Behov for egentid?

[Anonym bruker]

Det har vært flere tråder den siste tiden hvor det blir klaget over manglede egentid av mødre med hjemmeboende barn. Er dette en tingsom kom med generasjon x?

Jeg har vært mor siden 1990 og har både mor og bestemor som var i jobb i tillegg til å ha hovedansvaret for hjem og barn. Jeg har ikke hørt begrepet egentid før de siste ti årene eller så. Når man har barn så blir jo hverdagen lagt opp etter dem, så får man ta vare på de små pusterommene man får naturlig i løpet av døgnet.

Når barna er små er det travelt på èn måte, da har man som regel kveldene for seg selv mens dagene er hektiske, mens når de vokser til blir de mer selvstendige samtidig som de er hjertelig tilstede i hele "våkentiden" til foreldrene, samt at man blir mer bundet av fritidsaktiviteter og henting/bringing - for ikke å snakke om en helt annen type nattevåk der man venter med klump i magen på tenåringen som er ute og lager seg sine egne erfaringer mens man krysser fingene for at de ikke blir for dyrekjøpte. 

Hvordan har dagens foreldre fått det for seg at barn er noe kun skal ha i bolker med innlagte pauser slik at mor og far skal få pleie seg selv?

Anonymkode: 9c6ce...80e

[Anonym bruker]

Historisk sett har aldri barndommen hatt mer involverte foreldre, som er dobbeltarbeidende, mindre støtte og lenger barndom enn nå. Det er fullt forståelig at man blir sliten og har behov for en pust i bakken med alle de kravene som stilles til foreldre nå. Før ble barna satt i arbeid fra de var ganske små, alle måtte bidra. Man bodde gjerne i storfamilier der flere kunne ta seg av barna, og det var en selvfølge at eldre søsken så etter de yngre, og det var ingen som skulle kjøres hit og dit. Alle har behov for litt ro innimellom, og der man gjerne tidligere fikk dette mens man utførte lettere arbeidsoppgaver som å stoppe strømper eller liknende, blir dette nå et behov om f.eks. kvelden. 

Anonymkode: 95ee7...494

[Anonym bruker]

Jeg er født i 85 og jeg er vokst opp med at vi var ute å lekte, ble ropt inn til middag og ut igjen. Vi overnatta hos hverandre i helger og ferier og vi dro ofte på ferie med besteforeldre. Jeg gikk på aktiviteter, men dro dit selv og ble ikke fulgt opp på samme måte som vi gjør nå. Vennene mine hadde nøyaktig samme opplevelse, aktiviteter var noe man dro på selv, utførte og dro hjem. 
På skolen var det én samtale i året med lærer. 

Nå skal de jo kjøres og hentes, kaker skal bakes, lodd skal selges, foreldremøter på høsten og våren, samtaler på høsten og våren, og dugnader på skolen, arrangering av 17.mai og avslutninger og og og og

Anonymkode: a6eb0...5a2

[ulenissen]

Anonym bruker skrev (43 minutter siden):

Det har vært flere tråder den siste tiden hvor det blir klaget over manglede egentid av mødre med hjemmeboende barn. Er dette en tingsom kom med generasjon x?

Jeg har vært mor siden 1990 og har både mor og bestemor som var i jobb i tillegg til å ha hovedansvaret for hjem og barn. Jeg har ikke hørt begrepet egentid før de siste ti årene eller så. Når man har barn så blir jo hverdagen lagt opp etter dem, så får man ta vare på de små pusterommene man får naturlig i løpet av døgnet.

Når barna er små er det travelt på èn måte, da har man som regel kveldene for seg selv mens dagene er hektiske, mens når de vokser til blir de mer selvstendige samtidig som de er hjertelig tilstede i hele "våkentiden" til foreldrene, samt at man blir mer bundet av fritidsaktiviteter og henting/bringing - for ikke å snakke om en helt annen type nattevåk der man venter med klump i magen på tenåringen som er ute og lager seg sine egne erfaringer mens man krysser fingene for at de ikke blir for dyrekjøpte. 

Hvordan har dagens foreldre fått det for seg at barn er noe kun skal ha i bolker med innlagte pauser slik at mor og far skal få pleie seg selv?

Anonymkode: 9c6ce...80e

Tradisjonelt sett har barn vært en del av storfamilien og ungene tatt seg av hverandre. Det var ikke før i etterkrigstiden at husmoren som levde og åndet for familien ble ideal og noe av dette hang ved da kvinnene etterhvert tok seg arbeid utenfor familien.

