Hvor deprimert var jeg egentlig? Et hjertesukk

[Anonym bruker]

Altså, hvor begynner man? Jeg er 44 år og har de siste 4-5 årene gradvis hatt det verre og verre. To ganger har jeg vært langtidssykemeldt på grunn av utbrenthet, og legen har lurt på om det også kunne være depresjon og sendte henvisning til DPS. Jeg fikk en vurdering der for 1 år siden med konklusjonen om at joda, jeg var nok litt deprimert, men ikke alvorlig nok til at de kunne tilby behandling, all den tid jeg ikke var suicidal og faktisk kom meg opp hver dag, dusjet ol. 

Vel, jeg var 50 % sykemeldt. Jeg kjente sjeldent eller aldri glede og var generelt veldig flat i følelsene. Det var så ille at jeg mer visste at jeg var glad i mann og barn enn at jeg var i stand til å føle noe som helst overfor dem. Jobben føltes enormt tung og meningsløs. Alt samvær med andre fremstod som slitsomt,  og jeg unngikk folk. Jeg gruet meg til julen, jeg som alltid har elsket jul, og synes bare alt var stress. Ferieturer, familiebesøk, foreldremøter, små ting, alt egentlig, fremstod bare som store fjell av stress som jeg måtte prøve å overleve, alt føltes som et tiltak. Men jeg stod opp, jeg dusjet, jeg gikk på jobben når jeg skulle, jeg ordnet middag og snakket med mann og barn, jeg kunne le mye der og da av morsomme ting som ble sagt eller av tv-programmer og tv-serier ol. Men jeg fikk også stadig blikk og kommentarer fra andre rundt meg. Går det bra med deg? Hvordan har du det egentlig? Du virker ikke helt som deg selv.

I sommer skjedde det noe. Jeg ble først diagnostisert med fibromyalgi og satt på en medisin for dette, som egentlig er en slags antidepressiva. Det jevnet ut de største humørsvingningene. Så ble jeg tipset om en flink gynekolog som virkelig lyttet til meg og foretok skikkelig grundige undersøkelser og bekreftet det jeg hadde mistenkt i flere år, men samtlige andre leger og gynekologer(!) jeg hadde oppsøkt blankt hadde avvist - nemlig at jeg var i gang med perimenopausen. Han ga meg hormonbehandling med tre ulike geler, en for hvert hormon, og herregud for en endring! 

Jeg tror ikke jeg er helt frisk igjen, men nå har jeg det veldig, veldig mye bedre. Og jeg blir skremt av å se tilbake. Jeg tror slett ikke at jeg var lett deprimert da, jeg tror jeg er lett deprimert nå. Etter at den verste hjernetåken lettet og jeg klarte å få litt oversikt har jeg lest meg opp, og symptomene mine fra da passer mye mer overens med alvorlig depresjon, men jeg tror rett og slett at jeg ikke klarte å formidle dette godt nok på DPS fordi jeg hadde hatt det slik så lenge at det var blitt en ny normal på et vis. Og det skremmer meg, for jeg er helt sikkert ikke alene. Hvor mange andre kvinner på min alder er det som går rundt der ute og har det slik jeg hadde det? Som ikke blir hørt, ikke blir tatt på alvor og ikke undersøkt godt nok? Og som da ikke får hjelp? Jeg må innrømme at jeg kjenner på litt bitterhet, for jeg hadde jo faktisk dedusert meg fram til riktig årsak, men ble ikke hørt fordi de mente jeg var for ung. Hadde bare én av dem tatt meg på alvor og startet behandling allerede da, hadde jeg kanskje sluppet å ha det så vanskelig i så mange år. 

Jeg visste egentlig ikke helt hvor jeg ville med innlegget da jeg startet å skrive, utover at jeg hadde behov for å få ut litt frustrasjon, men nå er det mer tydelig. For om du har orket å lese alt dette og kjenner deg igjen, og er i slutten av 30-årenene eller i 40-årene, så tenk for all del på muligheten for perimenopausen! Få hjelp. Nå!

