Kronisk syk og egne behov vs familiens

[Anonym bruker]

Dere som er kronisk syke eller har en partner som er det - hvordan klarer den syke balansen mellom det optimale for seg og familiens behov? 

Og hvordan kan pårørende klare skvisen mellom egne behov og det optimale for den syke? Kan den syke forsake det optimale for egen helse for å se og hensynta partner? Og hvordan snakker man om dette på en nøytral måte?

Anonymkode: dd951...123

[Anonym bruker]

Dette må jo paret ha en dialog på. Kronisk syke har perioder der en har det bedre, og kan da bidra mer. Om all belastningen går utover partneren som er frisk vil han/ hun også bli utslitt. Man må sette ned kravene i perioder hvor den syke er dårligst. Man må kunne bidra med det man klarer selv om man er syk. Har ei venninne som er kronisk syk. Hun ligger mye og det meste handler om henne. Hun har valgt å få 4 barn etter hun ble syk. Er fornærmet på legen sin som sa at hun ikke bør få flere barn med hennes sykdomsbilde. Hun er for syk til å gjøre husarbeid og følge opp barna, men frisk nok til å feste og dra ut med venner. Mange kronisk syke velger seg ut de tingene de har lyst å gjøre, og velger bort de mer krevende oppgavene. Når man har valgt å få barn må man følge opp barna sine. 

Anonymkode: 0778d...e07

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (19 minutter siden):

Mange kronisk syke velger seg ut de tingene de har lyst å gjøre, og velger bort de mer krevende oppgavene.

Baserer du det på hvordan venninnen din er?

Anonymkode: 31b8a...37c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 timer siden):

Dette må jo paret ha en dialog på. Kronisk syke har perioder der en har det bedre, og kan da bidra mer. Om all belastningen går utover partneren som er frisk vil han/ hun også bli utslitt. Man må sette ned kravene i perioder hvor den syke er dårligst. Man må kunne bidra med det man klarer selv om man er syk. Har ei venninne som er kronisk syk. Hun ligger mye og det meste handler om henne. Hun har valgt å få 4 barn etter hun ble syk. Er fornærmet på legen sin som sa at hun ikke bør få flere barn med hennes sykdomsbilde. Hun er for syk til å gjøre husarbeid og følge opp barna, men frisk nok til å feste og dra ut med venner. Mange kronisk syke velger seg ut de tingene de har lyst å gjøre, og velger bort de mer krevende oppgavene. Når man har valgt å få barn må man følge opp barna sine. 

Anonymkode: 0778d...e07

Her er du helt på bærtur! 

Anonymkode: 5d3a1...303

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 timer siden):

Dette må jo paret ha en dialog på. Kronisk syke har perioder der en har det bedre, og kan da bidra mer. Om all belastningen går utover partneren som er frisk vil han/ hun også bli utslitt. Man må sette ned kravene i perioder hvor den syke er dårligst. Man må kunne bidra med det man klarer selv om man er syk. Har ei venninne som er kronisk syk. Hun ligger mye og det meste handler om henne. Hun har valgt å få 4 barn etter hun ble syk. Er fornærmet på legen sin som sa at hun ikke bør få flere barn med hennes sykdomsbilde. Hun er for syk til å gjøre husarbeid og følge opp barna, men frisk nok til å feste og dra ut med venner. Mange kronisk syke velger seg ut de tingene de har lyst å gjøre, og velger bort de mer krevende oppgavene. Når man har valgt å få barn må man følge opp barna sine. 

Anonymkode: 0778d...e07

Hva slags belegg har du for å hevde dette?

Når det gjelder venninnen din så var vel mannen også med på å bestemme at de skulle ha barn til tross for sykdommen hennes. At hun velger å feste i stede for å ta seg av barna viser bare at hun er et dårlig menneske, uavhengig av sykdommen. Du kan ikke måle alle syke ut fra ditt sjeldne tilfelle. 
 

Jeg kjenner flere kronikere og de har en åpen dialog med partneren og bidrar etter evne. Felles for dem er sorgen over å ikke få være den foreldren og partneren de ønsker. De er nødt til å ta hensyn til helsen, ellers blir ting verre på sikt. Men dialog, ærlighet og omtanke for hverandre er nøkkelen for å få slike forhold til å fungere, tror jeg. 