Selv er jeg født på 80-tallet med to foreldre som var i arbeid. Da var det vanlig at vi barna måtte hjelpe til hjemme, komme oss på aktiviteter selv. Før skolealder lekte vi alene ute og barndommen var ikke preget av foreldre som lekte med oss eller underholdt oss. Mine foreldre brukte også barnevakt/besteforeldre for å gå på fest eller andre sosiale tilstelninger. 
 

Det er helsefremmende å ha et liv utenom familien. Både i forhold til arbeid men også å «pleie» seg selv. Par som går fra hverandre når barna blir store eller voksne er etter min erfaring helt klart dem som ikke har hatt tid til å pleie forholdet og selvet, men drevet familien as. Dette ser jeg blant mine venners foreldre og etterhvert også i egen venne og omgangskrets. 
 

Jeg tror egentid alltid har vært viktig for alle, men der er først de 10 siste årene vi har begynt å sette ord på det og snakke høyt om det.

[Anonym bruker]

Folk har gravd sin egen grav mener jeg. Når jeg lar ungene mine gå fra slipp sona ved skolen uten å bli fulgt, er jeg en av få. De må også bære egen sekk. Datteren min lager middag en gang i uka, da syntes noen jeg var uansvarlig, hun kunne brenne seg. På lørdager reiser jeg på handletur, er borte maks en time, uten ungene. Det syns en venninne er helt hårreisende, og hun fikk bekreftet dette da ene barnet falt og slo seg mens jeg var borte. 
 

Jeg mener st man må lage selvstendige barn som opplever mestring og at de er til nytte. Jeg stiller opp på alle konserter og mesterskaper, men hun må ta bussen til øvelsen. Det er mange som syns jeg er sløv. Jeg mener jeg skaper barn som klarer deg på egen hånd, som føler de er nyttige ig får til ting. Det er viktig for meg. 

Anonymkode: aca3d...856

[Anonym bruker]

Folk skal ga barn, hus, Volvo og hund. Et Instagram vennlig liv der alt ser flott ut. Barn har for mange blitt fasade. Skjerp dere!! Nyt tiden med barna og skap en god barndom og fyll minnebanken med gode minner. Mine barn hadde 3 dager i uken i bhg og jeg jobbet deltid, for å være sammen med barna da de var små. Da de ble skolebarn jobbet jeg 100% jeg bruker all min tid på barna mine og jeg elsker det. Jeg bruker tid på tantebarn og familien min. Jeg har en sosial jobb og får dekt det sosiale der. Stakkars barn som blir hentet 1 min før bhg stenger, mens foreldrene kommer rett fra trening og skal pleie seg selv. Som klager over for lite «me time» for lute barnefri. Hva føler disse barna? Lange dager i bhg og foreldre som krangler om alenetid uten barn. Men barna var viktig å få, gjerne flere. Nå er barna våre ungdommer, og huset fylles av glade ungdommer som både spiser her og slår av en prat. Vi sitter mye alene på kveldene da ungdommen er ute på sine ting. Nå er jeg så takknemlig og glad jeg har brukt tiden min på dem, for tiden den går fort. Plutselig er de stor. Nyt denne tiden, og slutt å mas om egentid

Anonymkode: d8417...171

[Anonym bruker]

Egentid, me time, alenetid - enda et moteord. Når man skaffer seg barn, så velger man stort sett bort egentid. For noen år. Plutselig er barna store. 

Anonymkode: 28c9f...0a9

[ulenissen]

Anonym bruker skrev (9 timer siden):

Folk skal ga barn, hus, Volvo og hund. Et Instagram vennlig liv der alt ser flott ut. Barn har for mange blitt fasade. Skjerp dere!! Nyt tiden med barna og skap en god barndom og fyll minnebanken med gode minner. Mine barn hadde 3 dager i uken i bhg og jeg jobbet deltid, for å være sammen med barna da de var små. Da de ble skolebarn jobbet jeg 100% jeg bruker all min tid på barna mine og jeg elsker det. Jeg bruker tid på tantebarn og familien min. Jeg har en sosial jobb og får dekt det sosiale der. Stakkars barn som blir hentet 1 min før bhg stenger, mens foreldrene kommer rett fra trening og skal pleie seg selv. Som klager over for lite «me time» for lute barnefri. Hva føler disse barna? Lange dager i bhg og foreldre som krangler om alenetid uten barn. Men barna var viktig å få, gjerne flere. Nå er barna våre ungdommer, og huset fylles av glade ungdommer som både spiser her og slår av en prat. Vi sitter mye alene på kveldene da ungdommen er ute på sine ting. Nå er jeg så takknemlig og glad jeg har brukt tiden min på dem, for tiden den går fort. Plutselig er de stor. Nyt denne tiden, og slutt å mas om egentid

