Mener du at alle har like muligheter i livet?

[ulenissen]

Anonym bruker skrev (12 timer siden):

Min solskinnshistorie or not! 
 

Er enebarn. Dårlig selvtillit og selvfølelse alltid. Foreldre som ikke var klemmere eller uttrykte følelser.  De hadde dårlig råd og ene ufør. Var en del alkohol i bilde når jeg var liten. Var dårlig på skolen så fikk ikke gode karakterer. Humpet meg igjennom skole årene og stoppet etter videregående. Aldri helt sikker på hva jeg ville bli og med de karakterene jeg hadde hadde det vel lite å si. Fikk jobb, men jobbet redusert. Fikk barnet mitt med en mann som brukte psykisk vold. Så dette gjorde meg enda verre enn jeg var i henhold til selvtillit, selvfølelse og troen på meg selv. Turde aldri ta sertifikat f.eks. Gikk i dette i mange år, men klarte å bryte ut av dette tilslutt. Men mye var ødelagt med tro på forhold,  menn og troen på at jeg er noe. Dette er aldri kommet tilbake eller kan vel rette det til at jeg aldri har hatt det. Glad for at jeg klarte å bryte ut + klatret å få kjøpt et krypinn, men da kom tøffe tider med økonomi og mye ansvar alene og puslespill med pass når jeg måtte jobbe. Og det å ikke hadde noen å dele det økonomiske med. Så har jeg hatt mange nedturer med diverse opp igjennom. Nå i 40 årene og fortsatt alene og har ønsker som jeg ikke har tro på blir realistisk noen gang. 
 

Så mitt spm er har alle like muligheter? 
Mitt svar er et strekt nei. Det er ikke alle som har potensielt til å få et godt liv eller muligheter til å få det bra eller økonomisk trygghet. 
 

De som har muligheten fra de var små og er skoleflink, har kjærlighet, omtanke og noen som støtter dem om det er økonomisk eller faglig eller bare å heie på dem. Det er de som er dem som klarer seg. Og finner sine som er glad i dem og forhold som er gode. 
 

Anonymkode: b60d8...b7d

Nei, vi har ikke alle samme mulighet. Vi er født med noen egenskaper som gjør oss mer eller mindre robuste, og oppvekst spiller også inn. Hvor smart mann er vil også ha mye å si.Det betyr at andre i din situasjon kan ha bedre genetiske forutsetninger som gjør at samme oppvekst ikke trenger påvirke dem i noen grad. Vi har alle hørt om løvetann barn. De som har elendige forutsetninger og er oppvokst i hjem med omsorgssvikt, rus, vold og overgrep, men likevel gjør det bra i livet og er lykkelige.

Samtidig tenker jeg at det er for lett å legge skylden på en dårlig barndom, skole og alt annet i livet som har gått feil. Man har et ansvar for å fikse livet sitt selv. 

[Anonym bruker]

Nei, alle har ikke like muligheter her i livet. Gener, arv, helse, personlighet, evner, interesser, familie, oppdragelse, foreldre, venner, økonomi, hvor i verden/landet man vokser opp er med på å forme oss og styre våre valg og muligheter.

Anonymkode: d6359...e61

[Anonym bruker]

Tusen takk for mange fine og gode innspill her og deling av historier ❤️ Ble en fin tråd. Tusen takk! 
 

 Oppsummert har ikke alle samme muligheter her i livet, men som flere påpeker viktigheten av å gjøre så godt man kan med det man har. Ikke alltid så lett og noe klarer det bedre enn andre.  

Anonymkode: b60d8...b7d

[Anonym bruker]

Jeg vil si at i utgangspunktet har alle muligheter, men for noen er mulighetene enklere tilgjengelige enn for andre.  Det betyr ikke at alle kan klare det samme.  Ikke alle kan vinne 100 meter i OL, uansett hvor mye de trener, men det finnes andre ting man kan klare.  

