Besøke slektninger på dødsleiet

[Anonym bruker]

Er ikke det helt vanlig? At man besøker slektninger når de er syke og ligger for døden? Nære slektninger, søsken, foreldre, besteforeldre i det minste? Jeg har alltid besøkt og sittet mest mulig der med dem på det siste.

Fått en kjæreste nå som nylig mistet sin bestemor. Og jeg stusset litt på at han ikke ville besøke henne. Først var hun bare syk og innlagt på sykehus, så skjønte de at hun ikke ble bra, men han ville ikke besøke henne. Ikke dra å si hadet, ikke la henne se ham en siste gang. Jeg skjønner det ikke. Vil ikke grave for mye nå oppi sorgen hans, men er redd dette egentlig er røde flagg? At han ikke bryr seg, eller bryr seg mer om seg selv enn andre?

Han ville ikke huske henne slik sa han. At det var vondt å se henne syk. Og ja, det er det jo. Men hva med at hun lå der døende og barnebarnet ikke gadd komme innom? Tenkte han overhodet på hva hun tenkte og følte? Jeg får dette bare til å bli at han tenker mer på seg selv enn andre, og at han ikke er noe å satse på som er slik? 

 

Anonymkode: 5c9f1...afb

[Anonym bruker]

Jeg tenker dette er en litt ung og umoden tankegang. Kanskje er han redd for å bryte sammen e.l. Redd hele situasjonen rett og slett 

Det trenger ikke bety at han ikke bryr seg.

Anonymkode: 052b6...20f

[Anonym bruker]

Vi reagerer og håndterer sorg og døden på mange forskjellige måter. Tror ikke dette er noe rødt flagg i det hele tatt. 

Anonymkode: bab04...5ca

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (11 minutter siden):

Vi reagerer og håndterer sorg og døden på mange forskjellige måter. Tror ikke dette er noe rødt flagg i det hele tatt. 

Anonymkode: bab04...5ca

Nei kanskje ikke. Bare føles feil når han snakker om det og bare er opptatt av at han synes det er fælt å besøke henne som er syk, og at han ikke vil huske henne slik osv. Han tenker liksom bare på hvor ille det er for ham, ikke henne som dør.. eller moren sin for den del, det var jo hennes mamma som døde. Det virker det heller ikke som han tenkte på fordi han hadde det så ille. Ble litt mye meg meg meg...

Men, får satse på at det ikke betyr noe da. Folk reagerer vel på sorg ulikt ja. Vil bare ikke ha en mann noen år fram i tid som rømmer unna om ting blir tøft, enten for meg eller feks et felles barn eller noe. 

Anonymkode: 5c9f1...afb

[Anonym bruker]

Hvor lenge har dere vært kjærester? Spør bare for hvis det ikke er så lenge, vet du kanskje ikke alt.

Jeg har en god venn som stod i samme situasjon som din kjæreste. Jeg pushet og pushet for å få ham til å besøke bestemora, men han ville ikke. Til slutt ble han så lei maset mitt at han fortalte den egentlige grunnen.

Han lever et litt annerledes liv, men har foreldre som ikke godtar det. De ønsker han er mer a4. Så hver gang de treffes, blir det kritikk og mas på å vokse opp. Det ønsket han ikke på bestemors dødsleie. 

Det endte heldigvis med at han fikk besøkt henne alene og fikk tatt farvel. Hun døde bare timer etterpå. 

Anonymkode: 18ea6...215

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (55 minutter siden):

Jeg tenker dette er en litt ung og umoden tankegang. Kanskje er han redd for å bryte sammen e.l. Redd hele situasjonen rett og slett 

Det trenger ikke bety at han ikke bryr seg.

Anonymkode: 052b6...20f

Enig med deg. Jeg syns også døden er litt "skummel". Ubehagelig. Vil unngå det

Anonymkode: cfdbe...878

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (30 minutter siden):

Nei kanskje ikke. Bare føles feil når han snakker om det og bare er opptatt av at han synes det er fælt å besøke henne som er syk, og at han ikke vil huske henne slik osv. Han tenker liksom bare på hvor ille det er for ham, ikke henne som dør.. eller moren sin for den del, det var jo hennes mamma som døde. Det virker det heller ikke som han tenkte på fordi han hadde det så ille. Ble litt mye meg meg meg...

Men, får satse på at det ikke betyr noe da. Folk reagerer vel på sorg ulikt ja. Vil bare ikke ha en mann noen år fram i tid som rømmer unna om ting blir tøft, enten for meg eller feks et felles barn eller noe. 