Anonymkode: d8417...171

Jeg hadde aldri valgt å jobbe redusert. Mine unger elsker barnehagen og lærte mye som jeg aldri kunne ha lagt til rette for at de skulle lære. Vi hadde ettermiddag og helg sammen og nedprioriterte et strøkent hjem. Fra ungene har vært små har de måttet hjelpe til hjemme og ta ansvar for seg og sitt utifra alder og modning. Huset er åpent og det er alltid plass til flere rundt middagsbordet. I helgene har vi i perioder hatt minst 2-3 ekstra unger på overnatting og storkoser oss med det. Men vi har hatt behov for egentid og kjærestetid innimellom. Det kn være å trene etter jobb en dag eller besøke en god venninne en kveld. Vi har også tatt inn en natt eller en helg på hotell en gang eller to i året, samt gått på fest når vi har blitt invitert. Da har ungene vært på overnatting hos bestemor og bestefar. Og vet du hva, det har vært gull for både besteforeldre og barnebarn!

Nå er våre unger begynt å bli store. Eldstemann er myndig. De er selvstendige og har god selvfølelse. De mestrer det som livet byr på uten at vi trenger holde dem i hånden. De vet at vi alltid stiller opp om de trenger oss, men mestrer livet og er ikke redd for å feile. Ingen av dem tror de er verdens midtpunkt, men forstår verdien av hardt arbeid, samarbeid og være en positiv bidragsyter til dem rundt seg og samfunnet. Vi er sammen fordi vi trives i hverandre sitt selskap og respekterer at vi også er individ med individuelle og ulike behov. 
 

Fint at du trivdes med livet du valgte. Men at andre har andre verdier og ønsker enn deg, gjør dem ikke dårligere, bare annerledes. Du har en utrolig ovenfra og ned holdning for dem som ikke tenker som deg. Er dette noe du også har lært barna dine? Det kan også virke som om du har behov for å rettferdiggjøre egne valg. Hva er årsaken til det? 

[mamma til adhd gutt<3]

Her er vi blitt enormt gode på det å kombinere egentid med oppfølging av ungene. Feks kan det bety en løpetur når ungen er på trening. Da kjører man til treninga og løper derfra. Ellers kan det bety en film på iPad mens man venter i bilen. Det kan også bety å møte en veninne i ventetiden eller å dra på kjærestetur i samme by som en turnering eller cup foregår. Når ungene var små skapte vi luker for hverandre. En tok ungene alene en kveld eller helg sånn at den andre kunne ha tid alene eller med venner. Alt går med velvillighet , raushet og kreativitet. Ungene trivdes forøvrig godt i bhg og på sfo så det hendte titt og ofte at vi hygget oss sammen før henting også. Alle familier finner sin beste løsning. 

[MissSaigon]

ulenissen skrev (1 time siden):

Jeg hadde aldri valgt å jobbe redusert. Mine unger elsker barnehagen og lærte mye som jeg aldri kunne ha lagt til rette for at de skulle lære. Vi hadde ettermiddag og helg sammen og nedprioriterte et strøkent hjem. Fra ungene har vært små har de måttet hjelpe til hjemme og ta ansvar for seg og sitt utifra alder og modning. Huset er åpent og det er alltid plass til flere rundt middagsbordet. I helgene har vi i perioder hatt minst 2-3 ekstra unger på overnatting og storkoser oss med det. Men vi har hatt behov for egentid og kjærestetid innimellom. Det kn være å trene etter jobb en dag eller besøke en god venninne en kveld. Vi har også tatt inn en natt eller en helg på hotell en gang eller to i året, samt gått på fest når vi har blitt invitert. Da har ungene vært på overnatting hos bestemor og bestefar. Og vet du hva, det har vært gull for både besteforeldre og barnebarn!

Nå er våre unger begynt å bli store. Eldstemann er myndig. De er selvstendige og har god selvfølelse. De mestrer det som livet byr på uten at vi trenger holde dem i hånden. De vet at vi alltid stiller opp om de trenger oss, men mestrer livet og er ikke redd for å feile. Ingen av dem tror de er verdens midtpunkt, men forstår verdien av hardt arbeid, samarbeid og være en positiv bidragsyter til dem rundt seg og samfunnet. Vi er sammen fordi vi trives i hverandre sitt selskap og respekterer at vi også er individ med individuelle og ulike behov. 
 