Anonymkode: b452c...6e9

[Anonym bruker]

Jeg er syk for tiden, med veldig varierende form. Kreft og får cellegift. Er jeg som dårligst må mannen ta "alt", fordi jeg både tåler lite og i tillegg tåler veldig dårlig å gå over det jeg tåler. Jeg må kjenne hva jeg greier, og respektere det. 

I periodene hvor jeg er bedre drar jeg såklart lasset sammen med mannen. 

Stikkordet er kommunikasjon. Ofte og åpent, om hva som må gjøres og de ulike behovene vi har.

Anonymkode: dc9b6...b53

[Anonym bruker]

Jeg synes det er et lite hull i flere opplegg rundt kronisk syke når det går på dynamikken i familien. Det er kurs og opptrening der den syke skal lære å leve så godt som mulig med sykdommen. Her fokuseres det veldig på at den syke skal ta vare på seg selv og gjøre det som er best for seg. Så er det kurs for pårørende. Her skal pårørende lære om sykdommen og hvordan best ta hensyn til den syke. I tillegg snakkes det om at om den syke er veldig syk, så må pårørende huske å få seg pusterom der de også er ute med venner og ikke bare er pleiere. Ofte snakkes det ikke om at den som er syk også må se familien sin og at den syke må forstå at pårørende også kan være slitne og syke. Det snakkes ikke om at sykdommen og det store fokuset på den syke gjør pårørende usynlige. Det å stå alene med alt, ikke føle at en har lov til å fokusere på seg selv og hele tiden vurderes av de rundt på "hvor godt steller du for partneren din da?" er fryktelig slitsom og ensomt. Tror mange føler at det forbudt å tenke "hva med meg da?" 

Selv om disse problemstillingene gjerne er tatt opp i litteraturen møtes den syke gjerne av hjelpeapparatet ved å settes veldig i sentrum. Forteller den syke om utfordringer med kommunikasjon eller prioriteringer i familien legges den sykes forklaring til grunn og man arrangerer møter med pårørende der disse skal lære seg å forstå den syke bedre og på en måte godta at slik den syke ser det, slik er det. Den syke utfordres ofte ikke på sine forståelse; ikke på hvordan pårørende har det, ei heller på f.eks. arbeidsmengde og ensomhet i forholdet. 

Jeg kjenner til flere forhold som har blitt nedslitt på grunn av det ensidige fokuset på den syke. Der pårørende reduseres til en som ikke forstår og en som er heldig som er frisk, når den pårørende flagger en veldig skjevhet i forholdet. Og selv om behandlere ser skjevheten, nedtones denne for "den syke har jo mer enn nok med sykdommen, den syke skal ikke ha denne byrden også".  Det er en slags forventning om at dette må pårørende bare tåle og en forventing om at man jo skal holde sammen også i vanskelige tider. Etter en stund ryker en del av disse forholdene, gjerne fordi pårørende blir deprimert av å aldri bli sett og aldri bli tatt høyde for.

De forholdene som er sterkest er jo der man kommuniserer og der man ser hverandre, men disse forholdene ofte vært slik fra starten. Har den som er syk vært litt egosentrert fra starten av, så vil gjerne dette forsterkes nå og da er det jo vanskelig for pårørende å fronte sin sak når de møtes med et oppgitt og gjerne litt misbilligende blikk: "du forstår ikke hvordan det er å være syk og hvor heldig du er som er frisk". 

Anonymkode: dd951...123

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (9 timer siden):

Dere som er kronisk syke eller har en partner som er det - hvordan klarer den syke balansen mellom det optimale for seg og familiens behov? 

Og hvordan kan pårørende klare skvisen mellom egne behov og det optimale for den syke? Kan den syke forsake det optimale for egen helse for å se og hensynta partner? Og hvordan snakker man om dette på en nøytral måte?