Anonymkode: 5c9f1...afb

Men hun som dør skal jo ikke leve videre med minner. Det skal han… 

Anonymkode: bab04...5ca

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Men hun som dør skal jo ikke leve videre med minner. Det skal han… 

Anonymkode: bab04...5ca

Uff, det var en kynisk tankegang. Slik tenker ikke jeg. Vil gjerne at folk en dag sitter med meg når jeg dør, uten å tenke på at det ikke er så farlig for hun skal jo uansett dø...

Pappa viste hvor fint han syntes det var når vi satt med ham. En periode var han også skikkelig redd, og sa hjalp det at vi var der. Tenk om han skulle vært alene for at vi skulle slippe å ha dårlige minner. 

Anonymkode: 5c9f1...afb

[Anonym bruker]

Jeg husker jeg besøkte onkelen min bare noen timer før han døde. Jeg snakket til han og holdt hånden hans. Jeg trodde han ikke fikk med seg noe som helst. Men da jeg skulle gå så løftet han hendene sine opp til meg og ville at jeg skulle klemme på de. Veldig rørende ❤️ 

Anonymkode: cfdbe...878

[Anonym bruker]

Jeg er enig med deg i at han virker svært selvsentrert. At han feiger ut og ikke vil se bestemor syk er én ting, men at fokus kun er på han uten noen omtanke for andres sorg og behov hadde jeg ikke taklet. Hvordan vil denne mannen stille opp nåe livet butter i mot for deg eller eventuelle barn?

Anonymkode: 18e43...725

[Anonym bruker]

Såsant det ikke lå noe veldig alvorlig bak så hadde dette vært slutten på forholdet for min del. Eller ev. at han er maks 16-17 år gammel.

Men er han voksen, da hadde dette vært et så alvorlig rødt flagg at jeg hadde innsett at det var en umoden mann jeg ikke ville leve livet mitt med.

Har man noen som helst mulighet til det, og den døende ønsker det og greier det, så besøker man personen på dødsleiet! Av respekt og omtanke for den døende, men også av respekt og omtanke for de aller nærmeste.

Når han ikke stiller opp for sine aller nærmeste i en slik situasjon, da hadde jeg ikke stolt på at han kom til å stille opp på andre ting heller.

Anonymkode: bb817...5a8

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 minutter siden):

Såsant det ikke lå noe veldig alvorlig bak så hadde dette vært slutten på forholdet for min del. Eller ev. at han er maks 16-17 år gammel.

Men er han voksen, da hadde dette vært et så alvorlig rødt flagg at jeg hadde innsett at det var en umoden mann jeg ikke ville leve livet mitt med.

Har man noen som helst mulighet til det, og den døende ønsker det og greier det, så besøker man personen på dødsleiet! Av respekt og omtanke for den døende, men også av respekt og omtanke for de aller nærmeste.

Når han ikke stiller opp for sine aller nærmeste i en slik situasjon, da hadde jeg ikke stolt på at han kom til å stille opp på andre ting heller.

Anonymkode: bb817...5a8

Han er 39, så burde jo være voksen.

Tenker som deg, hvis han ikke stiller opp på sånt, for å spare seg selv, hva annet stiller han ikke opp på, hvis det er noe som kan bli ubehagelig for ham. 

Anonymkode: 5c9f1...afb

[Anonym bruker]

Folk er forskjellig. 
 

Da min mor var syk og senere lå for døden, ville hun ga færrest mulig folk innom. Det var ok med noe besøk av de aller nærmeste, men hun likte ikke at folk kom på besøk for å «ta farvel» eller «sitte der mest mulig». 
 

Du spør om han ikke bryr seg om hva hun tenker og føler - som om det er helt opplaget at hun må ha ønsker att alle skulle være der mest mulig. Hvorfor tenker du automatisk at det må ha vært sånn?

Anonymkode: 43079...ec7

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 timer siden):

Folk er forskjellig. 
 

Da min mor var syk og senere lå for døden, ville hun ga færrest mulig folk innom. Det var ok med noe besøk av de aller nærmeste, men hun likte ikke at folk kom på besøk for å «ta farvel» eller «sitte der mest mulig». 
 

Du spør om han ikke bryr seg om hva hun tenker og føler - som om det er helt opplaget at hun må ha ønsker att alle skulle være der mest mulig. Hvorfor tenker du automatisk at det må ha vært sånn?

Anonymkode: 43079...ec7

Fordi alle de andre slektningene hadde satt opp en plan for når hvem skulle være der når så hun aldri var alene. De byttet på å være der. Antar jo at det var fordi hun ønsket det også. Søsknene hans var med på dette. 

