Gå til innhold

Annenhver unge har diagnoser!


Anbefalte innlegg

Jeg tror faktisk- og dette er bare synsing fra min kant - at det er en sykeliggjøring av det å være barn og ung. Sykeliggjøring av alt som ikke tikker av på A4 boksene. Det er virkelig ikke bra. Utfordringer som kanskje ville forsvunnet med tiden dyrkes, og forstørres og blir en vedtatt del av personen gjennom diagnosen.

Det er helt klart barn som med rette har fått en diagnose, og som trenger den oppfølgingen og de ressursene som følger den. Men det kan ikke stemne at så mange barn skal ha en diagnose - det er overdiagnostisering. 

Anonymkode: 55807...bd2

Fortsetter under...

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

Jeg tror faktisk- og dette er bare synsing fra min kant - at det er en sykeliggjøring av det å være barn og ung. Sykeliggjøring av alt som ikke tikker av på A4 boksene. Det er virkelig ikke bra. Utfordringer som kanskje ville forsvunnet med tiden dyrkes, og forstørres og blir en vedtatt del av personen gjennom diagnosen.

Det er helt klart barn som med rette har fått en diagnose, og som trenger den oppfølgingen og de ressursene som følger den. Men det kan ikke stemne at så mange barn skal ha en diagnose - det er overdiagnostisering. 

Anonymkode: 55807...bd2

Rundt 5 %, ikke annethvert barn som det skrives her. Men ja, enkelte personlighetstrekk blir problematisert i dagens samfunn. For at mennesket skal utvikle seg, trengs det folk som ikke analyserer enhver risiko i forkant. For å finne ut hvordan å håndtere det, settes det en merkelapp i form av diagnose, for det passer ikke inn i dag. Men en kan jo stille spørsmålet om dette er en utfordring hos individet eller miljøet. 

Anonymkode: 6cb79...102

Jeg vet.

Jeg er med i en Facebook-gruppe for terminforumet fra dette forumet. Barna er nå 11 år. «Alle» de ressurssvake og litt smårare mammaene har endt opp med barn med autisme og adhd. Det florerer. Virker som motediagnoser. Slik barna deres fremstår virker de i alle fall ikke som autister, de virker som ganske normale barn.

Mitt inntrykk er at mødre som ikke takler foreldrerollen så godt, og gjerne har mye samlivsbrudd og annet kaos i livet sitt, finner kos og trøst i å få diagnoser på barna sine.

Anonymkode: 02e11...63e

Jeg tenker førstepri frelst vi skal slutte å skylde på foreldrene en gang for alle! 
Så snart et barn har begynt i barnehage går det ikke lang tid før vi melder opp barn til ppt. I skolen blir barna kartlagt, og ved noe avvik blir ppt fort dratt inn. Da er det ofte mistanke om adhd eller autismespekter. Det letteste da er utredning på bup. Diagnose, medisinering og assistent. Bup har selv gått ut med at altfor mange barn blir feildiagnotisert. Foreldrene blir kalt inn på møter med skolen der de får høre at barnet er urolig, leser for få ord i min, forstyrrer andre i timen osv. det er jammen ikke lett å være foreldre i dag. Det går nesten ikke an å snakke om utfordringer uten at det skal inn i ei diagnose. Så har du lærere på andre siden som skriker ut i media ukentlig om at de er lei drittunger i skolen og de er ansatt for å undervise - ikke oppdra barn. Der de skylder på de udugelige foreldrene. Skjønner godt at folk ikke får mer enn 2 barn maks. Det er høye krav og mye møtevirksomhet om barnet ikke sitter pent med musefletter og får 5-6 i alle fag. Er glad mine barn er ferdig med grunnskolen. Hos ene barnet mitt var det også x antall møter og klager. Lave karakterer og bare negativitet fra skolen. Da han startet på vgs fikk han toppkarakterer og blomstret. Norsk grunnskole kan ta seg en bolle! Alle lærerstudenter bør bli informert første skoledag hva jobben innebærer, så de ikke får sjokk når de skal ut å undervise 6-7 åringer og ikke tror trøst, konflikthåndtering er en del av jobben 

Anonymkode: a9a84...963

Anonym bruker skrev (9 timer siden):

Hvis vi slenger på en null hos deg og trekker fra en hos HI, da blir det riktig 😅😆 

Men dessverre er vi som samfunn i ferd med å skape tapere, det er ikke plass til de med lavt arbeidsminne og impulsiv adferd. Du er til bry på skolen, må ha tilpasning og diagnose (les, finn en feil) for å dyttes gjennom de 10 årene med mye teori. Å søke en jobb i dag som ung voksen uten utdannelse, da snakker jeg om fast stilling du kan leve av, er et mindre nåløye enn for meg som har spesifikk utdanning. Hva skjedde med militæret? Den gikk fra alle skal delta til nok en arena hvor man ekskluderes etter manglende ferdigheter. Hvordan skal unge finne et indre driv og hensikt når de hele tiden blir målt som ikke god nok? 
 