Anonymkode: dd951...123

Jeg er kronisk usynlig syk. All tilpasning havner på meg. Jeg "er jo bare hjemme", så jeg er hushjelp og barnepasser. Er han syk en eller noen dager legger han seg på sofaen og gjør nada. Den luksusen har aldri jeg. Jeg kunne såklart gjort det på dagtid når jeg er alene, men da må husarbeid gjøres, og det tar tid for jeg må ha mye pauser. Rekker ikke husarbeid etter barna kommer hjem, for da er det middag, lekser, aktiviteter og legging. 

Anonymkode: 04992...8db

[sug lut]

Anonym bruker skrev (8 timer siden):

Har ei venninne som er kronisk syk. Hun ligger mye og det meste handler om henne. Hun har valgt å få 4 barn etter hun ble syk. Er fornærmet på legen sin som sa at hun ikke bør få flere barn med hennes sykdomsbilde. Hun er for syk til å gjøre husarbeid og følge opp barna, men frisk nok til å feste og dra ut med venner.

Hun er et elendig menneske, det er en annen diskusjon.

[Anonym bruker]

Dette var da en veldig teknisk og nærmest teoretisk måte å spørre på?? Det er jo umulig å svare på. Noen kronisk syke klarer ikke å gå utover sine grenser. Kroppen setter grenser og slik er det. Andre kan presse seg, spare krefter og planlegge slik at hverdagen fungerer best mulig. 
Var selv langvarig syk for noen år siden. Jeg brukte all min energi på å prøve å «være et normalt hjem» når barna var hjemme. Ellers så sov jeg. Hensyn til partner var ikke prioritert. Takk og lov har jeg en mann som forsto og ville at det lille jeg hadde av overskudd skulle gå til ungene. 
Det er forresten utrolig mange hyggelige ting man kan gjøre i senga sammen med ungene. 😂 Brettspill, tegne, strikke, pusle, lage ting. 
Det er selvsagt tøft å være pårørende men i situasjonen så vil en voksen pårørende få resten av det overskuddet som er igjen etter at barna har fått det de trenger, for min del var det stort sett tomt når kveldsmat var servert. 

Anonymkode: 69a1c...36d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (11 timer siden):

Jeg er kronisk usynlig syk. All tilpasning havner på meg. Jeg "er jo bare hjemme", så jeg er hushjelp og barnepasser. Er han syk en eller noen dager legger han seg på sofaen og gjør nada. Den luksusen har aldri jeg. Jeg kunne såklart gjort det på dagtid når jeg er alene, men da må husarbeid gjøres, og det tar tid for jeg må ha mye pauser. Rekker ikke husarbeid etter barna kommer hjem, for da er det middag, lekser, aktiviteter og legging. 

Anonymkode: 04992...8db

Du er jo ikke hushjelp i eget hjem. Eller barnepasser til egne barn. Klart han må få legge seg ned når han er syk. Han er jo på jobb ellers, og du forventer at van både skal jobbe, ta husarbeid og barna? Det må vel være godt for deg å gjøre mer enn bare ligge? Det er mye mestring i å fungere 

Anonymkode: 0778d...e07

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (15 timer siden):

Her er du helt på bærtur! 

Anonymkode: 5d3a1...303

Javel? Så det riktige er å la partneren ta alt av husarbeid, barn, sørge for inntekt, matlaging osv? Blir ikke mye kjærlighet igjen i det forholdet. Hvor skal mannen få næring og oppvarting?

Anonymkode: 0778d...e07

[Anonym bruker]

Det går ikke an å svare på det, for det er så mange variabler. 

Jeg har vært kronisk syk i 15 år, men formen min har ikke vært lik hele tiden. I perioder har jeg vært sykere, og i perioder bedre. 

Vi har aldri snakket så veldig om det, ungene kommer først, så deres behov har alltid vært priorotert. Så ser jo mannen hva som ikke har blitt gjort. Noen ganger har jeg gjort en del husarbeid, andre ganger ingenting.

I lange perioder har vi hatt vaskehjelp, da ordnet av mannen. Det har ikke lønt seg at han har jobbet mindre for å avlaste hjemme, det har vært mer lønnsomt å betale for hjelp.

Mannen min er ganske handy, men etter at jeg ble syk har han gjort mindre hjemme av typiske vedlikeholdsoppgaver o.l. Det har vi heller betalt andre for å gjøre, så han heller kan bruke tiden sin på ungene og familien.

