Har du noen gang gjort noe "skikkelig galt"

[Anonym bruker]

Med barna?

Ristet de? Tatt for hardt i barna?

Er det virkelig noen med hånden på hjertet sim kan si at de aldri har gjort noe galt? 

Anonymkode: 07851...eb2

[Anonym bruker]

Da datteren min var 3 år, sto jeg bøyd over henne for å hjelpe henne med noe. Plutselig beit hun meg skikkelig i armen. Jeg skreik opp, veldig høyt så hun ble redd. Det var jo et i stinket, men lei meg for at jeg skreik til henne og ikke klarte å håndtere situasjonen på en bedre måte. Det ble bare skummelt og lite konstruktivt. Men det var sjukt overraskende og vondt. 
 

Hun er 17 nå, og jeg har «kranglet» eller diskutert med henne opp gjennom, men ikke høylytt. 

Anonymkode: b7980...5c9

[Anonym bruker]

Gjort noe galt har jeg helt sikkert, ingen foreldre er perfekte.

Barna er jo forskjellige også, så det som fungerte med en trenger ikke fungere med en annen.

Jeg har aldri gjort de noe fysisk da.

Anonymkode: 3d66b...6eb

[Anonym bruker]

Jeg hadde veldig lyst til å riste han da han hadde skreket i timevis uten at jeg klarte å roe han. Men la han ned i senga si istedet og gikk ut i 10 minutter for roe meg. Var jo ikke bra at han ble liggende alene og skrike, men bedre enn at jeg gjorde han noe vondt i frustrasjon. 

Anonymkode: ec088...ac5

[Anonym bruker]

Nei det kan jeg heldigvis si at jeg ikke har.

Anonymkode: 926eb...99e

[Anonym bruker]

Jeg kastet en relativt stor lekebil så hardt i lekekassen at den ble ødelagt og barnet ble redd. Var en reaksjon på manglende rydding etter mye mas, men ugreit sinne fra min side. 

Har også skjelt ut tenåringen såpass at yngre søsken har blitt redd og tenåringen grått. Det har vært med god grunn til å være svært sint, men igjen med ugreit uttrykk. 

De gangene det har skjedd, minner jeg meg om min egen mor. Hun strevde veldig med å regulere egne følelser. I motsetning til henne, reparerer jeg med barna i etterkant - men det gjør det jo ikke ok å sprekke slik.

Anonymkode: 3d9af...e15

[Anonym bruker]

Absolutt - det er mange situasjoner jeg ikke har håndtert «pedagogisk riktig». Jeg har vært sint og sikker snakket for høyt. Jeg har holdt de hard i armen - spesielt for å hindre de i å løpe ut i farlige situasjoner. Jeg har holdt de igjen når de har hatt lyst til å løpe avgårde. Jeg har også holdt eldstemann tett/hardt for å roe ned raseri (han har ADHD). 

Men jeg har selvfølgelig ikke slått, ristet eller på annen nåde disiplinert de fysisk  

 

Anonymkode: f7d28...bd1

[oslofrk]

Jeg har skreket til barnet mitt en gang. Sånn skikkelig høyt og ute av kontroll. Det føltes helt forferdelig etterpå. 
 

Vi snakket mye om det i etterkant og hun har trukket det frem flere ganger, så det gjorde åpenbart inntrykk 🙄

[Anonym bruker]

Ja jeg klappa til eldste ungen en gang. Det var selvsagt ikke greit og jeg beklaga i etterkant, men der og da rakna det helt for meg.

Anonymkode: a083b...7d4

[Anonym bruker]

Har aldri tatt i barna mine fysisk, men har vært så forbanna at jeg kastet et eple i gulvet så det eksploderte. Også gått på et annet rom å bare brølt av frustrasjon. Men aldri sagt sårende ting til de. Dette var i småbarnsperioden der søvn var ikke eksisterende. Heldigvis «snille» barn som ikke hadde så mye raseri eller trass mer enn normalt. Men med lite søvn, der man sovnet i en seng og våknet i en annen Ila natta så har man forferdelig lite å gå på når det gjelder tålmodighet. 

Anonymkode: 012af...ef4

[Anonym bruker]

Knipset fingrene til sønnen i ren refleks da han var 5 mnd. Vi satt og spiste og han pelte oppi maten min. Det var helt ubetenksomt og blikket han ga meg, glemmer jeg aldri. 

Bestemte meg der og da at det blikket ville jeg aldri se igjen. 

Har selv vokst opp med knipsing på fingrene, så regner med det var en refleks fra oppdragelsen min.

Anonymkode: 24262...9fd