 

Anonymkode: 29dca...dd7

[Anonym bruker]

Så bra å høre at du fikk hjelp til slutt og at du føler deg bedre! Er det lov å tipse om denne gode gynekologen videre? Jeg tror jeg har det samme, men fordi jeg er litt yngre enn deg igjen så blir det egentlig bare ledd av. Så hadde gjerne reist et godt stykke for en skikkelig undersøkelse

Anonymkode: 1f01e...0c0

[Anonym bruker]

Er ikke de hormonpreparatene kreftfremkallende?

Anonymkode: c9477...b24

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 minutter siden):

Er ikke de hormonpreparatene kreftfremkallende?

Anonymkode: c9477...b24

Nei, det er en gammel myte som visst er veldig vanskelig å ta livet av...

Det er synd at så mange velger å ikke få hjelp av frykt for hormontilskudd.

Fakta er vel heller at det er mer farlig med tidlig overgangsalder med tanke på faren for benskjørhet o.l. enn faren ved å ta tilskudd.

Anonymkode: e811f...16f

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Altså, hvor begynner man? Jeg er 44 år og har de siste 4-5 årene gradvis hatt det verre og verre. To ganger har jeg vært langtidssykemeldt på grunn av utbrenthet, og legen har lurt på om det også kunne være depresjon og sendte henvisning til DPS. Jeg fikk en vurdering der for 1 år siden med konklusjonen om at joda, jeg var nok litt deprimert, men ikke alvorlig nok til at de kunne tilby behandling, all den tid jeg ikke var suicidal og faktisk kom meg opp hver dag, dusjet ol. 

Vel, jeg var 50 % sykemeldt. Jeg kjente sjeldent eller aldri glede og var generelt veldig flat i følelsene. Det var så ille at jeg mer visste at jeg var glad i mann og barn enn at jeg var i stand til å føle noe som helst overfor dem. Jobben føltes enormt tung og meningsløs. Alt samvær med andre fremstod som slitsomt,  og jeg unngikk folk. Jeg gruet meg til julen, jeg som alltid har elsket jul, og synes bare alt var stress. Ferieturer, familiebesøk, foreldremøter, små ting, alt egentlig, fremstod bare som store fjell av stress som jeg måtte prøve å overleve, alt føltes som et tiltak. Men jeg stod opp, jeg dusjet, jeg gikk på jobben når jeg skulle, jeg ordnet middag og snakket med mann og barn, jeg kunne le mye der og da av morsomme ting som ble sagt eller av tv-programmer og tv-serier ol. Men jeg fikk også stadig blikk og kommentarer fra andre rundt meg. Går det bra med deg? Hvordan har du det egentlig? Du virker ikke helt som deg selv.

I sommer skjedde det noe. Jeg ble først diagnostisert med fibromyalgi og satt på en medisin for dette, som egentlig er en slags antidepressiva. Det jevnet ut de største humørsvingningene. Så ble jeg tipset om en flink gynekolog som virkelig lyttet til meg og foretok skikkelig grundige undersøkelser og bekreftet det jeg hadde mistenkt i flere år, men samtlige andre leger og gynekologer(!) jeg hadde oppsøkt blankt hadde avvist - nemlig at jeg var i gang med perimenopausen. Han ga meg hormonbehandling med tre ulike geler, en for hvert hormon, og herregud for en endring! 

Jeg tror ikke jeg er helt frisk igjen, men nå har jeg det veldig, veldig mye bedre. Og jeg blir skremt av å se tilbake. Jeg tror slett ikke at jeg var lett deprimert da, jeg tror jeg er lett deprimert nå. Etter at den verste hjernetåken lettet og jeg klarte å få litt oversikt har jeg lest meg opp, og symptomene mine fra da passer mye mer overens med alvorlig depresjon, men jeg tror rett og slett at jeg ikke klarte å formidle dette godt nok på DPS fordi jeg hadde hatt det slik så lenge at det var blitt en ny normal på et vis. Og det skremmer meg, for jeg er helt sikkert ikke alene. Hvor mange andre kvinner på min alder er det som går rundt der ute og har det slik jeg hadde det? Som ikke blir hørt, ikke blir tatt på alvor og ikke undersøkt godt nok? Og som da ikke får hjelp? Jeg må innrømme at jeg kjenner på litt bitterhet, for jeg hadde jo faktisk dedusert meg fram til riktig årsak, men ble ikke hørt fordi de mente jeg var for ung. Hadde bare én av dem tatt meg på alvor og startet behandling allerede da, hadde jeg kanskje sluppet å ha det så vanskelig i så mange år. 