Vi er heldige da, siden mannen har et veldig fleksibelt arbeid, også er han et utpreget A-menneske. Så han kan f.eks jobbe fra 7 til 12 en søndag mens jeg står opp med ungene og har en rolig start på dagen. Så kommer han hjem og kan være sammen med familien fra lunsjtid, etter å ha tjent nok penger til å betale noen for å jobbe en dag med noe som skal gjøres hjemme. Å få profesjonelle til å jobbe i 7,5 time med noe går fortere og er mye mer effektivt enn at mannen skal jobbe 2 timer etter jobb hver dag i dagevis for å knote til samme jobben som ufaglært...

Man må finne en balanse i hverdagen og rutiner som gjør at alles behov blir dekket. Det er tungt å være syk, men jeg tror det i mange tilfeller nesten er verre å være pårørende. Da må man tilpasse livet sitt til en sykdom man ikke kjenner på egen kropp, det er ikke bare lett.

Vi som er syke må vise forståelse for det, også må partneren vår vise forståelse for våre begrensninger. 

Anonymkode: ab9e7...b66

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (42 minutter siden):

Du er jo ikke hushjelp i eget hjem. Eller barnepasser til egne barn. Klart han må få legge seg ned når han er syk. Han er jo på jobb ellers, og du forventer at van både skal jobbe, ta husarbeid og barna? Det må vel være godt for deg å gjøre mer enn bare ligge? Det er mye mestring i å fungere 

Anonymkode: 0778d...e07

Her var det tomt for empati gitt. God bedring!

Anonymkode: 04992...8db

[Winterlady]

Anonym bruker skrev (21 timer siden):

Dere som er kronisk syke eller har en partner som er det - hvordan klarer den syke balansen mellom det optimale for seg og familiens behov? 

Og hvordan kan pårørende klare skvisen mellom egne behov og det optimale for den syke? Kan den syke forsake det optimale for egen helse for å se og hensynta partner? Og hvordan snakker man om dette på en nøytral måte?

Anonymkode: dd951...123

Det er jo ikke slik at dette er enten-eller. Det som er optimalt for den syke vil også kunne være det samme som det som er bra for familien (eks en treningsøkt eller kvalitetstid sammen). Det kommer jo helt an på typen sykdom og symptomer. 

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (22 timer siden):

Dere som er kronisk syke eller har en partner som er det - hvordan klarer den syke balansen mellom det optimale for seg og familiens behov? 

Og hvordan kan pårørende klare skvisen mellom egne behov og det optimale for den syke? Kan den syke forsake det optimale for egen helse for å se og hensynta partner? Og hvordan snakker man om dette på en nøytral måte?

Anonymkode: dd951...123

Det er veldig vanskelig syns jeg. Jeg harmen kronisk syk mann. Fir eksempel er det umulig for meg å lufte egne problemer, eller at jeg føler meg trøtt, syk osv. uten at det vinkles inn på hans situasjon. Det er liksom ikke plass til meg.

Jeg har begynt å gjøre ting han ikke kan være med på sammen med barna. Han forstår det, men liker det ikke tror jeg. Eller, det er vel det at det er vemodig.

Veldig synd å si det, men skuldrene mine senker seg kun når jeg er alene, og jeg føler at jeg blomstrer opp når vi er hver for oss. Samtidig har vi det også fint sammen, og vi har lovt hverandre å blink gode ig onde dager. 

Anonymkode: c22f2...04e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (13 timer siden):

Jeg synes det er et lite hull i flere opplegg rundt kronisk syke når det går på dynamikken i familien. Det er kurs og opptrening der den syke skal lære å leve så godt som mulig med sykdommen. Her fokuseres det veldig på at den syke skal ta vare på seg selv og gjøre det som er best for seg. Så er det kurs for pårørende. Her skal pårørende lære om sykdommen og hvordan best ta hensyn til den syke. I tillegg snakkes det om at om den syke er veldig syk, så må pårørende huske å få seg pusterom der de også er ute med venner og ikke bare er pleiere. Ofte snakkes det ikke om at den som er syk også må se familien sin og at den syke må forstå at pårørende også kan være slitne og syke. Det snakkes ikke om at sykdommen og det store fokuset på den syke gjør pårørende usynlige. Det å stå alene med alt, ikke føle at en har lov til å fokusere på seg selv og hele tiden vurderes av de rundt på "hvor godt steller du for partneren din da?" er fryktelig slitsom og ensomt. Tror mange føler at det forbudt å tenke "hva med meg da?" 

