Gammel mamma som blir mer og mer selvopptatt

[Anonym bruker]

Min mamma som er i 80-årene er en intellektuell, velutdannet og oppegående dame som alltid har vært oppmerksom og opptatt av andre enn seg selv. De siste årene er hun blitt mer og mer selvopptatt og snakker bare om seg selv og sine helseplager opp ad stolpe og nedad vegge. Hvordan er det mulig med en slik transformasjon? Kommer det helt av seg selv med alder? JEG VIL IKKE BLI SÅNN! Hun har flere barn og mange barnebarn men er gått inn i en egospiral som gjør det ekstremt ulystbetont å være sammen med henne. Med selvopptattheten er det vokst frem en større og større forventning om at vi barn skal "ta oss av henne" og fylle hennes liv med mening etter at pappa gikk bort.

Jeg synes dette er utrolig slitsomt. Har andre erfaringer med slike mødre? Hvordan takle dem og ikke bli gal?

Anonymkode: 20a63...8a0

[Anonym bruker]

Tror det er ganske vanlig at man blir sånn med alderen, dessverre…

Anonymkode: 7485e...a2c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 minutter siden):

Tror det er ganske vanlig at man blir sånn med alderen, dessverre…

Anonymkode: 7485e...a2c

Ja, men betyr det at jeg blir sånn, law of nature? Blir du sånn? Hun ville sikkert ikke bli som sin mamma. Jeg blir bare helt gal av det

Anonymkode: 20a63...8a0

[Anonym bruker]

Ikke ukjent situasjon. Verden "krymper" for svært mange eldre, og de evner ikke lenger å se utenfor seg selv. 

Mutter'n er langt inni Alzheimers land, mormor var likedan. Veldig stas å tenke på at om noen år er det min tur. 

Pappa var helt åndsfrisk inntil et par dager før han døde. Jeg håper jeg har arvet ham. 

Anonymkode: 0e84e...9e9

[Anonym bruker]

Min mamma døde dessverre tidlig sv kreft. Men min svigermor ble akkurat sånn du beskriver - spesielt det med både uttalte forventninger om hva vi skulle gjøre og skulte hentydninger om at vi skulle «ta oss av henne». Hun ble snurt når noen (ikke bare oss) gjorde ting uten henne, ikke inviterte henne, eller opplevde noe uten henne. Og hun var i svært liten grad interessert i å gjøre en innsats for å selv fylle livet sitt med innhold. 

Min mann er enebarn, så det var få å «dele» belastningen på. Det var egentlig ganske tydelig at hun var ensom, men samtidig gjorde hun liten innsats selv. Hun inviterte sjelden venninner til seg, men forventet p bli invitert til alle andre, hun forventet hjelp og bistand fra alle rundt seg (også de langt ute i familien), men tilbød seg i liten grad å hjelpe andre. Og hvis hun ble spurt om å bistå med noe, så var det mye sukking og klaging.

Når jeg tenker meg om var nok også mine bestemødre slik, spesielt min mormor. Der var nesten lettere når hun ble dement. Da var det liksom mer forståelig. Når hun var oppegående og åndsfrisk var det bare slitsom og man ble irritert. 
 

Jeg forstår at verden blir mindre når man eldes. Og kanskje spesielt når man ikke  har jobb eller andre aktiviteter som skaper stabilitet i hverdagen. Jeg håper likevel jeg ikke blir sånn….

Anonymkode: 3eb9c...353

[Anonym bruker]

Takk for svar!

Men hvorfor skjer det når det kognitive egentlig er på stell, ingen glemsomhet eller demens. Jeg er tobarnsmor med et ekstremt travelt liv og mye spennende i livet pga yrket mitt. Før var hun veldig opptatt av alt dette vi drev med, nå er det bare meg meg meg og vondtene mine i endte potens og med så gørre detaljer som mulig. Jeg lurer virkelig på hvordan denne transformasjonen kan skje

Anonymkode: 20a63...8a0

[Anonym bruker]

Helt normalt, og du blir helt sikkert likedan selv. Kos deg med din mor på hennes eldre dager. Plutselig er hun ikke der lengre .

Min far sitter demens på et sykehjem og snakker om farge på avføring og at han vil hjem. Når foreldre blir skral er det vår tur til å hjelpe de

Anonymkode: 8828d...248

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Takk for svar!

Men hvorfor skjer det når det kognitive egentlig er på stell, ingen glemsomhet eller demens. Jeg er tobarnsmor med et ekstremt travelt liv og mye spennende i livet pga yrket mitt. Før var hun veldig opptatt av alt dette vi drev med, nå er det bare meg meg meg og vondtene mine i endte potens og med så gørre detaljer som mulig. Jeg lurer virkelig på hvordan denne transformasjonen kan skje

Anonymkode: 20a63...8a0

De blir mer og mer inni sitt eget med åra. Min mor er også opptatt med å fortelle om hvem som er syk, hvem som har fått plass på sykehjemmet og om det som skjer i hennes liv. 

Anonymkode: 8828d...248

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Helt normalt, og du blir helt sikkert likedan selv. Kos deg med din mor på hennes eldre dager. Plutselig er hun ikke der lengre .

Min far sitter demens på et sykehjem og snakker om farge på avføring og at han vil hjem. Når foreldre blir skral er det vår tur til å hjelpe de

Anonymkode: 8828d...248

Takk for svar! Ja, det er kanskje kunsten, og bare godta det og pøse på med empati. Prøver jo det så godt jeg kan, men vil virkelig ikke ende op sånn selv. Klarer ikke kose meg så veldig, men det er fordi hun har en veldig skarp og kritiserende tunge, så man må være på stadig vakt i all hennes selvmedlidenhet.

Går rundt med et slags empatisk skjold rundt meg. Stryke med hårene og forstå, ikke ha tagger..... Blir helt utslitt.

Anonymkode: 20a63...8a0

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Tror det er ganske vanlig at man blir sånn med alderen, dessverre…

Anonymkode: 7485e...a2c

Min mor er ikke sånn... 

Anonymkode: acf50...b6d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Min mor er ikke sånn... 

Anonymkode: acf50...b6d

Det er da ikke min heller. Langt ifra, heldigvis. Hun er nesten for opptatt av å ikke mase eller kreve noe. Men jeg ser det jo hos mange andre på den alderen.

Anonymkode: 7485e...a2c