Men vi kan klappe oss på skulderen over å preppe en gjeng unge for kriminelle nettverk. Vær så god, her kommer de ferdig eksludert og frustrert, bare å plukke de opp og ta de inn i varmen, så gjør de alt du ber om. Ikke produktive og føyelige nok for oss. 

Anonymkode: 6cb79...102

Hva tenker du er alternativet?

Det har alltid blitt født tapere. Folk som ikke klarer å tilpasse seg samfunnets normer og forventninger, som ikke klarer å reflektere, analysere og lære. I dagens samfunn - hvor trenger man slike mennesker? Trenger du en slik kollega?

Anonymkode: bcfdf...41a

Anonym bruker skrev (8 minutter siden):

Hva tenker du er alternativet?

Det har alltid blitt født tapere. Folk som ikke klarer å tilpasse seg samfunnets normer og forventninger, som ikke klarer å reflektere, analysere og lære. I dagens samfunn - hvor trenger man slike mennesker? Trenger du en slik kollega?

Anonymkode: bcfdf...41a

Alle mennesker er like mye verdt! Folk som kommer skjevt ut trenger hjelp for å komme seg inn igjen 

Anonymkode: a9a84...963

Annonse

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Hva tenker du er alternativet?

Det har alltid blitt født tapere. Folk som ikke klarer å tilpasse seg samfunnets normer og forventninger, som ikke klarer å reflektere, analysere og lære. I dagens samfunn - hvor trenger man slike mennesker? Trenger du en slik kollega?

Anonymkode: bcfdf...41a

Meninger fra sånne som deg kan man ikke ta hverken seriøst eller alvorlig.

Anonymkode: fd328...447

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Jeg vet.

Jeg er med i en Facebook-gruppe for terminforumet fra dette forumet. Barna er nå 11 år. «Alle» de ressurssvake og litt smårare mammaene har endt opp med barn med autisme og adhd. Det florerer. Virker som motediagnoser. Slik barna deres fremstår virker de i alle fall ikke som autister, de virker som ganske normale barn.

Mitt inntrykk er at mødre som ikke takler foreldrerollen så godt, og gjerne har mye samlivsbrudd og annet kaos i livet sitt, finner kos og trøst i å få diagnoser på barna sine.

Anonymkode: 02e11...63e

Du er klar over at hvis et barn har autisme eller ADHD er det svært høy sannsynlighet for at minst én forelder også har samme diagnose? Så disse mødrene kan godt være folk som burde fått diagnose og tilrettelegging tidlig, men som ikke fikk det og nå regnes som smårare og ressurssvake. Dette beviser jo egentlig bare at diagnosene alltid har vært der men mange ikke fikk den støtten de burde. 

Legger til at jeg har ett barn med autisme og ett med ADHD og mistanke om autisme, og begge kan fremstå veldig "normale" på skolen og for de som ikke kjenner dem godt. Spesielt eldste med høytfungerende autisme skjuler diagnosen sin på skolen pga angst og ønske om å passe inn. Han er utslitt når han kommer hjem og eksploderer for den minste ting. Han sliter sosialt, han spiser kun tre forskjellige mattyper, han sliter med tannpuss og dusjing, han sliter med å regulere følelser osv. Men dette er det kun vi foreldre og aller nærmeste som ser. 

Endret av Pobie
Anonym bruker skrev (1 time siden):

Hva tenker du er alternativet?

Det har alltid blitt født tapere. Folk som ikke klarer å tilpasse seg samfunnets normer og forventninger, som ikke klarer å reflektere, analysere og lære. I dagens samfunn - hvor trenger man slike mennesker? Trenger du en slik kollega?

Anonymkode: bcfdf...41a

Jeg har mye å lære selv. Det skal være sikkert. Jeg er nå en del av det samfunnet jeg kaller oss. 
 

Kanskje livet handler om litt mer en fakturerbar tid? Det er nok mer politisk enn min enkle hverdag på jobb. Men å ta inn alle i et tjenesteår hvor ikke alt handler om å levere på en prøve, men å finne en retning, er i hvert fall en vei å gå. Vi trenger i hvert fall ikke en mengde mennesker som ikke har en plass, samtidig som andre løper beina av seg for å rekke alt. 