Selv om disse problemstillingene gjerne er tatt opp i litteraturen møtes den syke gjerne av hjelpeapparatet ved å settes veldig i sentrum. Forteller den syke om utfordringer med kommunikasjon eller prioriteringer i familien legges den sykes forklaring til grunn og man arrangerer møter med pårørende der disse skal lære seg å forstå den syke bedre og på en måte godta at slik den syke ser det, slik er det. Den syke utfordres ofte ikke på sine forståelse; ikke på hvordan pårørende har det, ei heller på f.eks. arbeidsmengde og ensomhet i forholdet. 

Jeg kjenner til flere forhold som har blitt nedslitt på grunn av det ensidige fokuset på den syke. Der pårørende reduseres til en som ikke forstår og en som er heldig som er frisk, når den pårørende flagger en veldig skjevhet i forholdet. Og selv om behandlere ser skjevheten, nedtones denne for "den syke har jo mer enn nok med sykdommen, den syke skal ikke ha denne byrden også".  Det er en slags forventning om at dette må pårørende bare tåle og en forventing om at man jo skal holde sammen også i vanskelige tider. Etter en stund ryker en del av disse forholdene, gjerne fordi pårørende blir deprimert av å aldri bli sett og aldri bli tatt høyde for.

De forholdene som er sterkest er jo der man kommuniserer og der man ser hverandre, men disse forholdene ofte vært slik fra starten. Har den som er syk vært litt egosentrert fra starten av, så vil gjerne dette forsterkes nå og da er det jo vanskelig for pårørende å fronte sin sak når de møtes med et oppgitt og gjerne litt misbilligende blikk: "du forstår ikke hvordan det er å være syk og hvor heldig du er som er frisk". 

Anonymkode: dd951...123

Fikk tårer i øynene når jeg leste dette. Kjenner meg så igjen 😥

Anonymkode: c22f2...04e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Her var det tomt for empati gitt. God bedring!

Anonymkode: 04992...8db

Empati for den syke eller for mannen? Det er ikke bare den syke det er synd på, men en hel familie blir rammet om det er en som ikke fungerer og kan bidra. Kjenner flere som er kronisk syke, men de er ikke dårlig hele tiden. De har gode perioder også. Det er forferdelig slitsomt å være partner til en som er sliten og syk hele tiden. Det blir lite plass til den friske, og de får ikke lov å legge seg på sofaen når de er syk. For den syke har det verre. 
Man har ikke krav på partneren sin, og man står fritt til å velge et enklere liv. For at en hel familie skal fungere må man bidra og kommunisere. Det finnes kurs for pårørende når en i familien blir syk. 

Anonymkode: 0778d...e07

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 minutter siden):

Empati for den syke eller for mannen? Det er ikke bare den syke det er synd på, men en hel familie blir rammet om det er en som ikke fungerer og kan bidra. Kjenner flere som er kronisk syke, men de er ikke dårlig hele tiden. De har gode perioder også. Det er forferdelig slitsomt å være partner til en som er sliten og syk hele tiden. Det blir lite plass til den friske, og de får ikke lov å legge seg på sofaen når de er syk. For den syke har det verre. 
Man har ikke krav på partneren sin, og man står fritt til å velge et enklere liv. For at en hel familie skal fungere må man bidra og kommunisere. Det finnes kurs for pårørende når en i familien blir syk. 

Anonymkode: 0778d...e07

Du leste tydeligvis ikke det jeg skrev? Selv om jeg er den syke er der aldri rom for at jeg skal få være syk, det er alltid mannen det er synd på, stakkaren har jo vært på jobb. Og om han blir litt småforkjøla er det rett ned. Jeg har det verre enn småforkjøla hver dag, men jeg får ikke lagt meg ned for jeg må jo ta meg av ALT I hus og hjem og med barn, for jeg "er jo bare hjemme". 