Men det er klart, for noen er det mer krevende fordi "grunnmuren" er vaklende og enten må den forsterkes eller det andre må bygges rundt eller med annen støtte for å bli like sterkt.  

 

Anonymkode: 0ae85...123

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

Jeg er så enig med deg i alt. Jeg kommer fra en familie med lite utdanning, min mor er ufør på psykisk sykdom og min far har jeg hatt ingen kontakt med. Det er mange i min familie som går på sosialstønad og jeg kunne helt sikkert havnet der jeg også hvis jeg ikke tok ett aktivt valg om at dette ikke var min fremtid. Jeg var ikke god på skolen så mens mine klassevenner var ferdig med lekser etter en time så satt jeg i minst 2 timer og ofte 3 til 4 timer på ungdomsskolen. På videregående måtte jeg slutte med min hobby da skolen tok all min tid bare for at jeg skulle komme meg gjennom skolen med greit resultat. Jeg studerte, men strøk på en del fag som jeg måtte ta opp igjen så jeg brukte 6,5 år på mastergraden min, men det var aldri ett valg å gi opp selv om det var blytungt. Etter å ha jobbet noen år startet jeg min egen bedrift, og den har faktisk gått veldig bra selv om det tok mange år med dårlig lønn og mye jobb. Nå har jeg veldig god lønn, mine ansatte har god lønn og jeg har ingen dårlig samvittighet over at jeg nå lever meget godt økonomisk og har det bra i livet mitt. Oddsene var mot meg, men jeg nektet å la de dårlige oddsene vinne. jeg har ofret mye, men nå som jeg er 46 år har jeg en trygg fremtid, har tatt opp igjen hobbyen min og lever veldig godt. Jeg kjenner flere som nå uttrykker sjalusi over at jeg har lykkes og at det er urettferdig da de mener jeg har hatt det så lett, men de blir veldig stille når jeg forteller hva som har krevd for meg å komme dit jeg er nå. 

Det samme er i forhold til min datter som er som ungdom flest (så også din sønn). Når hun møter motstand så får hun selvsagt støtte fra meg, men hun blir også realitetsorientert slik at hun vokser på utfordringer. Hun takler nå utfordringer godt og det er jeg veldig glad for da jeg ser en del av hennes venninner som alltid har blitt skjermet og ikke skulle føle på noe særlig ubehag sliter stort nå i voksen alder.

Anonymkode: f2335...87d

Bra jobbet! Det som også er sikkert er at du som har kjempet for dette nok helt sikkert setter større pris på din suksess enn andre som har fått den servert på et fat. 

Anonymkode: b5ef2...ca5

[Anonym bruker]

En ting til på dette temaet. Hva oddsen for at dette forskyver seg i generasjoner? 

Anonymkode: b60d8...b7d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 minutter siden):

En ting til på dette temaet. Hva oddsen for at dette forskyver seg i generasjoner? 

Anonymkode: b60d8...b7d

Det er en grunnt til at "arvesynd" er et begrep.

I gamle dager sa man at yngre generasjoner ble straffet for forfedrenes feil, men det gjelder jo helse også.

Veldig mye er arvelig, alt fra psykisk uhelse til fysiske sykdommer.

Kjenner en eldre dame som er alkoholiker, datteren hennes er også alkoholiker. Barnebarnet på 25 år nekter i det hele tatt å smake på alkohol, for hun har lest at sårbarheten/svakheten ved å lett bli avhengig er arvelig.

Statistikken er helt klar, de som vokser opp i fattigdom og sykdom ender ofte selv på samme hylle.

Anonymkode: 598d1...148

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (14 minutter siden):

En ting til på dette temaet. Hva oddsen for at dette forskyver seg i generasjoner? 

Anonymkode: b60d8...b7d

Hvis barnet ditt er mest hos far så du ikke får påvirket han så går det nok bra

Anonymkode: 4b39f...484

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Bra jobbet! Det som også er sikkert er at du som har kjempet for dette nok helt sikkert setter større pris på din suksess enn andre som har fått den servert på et fat. 