Anonymkode: 5c9f1...afb

[Anonym bruker]

Folk er forskjellig og for meg hadde dette vært et rødt flagg. Det er et reaksjonsmønster jeg ikke kunnet godta og levd med hvis grunnlaget er slik han legger det frem. Det eneste som kunne vært en godtatt unnskyldning er hvis det har vært overgrep inne i bildet. 

Anonymkode: c9691...67b

[amandine]

Det finnes ingen fasit på sorg og død, eller på hvordan vi håndterer det. Jeg synes det er arrogant å anta at ens egen måte å håndtere det på er riktigere enn andres. 
Dette er hans personlige valg, så kan du være enig eller uenig, men dette er hans sorg og hans bestemor og det må du akseptere. Din rolle i dette er å støtte ham i hans valg og i hans sorg, ikke å fordømme ham fordi han ikke sørger som du selv ville gjort. 

[Anonym bruker]

amandine skrev (30 minutter siden):

Det finnes ingen fasit på sorg og død, eller på hvordan vi håndterer det. Jeg synes det er arrogant å anta at ens egen måte å håndtere det på er riktigere enn andres. 
Dette er hans personlige valg, så kan du være enig eller uenig, men dette er hans sorg og hans bestemor og det må du akseptere. Din rolle i dette er å støtte ham i hans valg og i hans sorg, ikke å fordømme ham fordi han ikke sørger som du selv ville gjort. 

Ja, men det er også mitt valg å evt velge å ikke leve med noen som ikke takler slikt. Det vil komme endel motgang og sorg i livet, og jeg tenker det er viktig at det ikke takles på en veldig egoistisk måte, eller ikke takles i det hele tatt. 

Anonymkode: 5c9f1...afb

[amandine]

Anonym bruker skrev (7 minutter siden):

Ja, men det er også mitt valg å evt velge å ikke leve med noen som ikke takler slikt. Det vil komme endel motgang og sorg i livet, og jeg tenker det er viktig at det ikke takles på en veldig egoistisk måte, eller ikke takles i det hele tatt. 

Anonymkode: 5c9f1...afb

Hvordan synes du det er mer egoistisk enn om han følger din oppskrift? Og hvordan tenker du at hans reaksjon her gir deg en pekepinn på hvordan han takler andre ting? For meg er det søkt å skulle trekke slike slutninger ut fra hvordan han takler sorgen. Tvert om synes jeg du er ganske sær her som ikke har noen som helst aksept eller rom for at han sørger på sin måte. 
Alle mennesker er forskjellige, vi har forskjellige referanser og forskjellige måter å håndtere sorg og tap på. Om han har vært veldig nær sin bestemor og ønsker å huske henne som hun var er vel det greit? Hun vet helt sikkert ( bedre enn deg) hvilket forhold de to har hatt gjennom livet, hun vet sikkert at han er glad i henne. Ikke la en manglende avskjed på slutten være det som styrer ditt inntrykk av  hvordan hans relasjon til bestemoren har vært? Jeg skjønner ikke at du kan dømme ham for det? 
At han ikke ønsker eller klarer å involvere deg i sin sorg betyr ikke at han ikke sørger, men at du ikke lar ham sørge med mindre han sørger på en måte du godkjenner er jo ganske ufølsomt av deg. 

[Anonym bruker]

amandine skrev (2 minutter siden):

Hvordan synes du det er mer egoistisk enn om han følger din oppskrift? Og hvordan tenker du at hans reaksjon her gir deg en pekepinn på hvordan han takler andre ting? For meg er det søkt å skulle trekke slike slutninger ut fra hvordan han takler sorgen. Tvert om synes jeg du er ganske sær her som ikke har noen som helst aksept eller rom for at han sørger på sin måte. 
Alle mennesker er forskjellige, vi har forskjellige referanser og forskjellige måter å håndtere sorg og tap på. Om han har vært veldig nær sin bestemor og ønsker å huske henne som hun var er vel det greit? Hun vet helt sikkert ( bedre enn deg) hvilket forhold de to har hatt gjennom livet, hun vet sikkert at han er glad i henne. Ikke la en manglende avskjed på slutten være det som styrer ditt inntrykk av  hvordan hans relasjon til bestemoren har vært? Jeg skjønner ikke at du kan dømme ham for det? 
At han ikke ønsker eller klarer å involvere deg i sin sorg betyr ikke at han ikke sørger, men at du ikke lar ham sørge med mindre han sørger på en måte du godkjenner er jo ganske ufølsomt av deg. 