Anonymkode: 6cb79...102

Dere er med på å lage hundrevis av bokser å putte barn i. Drit i boksene! La barn være barn! Aktive eller passive, tykke eller tynne. La de være. Alle er like mye verdt og mangfold er flott, ikke sykt. 

Anonymkode: 421b6...186

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Hva tenker du er alternativet?

Det har alltid blitt født tapere. Folk som ikke klarer å tilpasse seg samfunnets normer og forventninger, som ikke klarer å reflektere, analysere og lære. I dagens samfunn - hvor trenger man slike mennesker? Trenger du en slik kollega?

Anonymkode: bcfdf...41a

Det jeg ikke trenger rundt meg er folk som deg. Som ikke tilfører noen noe positivt og som kun meler sin egen kake. 

Anonymkode: 83fbb...1df

Anonym bruker skrev (25 minutter siden):

Det jeg ikke trenger rundt meg er folk som deg. Som ikke tilfører noen noe positivt og som kun meler sin egen kake. 

Anonymkode: 83fbb...1df

Hva er «folk som meg», og hvordan meler jeg min egen kake?

Anonymkode: bcfdf...41a

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Dere er med på å lage hundrevis av bokser å putte barn i. Drit i boksene! La barn være barn! Aktive eller passive, tykke eller tynne. La de være. Alle er like mye verdt og mangfold er flott, ikke sykt. 

Anonymkode: 421b6...186

Dette sier seg jo selv, men enkelte barn trenger tilrettelegging og ekstra støtte. og en offisiell diagnose hjelper når man skal fastslå hvilken og hvor mye støtte som trengs. 

Barn med tilstander hvor de trenger ekstra støtte men som ikke får diagnose vil føle at de sliter pga det er noe galt med dem. Det er da mye bedre at de vet at de sliter pga de har autisme. 

Annonse

Pobie skrev (1 minutt siden):

Dette sier seg jo selv, men enkelte barn trenger tilrettelegging og ekstra støtte. og en offisiell diagnose hjelper når man skal fastslå hvilken og hvor mye støtte som trengs. 

Barn med tilstander hvor de trenger ekstra støtte men som ikke får diagnose vil føle at de sliter pga det er noe galt med dem. Det er da mye bedre at de vet at de sliter pga de har autisme. 

På 80-tallet het det ikke "diagnose", på 80-tallet het det å være syk i hodet. Ingen ville være syk i hodet derfor oppførte de fleste barna seg normalt. Da trengte de ikke tilrettelegging og alt dette dullet vi driver med i dag. Det ble normale folk av de den gang da. Det vi driver med i dag er bare unnskyldninger for hvorfor unger ikke skal trenge og sitte stille i timene eller gjøre leksene sine. "Jeg har ADHD derfor har jeg ikke gjort leksene mine", "det går så bra så, jeg har full forståelse for det, du må jo få slippe du som har ADHD". Disse ungene kommer ikke til å klare seg fordi de blir sydd puter under armene på.

Anonymkode: 2abec...b30

Anonym bruker skrev (3 minutter siden):

På 80-tallet het det ikke "diagnose", på 80-tallet het det å være syk i hodet. Ingen ville være syk i hodet derfor oppførte de fleste barna seg normalt. Da trengte de ikke tilrettelegging og alt dette dullet vi driver med i dag. Det ble normale folk av de den gang da. Det vi driver med i dag er bare unnskyldninger for hvorfor unger ikke skal trenge og sitte stille i timene eller gjøre leksene sine. "Jeg har ADHD derfor har jeg ikke gjort leksene mine", "det går så bra så, jeg har full forståelse for det, du må jo få slippe du som har ADHD". Disse ungene kommer ikke til å klare seg fordi de blir sydd puter under armene på.

Anonymkode: 2abec...b30

Hva mener du egentlig med å sy puter under armene? Sånn i praktiske eksempler? Ikke store ord du har hørt noen si høyt. Helt konkret. 

Anonymkode: 6cb79...102

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

På 80-tallet het det ikke "diagnose", på 80-tallet het det å være syk i hodet. Ingen ville være syk i hodet derfor oppførte de fleste barna seg normalt. Da trengte de ikke tilrettelegging og alt dette dullet vi driver med i dag. Det ble normale folk av de den gang da. Det vi driver med i dag er bare unnskyldninger for hvorfor unger ikke skal trenge og sitte stille i timene eller gjøre leksene sine. "Jeg har ADHD derfor har jeg ikke gjort leksene mine", "det går så bra så, jeg har full forståelse for det, du må jo få slippe du som har ADHD". Disse ungene kommer ikke til å klare seg fordi de blir sydd puter under armene på.

