Nær slektning har fått alzheimer

[Anonym bruker]

Hun er bare i 50 årene, men det har påvirket språket hennes. Hun er flyttet på sykehjem da hun ikke klarer seg selv lengre, var å besøkte henne igår. Hun kjenner meg igjen, men det er som å snakke med en 1 åring. Hun klarer ikke å forme ord og setninger lengre, men jeg tror hun forstår oss. Hun husker ting og ler når jeg forteller om ting vi har gjort. 

Jeg er så lei meg, det var fælt å se henne slik. Å vite at hun aldri vil bli seg selv igjen, og jeg forstår det sånn at de lever ikke så lenge når ting har utviklet seg? Hva gjør dere for deres kjære som har fått diagnosen? Merker dere at de blir verre, eller kan det på en måte stoppe opp?

Anonymkode: 43266...afd

[Anonym bruker]

Så vondt 💕 Min mormor var i slutten av 60-årene da hun var syk. Hun likte at jeg kom, særlig sammen med datteren min, og hun husket at vi var glade i hverandre. Vi snakket ikke så mye sammen, men jeg holdt henne ofte i hånden. Vi sang mye, og vi hørte på musikk. Av og til leste jeg for henne. 

Anonymkode: e05cf...b25

[Anonym bruker]

Så lei. Altzheimer er en fæl sykdom, men den rammer ikke likt. Min far fikk den som 70 åring og han ble sakte verre til han døde, 87 år gammel. Hans utviklet seg sent, gjennomsnittlig levealder er ca 6 år etter satt diagnose. 
 

Jeg fikk en gang forklart at sykdommen kan utvikle seg stegvis, som en trapp som bare går ned. Noen trinn er brede og de kan være like en god stund, men så kam det komme flere korte trinn som gjør at man kommer raskere ned. 
 

Min pappa fikk det på en god måte. Han fikk ikke angst og han var glad og lo lett helt til det siste. Vi koste oss med barne-TV, han likte de fine fargene og musikken. Noen ganger glimtet han til og husket eller forsto mer enn forventet, og han var alltid glad for besøk. Vi brukte også mye puslespill (for barn, med store brikker) og duploklosser, for å stimulere og å ha noe å gjør på. Det blir lett til at de blir sittende og glo ut i luften på institusjonen, det er ikke tid til å aktivisere alle der. 
 

Lykke til, og varme tanker i en vanskelig tid. Husk at hun du kjenner er et sted inni der, og hun vil ha godt av å føle seg elsket selv om bevisstheten ikke oppfatter det. 

Anonymkode: a2f75...229

[Anonym bruker]

Alzheimer er en fæl sykdom. Noe av det verste, synes jeg, er at man mister et menneske lenge før døden. 

Min far har Alzheimer. Det går veldig utover språket, og han kjenner meg ikke. Han vet jeg hører til "i flokken hans", men ikke mer spesifikt. 

Anonymkode: ae0ec...b19

[Anonym bruker]

Finn noen ting som ikke endrer seg.

Jeg kjenner til tre tilfeller, min svigerfar, pappaen til en av mannens kompiser, og svigermor til en venninne 

Min svigerfar elsker dyr. Har alltid hatt hund. Så når vi besøker han på sykehjemmet har vi alltid med hunden vår. Han snakker veldig lite, et og annet ord, og jeg tror ikke han kjenner oss igjen lenger (blikket er helt tomt når han ser på oss). Men han smiler til hunden, koser med den, får gi den godbiter osv. Så han har gode øyeblikk sammen med den.

Svigermoren til venninnen min et gammel lærerinne. Jobbet hele sitt voksne liv i barneskolen. Så henne synger de med. Synger div barnesanger hun har sunget med barn på skolen hele sitt liv, og da kvikner hun til og synger med.

Faren til mannens kompis har vært lidenskapelig opptatt av biler. Så det er gjengangstemaet det. Gjerne gamle bilder, blader, bøker, kalendere osv med bilder av biler fra han var ung. Da kvikner han til.

Det er en fæl sykdom, særlig når den syke er så ung. Som hun over her sier går det i trapper nedover, i perioder litt langsommere, men plutselig i perioder fortere.

 

Anonymkode: 60b13...f05