Jeg visste egentlig ikke helt hvor jeg ville med innlegget da jeg startet å skrive, utover at jeg hadde behov for å få ut litt frustrasjon, men nå er det mer tydelig. For om du har orket å lese alt dette og kjenner deg igjen, og er i slutten av 30-årenene eller i 40-årene, så tenk for all del på muligheten for perimenopausen! Få hjelp. Nå!

 

Anonymkode: 29dca...dd7

Hvor i landet er dette? Skulle gjerne hatt time hos en sånn gynekolog selv.

Anonymkode: 679c9...8d1

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Altså, hvor begynner man? Jeg er 44 år og har de siste 4-5 årene gradvis hatt det verre og verre. To ganger har jeg vært langtidssykemeldt på grunn av utbrenthet, og legen har lurt på om det også kunne være depresjon og sendte henvisning til DPS. Jeg fikk en vurdering der for 1 år siden med konklusjonen om at joda, jeg var nok litt deprimert, men ikke alvorlig nok til at de kunne tilby behandling, all den tid jeg ikke var suicidal og faktisk kom meg opp hver dag, dusjet ol. 

Vel, jeg var 50 % sykemeldt. Jeg kjente sjeldent eller aldri glede og var generelt veldig flat i følelsene. Det var så ille at jeg mer visste at jeg var glad i mann og barn enn at jeg var i stand til å føle noe som helst overfor dem. Jobben føltes enormt tung og meningsløs. Alt samvær med andre fremstod som slitsomt,  og jeg unngikk folk. Jeg gruet meg til julen, jeg som alltid har elsket jul, og synes bare alt var stress. Ferieturer, familiebesøk, foreldremøter, små ting, alt egentlig, fremstod bare som store fjell av stress som jeg måtte prøve å overleve, alt føltes som et tiltak. Men jeg stod opp, jeg dusjet, jeg gikk på jobben når jeg skulle, jeg ordnet middag og snakket med mann og barn, jeg kunne le mye der og da av morsomme ting som ble sagt eller av tv-programmer og tv-serier ol. Men jeg fikk også stadig blikk og kommentarer fra andre rundt meg. Går det bra med deg? Hvordan har du det egentlig? Du virker ikke helt som deg selv.

I sommer skjedde det noe. Jeg ble først diagnostisert med fibromyalgi og satt på en medisin for dette, som egentlig er en slags antidepressiva. Det jevnet ut de største humørsvingningene. Så ble jeg tipset om en flink gynekolog som virkelig lyttet til meg og foretok skikkelig grundige undersøkelser og bekreftet det jeg hadde mistenkt i flere år, men samtlige andre leger og gynekologer(!) jeg hadde oppsøkt blankt hadde avvist - nemlig at jeg var i gang med perimenopausen. Han ga meg hormonbehandling med tre ulike geler, en for hvert hormon, og herregud for en endring! 

Jeg tror ikke jeg er helt frisk igjen, men nå har jeg det veldig, veldig mye bedre. Og jeg blir skremt av å se tilbake. Jeg tror slett ikke at jeg var lett deprimert da, jeg tror jeg er lett deprimert nå. Etter at den verste hjernetåken lettet og jeg klarte å få litt oversikt har jeg lest meg opp, og symptomene mine fra da passer mye mer overens med alvorlig depresjon, men jeg tror rett og slett at jeg ikke klarte å formidle dette godt nok på DPS fordi jeg hadde hatt det slik så lenge at det var blitt en ny normal på et vis. Og det skremmer meg, for jeg er helt sikkert ikke alene. Hvor mange andre kvinner på min alder er det som går rundt der ute og har det slik jeg hadde det? Som ikke blir hørt, ikke blir tatt på alvor og ikke undersøkt godt nok? Og som da ikke får hjelp? Jeg må innrømme at jeg kjenner på litt bitterhet, for jeg hadde jo faktisk dedusert meg fram til riktig årsak, men ble ikke hørt fordi de mente jeg var for ung. Hadde bare én av dem tatt meg på alvor og startet behandling allerede da, hadde jeg kanskje sluppet å ha det så vanskelig i så mange år. 