Fint at du trivdes med livet du valgte. Men at andre har andre verdier og ønsker enn deg, gjør dem ikke dårligere, bare annerledes. Du har en utrolig ovenfra og ned holdning for dem som ikke tenker som deg. Er dette noe du også har lært barna dine? Det kan også virke som om du har behov for å rettferdiggjøre egne valg. Hva er årsaken til det? 

Du er da ganske ovenfra og ned selv her i dette innlegget. Du mer enn antyder at foreldre som velger å tilbringe mer av hverdagen med barna får uselvstendige barn som tror at verden kretser rundt dem.

Jeg har jobbet redusert i alle år, noe som har gjort at da barna var helt små hadde de som regel en fridag i uken, for så å få kortere dager både i barnehagen og på sfo. Vi har aldri kjent på tidsklemma og har hatt både tid og rom for å prioritere oss selv, uten å ha så mye fokus på begrepet egentid. 

Mine barn er også store, to av tre er i full gang med studier og jobb, og vet du hva? De er også selvstendige og har god selvfølelse. De mestrer også det som livet byr på uten at vi trenger å holde dem i hånde. De vet også at vi alltid stiller opp, men de mestrer livet og er ikke redd for å feile. Ingen av dem tror at de er verdens midtpunkt, men forstår verdien av hardt arbeid, samarbeid og være en positiv bidragsyter til dem rund seg og samfunnet. Vi er også sammen fordi vi trives i hverandre sitt selskap, osv osv - tror du seriøst at man må ha vært i full jobb for å oppnå alt dette? 

Barnehagen har absolutt lært barna mine ting jeg ikke kan, men de trengte ikke lære det 8-10 t hver dag. 

[Anonym bruker]

Flinkhetskonkuransen er i gang ser jeg.

Anonymkode: 17d1f...660

[Anonym bruker]

Jeg har troa på å gi hverandre litt slækk. Vær rause og openminded. Ikke alle gjør det likt som dere, og det er helt greit ❤️

Anonymkode: c995c...8ae

[ulenissen]

MissSaigon skrev (1 time siden):

Du er da ganske ovenfra og ned selv her i dette innlegget. Du mer enn antyder at foreldre som velger å tilbringe mer av hverdagen med barna får uselvstendige barn som tror at verden kretser rundt dem.

Jeg har jobbet redusert i alle år, noe som har gjort at da barna var helt små hadde de som regel en fridag i uken, for så å få kortere dager både i barnehagen og på sfo. Vi har aldri kjent på tidsklemma og har hatt både tid og rom for å prioritere oss selv, uten å ha så mye fokus på begrepet egentid. 

Mine barn er også store, to av tre er i full gang med studier og jobb, og vet du hva? De er også selvstendige og har god selvfølelse. De mestrer også det som livet byr på uten at vi trenger å holde dem i hånde. De vet også at vi alltid stiller opp, men de mestrer livet og er ikke redd for å feile. Ingen av dem tror at de er verdens midtpunkt, men forstår verdien av hardt arbeid, samarbeid og være en positiv bidragsyter til dem rund seg og samfunnet. Vi er også sammen fordi vi trives i hverandre sitt selskap, osv osv - tror du seriøst at man må ha vært i full jobb for å oppnå alt dette? 

Barnehagen har absolutt lært barna mine ting jeg ikke kan, men de trengte ikke lære det 8-10 t hver dag. 

Hvordan er jeg ovenfra og ned? Andre må da bare jobbe redusert om de ønsker det, men det har aldri vært aktuelt for meg eller min mann. For oss er det å stå i full jobb en viktig verdi, og noe som er viktig for oss å gi videre til våre barn. At andre har andre verdier og prioriteringer er helt ok for oss, og jeg sier ikke at deres verdier er dårligere eller mindre verdt.

sier jeg noe som helst sted at mann må jobbe fullt for å få selvstendige unger? Nei- skulle jo nesten trodd at du følte deg truffet. Men det at ungene til tider har måttet lage middag på barneskolen fordi vi var på jobb til seint, smøre egen matpakke og komme seg på skolen osv har måtte lære dem å være selvstendig og bidratt til en god selvfølelse.

Måten vi lever og har levd våre liv på påvirker ungene på både godt og vont. Noe er bevist og annet kommer ubevisst i kjølevannet av de valgene mann har tatt. For eksempel vet man at foreldrene sin tilknytting til arbeidslivet påvirker barns tilknyttning  til arbeidslivet- dette kalles sosial arv. Det samme gjelder for utdanning.

