Man setter ikke pris på ting før man mister det...

[Anonym bruker]

Jeg har alltid vært typen som gledet meg til helg og ferier og alltid tenkte at om jeg vant i lotto eller fant meg en rik mann kunne jeg slippe å jobbe. Til tross for at jeg har hatt jobber jeg har trivdes i.

Plutselig tok livet en annen retning, og nå er jrg da der at leger og NAV sier jeg må søke uføretrygd, 100%. Jobben mistet jeg i vinter pga langt sykefravær og ingen utsikt til å komme tilbake.

Har jo alltid drømt om å slippe å jobbe, men nå når jeg er der, uten jobb eller mulighet til å jobbe så er det bare sorg og smerte jeg kjenner på. Ingen jobb, ingen nytteverdi, samfunnet vil ikke ha meg/har ikke bruk for meg mer sånn jeg ennå, og jeg mister daglig "mening", kollegaer, lønn osv. Det er rett og slett bare fryktelig kjipt 

I tillegg føler jeg på en enorm skam, det er jo skambelagt å være syk og ufør. Merker at jrg trekker meg unna sosiale ting da alle spør spm om jobb.

Hvordan skal jeg greie å se lyst på livet nå? Få en mening? Det er 20 år til jrg skulle pensjonert meg. 

Anonymkode: 4ca67...e8e

[Anonym bruker]

Det er en sorgprosess, og man må bare akseptere at den prosessen må man gjennom. 

Mange har god hjelp av å snakke med en psykolog e.l. Jeg snakket både med folk i foreningen med folk som har samme sykdom og også med en samtaleterapeut de hadde hos nav.

Jeg har alltid vært glad i jobben min da, og aldri drømt om å slutte, men jeg tror uansett sorgprosessen er tøff.

Det verste for min del er ensomheten. Joda, jeg har fremdeles både familie og venner, men den daglige kontakten med kollegaer betyr så uendelig mye mer enn man innser før den er borte.

Jeg har aldri noen gang møtt fordommer eller negative holdninger fra folk fordi jeg er ufør, men det er likevel en skam. Det å si at du er ufør når folk spør om jobb venner jeg meg aldri til. Jeg skammer meg egentlig ikke, for jeg har da ikke bedt om sykdom og uførhet, men likevel er det en skam. Det er rare greier egentlig.

Jeg ble ufør da jeg var 43 år gammel, det er 7 år siden nå. Jeg har jo blitt vant til det, den første og største sorgprosessen er over, men det er likevel fremdeles en sorg. Nå flytter ungene hjemmefra, og gubben går på jobb. Jeg sitter her alene liksom, det er slett ikke sånne jeg tenkte denne fasen av livet skulle være...

Så ting er som de er, man sørger over at det ble sånn, aksepterer, og går videre som best man kan. Man finner gleder i livet der man kan, jeg har f.eks begynt brodere bunader og koser meg med det. Man har en livskvalitet som ufør også, man har gleder i livet, man vet man har en verdi for menneskene rundt seg. 

Men man slutter aldri helt å føle seg som en "kvise på samfunnets rumpe" dessverre.

Anonymkode: c484e...662

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Jeg har alltid vært typen som gledet meg til helg og ferier og alltid tenkte at om jeg vant i lotto eller fant meg en rik mann kunne jeg slippe å jobbe. Til tross for at jeg har hatt jobber jeg har trivdes i.

Plutselig tok livet en annen retning, og nå er jrg da der at leger og NAV sier jeg må søke uføretrygd, 100%. Jobben mistet jeg i vinter pga langt sykefravær og ingen utsikt til å komme tilbake.

Har jo alltid drømt om å slippe å jobbe, men nå når jeg er der, uten jobb eller mulighet til å jobbe så er det bare sorg og smerte jeg kjenner på. Ingen jobb, ingen nytteverdi, samfunnet vil ikke ha meg/har ikke bruk for meg mer sånn jeg ennå, og jeg mister daglig "mening", kollegaer, lønn osv. Det er rett og slett bare fryktelig kjipt 

I tillegg føler jeg på en enorm skam, det er jo skambelagt å være syk og ufør. Merker at jrg trekker meg unna sosiale ting da alle spør spm om jobb.

Hvordan skal jeg greie å se lyst på livet nå? Få en mening? Det er 20 år til jrg skulle pensjonert meg. 

Anonymkode: 4ca67...e8e

En god klem til deg ❤️

Flertallet av dem jeg tidligere veiledet i tiltak kjente på en stor sorg over redusert eller tapt arbeidsevne

Anonymkode: c8a2d...7aa

[Anonym bruker]

For meg var det et hardt slag å bli uføretrygdet, men jeg nekter å skamme meg over det. Jeg har ikke bedt om å bli syk, det er ingenting å misunne, hverken "fritiden" min eller inntekten min. I bytte mot uføretrygd, så har jeg mistet jobben jeg elsket, det sosiale som jobben min bragte med seg, venner og sosialt liv, det å kunne gjøre ting når jeg vil og en mye bedre økonomi. Men jeg synes uansett det er vanskelig når folk spør om jobb, det tror jeg alltid at jeg vil synes. Ikke fordi jeg skammer meg, men pga reaksjonen man av og til får, noen ganger blir jeg stemplet som en uiteressant stakkar. Men da tenker jeg at det er deres problem at de ikke vet bedre, ikke mitt.

 

Anonymkode: 76237...854

[Anonym bruker]

Tror nok de fleste er innom tanken at hvis de vinner stort i Lotto skal en slutte å jobbe og bar nyte livet. 
Men det er stor forskjell på å være økonomisk Uavhenig der man kan velge å ikke jobbe, for så å ta seg en liten deltidsjobb hvis en kjeder seg og kan reise og gjøre det man vil. 
Noe helt annet er å bli ufør, da er man satt ut av arb livet grunnet sykdom, og har ikke den helsa til å nyte livet på samme måte. 
Ikke får man så god lønn heller. 
Så den der er forståelig. 
Du er i slutten av 40 åra, og har jobbet mye i livet ditt. 
Hvis noen spør om jobb osv. kan du jo fortelle hva du har jobbet med? 
At du nå ikke jobber for tiden grunnet helse. 
Ingen har noe med full utbroderinger om din helse og uføregrad. 
Prøv å snu om tankene, og at du fyller dagene med gode ting for deg selv. 
Ufør er ferskvare, og du kan alltid ta opp jobb senere om helsa blir bedre 

Anonymkode: 8f951...aea

[Anonym bruker]

Tenker at det er viktig å finne noe meningsfylt å holde på med, i den grad du orker det.

Kan du hjelpe til som frivillig noe sted? Omså bare et par timer i uka. Eller lage noe (strikke) som du kan gi bort eller evt selge. Skrive på nett, lage innhold til YouTube.

Sikkert mange andre tips jeg ikke en gang har tenkt på.

Også om du orker (jeg vet jo ikke hvilken diagnose og helseutfordringer du har men det gjør du), kom deg ut en tur hver dag. «Gå en tur med hunden selv om du ikke har en». Finn møteplasser å møte andre mennesker. Det kan være som frivillig, eller på strikkekafé, eller noe annet.

Anonymkode: 7d052...516