Ensom sorg

[Anonym bruker]

Det er ikke meg det er mest synd på. Vi har en person i familien som døde brått og uventet i fjor i ung alder. De som sto vedkommende aller nærmest eier selvfølgelig den største sorgen. Likevel har jeg hatt et vanskelig år og har slitt mye med dette. Jeg har fått hjelp og har jobbet meg gjennom dette mye alene. Det er ikke plass til meg, og det er deres sorg. Jeg skulle ønske vi kunne gått til graven sammen, og snakket sammen i familien. Men det er et ikke tema, så folk sitter på hver sin tue i sorgen. Jeg tør ikke ta opp dette da jeg har fått beskjed om at de ikke vil snakke om det da det er for vondt, noe jeg respekterer og forstår. Likevel føles det ensomt å gå gjennom dette uten å ventilere til familien min hvordan jeg har det og dele tanker og følelser. Vi er alle sørgende selv om noen sørger mer og sterkere enn andre. 
 

Anonymkode: 6a340...c68

[Anonym bruker]

Det er nok en vanskelig situasjon å stå i ja, både for deg og de som sto enda nærmere 

Skjønner at du ønsker å snakke, men de som sto nærmere har ikke kapasitet til å gi deg omsorg og forståelse fordi de har nok med seg selv.

Det kan jo endre seg med tiden da. Om man har mistet et barn eller barnebarn er det ikke rom i egen sorg til å på en måte trøste den som "bare" er tante eller søskenbarn til den avdøde. Jeg forstår det, samtidig som de kunne fått støtte av deg også. Det ser de nok ikke helt enda, men kanskje etterhvert...

Uansett, kondolerer ❤️

Anonymkode: 8f84a...958

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 minutter siden):

Det er nok en vanskelig situasjon å stå i ja, både for deg og de som sto enda nærmere 

Skjønner at du ønsker å snakke, men de som sto nærmere har ikke kapasitet til å gi deg omsorg og forståelse fordi de har nok med seg selv.

Det kan jo endre seg med tiden da. Om man har mistet et barn eller barnebarn er det ikke rom i egen sorg til å på en måte trøste den som "bare" er tante eller søskenbarn til den avdøde. Jeg forstår det, samtidig som de kunne fått støtte av deg også. Det ser de nok ikke helt enda, men kanskje etterhvert...

Uansett, kondolerer ❤️

Anonymkode: 8f84a...958

Takk ❤️ ja det er akkurat slik det er. Jeg har følt meg avvist flere ganger når jeg har hatt det skikkelig vanskelig, som igjen har forsterket det vonde. Jeg har den siste tiden beskyttet meg selv ved å stenge det mer av, være mer i hverdagen min og fokusere på barn, jobb og familien. Jeg tar aldri opp temaet, og jeg har funnet min måte å leve med det på. Når andre i familien tar det opp så kan jeg snakke om det, men ikke ellers. Kanskje føler de at jeg avviser de og ikke spør hvordan det går, men jeg har fått beskjed om å ikke spørre, ikke ta opp hvordan jeg har det, eller snakke om alt som har skjedd. Dette er dog lenge siden, men det traff såpass hardt at jeg har aldri tatt det opp siden. Hvis de tar det opp blir jeg stresset, fordi jeg ikke vet hva jeg kan si, jeg bare lytter og kommer ikke med noe tilbake. Jeg går på nåler og redd for å si feil. Jeg må beskytte meg selv. Har også fått beskjed om at mine reaksjoner etter dødsfallet må jeg snakke med andre om. 

Anonymkode: 6a340...c68

[Anonym bruker]

De som står nærmest har andre behov enn det du har. Da må du faktisk dekke dine behov andre steder og ikke forvente at de nærmeste skal være opptatt av hva du har behov for.

Anonymkode: 2b8c2...06d

[Anonym bruker]

❤️

Anonymkode: 517e2...b01

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

De som står nærmest har andre behov enn det du har. Da må du faktisk dekke dine behov andre steder og ikke forvente at de nærmeste skal være opptatt av hva du har behov for.

Anonymkode: 2b8c2...06d

Det er helt riktig, og det respekterer jeg og skjønner fullt ut. Jeg forventer ikke at de har kapasitet til mine følelser i dette. Det kan likevel føles vondt og vanskelig å gå gjennom sorgen og vanskene uten samholdet i familien. 

Anonymkode: 6a340...c68

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Det er helt riktig, og det respekterer jeg og skjønner fullt ut. Jeg forventer ikke at de har kapasitet til mine følelser i dette. Det kan likevel føles vondt og vanskelig å gå gjennom sorgen og vanskene uten samholdet i familien. 

Anonymkode: 6a340...c68

Det er tøft for alle, og mest for de nærmeste selvfølgelig. Men at alle sitter på hver sin tue og du føler at det ikke er samhold i familien rundt sorgen, kan tyde på at det i utgangspunktet ikke var en familie med sterke tradisjoner for emosjonell samhold?
 Selv om det er forståelig at du ønsker mer samhold, bør du kanskje stille spørsmål om hvor reel din forventing om dette kan bli i akkurat denne situasjonen..er det verdt å savne kommunikasjon rundt sorgen i tillegg til selve sorgen? (Jeg skjønner godt at det oppleves som en prosess) 

Min personlig erfaring er at sorg ER ensom, sorg er individuell og handler om ditt indre og åndelig dimensjon, ikke kun savn og tap av den som har gått bort..

Anonymkode: 94fa2...2c2

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (11 minutter siden):

Det er tøft for alle, og mest for de nærmeste selvfølgelig. Men at alle sitter på hver sin tue og du føler at det ikke er samhold i familien rundt sorgen, kan tyde på at det i utgangspunktet ikke var en familie med sterke tradisjoner for emosjonell samhold?
 Selv om det er forståelig at du ønsker mer samhold, bør du kanskje stille spørsmål om hvor reel din forventing om dette kan bli i akkurat denne situasjonen..er det verdt å savne kommunikasjon rundt sorgen i tillegg til selve sorgen? (Jeg skjønner godt at det oppleves som en prosess) 

Min personlig erfaring er at sorg ER ensom, sorg er individuell og handler om ditt indre og åndelig dimensjon, ikke kun savn og tap av den som har gått bort..

Anonymkode: 94fa2...2c2

Vi er en sammensveiset familie, og har stått sammen i tykt og tynt alltid. Men akkurat dette er så smertefullt og ubegripelig, og de nærmeste har nok mer enn nok med å håndtere egen sorg. Forstår at de sier som de sier, og der glad de tør å si hva de trenger. Om de har noen vanskelige dager og klarer å komme seg på fote igjen, så rives de ned igjen om andre kommer med sitt når de endelig har kommet seg opp. Slik tenker jeg det er. Det er relativt kort tid siden, og hodet klarer ikke ta inn alt enda. Det kan nok gå lang tid før de klarer å snakke om det til andre, og det er neimen ikke sikkert de kommer til å gjøre det. De må få uttrykke sorgen på sin måte. Vi har snakket sammen om å snakke sammen, og det er for vondt for de. 

Anonymkode: 6a340...c68