Anonymkode: 2abec...b30

Det er faktisk mange det ikke ble "normale" folk av, som endte opp med PTSD, psykiske lidelser, og idag bor på institusjon eller er uføre. Jeg kjenner faktisk flere. 

Det er noe sånt som 60% av autistiske voksne som har PTSD. 

Anonym bruker skrev (7 timer siden):

Hva mener du egentlig med å sy puter under armene? Sånn i praktiske eksempler? Ikke store ord du har hørt noen si høyt. Helt konkret. 

Anonymkode: 6cb79...102

Ikke meg du spør, men svarer likevel. Ett konkret eksempel er ei jente i klassen til min sønn. Hun gnager på klærne, har adhd diagnose, og får tyggis av lærerne pga gnagingen. Hun får også ta med en venn og leke på lekerommet når matten blir kjedelig. Hun er blitt en ufyselig, bortskjemt jentunge. 

Anonymkode: 421b6...186

Anonym bruker skrev (7 timer siden):

På 80-tallet het det ikke "diagnose", på 80-tallet het det å være syk i hodet. Ingen ville være syk i hodet derfor oppførte de fleste barna seg normalt. Da trengte de ikke tilrettelegging og alt dette dullet vi driver med i dag. Det ble normale folk av de den gang da. Det vi driver med i dag er bare unnskyldninger for hvorfor unger ikke skal trenge og sitte stille i timene eller gjøre leksene sine. "Jeg har ADHD derfor har jeg ikke gjort leksene mine", "det går så bra så, jeg har full forståelse for det, du må jo få slippe du som har ADHD". Disse ungene kommer ikke til å klare seg fordi de blir sydd puter under armene på.

Anonymkode: 2abec...b30

Vel, du lykkes i målet ditt med å provosere, for jeg antar at det er det du ønsker akkurat nå? Hvis du helt oppriktig mener det du skriver, så er jeg i så fall skremt over at noen voksne mennesker kan være så enormt kunnskapsløse og lite empatiske. Jeg velger å svare i tilfelle sistnevnte er rett, sånn i et fåfengt håp om at du tenker deg litt mer om neste gang. 

Alle er sånn sett like normale, og tidligere var det sjeldent et stort problem å ha ADHD eller høytfungerende autisme, fordi samfunnet var annerledes. Historisk sett er skolegang og byliv mer et unntak enn regelen, og da var det til og med en fordel å ha mennesker med ADHD og autisme der som kunne være "supermennesker" på sine områder. Problemet nå er at det moderne samfunnet ikke har rom for disse menneskene lenger, i hvert fall ikke som barn og ungdommer. Alle skal presses inn i samme A4-mal, uavhengig av om de passer inn eller ei. Det blir, litt satt på spissen, som om man skal lære en gjeng delfiner å svømme, og i tillegg forventer det samme fra de få kattene som også er der. Joda, det går nok noenlunde bra en stund, men etter hvert blir det vanskelig, og noen katter drukner også. Hadde man i stedet latt kattene fått opplæring i å jage mus, smyge seg rundt ol., hadde de blitt fantastiske, mye bedre enn delfinene ville hatt noen form for forurensning for.

Poenget er bare at nevrodivergente, altså mennesker med f.eks. ADHD, autisme osv., har en hjerne som fungerer på en litt annerledes måte enn nevrotypiske hjerner. Dette er påvist flere ganger ved hjelp av MR ol. Det er hverken bedre eller dårligere, bare annerledes, men derfor blir det likevel dessverre nødvendig å tilrettelegge og tilpasse i dagens skole, nettopp fordi den er bygget opp kun for å passe til en nevrotypisk hjerne. 

Og om det ble normale folk av dem? Tja. Jeg liker ikke å bruke begrepet normal, men av de jeg kjenner som jeg i retrospektiv ser at helt klart nok hadde ADHD, asparges ol., så er dessverre ikke svaret så lyst som det kunne vært. To har tatt selvmord, én overdose, tre er i rusmiljøet, mange er uføre, osv. Og joda, flere klarer seg godt sett utenfra. Jeg har mastergrad, er gift, har barn, hus, bil og jobb, men det betyr ikke at jeg nødvendigvis har det bra. Jeg har alltid følt meg annerledes, fått gudene vet hvor mange kommentarer på at jeg er litt rar, direkte, vimsete osv., og så ofte følt meg dum og lat at jeg ikke en gang kan telle det. For ikke å snakke om alle de uendelig mange timene med kraftige angstanfall, månedene og årene med depresjoner, PTSD, periodene med sykemeldinger pga utbrenthet, søvnvanskene osv. Det var en lettelse å få ADHD-diagnosen, men jeg skulle ønske jeg hadde fått den tidligere. Fått vite hvorfor jeg følte meg annerledes og strevde så veldig med ting som virket så enkle for andre. Kanskje jeg hadde hatt mindre vansker i dag? Eller sluppet å stadig føle meg dum, når tester viser at jeg faktisk er det stikk motsatte. 