Jeg visste egentlig ikke helt hvor jeg ville med innlegget da jeg startet å skrive, utover at jeg hadde behov for å få ut litt frustrasjon, men nå er det mer tydelig. For om du har orket å lese alt dette og kjenner deg igjen, og er i slutten av 30-årenene eller i 40-årene, så tenk for all del på muligheten for perimenopausen! Få hjelp. Nå!

 

Anonymkode: 29dca...dd7

Men.. Den depresjonen var jo pga hormoner. Og du har blitt bedre. Hvorfor tenke tilbake? 

Ved eggløsning og mens har jeg blitt nesten suicidal. Men jeg skjønte det var pga hormoner. 

Se fremover. Javel, så var du litt mere deppa enn det som står på papiret. Hva så? 

Anonymkode: 21e1f...41c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (20 minutter siden):

Men.. Den depresjonen var jo pga hormoner. Og du har blitt bedre. Hvorfor tenke tilbake? 

Ved eggløsning og mens har jeg blitt nesten suicidal. Men jeg skjønte det var pga hormoner. 

Se fremover. Javel, så var du litt mere deppa enn det som står på papiret. Hva så? 

Anonymkode: 21e1f...41c

Fordi dette begynte så smått for 5 år siden, og har vært ille de siste 3-4 årene. Det vil si at jeg i så mange år har gått rundt og ikke orket noe, jeg har mistet kontakten med flere fordi jeg ikke har orket å være sosial, gått glipp av mye på jobb, og aller verst gått rundt og ikke klart å føle noe overfor mine egne barn. I flere år! Jeg har hatt det verre under eggløsning og PMS, litt bedre i kortere perioder i mellomtiden, men aldri bra. Jeg mistenkte hormoner og tok det opp med fastlegen flere ganger, var til to ulike offentlige gynekologer og en privat, men opplevde at de ikke lyttet og tok meg på alvor. Jeg var for ung, det måtte være noe annet. 

Selvfølgelig ser jeg framover og er glad for at jeg er mye bedre nå, men det er vanskelig å ikke kjenne på litt bitterhet og sinne overfor alle dem som ikke lyttet til meg og ga meg hjelp da. Hvorfor? Fordi det føles som om jeg har "mistet" 4 år av livet mitt. 4 viktige år med barna mine jeg aldri vil få tilbake eller kan endre på, der de stadig har fått høre at mamma er for sliten til ditt og datt og ikke orker. Jeg har ingen planer om å grave meg ned i bitterhet, men jeg synes at jeg er berettiget til å være sint og litt bitter de gangene jeg tenker på det.

Dere andre, jeg vil helst ikke dele navn da jeg er usikker på om det er lov.

HI

Anonymkode: 29dca...dd7

[the amazing spidermamma]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Men.. Den depresjonen var jo pga hormoner. Og du har blitt bedre. Hvorfor tenke tilbake? 

Ved eggløsning og mens har jeg blitt nesten suicidal. Men jeg skjønte det var pga hormoner. 

Se fremover. Javel, så var du litt mere deppa enn det som står på papiret. Hva så? 

Anonymkode: 21e1f...41c

Det er jo kjempebra at hun forteller om denne erfaringen, for det er 100% sikkert at det er flere som har det sånn, men som ikke vet at dette kan gjøres noe med. 

[the amazing spidermamma]

Jeg har ikke akkurat samme erfaring som deg, hi, men jeg opplevde noe liknende da jeg brukte p-piller. Jeg gikk i nesten et år og var nedstemt, ingenting ga meg glede, jeg var enten likegyldig eller trist. 

