Kan lystløgnere endre seg?

[Anonym bruker]

Da jeg var liten hadde jeg en bekjent som var livsløgner. Hun løy om alt og ingenting. Noen historier fortalte hun så overbevisende til seg selv at hun trodde på. Andre visste hun selv var løgn og måtte dra rundt til personer hun hadde vært med/ikke vært med for å fortelle dem hva hun hadde sagt til andre slik at de kunne bekrefte historien om de ble spurt. Alt dette styret kurerte meg fra å lyve. 

Nå har jeg krysset stier med en person som er lystløgner igjen. Denne personen bruker løgn for å fremheve seg selv og etter hvert tror hun på det selv. Har naboen reddet en hund fra å drukne, er det henne selv som har gjort det. Har venninnen kjørt hjem en venninne, er det hun som har gjort det. Har søsteren funnet et godt tilbud, er det hun som har gjort det. Har kusinene hjulpet besteforeldrene mye, er det hun som har gjort det og hun kan til og med finne på å klage på at ingen andre hjelper, mens det er motsatt. Har hun spist taco til middag, kan hun si det var pasta. Alt lyves om og hun tror det selv.

Hun tror som sagt på det selv og husker gjerne ikke at de hun forteller det til, er de som faktisk var involvert/gjorde jobben. Det er så mye løgn at hele bildet/livet personen har fortalt om har på en måte blitt til en livsløgn. Personen har en fin jobb, flott familie, god helse, så det er egentlig ingen grunn til å lyve. Likevel renner det ut med løgner. Hun lyver omtrent på automatikk på samme måte som de fleste andre forteller sannheten.

Er det mulig for slike personer å slutte å lyve? Hvordan forholder man seg best til slike personer?   

Anonymkode: 4c057...f5a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Da jeg var liten hadde jeg en bekjent som var livsløgner. Hun løy om alt og ingenting. Noen historier fortalte hun så overbevisende til seg selv at hun trodde på. Andre visste hun selv var løgn og måtte dra rundt til personer hun hadde vært med/ikke vært med for å fortelle dem hva hun hadde sagt til andre slik at de kunne bekrefte historien om de ble spurt. Alt dette styret kurerte meg fra å lyve. 

Nå har jeg krysset stier med en person som er lystløgner igjen. Denne personen bruker løgn for å fremheve seg selv og etter hvert tror hun på det selv. Har naboen reddet en hund fra å drukne, er det henne selv som har gjort det. Har venninnen kjørt hjem en venninne, er det hun som har gjort det. Har søsteren funnet et godt tilbud, er det hun som har gjort det. Har kusinene hjulpet besteforeldrene mye, er det hun som har gjort det og hun kan til og med finne på å klage på at ingen andre hjelper, mens det er motsatt. Har hun spist taco til middag, kan hun si det var pasta. Alt lyves om og hun tror det selv.

Hun tror som sagt på det selv og husker gjerne ikke at de hun forteller det til, er de som faktisk var involvert/gjorde jobben. Det er så mye løgn at hele bildet/livet personen har fortalt om har på en måte blitt til en livsløgn. Personen har en fin jobb, flott familie, god helse, så det er egentlig ingen grunn til å lyve. Likevel renner det ut med løgner. Hun lyver omtrent på automatikk på samme måte som de fleste andre forteller sannheten.

Er det mulig for slike personer å slutte å lyve? Hvordan forholder man seg best til slike personer?   

Anonymkode: 4c057...f5a

Dette høres for rart ut til at jeg klarer å tro at det er sant. 

Anonymkode: 85c10...748

[Anonym bruker]

At du gjør det som barn tenker jeg er noe som kan endre seg. Barn har en voldsom fantasi og skal finne ut av verden. 
 

Hvis noen fortsatt er slik som voksen, min erfaring er nei. De vil lage sin egen historie uansett. Jeg har jobbet for en person som er slik. Det er bortkastet energi å diskutere. Jeg ser på det på samme måte som demens, en sykdom i hjernen. Noe er koblet feil. Møter det på samme måte, blir med på reisen, lytter til hva de sier. Tenker for meg selv, hjelpes dette er helt på viddene, men utad så er jeg bare er ansikt som lytter til hva som blir sagt. 
 

Slike mennesker skal ikke sitte i en jobb/stilling som krever tillit og integritet. Som privatperson er det litt opp til de rundt om disse røverhistoriene blir tatt videre eller ikke. Jeg tenker det er litt synd på de, må være forvirrende verden å være i når en har så lite innsikt i hva som faktisk skjer. 