Ser jo samspillet med de andre i familien da, og hørte jo når han snakket med dem også at de var skuffet når han ikke tok sin del av dette. 

Ikke lar ham sørge? Jeg nekter ham da ikke det, jeg bare reagerer litt på at han greier være så distansert tik drt hele og ikke deltar på det familien gjorde rundt dette.

Anonymkode: 5c9f1...afb

[amandine]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Ser jo samspillet med de andre i familien da, og hørte jo når han snakket med dem også at de var skuffet når han ikke tok sin del av dette. 

Ikke lar ham sørge? Jeg nekter ham da ikke det, jeg bare reagerer litt på at han greier være så distansert tik drt hele og ikke deltar på det familien gjorde rundt dette.

Anonymkode: 5c9f1...afb

Det er jo litt det samme med de andre i familien også, da, kanskje? At de også forventer at han skal sørge etter oppskriften de har? Jeg synes vi må lage rom for hverandre i sorg og i kriser sånn at vi hjelper og støtter hverandre uansett. Det er så sårt å miste noen man er glad i, ikke alltid man tenker klart eller reagerer som man trodde man skulle eller som andre tror man skal. Kanskje står han der om 14 dager og angrer bittert på avgjørelsen sin, men da må du nesten bare støtte ham der og da? Så gjør han kanskje annerledes neste gang? Det å møte døden på nært hold sånn kan åpne opp for så mange følelser, kanskje også som handler om helt andre ting? Om egen frykt for død, savn, redsel for å miste flere, sårbarhet, sorg over folk som har dødd før, hva vet jeg? 
Sorg er så personlig, det rører ved hele kjernen av livet, og vi er alle forskjellige med forskjellige utgangspunkt og erfaringer. 

[Anonym bruker]

amandine skrev (7 minutter siden):

Det er jo litt det samme med de andre i familien også, da, kanskje? At de også forventer at han skal sørge etter oppskriften de har? Jeg synes vi må lage rom for hverandre i sorg og i kriser sånn at vi hjelper og støtter hverandre uansett. Det er så sårt å miste noen man er glad i, ikke alltid man tenker klart eller reagerer som man trodde man skulle eller som andre tror man skal. Kanskje står han der om 14 dager og angrer bittert på avgjørelsen sin, men da må du nesten bare støtte ham der og da? Så gjør han kanskje annerledes neste gang? Det å møte døden på nært hold sånn kan åpne opp for så mange følelser, kanskje også som handler om helt andre ting? Om egen frykt for død, savn, redsel for å miste flere, sårbarhet, sorg over folk som har dødd før, hva vet jeg? 
Sorg er så personlig, det rører ved hele kjernen av livet, og vi er alle forskjellige med forskjellige utgangspunkt og erfaringer. 

De forventet vel ikkecat han skal sørge på en spesiell måte, men delta og bidra kanskje? Han var den ene sim ikke var med på å ta tur for å våke med henne. Det er jo rart. Og rødt flagg for meg. Virker veldig umodent.

 

Anonymkode: 5c9f1...afb

[Kamomille]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Fordi alle de andre slektningene hadde satt opp en plan for når hvem skulle være der når så hun aldri var alene. De byttet på å være der. Antar jo at det var fordi hun ønsket det også. Søsknene hans var med på dette. 

Anonymkode: 5c9f1...afb

Det kan tenkes. Det kan også være at hun synes det var vanskelig å si nei. Eller at hun rett og slett ikke ble spurt. 
 

og nei, det er ikke velsigning rart å synes det er vanskelig å sitte på dødsleie til noen. Mange synes det er svært skremmende. 
 

Men hvis du synes det er et rødt flagg for deg, så må du jo handle deretter?

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (17 timer siden):

Er ikke det helt vanlig? At man besøker slektninger når de er syke og ligger for døden? Nære slektninger, søsken, foreldre, besteforeldre i det minste? Jeg har alltid besøkt og sittet mest mulig der med dem på det siste.

Fått en kjæreste nå som nylig mistet sin bestemor. Og jeg stusset litt på at han ikke ville besøke henne. Først var hun bare syk og innlagt på sykehus, så skjønte de at hun ikke ble bra, men han ville ikke besøke henne. Ikke dra å si hadet, ikke la henne se ham en siste gang. Jeg skjønner det ikke. Vil ikke grave for mye nå oppi sorgen hans, men er redd dette egentlig er røde flagg? At han ikke bryr seg, eller bryr seg mer om seg selv enn andre?