Det tok altfor lang tid før jeg begynte å skjønne at det ikke bare var sånn jeg var, men at det kunne skyldes disse pillene. Byttet dem ut og ble meg selv igjen. 

Det er ikke en brå overgang fra alltid glad til alltid trist, det kommer snikende (og samtidig skjer det kanskje andre ting i livet som man tenker kan være årsaken), og derfor tror jeg det ofte er vanskelig å skjønne at det er hormoner som er synderen. 

[Anonym bruker]

Vel, perimenopausen er jo noe som oppstår gradvis. At du fikk påvist dette nå - og ikke for 5 år siden - er vel sånn sett ikke så revolusjonerende. Symptomene kan jo også ha blitt «behandlet» dersom du feks har brukt prevensjon som p-piller eller hormonspiral. 
 

Fibromyalgi henger ofte sammen med psykiske plager. Så kan man lure på hva som kommer først og sist; opplever man depresjon fordi mans liter med mye fysiske plager eller får man fysiske plager fordi man er deprimert. De lærde strides, men det er godt dokumentert at tilstandene henger sammen. Så er det jo flott at medisiner som Sarotex synes å virke både på depressive symptomer, søvnvansker og muskelsmerter:)

Anonymkode: f1a71...475

[Anonym bruker]

De fleste tror egen sykdom er verre enn andres.

Anonymkode: 6b996...bd7

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (12 timer siden):

Altså, hvor begynner man? Jeg er 44 år og har de siste 4-5 årene gradvis hatt det verre og verre. To ganger har jeg vært langtidssykemeldt på grunn av utbrenthet, og legen har lurt på om det også kunne være depresjon og sendte henvisning til DPS. Jeg fikk en vurdering der for 1 år siden med konklusjonen om at joda, jeg var nok litt deprimert, men ikke alvorlig nok til at de kunne tilby behandling, all den tid jeg ikke var suicidal og faktisk kom meg opp hver dag, dusjet ol. 

Vel, jeg var 50 % sykemeldt. Jeg kjente sjeldent eller aldri glede og var generelt veldig flat i følelsene. Det var så ille at jeg mer visste at jeg var glad i mann og barn enn at jeg var i stand til å føle noe som helst overfor dem. Jobben føltes enormt tung og meningsløs. Alt samvær med andre fremstod som slitsomt,  og jeg unngikk folk. Jeg gruet meg til julen, jeg som alltid har elsket jul, og synes bare alt var stress. Ferieturer, familiebesøk, foreldremøter, små ting, alt egentlig, fremstod bare som store fjell av stress som jeg måtte prøve å overleve, alt føltes som et tiltak. Men jeg stod opp, jeg dusjet, jeg gikk på jobben når jeg skulle, jeg ordnet middag og snakket med mann og barn, jeg kunne le mye der og da av morsomme ting som ble sagt eller av tv-programmer og tv-serier ol. Men jeg fikk også stadig blikk og kommentarer fra andre rundt meg. Går det bra med deg? Hvordan har du det egentlig? Du virker ikke helt som deg selv.

I sommer skjedde det noe. Jeg ble først diagnostisert med fibromyalgi og satt på en medisin for dette, som egentlig er en slags antidepressiva. Det jevnet ut de største humørsvingningene. Så ble jeg tipset om en flink gynekolog som virkelig lyttet til meg og foretok skikkelig grundige undersøkelser og bekreftet det jeg hadde mistenkt i flere år, men samtlige andre leger og gynekologer(!) jeg hadde oppsøkt blankt hadde avvist - nemlig at jeg var i gang med perimenopausen. Han ga meg hormonbehandling med tre ulike geler, en for hvert hormon, og herregud for en endring! 