Det er ikke synd på meg, men det er virkelig ikke synd på min friske mann heller. Han burde kunne bidratt på lik linje som ville vært forventet om han hadde en frisk kone.

Anonymkode: 04992...8db

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Du leste tydeligvis ikke det jeg skrev? Selv om jeg er den syke er der aldri rom for at jeg skal få være syk, det er alltid mannen det er synd på, stakkaren har jo vært på jobb. Og om han blir litt småforkjøla er det rett ned. Jeg har det verre enn småforkjøla hver dag, men jeg får ikke lagt meg ned for jeg må jo ta meg av ALT I hus og hjem og med barn, for jeg "er jo bare hjemme". 

Det er ikke synd på meg, men det er virkelig ikke synd på min friske mann heller. Han burde kunne bidratt på lik linje som ville vært forventet om han hadde en frisk kone.

Anonymkode: 04992...8db

Ja, det er ganske krevende å være på jobb og man blir sliten. Når han i tillegg kommer hjem og det forventes at han skal gjøre husarbeid og ta barna. 
Du er jo avhengig av han, du hadde jo ikke klart deg med hus og barn og økonomisk uten. Han er sikkert lei av at han aldri kan føle seg sliten eller være forkjølt og få omsorg av deg, fordi du har det verre! 
alle trenger omsorg, også de som ikke er kronisk syk. Det er ikke noe konkurranse i hvem som har det verst, slik høres det ut som at dere har det. Han får ikke kjenne på noe, fordi du har det verre. Du har absolutt til å være syk om du er hjemme hele dagen mens barn og mann er ute av hus. Du har valgt å få barn og ha familie, da kan man ikke Lene seg tilbake å forvente at mannen fisker opp. Hva gjør du om han drar? Ikke orker mer? 

Anonymkode: 0778d...e07

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 timer siden):

Ja, det er ganske krevende å være på jobb og man blir sliten. Når han i tillegg kommer hjem og det forventes at han skal gjøre husarbeid og ta barna. 
Du er jo avhengig av han, du hadde jo ikke klart deg med hus og barn og økonomisk uten. Han er sikkert lei av at han aldri kan føle seg sliten eller være forkjølt og få omsorg av deg, fordi du har det verre! 
alle trenger omsorg, også de som ikke er kronisk syk. Det er ikke noe konkurranse i hvem som har det verst, slik høres det ut som at dere har det. Han får ikke kjenne på noe, fordi du har det verre. Du har absolutt til å være syk om du er hjemme hele dagen mens barn og mann er ute av hus. Du har valgt å få barn og ha familie, da kan man ikke Lene seg tilbake å forvente at mannen fisker opp. Hva gjør du om han drar? Ikke orker mer? 

Anonymkode: 0778d...e07

Du snur jo det hun skriver helt på hodet! Klarer du ikke å ta til det det du leser eller er du så vrang at du selv bestemmer hva det du leser betyr?

Anonymkode: b452c...6e9

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 14.10.2024 den 1.10):

Dette må jo paret ha en dialog på. Kronisk syke har perioder der en har det bedre, og kan da bidra mer. Om all belastningen går utover partneren som er frisk vil han/ hun også bli utslitt. Man må sette ned kravene i perioder hvor den syke er dårligst. Man må kunne bidra med det man klarer selv om man er syk. Har ei venninne som er kronisk syk. Hun ligger mye og det meste handler om henne. Hun har valgt å få 4 barn etter hun ble syk. Er fornærmet på legen sin som sa at hun ikke bør få flere barn med hennes sykdomsbilde. Hun er for syk til å gjøre husarbeid og følge opp barna, men frisk nok til å feste og dra ut med venner. Mange kronisk syke velger seg ut de tingene de har lyst å gjøre, og velger bort de mer krevende oppgavene. Når man har valgt å få barn må man følge opp barna sine. 

Anonymkode: 0778d...e07

Het var det mye synsing. Skulle gjerne høre fra denne moren selv, ikke  deg. 