Begrepet egentid er relativt nytt. Det var ikke noe mann brukte i særlig grad da eldste vår var liten. 
 

 

[MissSaigon]

ulenissen skrev (15 minutter siden):

Hvordan er jeg ovenfra og ned? Andre må da bare jobbe redusert om de ønsker det, men det har aldri vært aktuelt for meg eller min mann. For oss er det å stå i full jobb en viktig verdi, og noe som er viktig for oss å gi videre til våre barn. At andre har andre verdier og prioriteringer er helt ok for oss, og jeg sier ikke at deres verdier er dårligere eller mindre verdt.

sier jeg noe som helst sted at mann må jobbe fullt for å få selvstendige unger? Nei- skulle jo nesten trodd at du følte deg truffet. Men det at ungene til tider har måttet lage middag på barneskolen fordi vi var på jobb til seint, smøre egen matpakke og komme seg på skolen osv har måtte lære dem å være selvstendig og bidratt til en god selvfølelse.

Måten vi lever og har levd våre liv på påvirker ungene på både godt og vont. Noe er bevist og annet kommer ubevisst i kjølevannet av de valgene mann har tatt. For eksempel vet man at foreldrene sin tilknytting til arbeidslivet påvirker barns tilknyttning  til arbeidslivet- dette kalles sosial arv. Det samme gjelder for utdanning.

Begrepet egentid er relativt nytt. Det var ikke noe mann brukte i særlig grad da eldste vår var liten. 
 

 

Prøv med en litt mer sjelden hersketeknikk enn at de som reagerer på utsagnene dine føler seg truffet da. 

Du sier det ikke med rene ord, nei, det er du jo for subtil til, men det er jo underforstått at siden dine barn er vant med å klare seg mer selv så er de mer selvstendige. Det var det jeg reagerte på, om jeg skal synke til ditt nivå så kan jeg jo anta at slike antydninger kommer fordi man føler at man må forsvare eget valg... 

Hver familie velger det som passer en best, og hvordan barna våre takler voksenlivet kommer ofte mer av flaks enn en planlagt strategi. Hos oss har i hvert fall veien blitt til mens vi gikk, fra vi fikk første barn i starten på tyveårene til sistemann nå straks er på vei ut i verden på egenhånd. Så til tross (eller på grunn av?) foreldre som la til rette for korte dager og rolige uker så har begge de to voksne flyttet ganske langt bort og er i full gang med høyere utdannelse. De jobber og klarer seg helt fint, og har absolutt med seg arbeidsmoral fra barndomshjemmet. At man ikke jobber 100 % betyr ikke at man sitter på kafè og sladrer om naboen, om det er det du forestiller deg. 

 

[Anonym bruker]

MissSaigon skrev (8 minutter siden):

Prøv med en litt mer sjelden hersketeknikk enn at de som reagerer på utsagnene dine føler seg truffet da. 

Du sier det ikke med rene ord, nei, det er du jo for subtil til, men det er jo underforstått at siden dine barn er vant med å klare seg mer selv så er de mer selvstendige. Det var det jeg reagerte på, om jeg skal synke til ditt nivå så kan jeg jo anta at slike antydninger kommer fordi man føler at man må forsvare eget valg... 

Hver familie velger det som passer en best, og hvordan barna våre takler voksenlivet kommer ofte mer av flaks enn en planlagt strategi. Hos oss har i hvert fall veien blitt til mens vi gikk, fra vi fikk første barn i starten på tyveårene til sistemann nå straks er på vei ut i verden på egenhånd. Så til tross (eller på grunn av?) foreldre som la til rette for korte dager og rolige uker så har begge de to voksne flyttet ganske langt bort og er i full gang med høyere utdannelse. De jobber og klarer seg helt fint, og har absolutt med seg arbeidsmoral fra barndomshjemmet. At man ikke jobber 100 % betyr ikke at man sitter på kafè og sladrer om naboen, om det er det du forestiller deg. 

 

Da kan vi jo ganske greit konkludere med at det ikke finnes én enkeltfaktor, som f.eks. deltidsjobb/fulltidsjobb, som avgjør hvordan barna har det og utvikler seg. Livet er hundre ganger mer nyansert enn som så. Foreldre kan jobbe i fulle stillinger og likevel ikke kjenne på tidsklemma, mens foreldre i deltidsstilling kan likevel kjenne på tidsklemma fordi de prioriterer tiden sin feil, eller de prioterer ikke den ekstra tiden på barna sine i det hele tatt. Og omvendt. Og foreldre som jobber deltid kan få selvstendige, flotte barn. Det samme kan foreldre som jobber heltid.