Jeg tror ikke jeg er helt frisk igjen, men nå har jeg det veldig, veldig mye bedre. Og jeg blir skremt av å se tilbake. Jeg tror slett ikke at jeg var lett deprimert da, jeg tror jeg er lett deprimert nå. Etter at den verste hjernetåken lettet og jeg klarte å få litt oversikt har jeg lest meg opp, og symptomene mine fra da passer mye mer overens med alvorlig depresjon, men jeg tror rett og slett at jeg ikke klarte å formidle dette godt nok på DPS fordi jeg hadde hatt det slik så lenge at det var blitt en ny normal på et vis. Og det skremmer meg, for jeg er helt sikkert ikke alene. Hvor mange andre kvinner på min alder er det som går rundt der ute og har det slik jeg hadde det? Som ikke blir hørt, ikke blir tatt på alvor og ikke undersøkt godt nok? Og som da ikke får hjelp? Jeg må innrømme at jeg kjenner på litt bitterhet, for jeg hadde jo faktisk dedusert meg fram til riktig årsak, men ble ikke hørt fordi de mente jeg var for ung. Hadde bare én av dem tatt meg på alvor og startet behandling allerede da, hadde jeg kanskje sluppet å ha det så vanskelig i så mange år. 

Jeg visste egentlig ikke helt hvor jeg ville med innlegget da jeg startet å skrive, utover at jeg hadde behov for å få ut litt frustrasjon, men nå er det mer tydelig. For om du har orket å lese alt dette og kjenner deg igjen, og er i slutten av 30-årenene eller i 40-årene, så tenk for all del på muligheten for perimenopausen! Få hjelp. Nå!

 

Anonymkode: 29dca...dd7

Så fint at du deler ❤️

Anonymkode: c2733...56b

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (40 minutter siden):

De fleste tror egen sykdom er verre enn andres.

Anonymkode: 6b996...bd7

Hi påstår ikke det på noen som helst måte.

Anonymkode: 679c9...8d1

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (10 minutter siden):

Hi påstår ikke det på noen som helst måte.

Anonymkode: 679c9...8d1

Jo.

Anonymkode: 6b996...bd7

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 minutter siden):

Jo.

Anonymkode: 6b996...bd7

Kom med sitater på det da.

Anonymkode: 679c9...8d1

[Anonym bruker]

Hvis dere som spør etter navn på lege som kan dette med perimenopause og overgangsalder, søk etter temaet på Volvat sine hjemmesider. Der jobber det flere leger som er veldig gode på dette. 

Anonymkode: 3e9ce...3be

[Anonym bruker]

Så flott at du deler dette, HI. Kan jeg spørre hvilke medisiner du fikk? ☺️

Anonymkode: d37b2...b69

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 13.9.2024 den 18.35):

Vel, perimenopausen er jo noe som oppstår gradvis. At du fikk påvist dette nå - og ikke for 5 år siden - er vel sånn sett ikke så revolusjonerende. Symptomene kan jo også ha blitt «behandlet» dersom du feks har brukt prevensjon som p-piller eller hormonspiral. 
 

Fibromyalgi henger ofte sammen med psykiske plager. Så kan man lure på hva som kommer først og sist; opplever man depresjon fordi mans liter med mye fysiske plager eller får man fysiske plager fordi man er deprimert. De lærde strides, men det er godt dokumentert at tilstandene henger sammen. Så er det jo flott at medisiner som Sarotex synes å virke både på depressive symptomer, søvnvansker og muskelsmerter:)

Anonymkode: f1a71...475

Hun har da ikke brukt p-piller eller hormonspiral i perioden hun slet med dette, poenget var jo at hun ikke hadde fått behandling før hun fikk hormoner for overgangsalder. 
 

Og det andre poenget hennes var at plagene skyldtest overgangsalderplager som både har psykiske og fysiske symptomer, altså ikke depresjon eller fibromyalgi - heldigvis er ikke sarotex løsningen for perimenpausesymptomer. 

Anonymkode: d37b2...b69

[Anonym bruker]

Altså, hvis jeg kjenner ekstremt godt etter, så er mye av dette gjenkjennelig. Men, så er spørsmålet, skal jeg kjenne ekstremt godt etter? Nope, jeg gidder ikke. Det er faktisk livet som skjer. That's life, sier de engelskspråklige. Mine tanker er altså at livet skjer, alle kjenninger vi har med vondt her og der, litt nedstemthet, litt vondt i viljen - det er faktisk livet! Det er ikke verken en sykdom eller diagnose, det er livets gang. 