Én ting er i hvert fall sikkert. Stigmatisering og kunnskapsløshet er på mange måter det verste å møte, for det bidrar utelukkende med å legge enda flere steiner til byrden. Og å slippe lekser ved ADHD? Selvfølgelig! Hadde ditt barn sovnet av utmattelse etter en skoledag, ville du kanskje skjønt det du også. For ingen ønsker å føle seg utenfor og annerledes, så da tar en seg sammen så mye en bare makter for å framstå som normal, så mye at det tar opp alle kreftene en har.

Anonymkode: c6a7c...4a1

Anonym bruker skrev (21 minutter siden):

Vel, du lykkes i målet ditt med å provosere, for jeg antar at det er det du ønsker akkurat nå? Hvis du helt oppriktig mener det du skriver, så er jeg i så fall skremt over at noen voksne mennesker kan være så enormt kunnskapsløse og lite empatiske. Jeg velger å svare i tilfelle sistnevnte er rett, sånn i et fåfengt håp om at du tenker deg litt mer om neste gang. 

Alle er sånn sett like normale, og tidligere var det sjeldent et stort problem å ha ADHD eller høytfungerende autisme, fordi samfunnet var annerledes. Historisk sett er skolegang og byliv mer et unntak enn regelen, og da var det til og med en fordel å ha mennesker med ADHD og autisme der som kunne være "supermennesker" på sine områder. Problemet nå er at det moderne samfunnet ikke har rom for disse menneskene lenger, i hvert fall ikke som barn og ungdommer. Alle skal presses inn i samme A4-mal, uavhengig av om de passer inn eller ei. Det blir, litt satt på spissen, som om man skal lære en gjeng delfiner å svømme, og i tillegg forventer det samme fra de få kattene som også er der. Joda, det går nok noenlunde bra en stund, men etter hvert blir det vanskelig, og noen katter drukner også. Hadde man i stedet latt kattene fått opplæring i å jage mus, smyge seg rundt ol., hadde de blitt fantastiske, mye bedre enn delfinene ville hatt noen form for forurensning for.

Poenget er bare at nevrodivergente, altså mennesker med f.eks. ADHD, autisme osv., har en hjerne som fungerer på en litt annerledes måte enn nevrotypiske hjerner. Dette er påvist flere ganger ved hjelp av MR ol. Det er hverken bedre eller dårligere, bare annerledes, men derfor blir det likevel dessverre nødvendig å tilrettelegge og tilpasse i dagens skole, nettopp fordi den er bygget opp kun for å passe til en nevrotypisk hjerne. 

Og om det ble normale folk av dem? Tja. Jeg liker ikke å bruke begrepet normal, men av de jeg kjenner som jeg i retrospektiv ser at helt klart nok hadde ADHD, asparges ol., så er dessverre ikke svaret så lyst som det kunne vært. To har tatt selvmord, én overdose, tre er i rusmiljøet, mange er uføre, osv. Og joda, flere klarer seg godt sett utenfra. Jeg har mastergrad, er gift, har barn, hus, bil og jobb, men det betyr ikke at jeg nødvendigvis har det bra. Jeg har alltid følt meg annerledes, fått gudene vet hvor mange kommentarer på at jeg er litt rar, direkte, vimsete osv., og så ofte følt meg dum og lat at jeg ikke en gang kan telle det. For ikke å snakke om alle de uendelig mange timene med kraftige angstanfall, månedene og årene med depresjoner, PTSD, periodene med sykemeldinger pga utbrenthet, søvnvanskene osv. Det var en lettelse å få ADHD-diagnosen, men jeg skulle ønske jeg hadde fått den tidligere. Fått vite hvorfor jeg følte meg annerledes og strevde så veldig med ting som virket så enkle for andre. Kanskje jeg hadde hatt mindre vansker i dag? Eller sluppet å stadig føle meg dum, når tester viser at jeg faktisk er det stikk motsatte. 