Anonymkode: b5ef2...ca5

Jeg kan ikke snakke for andre, men det er ingen tvil om at jeg setter veldig stor pris på det jeg har oppnådd når jeg vet hvor mye jeg ofret for å oppnå det.

Anonymkode: f2335...87d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 timer siden):

Det er en grunnt til at "arvesynd" er et begrep.

I gamle dager sa man at yngre generasjoner ble straffet for forfedrenes feil, men det gjelder jo helse også.

Veldig mye er arvelig, alt fra psykisk uhelse til fysiske sykdommer.

Kjenner en eldre dame som er alkoholiker, datteren hennes er også alkoholiker. Barnebarnet på 25 år nekter i det hele tatt å smake på alkohol, for hun har lest at sårbarheten/svakheten ved å lett bli avhengig er arvelig.

Statistikken er helt klar, de som vokser opp i fattigdom og sykdom ender ofte selv på samme hylle.

Anonymkode: 598d1...148

Trist, men har vel hørt det! 

Anonymkode: b60d8...b7d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 timer siden):

Hvis barnet ditt er mest hos far så du ikke får påvirket han så går det nok bra

Anonymkode: 4b39f...484

Så du ville anbefalt å ikke være med han? 

Anonymkode: b60d8...b7d

[Anonym bruker]

Vi starter ikke med akkurat de samme kortene utdelt. Noen har enklere for å få toppkarakterer enn andre, noen har foreldre med bedre økonomi enn andre, noen får bedre emosjonell omsorg enn andre osv. 
Men felles for alle, uansett bakgrunn, er at knallhardt arbeid lønner seg. Er skolen vanskelig så må man legge flere timer i skolearbeid for å komme inn på det studiet man ønsker, i stedet for å godta som en sannhet at f.eks. «Jeg kan ikke matte». I Norge kan alle som ønsker det fullføre en utdannelse. Alle kan ta smarte valg i yrkeslivet, jobbe seg opp til bedre betalte stillinger, ta ekstrajobb de helgene man har fri, leve billig, investere overskuddet i f.eks. bolig+++

Mange jobber ikke aktivt med å øke egen kompetanse, jobber ikke fullt, og i hvert fall ikke fullt pluss ekstrajobb, synes synd på seg selv i stedet for å aktivt gå inn for endring…

Jeg var alenemor med en ikke fullført bachelorgrad da jeg var 22. Jeg kunne vel knapt valgt en verre mann å bli uplanlagt gravid med, han har aldri bidratt verken økonomisk eller som samværsforelder, i tillegg til at han har laget mye kaos og bråk i livet vårt. I tillegg har jeg kronisk sykdom som for mange ender med uføretrygd. 
Å bygge egen yrkeskompetanse, jobbe knallhardt i arbeidslivet, komme inn på boligmarkedet, øke boligens verdi med høy egeninnsats, ivareta egen fysisk helse ved å ta riktige valg når det kommer til kosthold, trening, søvn, behandling, medisinering osv har vært ekstremt krevende.

Jeg kunne lent meg tilbake, ikke fullført utdanning, jobbet deltid i et lavtlønnsyrke, ikke benyttet muligheter for bolig- og hytteinvesteringer, endt opp som ufør grunnet mine helseutfordringer osv osv. Men jeg har tatt valg som gjør at jeg i dag holder sykdommen i sjakk, sitter i en godt lønnet jobb, og har en mann som har tilsvarende jobbsituasjon. Vi har trygg økonomi, og grunnet knallhard egeninnsats har vi verdifulle eiendommer med lav belåningsgrad. Ingen av oss kommer fra spesielt ressurssterke familier, og ingen av oss har blitt overøst med klemmer og emosjonell omsorg i oppveksten, men vi har heller ikke sultet eller blitt utsatt for omsorgssvikt. Ingen av oss har fått økonomisk støtte fra foreldre i voksen alder. Mannen min fikk først studiekompetanse midt i 20-årene, og jeg fullførte bachelorgraden min ved siden av full jobb i slutten av 20-årene, og tok master ved siden av full jobb i 30-årene. 

