle med ADHD, og tre av dem klarer seg relativt godt sett utenfra. To gikk ut av ungdomsskolen med henholdsvis 5.2 og 5.6 i snitt. Siste derimot har store utfordringer. Her er det autisme og TS i tillegg, og mye angst og depresjon, uheldige omstendigheter på skolen som har gitt full skolevegring osv. Hun er lynende intelligent, uten tvil familiens smarteste med IQ oppunder geni-nivå, men det er ikke nødvendigvis alltid så positivt når det også, kombinert med vansker med sosiale koder, fører til ensomhet og omtrent aldri møte andre som er i stand til å følge ens egen tankerekke. I andre tilfeller er det gjerne andre faktorer som gjør ting vanskelig. Dessuten er nå en gang media og FB-sider det de er, et sted der det er de som har behov for å dele det utover det vanlige som deler. Den store majoriteten leser man lite om, også om mennesker med ADHD, fordi det rett og slett ikke fenger, eller er behov for å dele.

Anonymkode: e17fe...043

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 timer siden):

Man får ikke en ADHD-diagnose uten å har moderate til store funksjonsnedsettelser på minst to arenaer, så på det tidspunktet du fikk diagnosen din må du nødvendigvis ha hatt en god del utfordringer som har gjort at ting har vært, og gjerne er, vanskelig for deg. Det betyr ikke at man nødvendigvis er syk eller dum, men at man fungerer på annen måte enn folk flest som vil gi vansker i en del sammenhenger, spesielt knyttet til typiske A4-bokser som skole og en del yrker og sosiale arenaer som forventer at en er velorganisert, strukturert, har noenlunde jevn energi og prestasjon. For akkurat disse egenskapene er ikke noe folk med ADHD pleier å ha. 

Jeg har også ADHD, og har både mastergrad, er gift, har barn, hund og jobb, men det har ikke gått på skinner akkurat selv om jeg utenfra sett sikkert ser og høres vellykket ut. Som svært mange jenter og kvinner som har vokst opp udiagnostisert, har jeg ofte følt meg både dum og annerledes fordi ting som virker så lett for andre har vært vanskelige eller umulig for meg, samtidig som jeg har forundret meg over at det i andre situasjoner virker som andre ikke ser sammenhenger jeg lett ser, eller bruker mye mer tid enn meg på resonnementer, enkelte oppgaver som for meg går veldig fort. Og det har vært mye angstanfall, depresjoner, muskelsmerter ol. fordi kroppen min ikke har klart å regulere overføringen av viktige signalstoffer som dopamin, noradrealin ol., eller ikke får sendt videre serotonin. Jeg har heller ikke skjønt hvordan det har vært mulig for meg å på noen emner ved universitetet å få en A på en eksamen uten at det føles anstrengende i det hele tatt, det var jo bare gøy(!), mens jeg i andre emner har jobbet ræva av meg og knapt fått skrapt meg til en D, eller, ikke minst, klart å stryke fordi det viste seg at jeg ikke hadde lest oppgaveteksten godt nok - to ganger! Og jeg har blitt utbrent, flere ganger, da jeg nærmet meg 40-årene, og omsider fikk diagnosen og endelig en forklaring. 

Jeg har vært heldig, rett og slett, og du også. Dersom man finner rett fagfelt, har rette mennesker rundt seg og har gode evner, klarer man gjerne å kompensere for vanskene sine på en annen måte enn de som har dårligere forutsetninger i bunnen. Dessuten er det ikke uvanlig å ha tilleggsvansker som gjør det enda mer vanskelig å klare seg uten hjelp og støtte. Jeg har fire barn, alle med ADHD, og tre av dem klarer seg relativt godt sett utenfra. To gikk ut av ungdomsskolen med henholdsvis 5.2 og 5.6 i snitt. Siste derimot har store utfordringer. Her er det autisme og TS i tillegg, og mye angst og depresjon, uheldige omstendigheter på skolen som har gitt full skolevegring osv. Hun er lynende intelligent, uten tvil familiens smarteste med IQ oppunder geni-nivå, men det er ikke nødvendigvis alltid så positivt når det også, kombinert med vansker med sosiale koder, fører til ensomhet og omtrent aldri møte andre som er i stand til å følge ens egen tankerekke. I andre tilfeller er det gjerne andre faktorer som gjør ting vanskelig. Dessuten er nå en gang media og FB-sider det de er, et sted der det er de som har behov for å dele det utover det vanlige som deler. Den store majoriteten leser man lite om, også om mennesker med ADHD, fordi det rett og slett ikke fenger, eller er behov for å dele.