Det er aldri én faktor som avgjør barnas oppvekst og familielivets dynamikk.

Anonymkode: 4859e...f97

[MissSaigon]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Da kan vi jo ganske greit konkludere med at det ikke finnes én enkeltfaktor, som f.eks. deltidsjobb/fulltidsjobb, som avgjør hvordan barna har det og utvikler seg. Livet er hundre ganger mer nyansert enn som så. Foreldre kan jobbe i fulle stillinger og likevel ikke kjenne på tidsklemma, mens foreldre i deltidsstilling kan likevel kjenne på tidsklemma fordi de prioriterer tiden sin feil, eller de prioterer ikke den ekstra tiden på barna sine i det hele tatt. Og omvendt. Og foreldre som jobber deltid kan få selvstendige, flotte barn. Det samme kan foreldre som jobber heltid.

Det er aldri én faktor som avgjør barnas oppvekst og familielivets dynamikk.

Anonymkode: 4859e...f97

Det er helt sant og nettopp mitt poeng. Jeg reagerer på når noen hevder at grunnen til at de får "vellykkede" barn er at de gjorde sånn og slik. For de aller fleste av oss er det en god blanding av trygt oppvekstmiljø og ren flaks. Å hevde at man velger å jobbe fullt for å gi barna gode forbilder blir for enkelt. En barndom går så fort og jeg er glad for at jeg ikke sitter med følelsen av at det var et evig kav de årene, og for at vi skulle oppnå det var vårt valg å redusere arbeidstimene pr uke. Andre velger annerledes, men da må de heller ikke klage over manglende egentid og travle uker. Ikke alle kan velge å jobbe redusert, men alle kan velge å se på hvordan de legger opp hverdagen. 

[ulenissen]

MissSaigon skrev (21 minutter siden):

Det er helt sant og nettopp mitt poeng. Jeg reagerer på når noen hevder at grunnen til at de får "vellykkede" barn er at de gjorde sånn og slik. For de aller fleste av oss er det en god blanding av trygt oppvekstmiljø og ren flaks. Å hevde at man velger å jobbe fullt for å gi barna gode forbilder blir for enkelt. En barndom går så fort og jeg er glad for at jeg ikke sitter med følelsen av at det var et evig kav de årene, og for at vi skulle oppnå det var vårt valg å redusere arbeidstimene pr uke. Andre velger annerledes, men da må de heller ikke klage over manglende egentid og travle uker. Ikke alle kan velge å jobbe redusert, men alle kan velge å se på hvordan de legger opp hverdagen. 

Nettopp, alle kan ikke velge å jobbe redusert heller. Vi kunne nok valgt det, men ville ikke. Og når ungene var små var vi så heldig at vi kunne organisere dagen slik at den ene leverte seint (08.00-09.00) og den andre hentet tidlig (14.30-15.30) Ikke alle har jobber der det går. Vi er også heldig som var to, og hadde unge friske besteforeldre som gjerne ville låne ungene i høstferien en helg en gang i blant eller bare en kveld. Det er det heller ikke alle som har. Og jeg forstår godt at de som ikke har denne fleksibiliteten i hverdagen trenger en pause i ny og ned, om det er for en veninnekveld eller bare en dag helt alene. Etterhvert som ungene har blitt større og vi har fått andre typer stillinger har vi tatt et bevist valg om at barna kan komme hjem eller gå fra tomt hus og vokse på det.

Og det å jobbe fullt var et bevist valg vi tok og ikke angrer på, som for oss også handlet om å gi barna gode forbilder. Det betyr ikke at jeg mener de som velger noe annet gjør feil eller dårlige valg. Men for oss var det en viktig verdi som vi vil formidle videre og etterleve selv.

[ulenissen]

MissSaigon skrev (49 minutter siden):

Prøv med en litt mer sjelden hersketeknikk enn at de som reagerer på utsagnene dine føler seg truffet da. 

Du sier det ikke med rene ord, nei, det er du jo for subtil til, men det er jo underforstått at siden dine barn er vant med å klare seg mer selv så er de mer selvstendige. Det var det jeg reagerte på, om jeg skal synke til ditt nivå så kan jeg jo anta at slike antydninger kommer fordi man føler at man må forsvare eget valg... 