Jeg tenker man må ha selvinnsikt nok til å innse at den situasjonen man befinner seg i er man selv ansvarlig for, og den er et resultat av valgene man har gjort. Det er heller ikke for sent å ta valg som endrer eller forbedrer egen situasjon. 

Anonymkode: fc66a...636

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Så du ville anbefalt å ikke være med han? 

Anonymkode: b60d8...b7d

Så det er konklusjonen din her? I stedet for å aktivt jobbe for å forbedre situasjonen din er løsningen å heller kutte ut sønnen din? Er det løsningen på alt i livet ditt?

Anonymkode: 9bea9...3df

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (30 minutter siden):

Vi starter ikke med akkurat de samme kortene utdelt. Noen har enklere for å få toppkarakterer enn andre, noen har foreldre med bedre økonomi enn andre, noen får bedre emosjonell omsorg enn andre osv. 
Men felles for alle, uansett bakgrunn, er at knallhardt arbeid lønner seg. Er skolen vanskelig så må man legge flere timer i skolearbeid for å komme inn på det studiet man ønsker, i stedet for å godta som en sannhet at f.eks. «Jeg kan ikke matte». I Norge kan alle som ønsker det fullføre en utdannelse. Alle kan ta smarte valg i yrkeslivet, jobbe seg opp til bedre betalte stillinger, ta ekstrajobb de helgene man har fri, leve billig, investere overskuddet i f.eks. bolig+++

Mange jobber ikke aktivt med å øke egen kompetanse, jobber ikke fullt, og i hvert fall ikke fullt pluss ekstrajobb, synes synd på seg selv i stedet for å aktivt gå inn for endring…

Jeg var alenemor med en ikke fullført bachelorgrad da jeg var 22. Jeg kunne vel knapt valgt en verre mann å bli uplanlagt gravid med, han har aldri bidratt verken økonomisk eller som samværsforelder, i tillegg til at han har laget mye kaos og bråk i livet vårt. I tillegg har jeg kronisk sykdom som for mange ender med uføretrygd. 
Å bygge egen yrkeskompetanse, jobbe knallhardt i arbeidslivet, komme inn på boligmarkedet, øke boligens verdi med høy egeninnsats, ivareta egen fysisk helse ved å ta riktige valg når det kommer til kosthold, trening, søvn, behandling, medisinering osv har vært ekstremt krevende.

Jeg kunne lent meg tilbake, ikke fullført utdanning, jobbet deltid i et lavtlønnsyrke, ikke benyttet muligheter for bolig- og hytteinvesteringer, endt opp som ufør grunnet mine helseutfordringer osv osv. Men jeg har tatt valg som gjør at jeg i dag holder sykdommen i sjakk, sitter i en godt lønnet jobb, og har en mann som har tilsvarende jobbsituasjon. Vi har trygg økonomi, og grunnet knallhard egeninnsats har vi verdifulle eiendommer med lav belåningsgrad. Ingen av oss kommer fra spesielt ressurssterke familier, og ingen av oss har blitt overøst med klemmer og emosjonell omsorg i oppveksten, men vi har heller ikke sultet eller blitt utsatt for omsorgssvikt. Ingen av oss har fått økonomisk støtte fra foreldre i voksen alder. Mannen min fikk først studiekompetanse midt i 20-årene, og jeg fullførte bachelorgraden min ved siden av full jobb i slutten av 20-årene, og tok master ved siden av full jobb i 30-årene. 

Jeg tenker man må ha selvinnsikt nok til å innse at den situasjonen man befinner seg i er man selv ansvarlig for, og den er et resultat av valgene man har gjort. Det er heller ikke for sent å ta valg som endrer eller forbedrer egen situasjon. 

Anonymkode: fc66a...636

Dette var jo voldsomt, men uansett: Godt jobba! 