Én ting er i hvert fall sikkert. Stigmatisering og kunnskapsløshet er på mange måter det verste å møte, for det bidrar utelukkende med å legge enda flere steiner til byrden. Og å slippe lekser ved ADHD? Selvfølgelig! Hadde ditt barn sovnet av utmattelse etter en skoledag, ville du kanskje skjønt det du også. For ingen ønsker å føle seg utenfor og annerledes, så da tar en seg sammen så mye en bare makter for å framstå som normal, så mye at det tar opp alle kreftene en har.

Anonymkode: c6a7c...4a1

Men hva tenker du er alternativet? Du påstår at det ikke er «rom» for barn og unge med ulike diagnoser. Hva mener du egentlig med det? Barn og unge utredes, diagnostiseres og får innvilget ulike tilpasningstiltak. Er ikke det å ha «rom» for barn og unge med ulike diagnoser? Det er da ingen som ekskluderes, tvert imot bruker kommunene og skolene masse ressurser på disse elevene.

Nei, katter kan ikke svømme som delfiner, så da må kattene gjøre noe annet. Hva tenker du barn og unge med diagnoser som ikke håndterer skolen burde få gjøre? Burde det opprettes spesialskoler igjen, eller burde man heller prøve å få dem ut i typer arbeid som ikke krever utdanning?

Anonymkode: bcfdf...41a

Anonym bruker skrev (8 timer siden):

På 80-tallet het det ikke "diagnose", på 80-tallet het det å være syk i hodet. Ingen ville være syk i hodet derfor oppførte de fleste barna seg normalt. Da trengte de ikke tilrettelegging og alt dette dullet vi driver med i dag. Det ble normale folk av de den gang da. Det vi driver med i dag er bare unnskyldninger for hvorfor unger ikke skal trenge og sitte stille i timene eller gjøre leksene sine. "Jeg har ADHD derfor har jeg ikke gjort leksene mine", "det går så bra så, jeg har full forståelse for det, du må jo få slippe du som har ADHD". Disse ungene kommer ikke til å klare seg fordi de blir sydd puter under armene på.

Anonymkode: 2abec...b30

Du har faktisk null peiling på det du skriver om. Det er fasinerende på en skummel måte. 

Anonymkode: 83fbb...1df

Anonym bruker skrev (54 minutter siden):

Ikke meg du spør, men svarer likevel. Ett konkret eksempel er ei jente i klassen til min sønn. Hun gnager på klærne, har adhd diagnose, og får tyggis av lærerne pga gnagingen. Hun får også ta med en venn og leke på lekerommet når matten blir kjedelig. Hun er blitt en ufyselig, bortskjemt jentunge. 

Anonymkode: 421b6...186

Nei, får hun tyggis! Det er det verste jeg har hørt. Tenk at de har funnet en liten, enkel verktøy som gjør at et barn får utløp for trangen på en annen måte. Det hadde da vært mye bedre at hun gnager sundt klærne. Likt for alle, ikke sant? Og om hun er ufyselig og bortskjemt (tenk å skrive slikt om et lite barn!) så er det ikke på grunn av diagnosen. Man blir ikke ufyselig av å ha adhd, eller andre diagnoser. 
 

Jeg har barn med adhd som i perioder har hatt behov for små avbrekk i skolehverdagen. Ikke fordi han er bortskjemt, men fordi det skjer ting i hjernen hans han ikke kan styre og trenger hjelp til å  leve med. Han slipper ikke å gjøre lekser, det blir ikke godtatt å forstyrre andre og alle regler gjelder for han. Han har bare behov for en litt annen tilrettelegging. I klassen hans er det barn med dysleksi, med epilepsi og CP - selvsagt skal alle få dekket sine behov. 
 

Jeg blir skremt av måten voksne folk skriver om små barn på, det viser stor grad av manglende evne til å se litt forbi sin egen nese. Mennesker som det er skadelige forbilder for sine egne barn. 

Anonymkode: 83fbb...1df

Anonym bruker skrev (15 timer siden):

Jeg vet.

Jeg er med i en Facebook-gruppe for terminforumet fra dette forumet. Barna er nå 11 år. «Alle» de ressurssvake og litt smårare mammaene har endt opp med barn med autisme og adhd. Det florerer. Virker som motediagnoser. Slik barna deres fremstår virker de i alle fall ikke som autister, de virker som ganske normale barn.

Mitt inntrykk er at mødre som ikke takler foreldrerollen så godt, og gjerne har mye samlivsbrudd og annet kaos i livet sitt, finner kos og trøst i å få diagnoser på barna sine.

Anonymkode: 02e11...63e

ADHD og autisme er mer arvelig enn høyde. Altså finnes det en annen mer logisk forklaringsmodell; de var smårare og slet med foreldrerollen fordi de srlv har autisme og/eller adhd.