Anonymkode: e17fe...043

Jeg er helt enig. Men hvorfor er det da den oppfatningen som jeg har observert feks her inne. Barn med adhd kommer aldri til å få normale liv. 
Jeg skjønner jo at det er folk uten kunnskap som sier slikt men når skjedde denne endringen i almennkunskapen der adhd ble sett på som noe som kan sidestilles med å være «tilbakestående». Beklager dårlig valg av ord men det er den følelsen jeg sitter igjen med. 
Jeg føler meg ikke truffet eller tråkka på at folk tror det er slik, men det blir stadig mer uttalt enighet om dette. 

Anonymkode: 82623...c6d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Jeg er helt enig. Men hvorfor er det da den oppfatningen som jeg har observert feks her inne. Barn med adhd kommer aldri til å få normale liv. 
Jeg skjønner jo at det er folk uten kunnskap som sier slikt men når skjedde denne endringen i almennkunskapen der adhd ble sett på som noe som kan sidestilles med å være «tilbakestående». Beklager dårlig valg av ord men det er den følelsen jeg sitter igjen med. 
Jeg føler meg ikke truffet eller tråkka på at folk tror det er slik, men det blir stadig mer uttalt enighet om dette. 

Anonymkode: 82623...c6d

Jeg vet ikke hvor du har fått det inntrykket fra, men det kan nok handle om at flertallet som har gjennomgått en utredning og har fått diagnosen har gjort det fordi de sliter kraftig og har fått det dekket av det offentlige. De som er i jobb vil gjerne få avslag og måtte betale for privat utredning. Ikke alle tar seg bryet om de klarer seg ok og vanskene ikke er omfattende. 

Anonymkode: 87a69...585

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

Jeg er helt enig. Men hvorfor er det da den oppfatningen som jeg har observert feks her inne. Barn med adhd kommer aldri til å få normale liv. 
Jeg skjønner jo at det er folk uten kunnskap som sier slikt men når skjedde denne endringen i almennkunskapen der adhd ble sett på som noe som kan sidestilles med å være «tilbakestående». Beklager dårlig valg av ord men det er den følelsen jeg sitter igjen med. 
Jeg føler meg ikke truffet eller tråkka på at folk tror det er slik, men det blir stadig mer uttalt enighet om dette. 

Anonymkode: 82623...c6d

ADHD problematiseres en del i tråd med utviklingen av samfunnet. Jobb i dag er timevis foran en pc, til nå har vi hatt mye repeterende arbeidsoppgaver som vil være dørgende kjedelig for noen med ADHD og derav umulig å holde på en indre motivasjon. Styrkene ved ADHD er i mange tilfeller ikke etterspurt med mindre man treffer full klaff på yrke og folk rundt, i tillegg til utfordringene rundt å regulere emosjoner, organisere, utføre repeterende oppgaver og en hjerne som alltid er i underskudd av dopamin hvilken gjør at en del søker spenning og endring konstant. Svakt arbeidsminne er lite gunstig i skolesammenheng, noe en del med ADHD har.
 

Dette med tilhørighet er nok noe mange med ADHD sliter med, antas at rundt 5 % av befolkingen har dette. Klart at når majoriteten av befolkningen har en hjerne som fungerer annerledes, så vil en ikke alltid føle seg forstått eller kjenne på felles forståelse. Jeg synes også vi måles altfor mye rundt hva vi må gjøre bedre og hvor vi ikke er gode nok, fremfor å fokusere på hvilke styrker som er der og fremme de i stedet. Har selv en voksen sønn med ADHD, mistenker vel at dette kommer fra far. Den indre uroen og tankekjøret de strever med er nok utrolig slitsomt. Har ikke tall på hvor mange søvnløse netter de to har hatt. 

Anonymkode: 3e4c7...50f

[Anonym bruker]

Jeg har en AuAdhd datter som bor i tilrettelagt bolig. Ikke en solskinnshistorie.

Anonymkode: c5a72...f2d