Anonymkode: 1dd51...f5a

[Anonym bruker]

Min ene forelder var lystløgner, og jeg strevde fælt med den impulsen selv da jeg var yngre. Det er ikke noe man velger eller planlegger altså ,det er sånn hjernen er skrudd sammen. Jeg har lært meg å leve med tankene, men klarer å la vær å fortelle løgnene. Et eksempel er at jeg ser noen som nesten faller på gata, snubler eller noe. Inni hodet mitt blir historien jeg da skal fortelle på jobb at jeg så en fyr som falt, han slo seg skikkelig, jeg måtte hjelpe, han blødde og heldigvis kom det noen forbi som kunne kjøre til legevakten. Det blir liksom overdramatisert inne i hodet. Som liten fortalte jeg historiene med overbevisning, men klarer å la vær nå. 
Ser også at eldste barnet mitt sliter med litt av det. Hun kan si hun ikke vet om planer andre har, eller at hun ikke skal noe men så har hun en avtale, eller kan smålyve om hva hun har spist o.l her hjemme. Til venner vet jeg det har vært mest om å ikke være invitert av andre, selv om det er hun selv som har takket nei. Dette har vi pratet mye om, fordi det stiller andre i dårlig lys. 
Yngste har hatt litt trang til å overdramatisere historier eller gjøre seg interresant ved å finne på ting eller sykdom for venner, men han skjønte fort at det var en sosial skivebom. 

Jeg tror nok mye følger personlighet/arv, men at man lærer seg de sosiale kodene etterhvert. Jeg sliter litt med å stole på ting folk forteller med ettersom min forelder løy blankt om smått og stort så jeg vet ikke engang hva personen egentlig drev med som yngre i form av jobber , eller små ting som om tegningen på veggen er kjøpt eller tegnet selv. 
 

 

 

Anonymkode: 67308...7bc

[Anonym bruker]

Hadde en venninne som drev sånn da vi var barn og ungdommer. Fant etterhvert ut at det var dagdrømmer som ble virkelighet når hun fortalte det videre...

Etterhvert så hun det selv. Husker hun fortalte en lang historie etter å ha vært ute og spist med foreldrene sine. Hun la ut om den kjekke gutten hun hadde møtt, blitt kjent med og til slutt kysset ved isvannmaskinen (var på en 90-talls kro). Etter ar historien var ferdig spurte en av lytterne "Nei, er det sant? Lyver du?"

Hun måtte le, og svarte "Ja".

Hun vokste det altså litt av seg, men selv som voksen må du ta det hun sier med en klype salt, hun overdriver alltid 

Anonymkode: 989fa...54b

[Anonym bruker]

Jeg har en svigermor som er sånn. Hun dikter opp sine egne versjoner av hendelser og forteller det som det er sannheten, og jeg tror at i hennes hode er det det. Så når hun forteller meg at hun var med på fødselen til min eldste, så tror hun faktisk at hun var det. Det hun beskriver er det jeg og mannen har fortalt henne og vist bilder av, og det er ikke mulig å overbevise henne om at hun har feil. Jeg tenker at det er en slags sykdom, noe som skaper et behov for å være viktigst, i sentrum, kunne fortelle dramatiske historier og få oppmerksomhet. Det er ingenting som kan få min svigermor til å innrømme at ting hun forteller er umulige. Hun er en  godt voksen dame og har nok vært sånn hele sitt liv. Jeg tror at om man er vant til å gjøre dette så er sjansene små for at de vil endre seg. 

Anonymkode: 29a13...ece

[Anonym bruker]

Kjente også ei som var lystløgner. Hun var da 22 år, hadde to barn. Hadde artium med over 6 i snitt og hadde takket nei til medisinstudiet. Hadde fagbrev som frisør og ble norgesmester innen faget. Var også norgesmester innen hest. 
På den tiden jobbet hun på matbutikk og hadde oppnådd alt dette i en alder av 22.  hun var også utdannet sexolog. 
Hun hadde reist verden rundt, og hennes foreldre var fosterforeldre så hun hadde mange søsken. 
Samtidig som hun sier til andre at hun selv har vært fosterbarn. 
Jeg konfronterte henne til slutt med løgnene sine og da stengte hun meg helt ute. 
Et veldig sjarmerende vesen og veldig troverdig. Men ødela for seg selv. Tror hun bodde her et par år før hun flyttet videre. 
Slike folk flytter ofte til et nytt sted, så vikler de seg i nye løgner som gjør at alt raser. Da sletter de alle fra det stedet på sosiale medier og begynner på nytt et annet sted, og slik fortsetter det. 
Noen liker å skryte på seg litt, overdriver eller drar på. Mens noen er lystløgnere som henne 

Anonymkode: fc3d8...878

[Anonym bruker]

Svarte ikke på spm ditt..om de kan endre seg vet jeg ikke. Mulig med psykologisk behandling av sin personlighetsforstyrrelse som jeg regner med de har. 

Anonymkode: fc3d8...878

[Anonym bruker]

“Mytomani (gresk), altså lystløgner på norsk, innebærer at en person, en mytoman, lyver mer eller mindre på tvang, det vill si uten at det finnes noen tydlig årsak till løgnen. Mytomani er i seg selv ingen psykiatrisk diagnose, men fungerer på lik måte som et rusmiddel.

Anonymkode: fc3d8...878

[Anonym bruker]

Har en venn som sluttet å lyve etter at han blei tatt, har mindre kontakt med han nå, men ikke hørt at han lyver om andre ting. 

Han løy om alt tidligere….

Anonymkode: 54403...90c