Det viser i alle fall at det er fullt mulig. Hvis man vil. Og jeg mener det nettopp er hovedpoenget. Ens egen vilje. 

Anonymkode: e1646...79e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (25 minutter siden):

Så det er konklusjonen din her? I stedet for å aktivt jobbe for å forbedre situasjonen din er løsningen å heller kutte ut sønnen din? Er det løsningen på alt i livet ditt?

Anonymkode: 9bea9...3df

Dette var til en bruker som hørtes ut som mente det var å være minst mulig med meg. Her skal det jobbes med situasjonen og prøve å gjøre så godt jeg kan. Skal ikke kutte han ut. 

Anonymkode: b60d8...b7d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Dette var til en bruker som hørtes ut som mente det var å være minst mulig med meg. Her skal det jobbes med situasjonen og prøve å gjøre så godt jeg kan. Skal ikke kutte han ut. 

Anonymkode: b60d8...b7d

Er ikke mye han er med meg uansett. 

Anonymkode: b60d8...b7d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (16 timer siden):

En ting til på dette temaet. Hva oddsen for at dette forskyver seg i generasjoner? 

Anonymkode: b60d8...b7d

Naturalismen er en epoke i litteraturen som belyser dette. Arv og miljø. Mye bra litteratur fra den periode. 
Nå går som oftest arv og miljø hånd i hånd da, man vokser opp i miljøet man har sin arv. 
Dessverre går uutnyttede muligheter ofte i arv. Jeg vil vel si at det i bunn handler om en eller annen form for sykdom/diagnose. 
Min fetter hadde en nydelig kjæreste i mange år. De ble kjærester da de var 14 og var sammen til de var 20. Smart jente, flink på skolen. Hennes mor var ufør pga psykisk lidelse. Angst eller noe. Uansett, da de var ferdig med videregående så ble forskjellen mellom henne og min fetter mer synlig. Så de gjorde det slutt. Til tross gode evner så hadde hun ingen ambisjoner. Hvorfor utdanne seg og jobbe når man kan FÅ PENGER. Hun sa det rett ut, hun ville ikke jobbe og slite seg ut. Så hun var jo ikke så sosialt smart da.
Hennes mamma som var en god mamma, men uten arbeidsevne var hennes forbilde. Nå tror jeg nok at det var masse under overflaten her som ikke jeg så da, men denne jenta ble ung ufør. Møtte henne for noen år siden. Hun har mange barn nå, er gift for andre gang og har aldri jobbet. Hun er i mine øyne er direkte resultat av miljøet hun vokste opp i. 
Hun hadde masse resurser og var godt fungerende i sosiale sammenhenger. Hva hun slet med bak fasaden vet ikke jeg, og man får jo ikke bare innvilget uføre. 
Uansett, vi ble venner på FB etter det møtet, hun er en aktiv dame, tar seg av barn, er frivillig med mye rundt barna. At hun kunne nådd mye lengre, klart mer er jeg ikke i tvil om. 
Forskning sier jo at sosiale forhold går i arv, den sier lite om arvelige lidelser knyttet opp mot dette da. 

Anonymkode: 66283...13a

[pele]

Anonym bruker skrev (På 11.9.2024 den 23.09):

Mobbe? 

Anonymkode: b60d8...b7d

Det tenkte eg og. kanskje svart i feil tråd?

[pele]

Anonym bruker skrev (17 timer siden):

Hvis barnet ditt er mest hos far så du ikke får påvirket han så går det nok bra

Anonymkode: 4b39f...484

Wow😅

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 12.9.2024 den 21.50):

Vi starter ikke med akkurat de samme kortene utdelt. Noen har enklere for å få toppkarakterer enn andre, noen har foreldre med bedre økonomi enn andre, noen får bedre emosjonell omsorg enn andre osv. 
Men felles for alle, uansett bakgrunn, er at knallhardt arbeid lønner seg. Er skolen vanskelig så må man legge flere timer i skolearbeid for å komme inn på det studiet man ønsker, i stedet for å godta som en sannhet at f.eks. «Jeg kan ikke matte». I Norge kan alle som ønsker det fullføre en utdannelse. Alle kan ta smarte valg i yrkeslivet, jobbe seg opp til bedre betalte stillinger, ta ekstrajobb de helgene man har fri, leve billig, investere overskuddet i f.eks. bolig+++