Han ville ikke huske henne slik sa han. At det var vondt å se henne syk. Og ja, det er det jo. Men hva med at hun lå der døende og barnebarnet ikke gadd komme innom? Tenkte han overhodet på hva hun tenkte og følte? Jeg får dette bare til å bli at han tenker mer på seg selv enn andre, og at han ikke er noe å satse på som er slik? 

 

Anonymkode: 5c9f1...afb

Du skjønner det ikke, og det er helt greit. Jeg forstår mannen. Jeg er den mest empatiske i familien, men jeg var ikke der da ene besteforelderen var syk. Han hadde ikke husket meg engang. Så ville ikke plage han , mange andre var innom. Jeg ville bevare minnene. 

Når det er sagt, så kommer jeg til å besøke bestemor mye, for hun har alltid stilt opp. 

Anonymkode: b89f8...c3b

[Anonym bruker]

Du må selv bestemme deg for om det er noe som er greit for deg eller ikke.

Mannen min har alltid vært helt motsatt. En venn i nøden og en helt når alle andre gjemmer seg.

Han besøkte sin mamma hver dag på dødsleie og var der sammen med henne så mye som mulig (han var i 30-årene, hun i 60-årene). Samme med pappaen da han døde et par år etterpå.

På en trikk da vi var i begynnelsen av 20-årene satt vi helt bak i trikken og en gammel dame foran i trikken falt og slo hodet sitt! Vi var på vei til et bryllup og han hadde på seg dress inkl. hvit skjorte, men det brydde han seg ikke noe om. På null komma niks hadde han stormet fram til den gamle damen og hadde holde under hodet hennes. Hun blødde og han fikk litt blod på skjorta.

I mens satt andre på trikken og så ned på telefonene sine.

Han var også en stor støtte og hjelp gjennom begge mine fødsler. Ikke en pysepus som ikke tåler blod eller slikt, men en stødig og sterk og omsorgsfull mann som var der gjennom fødslene og heiet på meg.

Jeg kunne ikke vært sammen med en mann som ikke orker å se ekle ting, ikke orker sykdom og død, eller ikke er der når det virkelig gjelder. Har hørt om menn som synes fødsel et turnoff og ikke vil ha seg med damene igjen etterpå. Mannen min derimot gledet seg til det hadde gått lang nok tid etter fødsel til vi kunne ha oss igjen 😅 Og lot seg ikke vippe av pinnen av å se meg med bleie osv.

Han holdt mammaen sin i hånda da hun døde. Og tok med meg og barna på syning av både mammaen og pappaen. 

For meg er det sånn er ordentlig mann er. Og for meg hadde det vært en dealbreaker med en mann som hadde rømt unna sånne ting.

Men alle er forskjellige og forskjellige ting er viktige for alle. Mannen min flyr for eksempel ikke, som sikkert er en dealbreaker for mange. Men for meg er det at han er et godt menneske i hverdagen og stiller opp for meg og barna viktigere enn at han ikke vil fly på ferier 😆

Anonymkode: 3a794...d27

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (13 timer siden):

Han er 39, så burde jo være voksen.

Tenker som deg, hvis han ikke stiller opp på sånt, for å spare seg selv, hva annet stiller han ikke opp på, hvis det er noe som kan bli ubehagelig for ham. 

Anonymkode: 5c9f1...afb

Når han er såpass voksen så tenker jeg at det å være tilstede for sine nærmeste er noe man bør kunne forvente.

Om han er en av de som ikke takler akkurat dødsleiet, så kunne han ha støttet familien som stilte opp der på mange måter. Å melde seg helt ut.... nei.

Jeg hadde ventet en stund for å se hva han selv sier om dette når han har fått litt avstand fra dødsfallet og begravelsen. Men om dette er hans holdning generelt, da hadde jeg takket for meg.

Anonym bruker d27 rett over her beskriver det så fint, og jeg er så enig. En mann som ikke er oppmerksom og omtenksom og som heller ikke takler vanskeligere livssituasjoner som er en del av livet, det er en mann jeg ikke kunne ha levd med. Jeg trenger en mann som er stødig og som er villig til å gi like mye til sine nærmeste som det jeg selv er.

En venninne av meg og ei bekjent har opplevd å miste en av sine aller nærmeste, med hver sin mann som ikke stilte opp, og den ene opplevde også at når hun ble syk rett etter å ha mistet et så nært familiemedlem, så viste mannen samme adferd da - taklet ikke hennes sykdom, støttet henne ikke, tok ikke meransvar med hjem og barn. Begge to skilte seg, for de så at tilliten var borte, de følte - og erfarte - at de aldri kunne regne med at mannen ville være der for dem når de trengte det.

Anonymkode: bb817...5a8