Hva ville du gjort? Om å være mor og ha det godt selv

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Jeg vet ikke svaret på ditt dilemma her, men sender deg litt verbal støtte. Har selv stått i en tilsvarende situasjon, dog med en udugelig mann/far på lasset. Så sliten at jeg omentrent ikke sto på egne bein til slutt. Kjente på den løvemammabiten, den drev meg gjennom de hardeste årene der jeg følte alt var en kamp, og at jeg var en elendig forelder. Det andre som skjedde for oss var mye positiv Feedback fra helse/skole og øvrig omgangskrets; «tenkt hvordan dere står på/ Hvordan skulle det gått med barnet om ikke dere…..» osv! Med det vokste bitterheten mot mannen seg til en stor og vond verkebyll med den stadig fornemmelse av at alt var enklere alene selv så sliten jeg var. Sliten hang i i årevis etter at situasjonen vår har stabilisert seg noe. Og til det du spør om - jeg holdt desperat i jobben. Det var som du peker på mitt «fristed». For meg hadde ikke det gått uten en fleksibel og velvillig arbeidsgiver, men det hadde jeg og dermed fant jeg en slags balanse. Veldig takknemlig for det. 
 

Kan du prøve med en dialog med arbeidsgiver? Avtale en prosentstilling? Forklare hvor viktig jobb er? Sjekke ut om nav kan bidra med noe der, det fins ulike tilskudd, fritak fra de første fjorten dagene i sykefraværersordningen osv. vet ikke hvor og med hva du jobber, men min erfaring er at jobben oftere er rausere enn vi tror på forhånd. 
 

Masse støtte, og gode ønsker på veien. Lytt til magefølelsen din. 

Anonymkode: 51ada...114

Tusen takk for støtten ❤️

Anonymkode: 3f64f...267

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (31 minutter siden):

Hi her.

Jeg må skrive det nok en gang. 

Jobben er min egentid!  Jeg vil ikke ha pleiepenger! 

Men for å hjelpe barnet må jeg ta imot pleiepenger!  Og da mister jeg mitt fristed !

En ting er å miste mitt fristed, men jeg mister også inntekt! Jeg kan prøve å snakke med arbeidsgiver, kanskje de er rause ? Likevel.

Anonymkode: 3f64f...267

Det er forvirrende, for i Hi skriver du mye om hvor utslitt du er og at du trenger egentid. Og så skriver du at det har dukket opp en løsning: pleiepenger. Du nevner ikke der at du har et barn med utfordringer som du ønsker/trenger mer tid til. Pleiepenger er vel uansett i et alternativ for dere hvis det da betyr 30% inntekt? Det går jo ikke an å leve på.

Anonymkode: 38162...373

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Det er forvirrende, for i Hi skriver du mye om hvor utslitt du er og at du trenger egentid. Og så skriver du at det har dukket opp en løsning: pleiepenger. Du nevner ikke der at du har et barn med utfordringer som du ønsker/trenger mer tid til. Pleiepenger er vel uansett i et alternativ for dere hvis det da betyr 30% inntekt? Det går jo ikke an å leve på.

Anonymkode: 38162...373

*IKKE et alternativ

Anonymkode: 38162...373

[Iiiiik]

Kanskje det du trenger aller mest er en du kan sette deg ned sammen med, og se på helheten. Finnes det stønader eller løsninger du selv ikke ser? Velferdsstaten er ikke bygd opp på en måte som gjør at alle kan få det de tenker at de trenger, og det er en kamp for de fleste som har barn med særskilte utfordringer å få livet til å gå opp. Pleiepenger synes ikke å være et realistisk alternativ for deg, så da må du tenke annerledes. Kanskje finnes det en familieterapeut i barneverntjenesten eller en førstelinjepsykolog på helsestasjonen? Oppsøk i hvert fall noen som kan tenke sammen med deg. Den harde realiteten er at man forventer at foreldre tar ansvaret for egen familie og eget liv, også når den totale omsorgsbelastningen er stor. Hva som er mulig for deg, og hva din kommune forventer at du fikser selv, kan ingen her inne svare godt nok på. 

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 2.10.2024 den 23.27):

Du klarer å være både mor og arbeidstaker. Det er så få år barna er små. 

Barnefri - merkelig ord. Siden jeg valgte å få barn, så valgte jeg også å være forelder. 24/7/365. I de få årene av livet ungene var små, så var det av og til ganske stritt. Plutselig er de store og voksne. 

Anonymkode: 6da7c...e40

Jeg har vært 100% alene med barna mine i 10 år.  Det var ikke min avgjørelse, jeg var gift da jeg fikk barn og så for meg at vi skulle være to om oppgaven.  Sånn ble det ikke.  

Alle er forelder 24/7/365, ikke aller er det alene.  Det jeg har savnet mest har ikke vært praktisk avlastning.  Jeg har savnet å ha en annen person som har vært like opptatt av barna som jeg er, en annen person som gir alt for at de skal ha det bra.  

Nå har det heldigvis gått fint med barna mine, den yngste går på videregående og jeg er så heldig at jeg kan jobbe overtid/gå på trening/treffe venner uten å skaffe barnevakt.  

Det kan være overveldende å ha ansvar for barn.  Noen har det ansvaret alene.  Noen har heller ingen familie som stiller opp.  

Anonymkode: e0369...609

[MissSaigon]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Hi her.

Jeg må skrive det nok en gang. 

Jobben er min egentid!  Jeg vil ikke ha pleiepenger! 

Men for å hjelpe barnet må jeg ta imot pleiepenger!  Og da mister jeg mitt fristed !

En ting er å miste mitt fristed, men jeg mister også inntekt! Jeg kan prøve å snakke med arbeidsgiver, kanskje de er rause ? Likevel.

Anonymkode: 3f64f...267

Jeg måtte lese hi en gang til, og der skriver du da virkelig at du aldri har egentid og at pleiepenger kan være en løsning på det? Det er mulig at vi misforstår veldig her, men slik du legger ting frem så kan jo ikke pleiepenger være et alternativ så lenge det kan betyr at du mister 70 % av inntekten din.

Men hør med arbeidsgiver, det kan godt være at de er forståelsesfulle og skjønner at du muligens vil gjøre enda en bedre jobb om du får litt mer levelige hverdager. Lykke til. 

[Anonym bruker]

MissSaigon skrev (Akkurat nå):

Jeg måtte lese hi en gang til, og der skriver du da virkelig at du aldri har egentid og at pleiepenger kan være en løsning på det? Det er mulig at vi misforstår veldig her, men slik du legger ting frem så kan jo ikke pleiepenger være et alternativ så lenge det kan betyr at du mister 70 % av inntekten din.

Men hør med arbeidsgiver, det kan godt være at de er forståelsesfulle og skjønner at du muligens vil gjøre enda en bedre jobb om du får litt mer levelige hverdager. Lykke til. 

Tusen takk.

Er det jeg må gjøre.

Anonymkode: 3f64f...267