Mange jobber ikke aktivt med å øke egen kompetanse, jobber ikke fullt, og i hvert fall ikke fullt pluss ekstrajobb, synes synd på seg selv i stedet for å aktivt gå inn for endring…

Jeg var alenemor med en ikke fullført bachelorgrad da jeg var 22. Jeg kunne vel knapt valgt en verre mann å bli uplanlagt gravid med, han har aldri bidratt verken økonomisk eller som samværsforelder, i tillegg til at han har laget mye kaos og bråk i livet vårt. I tillegg har jeg kronisk sykdom som for mange ender med uføretrygd. 
Å bygge egen yrkeskompetanse, jobbe knallhardt i arbeidslivet, komme inn på boligmarkedet, øke boligens verdi med høy egeninnsats, ivareta egen fysisk helse ved å ta riktige valg når det kommer til kosthold, trening, søvn, behandling, medisinering osv har vært ekstremt krevende.

Jeg kunne lent meg tilbake, ikke fullført utdanning, jobbet deltid i et lavtlønnsyrke, ikke benyttet muligheter for bolig- og hytteinvesteringer, endt opp som ufør grunnet mine helseutfordringer osv osv. Men jeg har tatt valg som gjør at jeg i dag holder sykdommen i sjakk, sitter i en godt lønnet jobb, og har en mann som har tilsvarende jobbsituasjon. Vi har trygg økonomi, og grunnet knallhard egeninnsats har vi verdifulle eiendommer med lav belåningsgrad. Ingen av oss kommer fra spesielt ressurssterke familier, og ingen av oss har blitt overøst med klemmer og emosjonell omsorg i oppveksten, men vi har heller ikke sultet eller blitt utsatt for omsorgssvikt. Ingen av oss har fått økonomisk støtte fra foreldre i voksen alder. Mannen min fikk først studiekompetanse midt i 20-årene, og jeg fullførte bachelorgraden min ved siden av full jobb i slutten av 20-årene, og tok master ved siden av full jobb i 30-årene. 

Jeg tenker man må ha selvinnsikt nok til å innse at den situasjonen man befinner seg i er man selv ansvarlig for, og den er et resultat av valgene man har gjort. Det er heller ikke for sent å ta valg som endrer eller forbedrer egen situasjon. 

Anonymkode: fc66a...636

Sterke mennesker og fightere klarer seg. 
 

Jeg som dere sier bare lat og vil ikke noe! 
Dømt til å mislykkes og da la det gå i arv. 

Takk takk! 

Anonymkode: b60d8...b7d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 minutter siden):

Sterke mennesker og fightere klarer seg. 
 

Jeg som dere sier bare lat og vil ikke noe! 
Dømt til å mislykkes og da la det gå i arv. 

Takk takk! 

Anonymkode: b60d8...b7d

Da har du valgt det selv, og dermed valgt bort mulighetene livet, og ikke minst, velferdsstaten gir deg.

Anonymkode: e1646...79e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 11.9.2024 den 22.53):

Min solskinnshistorie or not! 
 