Anonymkode: 403b3...bf4

[MissSaigon]

Anonym bruker skrev (6 timer siden):

Ja, det er ganske krevende å være på jobb og man blir sliten. Når han i tillegg kommer hjem og det forventes at han skal gjøre husarbeid og ta barna. 
Du er jo avhengig av han, du hadde jo ikke klart deg med hus og barn og økonomisk uten. Han er sikkert lei av at han aldri kan føle seg sliten eller være forkjølt og få omsorg av deg, fordi du har det verre! 
alle trenger omsorg, også de som ikke er kronisk syk. Det er ikke noe konkurranse i hvem som har det verst, slik høres det ut som at dere har det. Han får ikke kjenne på noe, fordi du har det verre. Du har absolutt til å være syk om du er hjemme hele dagen mens barn og mann er ute av hus. Du har valgt å få barn og ha familie, da kan man ikke Lene seg tilbake å forvente at mannen fisker opp. Hva gjør du om han drar? Ikke orker mer? 

Anonymkode: 0778d...e07

Klarer du ikke å lese det som står der? Hun skriver at hun har alt ansvar for barn og hus fordi hun "går bare hjemme". Mannen bidrar lite/ingenting. Hvorfor er det viktig for deg å vri på hennes sannhet? 

[MissSaigon]

Anonym bruker skrev (På 14.10.2024 den 1.10):

Dette må jo paret ha en dialog på. Kronisk syke har perioder der en har det bedre, og kan da bidra mer. Om all belastningen går utover partneren som er frisk vil han/ hun også bli utslitt. Man må sette ned kravene i perioder hvor den syke er dårligst. Man må kunne bidra med det man klarer selv om man er syk. Har ei venninne som er kronisk syk. Hun ligger mye og det meste handler om henne. Hun har valgt å få 4 barn etter hun ble syk. Er fornærmet på legen sin som sa at hun ikke bør få flere barn med hennes sykdomsbilde. Hun er for syk til å gjøre husarbeid og følge opp barna, men frisk nok til å feste og dra ut med venner. Mange kronisk syke velger seg ut de tingene de har lyst å gjøre, og velger bort de mer krevende oppgavene. Når man har valgt å få barn må man følge opp barna sine. 

Anonymkode: 0778d...e07

Denne mannen hennes, var han en umælende sæddonor han da, siden det å få barn kun var hennes valg? Om det du skriver at hun fester i stede for å ta seg av barna er hun jo ingen god mor, men det er ofte mer til bildet enn andre ser. 

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 timer siden):

Ja, det er ganske krevende å være på jobb og man blir sliten. Når han i tillegg kommer hjem og det forventes at han skal gjøre husarbeid og ta barna. 
Du er jo avhengig av han, du hadde jo ikke klart deg med hus og barn og økonomisk uten. Han er sikkert lei av at han aldri kan føle seg sliten eller være forkjølt og få omsorg av deg, fordi du har det verre! 
alle trenger omsorg, også de som ikke er kronisk syk. Det er ikke noe konkurranse i hvem som har det verst, slik høres det ut som at dere har det. Han får ikke kjenne på noe, fordi du har det verre. Du har absolutt til å være syk om du er hjemme hele dagen mens barn og mann er ute av hus. Du har valgt å få barn og ha familie, da kan man ikke Lene seg tilbake å forvente at mannen fisker opp. Hva gjør du om han drar? Ikke orker mer? 

Anonymkode: 0778d...e07

Nei, jeg er ikke avhengig av ham. Har  penger nok på bok til å flytte, noe jrg nok snart gjør. Og hvorfor er det jeg som skal yte service til ham og aldri motsatt? Hvorfor skal ikke jeg få noe omsorg? Aldri i perioden fra jeg jobbet fult og til nå har han spurt hvordan det går med meg eller gjort noe for å avlaste meg, det er alltid ham det er så synd på. Jeg har aldri ment at jeg skal lene meg tilbake å la ham fikse alt, jeg bare mener han bør bidra og at han også må la meg få vøre syk på mine dårligste dager. Her er det jo han som nå lener seg tilbake og ikke gjør noe fordi jeg forventes å ta alt. 

Sånn er det nok ofte, når dama er syk.

Anonymkode: 04992...8db