Det sier at du vet hvilke venner som støtter deg i motgang, men helt ærlig, jeg synes det viser seg i medgang.

[Anonym bruker]

Mulig jeg er ekstra hårsår, men kan det være så vanskelig å glede seg på andres vegne? 
 

Hvis jeg har venner som har bygd et hus, bestått en grad, blitt forfremmet på jobb, startet på studie, funnet kjærligheten, gått ned 20 kilo. Første naturlige respons er, bra for deg eller så gøy eller godt jobba! Vel fortjent, nå har du stått på. Gratulerer. 
 

Jeg har hatt en del år nå med mye motgang, det er mulig de rundt ikke helt forstår hvor mye, for jeg prøver å ikke snakke det i hjel eller ødelegge de få dagene man møtes med venner. Endelig så kan jeg se fremover og skal gjøre noe veldig gøy og hyggelig. Akkurat det deler jeg. 
 

De fleste svarer lykke til, så hyggelig, hold meg oppdatert, vel fortjent. Men det er noen altså. Å? Det kunne jeg aldri gjort, huff, akk og stakkars meg som ikke kan si det samme akkurat nå. Jeg er sliten, jeg er misunnelig. Hva i all verden? Er det så vanskelig å glede seg på andres vegne? 

Anonymkode: a6c94...53e

[Anonym bruker]

Enkelte er så opp i si egen ræv. 
Jeg selv har vært borte fra jobb i lang tid. Har slitt etter flere vanskelige hendelser siste året. Nå som jeg endelig har bygd meg opp såpass og er tilbake i full jobb, får jeg kommentar fra ei jeg anser som en venninne.. jaja, hun har kroniske plager og har bare vondt osv.  Ikke sjans om hun kan glemme seg og sitt et øyeblikk og glede seg over at jeg har kommet meg tilbake på jobb. 
Hun har vært ganske fraværende når jeg var helt nede for telling, og jeg har bygd meg gradvis opp igjen, og jobbet beinhardt. 
Nå skjønner jeg at hun hverken er der i motgang eller medgang. 
For henne er jeg en som bare kan lytte på hennes ting. 
 

Anonymkode: b908c...f69

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (12 minutter siden):

Enkelte er så opp i si egen ræv. 
Jeg selv har vært borte fra jobb i lang tid. Har slitt etter flere vanskelige hendelser siste året. Nå som jeg endelig har bygd meg opp såpass og er tilbake i full jobb, får jeg kommentar fra ei jeg anser som en venninne.. jaja, hun har kroniske plager og har bare vondt osv.  Ikke sjans om hun kan glemme seg og sitt et øyeblikk og glede seg over at jeg har kommet meg tilbake på jobb. 
Hun har vært ganske fraværende når jeg var helt nede for telling, og jeg har bygd meg gradvis opp igjen, og jobbet beinhardt. 
Nå skjønner jeg at hun hverken er der i motgang eller medgang. 
For henne er jeg en som bare kan lytte på hennes ting. 
 

Anonymkode: b908c...f69

Akkurat det. Koster så lite å bare gi en liten tommel opp. Noe en oppdager etterhvert som en blir eldre og skaffer seg erfaring. En skal jammen ta godt vare på de som er der uansett, de er gull verdt 🤩 

Godt du kom deg tilbake, håper du lander hverdagen og har gode dager 😃

Anonymkode: a6c94...53e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

Akkurat det. Koster så lite å bare gi en liten tommel opp. Noe en oppdager etterhvert som en blir eldre og skaffer seg erfaring. En skal jammen ta godt vare på de som er der uansett, de er gull verdt 🤩 

Godt du kom deg tilbake, håper du lander hverdagen og har gode dager 😃

Anonymkode: a6c94...53e

Så lenge livet er på det jevne tenker man ikke så mye over hvordan venner og bekjente er. Men ved motgang og kriser, eller hvis lykken svinger innom en periode man virkelig ser hvordan folk er. 
 

Anonymkode: b908c...f69

[Anonym bruker]

Det gjelder vel, ved begge deler.

Her så ble jeg kronisk syk, med flere fysiske sykdommer. Og endte som ufør. Jeg mistet jo nesten alle vennene mine. Men jeg forstår det og. For spesielt de årene med utredning, behandling og tiltak av Nav. Så hadde jeg jo ikke energi til å møte noen av de. Kunne sende noen koselige meldinger, eller ta en kort telefon. Og da skjønner jeg jo at de forsvinner. Hun jeg anser som min aller beste venninne, som jeg har hatt siden jeg var barn, hun ble. Og det er jeg utrolig takknemlig for.

Anonymkode: 1162e...e96