Er enebarn. Dårlig selvtillit og selvfølelse alltid. Foreldre som ikke var klemmere eller uttrykte følelser.  De hadde dårlig råd og ene ufør. Var en del alkohol i bilde når jeg var liten. Var dårlig på skolen så fikk ikke gode karakterer. Humpet meg igjennom skole årene og stoppet etter videregående. Aldri helt sikker på hva jeg ville bli og med de karakterene jeg hadde hadde det vel lite å si. Fikk jobb, men jobbet redusert. Fikk barnet mitt med en mann som brukte psykisk vold. Så dette gjorde meg enda verre enn jeg var i henhold til selvtillit, selvfølelse og troen på meg selv. Turde aldri ta sertifikat f.eks. Gikk i dette i mange år, men klarte å bryte ut av dette tilslutt. Men mye var ødelagt med tro på forhold,  menn og troen på at jeg er noe. Dette er aldri kommet tilbake eller kan vel rette det til at jeg aldri har hatt det. Glad for at jeg klarte å bryte ut + klatret å få kjøpt et krypinn, men da kom tøffe tider med økonomi og mye ansvar alene og puslespill med pass når jeg måtte jobbe. Og det å ikke hadde noen å dele det økonomiske med. Så har jeg hatt mange nedturer med diverse opp igjennom. Nå i 40 årene og fortsatt alene og har ønsker som jeg ikke har tro på blir realistisk noen gang. 
 

Så mitt spm er har alle like muligheter? 
Mitt svar er et strekt nei. Det er ikke alle som har potensielt til å få et godt liv eller muligheter til å få det bra eller økonomisk trygghet. 
 

De som har muligheten fra de var små og er skoleflink, har kjærlighet, omtanke og noen som støtter dem om det er økonomisk eller faglig eller bare å heie på dem. Det er de som er dem som klarer seg. Og finner sine som er glad i dem og forhold som er gode. 
 

Anonymkode: b60d8...b7d

Nå er du voksen og har egne barn. Nå har du muligheten til å klemme, heie frem, gi kjærlighet og skaffe deg bedre råd og gi barnet ditt alt du ikke fikk. Dine foreldre har sikkert sine grunner til at de ikke klarte å gi deg det du trengte. Kanskje de har opplevd samme selv. Det er ditt ansvar nå å bryte denne sirkelen til neste generasjon. Det nytter lite å klage over det du ikke har fått som barn. Nå er det du som er mor og skal gi dine barn en fremtid. 

Anonymkode: f338d...a4a

[Anonym bruker]

Jeg fikk angstlidelse da jeg var 15 år. Ptsd, panikklidelse, agorafobi etter voldtekt og mobbing gjennom skolegangen. Dårlige karakterer og en skoletaper. Kjempet meg gjennom det med psykolog. Som 24 åring hadde jeg fullført høyskoleutdannelsen min, var ikke skoletaper likevel, jeg hadde bare for mye å stå i. Funnet meg en fantastisk mann, fikk barn og giftet oss. Snart nedbetalt bolig og biler, jobber som spesialpedagog. Barna våre er skoleflinke, sosiale og flink i idrett. Alle har er valg hvis man vil. Å skylde på barndom er en unnskyldning for å slippe ta tak i eget liv

Anonymkode: f338d...a4a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 timer siden):

Sterke mennesker og fightere klarer seg. 
 

Jeg som dere sier bare lat og vil ikke noe! 
Dømt til å mislykkes og da la det gå i arv. 

Takk takk! 

Anonymkode: b60d8...b7d

Hva har du selv gjort for å stoppe arvesynden? Har du gitt barnet ditt ubetinget kjærlighet? Har du gitt klemmer og ros? Viser du interesse for barnets liv, meninger og følelser? Er du en tilstedeværende mor?

Hvem er det som sier at du er lat? Og hva faen takker du for?

Anonymkode: 178f1...d9d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 timer siden):

Sterke mennesker og fightere klarer seg. 
 

Jeg som dere sier bare lat og vil ikke noe! 
Dømt til å mislykkes og da la det gå i arv. 

Takk takk! 

Anonymkode: b60d8...b7d

Nei, du er ikke dømt til å mislykkes pga arv. Det er en unnskyldning du bruker for deg selv.

Alle muligheter ligger der, du kan bare gripe dem!

Utgangspunktet ditt gjør at du kanskje må jobbe litt mer for å klare det, men vil du så klarer du.

Du har også fått barn så nå er det din tur til å snu trenden i familien din. Styrk barnet ditt, hei på det, gi det et godt utgangspunkt 

Anonymkode: 598d1...148