 

Anonymkode: 13934...107

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (10 timer siden):

Altså, hvis jeg kjenner ekstremt godt etter, så er mye av dette gjenkjennelig. Men, så er spørsmålet, skal jeg kjenne ekstremt godt etter? Nope, jeg gidder ikke. Det er faktisk livet som skjer. That's life, sier de engelskspråklige. Mine tanker er altså at livet skjer, alle kjenninger vi har med vondt her og der, litt nedstemthet, litt vondt i viljen - det er faktisk livet! Det er ikke verken en sykdom eller diagnose, det er livets gang. 

 

Anonymkode: 13934...107

Men da er du kanskje ikke så plaget som en del andre. 

Anonymkode: 44fde...b4b

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (11 timer siden):

Altså, hvis jeg kjenner ekstremt godt etter, så er mye av dette gjenkjennelig. Men, så er spørsmålet, skal jeg kjenne ekstremt godt etter? Nope, jeg gidder ikke. Det er faktisk livet som skjer. That's life, sier de engelskspråklige. Mine tanker er altså at livet skjer, alle kjenninger vi har med vondt her og der, litt nedstemthet, litt vondt i viljen - det er faktisk livet! Det er ikke verken en sykdom eller diagnose, det er livets gang. 

 

Anonymkode: 13934...107

Nå er det veldig individuelt da… 

Men så klart, hvorfor ha det bra, når du kan finne deg i å føle deg dårlig? Jeg synes temaet er meget relevant, det kan være nyttig for andre. Tre geler med hormoner som øker livskvaliteten såpass, det kan da umulig være negativt med fokus på det hvis det gjelder mange der ute. Må jo kunne kalles en relativt enkel løsning. 

Anonymkode: a9751...707

[MissSaigon]

Anonym bruker skrev (12 timer siden):

Altså, hvis jeg kjenner ekstremt godt etter, så er mye av dette gjenkjennelig. Men, så er spørsmålet, skal jeg kjenne ekstremt godt etter? Nope, jeg gidder ikke. Det er faktisk livet som skjer. That's life, sier de engelskspråklige. Mine tanker er altså at livet skjer, alle kjenninger vi har med vondt her og der, litt nedstemthet, litt vondt i viljen - det er faktisk livet! Det er ikke verken en sykdom eller diagnose, det er livets gang. 

 

Anonymkode: 13934...107

Da er du jo heldig som kan overse problemene. For du tror ikke at alle har det slik som deg? Eller at du er flinkere enn andre? For det er jo bare teit, og det er du sikkert ikke.

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 13.9.2024 den 9.36):

Er ikke de hormonpreparatene kreftfremkallende?

Anonymkode: c9477...b24

Nei, og kanskje, kanskje til og med ja. Om de gjør at man får kreft er vet jeg ikke, men får man en hormonsensitiv krefttype, og kreften kan man jo få lenge før den blir oppdaget, kan hormonbehandling være skikkelig festmat for kreften.  En av etterbehandlingene er da å fjerne så mye østrogen som mulig i kroppen for å hindre tilbakefall. 

Anonymkode: 17d92...e87

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

Men da er du kanskje ikke så plaget som en del andre. 

Anonymkode: 44fde...b4b

 

MissSaigon skrev (2 timer siden):

Da er du jo heldig som kan overse problemene. For du tror ikke at alle har det slik som deg? Eller at du er flinkere enn andre? For det er jo bare teit, og det er du sikkert ikke.

Plaget? Flinkere enn andre? Vet ikke hva man svarer på sånt. Men etter å ha stått med et bein i grava et par ganger, så er takknemligheten over å i det hele tatt leve rimelig stor. Livet er ikke det verste man har, heter det i "Svantes lykkelige dag", og det er jammen meg rett. Men klart, det kommer mye an på hvordan man tar det. 

Anonymkode: 13934...107