Hver familie velger det som passer en best, og hvordan barna våre takler voksenlivet kommer ofte mer av flaks enn en planlagt strategi. Hos oss har i hvert fall veien blitt til mens vi gikk, fra vi fikk første barn i starten på tyveårene til sistemann nå straks er på vei ut i verden på egenhånd. Så til tross (eller på grunn av?) foreldre som la til rette for korte dager og rolige uker så har begge de to voksne flyttet ganske langt bort og er i full gang med høyere utdannelse. De jobber og klarer seg helt fint, og har absolutt med seg arbeidsmoral fra barndomshjemmet. At man ikke jobber 100 % betyr ikke at man sitter på kafè og sladrer om naboen, om det er det du forestiller deg. 

 

Når man leser legger mann til tonefall og ser for seg kroppsspråk. Det gjør at kommunikasjonen tolkes i flere retninger enn når man snakker sammen. Du leser en tolkning inn i mitt innlegg som du trolig ikke hadde hatt om vi hadde snakket sammen. Skriftlig kommunikasjon kan fort  bli roten til alt vondt.

Barneoppdragelse er helt klart «flaks» og «uflaks» til en viss grad. Litt som de som har hatt sovebarn som tar på seg æren for at ungene sover. Barna kommer med en personlighet og genetiske faktorer og dette skal kombineres med miljø. Noen barn er robuste og andre mer sårbare. Det krever også ulikt V foreldrene og er med på å legge premissene for de valgene man må ta for familien.

Det betyr ikke at oppdragelse, sosioøkonomisk bakgrunn osv ikke spiller inn, det gjør det. Det er bare en del av det store bildet. Statistisk sett vet vi feks at barn med foreldre med høyere utdanning har større sannsynlighet for selv å ta høyere utdanning. At jenter med mødre som har svak tilknytting til arbeidslivet har større sjanse for å stå utenfor arbeidslivet, at barn av psykisk syke har større risiko for selv å bli psyk osv.

Jeg har ikke på noe tidspunkt tenkt at de som velger å være hjemme sitter og koller på naboen eller såpeopera. De (få) jeg kjenner som har valgt dette har tvert imot vært svært aktiv i å legge tilrette for innholdsrike og sine dager for ungene sine. Det er like vel aldri noe jeg selv kunne tenkt meg å gjøre av flere årsaker, og en av dem er at jeg stortrives med en hektisk jobb. Da føler jeg meg nyttig, at jeg birdra til noe større enn meg selv og får personlig påfyll. At andre ikke opplever det samme plager meg ikke. Men det er min opplevelse som jeg har lov å ha, og som ikke gjør meg til en dårligere mor eller er mindre glad i ungene mine.

En del av de som er hjemmeværende i større eller mindre grad får det til å høres ut som om de er bedre foreldre, elsker ungene sine mer og at dette er den eneste veien til lykke for både mor og barn. Og selvsagt er dette noe alle kan velge, det handler bare om prioriteringer. Gud forby at noen blir sliten og lei en gang i blant. Da er det bare å bite tennene sammen for dette har de selv valgt. Og egentlig burde en ikke få barn om man ikke vil tilbringe 24 timer i døgnet med ungene sine resten av livet..,

[Anonym bruker]

ulenissen skrev (37 minutter siden):

Når man leser legger mann til tonefall og ser for seg kroppsspråk. Det gjør at kommunikasjonen tolkes i flere retninger enn når man snakker sammen. Du leser en tolkning inn i mitt innlegg som du trolig ikke hadde hatt om vi hadde snakket sammen. Skriftlig kommunikasjon kan fort  bli roten til alt vondt.

Barneoppdragelse er helt klart «flaks» og «uflaks» til en viss grad. Litt som de som har hatt sovebarn som tar på seg æren for at ungene sover. Barna kommer med en personlighet og genetiske faktorer og dette skal kombineres med miljø. Noen barn er robuste og andre mer sårbare. Det krever også ulikt V foreldrene og er med på å legge premissene for de valgene man må ta for familien.

Det betyr ikke at oppdragelse, sosioøkonomisk bakgrunn osv ikke spiller inn, det gjør det. Det er bare en del av det store bildet. Statistisk sett vet vi feks at barn med foreldre med høyere utdanning har større sannsynlighet for selv å ta høyere utdanning. At jenter med mødre som har svak tilknytting til arbeidslivet har større sjanse for å stå utenfor arbeidslivet, at barn av psykisk syke har større risiko for selv å bli psyk osv.

Jeg har ikke på noe tidspunkt tenkt at de som velger å være hjemme sitter og koller på naboen eller såpeopera. De (få) jeg kjenner som har valgt dette har tvert imot vært svært aktiv i å legge tilrette for innholdsrike og sine dager for ungene sine. Det er like vel aldri noe jeg selv kunne tenkt meg å gjøre av flere årsaker, og en av dem er at jeg stortrives med en hektisk jobb. Da føler jeg meg nyttig, at jeg birdra til noe større enn meg selv og får personlig påfyll. At andre ikke opplever det samme plager meg ikke. Men det er min opplevelse som jeg har lov å ha, og som ikke gjør meg til en dårligere mor eller er mindre glad i ungene mine.