Anonymkode: c1198...83d

Anonym bruker skrev (27 minutter siden):

Men hva tenker du er alternativet? Du påstår at det ikke er «rom» for barn og unge med ulike diagnoser. Hva mener du egentlig med det? Barn og unge utredes, diagnostiseres og får innvilget ulike tilpasningstiltak. Er ikke det å ha «rom» for barn og unge med ulike diagnoser? Det er da ingen som ekskluderes, tvert imot bruker kommunene og skolene masse ressurser på disse elevene.

Nei, katter kan ikke svømme som delfiner, så da må kattene gjøre noe annet. Hva tenker du barn og unge med diagnoser som ikke håndterer skolen burde få gjøre? Burde det opprettes spesialskoler igjen, eller burde man heller prøve å få dem ut i typer arbeid som ikke krever utdanning?

Anonymkode: bcfdf...41a

Jeg mener det burde være flere skoler, ja. Spesielt fra ungdomsskolealder og oppover, kanskje også mellomtrinnet. Eventuelt flere klasser der man i hvert fall i en del fag splitter mer opp. Tanken bak enhetsskolen er godt ment, men fungerer dårlig. Barn og unge med ADHD og autisme (nå tenker jeg primært på de med normalt evnenivå og oppover) er rett og slett mer sensitive enn andre fordi en tar inn absolutt alle inntrykk uten å klare å sile dem godt nok. Det er slitsomt og overveldende å være i klasser med 25-30 elever, og det kan være vanskelig å hele tiden skulle bytte fag. 

Jeg tror, helt oppriktig, at egne skoler eller klasser med sterkt redusert antall elever, lærere med oppdatert kompetanse innenfor disse diagnosene og tilsvarende tilpasninger, ville gitt disse barna og ungdommene en helt annen mulighet til å oppleve mestring og læring, og også dermed i stor grad forebygget psykisk uhelse. Det igjen vil gi en større andel friske, positive og kunnskapsrike unge voksne som har mye å bidra med i arbeidslivet, i stedet for motløse, psykisk syke og utslitte unge voksne som fortsatt strever med å finne ut av hvorfor de ikke klarer å passe inn. Mennesker med ADHD og autisme kan være en enorm ressurs i arbeidslivet og samfunnet, men det krever at de ikke har blitt tatt fullstendig knekken på av skolen underveis, og at man åpner opp for å bruke styrkene i arbeidslivet i stedet for å forvente nøyaktig det samme av alle. En med autisme vil f.eks. kanskje ikke være den beste på kundeservice i et elektrikerfirma, men kan være helt unikt god på å finne gjennomførte og praktiske løsninger for ulike hus. Altså bør vedkommende gjerne få unngå kundekontakt i størst mulig grad, men jobbe mer bestemt med utforming. Eller en med ADHD kan være helt rå på å komme på med kreative og gode idéer innenfor reklamebransjen og jobbe 50-70 timers uker i den kreative fasen der de er i fullstendig hyperfokus, men så kanskje ikke være i stand til å gjennomføre de mer praktiske delene av planlegging og lansering, og ha behov for å hente seg inn igjen med et roligere tempo/fri i noen dager. Om en er villig til å tenke litt mer slik i framtiden, så tror jeg faktisk ikke det vil være et problem lenger med disse diagnosene for de fleste, men med et låst og firkantet system der forventningene til alle er like, og alle må gjøre alle ledd av alle oppgaver, blir det et problem. 

Anonymkode: c6a7c...4a1

Anonym bruker skrev (På 11.10.2024 den 21.19):

Dette kan ikke stemme! Når jeg gikk i skolen var det 1-2 stakkars som hadde diagnoser. Disse barn visste man godt hvem var, til trass for at man ikke gikk i samme klasse engang. Nå er det mange elever per klasse som har diagnoser og foreldrene hyler om spesialundervisning og tiltak for deres barn. Det er bitesmykker, egne undervisningsrom, egne ansatte, spesialtilpasset mat, noen spiser ikke i publikum, noen har angst for skole , noen dusjer ikke, noen har pga kultur egne feriedager, kan ikke synge den og den sangen….+++.
 

Hvordan skal det gå når disse elevene en dag skal jobbe?

Anonymkode: 7743a...274

Rett til helvete. Men heldigvis er det likevel mange av dagens unge som fungerer og ikke bare er en byrde og bortkasta plass fremdeles, og det er jo i enda større grad nå en kjempefordel for unger som er normale, oppdratte, vant til å følge grunnleggende regler og ikke fulle av navlefokus.