En del av de som er hjemmeværende i større eller mindre grad får det til å høres ut som om de er bedre foreldre, elsker ungene sine mer og at dette er den eneste veien til lykke for både mor og barn. Og selvsagt er dette noe alle kan velge, det handler bare om prioriteringer. Gud forby at noen blir sliten og lei en gang i blant. Da er det bare å bite tennene sammen for dette har de selv valgt. Og egentlig burde en ikke få barn om man ikke vil tilbringe 24 timer i døgnet med ungene sine resten av livet..,

Er det noen her som har antydet at man ikke bør få barn om man ikke vil tilbringe 24 timer i døgnet med dem? Slike kommentarer fordummer bare debatten. 

ulenissen skrev (57 minutter siden):

Nettopp, alle kan ikke velge å jobbe redusert heller. Vi kunne nok valgt det, men ville ikke. Og når ungene var små var vi så heldig at vi kunne organisere dagen slik at den ene leverte seint (08.00-09.00) og den andre hentet tidlig (14.30-15.30) Ikke alle har jobber der det går. Vi er også heldig som var to, og hadde unge friske besteforeldre som gjerne ville låne ungene i høstferien en helg en gang i blant eller bare en kveld. Det er det heller ikke alle som har. Og jeg forstår godt at de som ikke har denne fleksibiliteten i hverdagen trenger en pause i ny og ned, om det er for en veninnekveld eller bare en dag helt alene. Etterhvert som ungene har blitt større og vi har fått andre typer stillinger har vi tatt et bevist valg om at barna kan komme hjem eller gå fra tomt hus og vokse på det.

Og det å jobbe fullt var et bevist valg vi tok og ikke angrer på, som for oss også handlet om å gi barna gode forbilder. Det betyr ikke at jeg mener de som velger noe annet gjør feil eller dårlige valg. Men for oss var det en viktig verdi som vi vil formidle videre og etterleve selv.

Det var da et veldig behov for å forklare i detalj noe ingen har lurt på. 

Anonymkode: 9a48c...e92

[Anonym bruker]

Alenetid er ikke noe nytt, om noe er nytt med det, så er det bare begrepet i seg selv.  Mora mi er født på slutten av 50-tallet og forteller at da de var små hadde både bestemor og bestefar egne fritidsaktiviteter som de var med på.  Vanligvis på hver sin dag sånn at den andre var hjemme med dem, men om det kolliderte kom en tante, en nabo eller ei nabojente (ja, for den gangen var det mest jenter) som var barnevakt.  Og noen ganger var de med annen familie på hytta eller ferie eller på besøk hos dem fordi bestemor og bestefar skulle på en et eller annen arrangement, eller rett og slett bare skulle reise bort eller på noe som gjorde at de ikke kunne være alene. 

Da jeg ble født på åtti-tallet var det det samme.  Vi har hos besteforeldre, tanter og onkler eller venner fordi mamma og pappa skulle et eller annet, enten det var en kveld, en natt eller en helg eller til og med en liten ferie. Og vi var mye hos venner etter skoletid, eller venner var hos oss - det vekslet jo.  Det var også en måte for dem å ha egentid for foreldrene våre, kunne gjøre noe uten å ha oss rundt seg hele tiden.  

Så nei, det er ikke noe nytt med "egentid".

Anonymkode: a1081...0f1

[ulenissen]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Er det noen her som har antydet at man ikke bør få barn om man ikke vil tilbringe 24 timer i døgnet med dem? Slike kommentarer fordummer bare debatten. 

Det var da et veldig behov for å forklare i detalj noe ingen har lurt på. 

Anonymkode: 9a48c...e92

Du får lese alle trådene både på forumet her og i sosiale medier, så ser du at flere gjør mer enn å antyde det.

 

og detaljene er for å illustrere at det ikke er så svart/hvit som enkelte vil ga det til. Det er ikke slik at alle jobber fullt fordi de må på grunn av økonomi. Det er heller ikke slik at det at foreldre jobber fullt er ensbetydende med at barna tilbringer 11 timer i barnehagen. For her inne er det nesten alltid enten eller tydeligvis. Og ikke minst er det slik at de som blir sliten eller lei (les andre tråder) må ta seg sammen.