Anonymkode: 947f4...627

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Vel, du lykkes i målet ditt med å provosere, for jeg antar at det er det du ønsker akkurat nå? Hvis du helt oppriktig mener det du skriver, så er jeg i så fall skremt over at noen voksne mennesker kan være så enormt kunnskapsløse og lite empatiske. Jeg velger å svare i tilfelle sistnevnte er rett, sånn i et fåfengt håp om at du tenker deg litt mer om neste gang. 

Alle er sånn sett like normale, og tidligere var det sjeldent et stort problem å ha ADHD eller høytfungerende autisme, fordi samfunnet var annerledes. Historisk sett er skolegang og byliv mer et unntak enn regelen, og da var det til og med en fordel å ha mennesker med ADHD og autisme der som kunne være "supermennesker" på sine områder. Problemet nå er at det moderne samfunnet ikke har rom for disse menneskene lenger, i hvert fall ikke som barn og ungdommer. Alle skal presses inn i samme A4-mal, uavhengig av om de passer inn eller ei. Det blir, litt satt på spissen, som om man skal lære en gjeng delfiner å svømme, og i tillegg forventer det samme fra de få kattene som også er der. Joda, det går nok noenlunde bra en stund, men etter hvert blir det vanskelig, og noen katter drukner også. Hadde man i stedet latt kattene fått opplæring i å jage mus, smyge seg rundt ol., hadde de blitt fantastiske, mye bedre enn delfinene ville hatt noen form for forurensning for.

Poenget er bare at nevrodivergente, altså mennesker med f.eks. ADHD, autisme osv., har en hjerne som fungerer på en litt annerledes måte enn nevrotypiske hjerner. Dette er påvist flere ganger ved hjelp av MR ol. Det er hverken bedre eller dårligere, bare annerledes, men derfor blir det likevel dessverre nødvendig å tilrettelegge og tilpasse i dagens skole, nettopp fordi den er bygget opp kun for å passe til en nevrotypisk hjerne. 

Og om det ble normale folk av dem? Tja. Jeg liker ikke å bruke begrepet normal, men av de jeg kjenner som jeg i retrospektiv ser at helt klart nok hadde ADHD, asparges ol., så er dessverre ikke svaret så lyst som det kunne vært. To har tatt selvmord, én overdose, tre er i rusmiljøet, mange er uføre, osv. Og joda, flere klarer seg godt sett utenfra. Jeg har mastergrad, er gift, har barn, hus, bil og jobb, men det betyr ikke at jeg nødvendigvis har det bra. Jeg har alltid følt meg annerledes, fått gudene vet hvor mange kommentarer på at jeg er litt rar, direkte, vimsete osv., og så ofte følt meg dum og lat at jeg ikke en gang kan telle det. For ikke å snakke om alle de uendelig mange timene med kraftige angstanfall, månedene og årene med depresjoner, PTSD, periodene med sykemeldinger pga utbrenthet, søvnvanskene osv. Det var en lettelse å få ADHD-diagnosen, men jeg skulle ønske jeg hadde fått den tidligere. Fått vite hvorfor jeg følte meg annerledes og strevde så veldig med ting som virket så enkle for andre. Kanskje jeg hadde hatt mindre vansker i dag? Eller sluppet å stadig føle meg dum, når tester viser at jeg faktisk er det stikk motsatte. 

Én ting er i hvert fall sikkert. Stigmatisering og kunnskapsløshet er på mange måter det verste å møte, for det bidrar utelukkende med å legge enda flere steiner til byrden. Og å slippe lekser ved ADHD? Selvfølgelig! Hadde ditt barn sovnet av utmattelse etter en skoledag, ville du kanskje skjønt det du også. For ingen ønsker å føle seg utenfor og annerledes, så da tar en seg sammen så mye en bare makter for å framstå som normal, så mye at det tar opp alle kreftene en har.

Anonymkode: c6a7c...4a1

Alt det du ramser opp av problemer som du har hatt, ER NORMALT. Alle er tidvis deprimerte, eller lei seg, alle kjenner på tunge, dype følelser, alle er glade, alle er redde. Det er normalt å ha spenn i følelsene sine. Noen har mer, andre mindre. Poenget er, hvorfor lage masse bokser å putte folk i? Det er det som deler folk opp, det er det som skaper skiller mellom «normal» og ikke. Visk ut skillene og aksepter at folk er på forskjellige steder i livet, så løser det meste seg. 
 

Jeg kan bare ikke fatte og forstå hvorfor dere snakker så varmt om disse boksene, disse skillene mellom deg og meg? Hva godt gjør det annet enn å differensiere og frata muligheter?

Anonymkode: 421b6...186

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...