Hjelp til hvordan snakke med barna om bruddet

[Anonym bruker]

Synes det er kjempevanskelig å forklare hvorfor vi går fra hverandre uten at det slår dårlig ut på exen. Jeg gikk jo fordi han ikke dugde til noe, var lat, overlot alt ansvar til meg, var umulig å kommunisere med (stonewalling/gasligthing tendenser), han sluttet å bry seg om meg, sluttet å smile til meg, ta på meg ville ha sex. Han gikk fra love bombing til distansert roomy.

Å bare si at vi er ikke kjærester mer holder ikke for dattera mi. Dere kunne vel bare bodd i samme hus for det? Og da sliter jeg litt, for hvis jeg skal forklare at for å "kunne puste" og leve måtte jeg vekk, selv om det gikk på bekostning av barna, så blir jo det negativt om faren. 

Hun mener jo at det kunne vel ikke være så ille at vi ikke kunne fortsatt sammen, for dems skyld... hun er 14. Yngste stiller ikke spm, bare er lei seg. Men jo, det var jo så ille. Jeg ble utbrent og mistet meg selv. I følge exen ligger all skyld på meg, så hva han sier til dem om meg vet jeg ikke. Barna tør ikke si noe om det til meg. 

Forslag til hvordan forklare dette uten at det bare virker som det var jeg som var egoistisk? Finnes det noen bøker/ressurser om dette? 

Anonymkode: 2eba2...5c2

[Anonym bruker]

Det finnes helt sikkert bøker om temaet, men jeg ville fokusert på at alle fortjener å leve et liv man er lykkelig i. Og at slik det var mellom dere nå så var dere begge slitne og irritable på hverandre, noe som sluker gleden og energien. Barn trenger også å lære seg at voksne har et liv, at de fortjener lykke, og at ikke hele livet vårt dreier seg om barna. Ja, vi skal strekke oss langt for barna våre, men har man gjort alt og det ikke fungerer, skal man ikke bo sammen kun pga av barna. Vil også tro det ikke er en god følelse for barna når de blir voksne og ser at dere kun var sammen pga de hvis dere går fra hverandre så fort de flytter ut. 
 

ha samtaler med datteren din om hvordan lykke og glede gir energi, og irritasjon tar all energi. For at både du og faren deres skal leve lykkelige liv, må det være i to forskjellige hus. Man ønsker heller ikke være en rollemodell for barna hvor det vokser opp i et hjem uten å se kjærlighet mellom de voksne. Det er ikke sunt. Og du ønsker at de skal finne forhold senere i livet med masse kjærlighet og ikke kun to personer i et hus som klarer å utføre oppgaver sammen på en ok måte. 
 

Anonymkode: e6589...b1d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 minutter siden):

Det finnes helt sikkert bøker om temaet, men jeg ville fokusert på at alle fortjener å leve et liv man er lykkelig i. Og at slik det var mellom dere nå så var dere begge slitne og irritable på hverandre, noe som sluker gleden og energien. Barn trenger også å lære seg at voksne har et liv, at de fortjener lykke, og at ikke hele livet vårt dreier seg om barna. Ja, vi skal strekke oss langt for barna våre, men har man gjort alt og det ikke fungerer, skal man ikke bo sammen kun pga av barna. Vil også tro det ikke er en god følelse for barna når de blir voksne og ser at dere kun var sammen pga de hvis dere går fra hverandre så fort de flytter ut. 
 

ha samtaler med datteren din om hvordan lykke og glede gir energi, og irritasjon tar all energi. For at både du og faren deres skal leve lykkelige liv, må det være i to forskjellige hus. Man ønsker heller ikke være en rollemodell for barna hvor det vokser opp i et hjem uten å se kjærlighet mellom de voksne. Det er ikke sunt. Og du ønsker at de skal finne forhold senere i livet med masse kjærlighet og ikke kun to personer i et hus som klarer å utføre oppgaver sammen på en ok måte. 
 

Anonymkode: e6589...b1d

Takk for gode tips. Men hun kommer til å møte dette med at hvorfor er min (og fars) lykke viktigere enn hennes og søsken? Hun går hardt ut med at dette er egoistisk og at hennes liv burde gå først, at ikke hun skal straffes for at vi tok feil valg når vi valgte kjæreste og at ikke vi greide holde sammen. Hun greier kun se det fra sitt perspektiv, noe som vel er naturlig. Føles feil å si ikke barna er viktigst, de er jo det. Men hun tolker alt dit. Jeg er livredd for å si noe som kan oppfattes som negativt mot far, men er ikke lett å forklare det uten heller. For de antyder jo at dette var det kun jeg som ville, og ikke far. Var jo jeg som gikk, men det var jo "hans" skyld siden han ikke orket jobbe med forholdet.

Kan man si at det viste seg bare at jeg og x ikke var rett for hverandre, tross alt. Og smøre på positivt med at det var fint vi likevel hadde de årene sammen for ellers hadde vi ikke hatt deg. Føles veldig klisje og æsj ut, men jeg er litt desperat. 

Anonymkode: 2eba2...5c2

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 minutter siden):

Takk for gode tips. Men hun kommer til å møte dette med at hvorfor er min (og fars) lykke viktigere enn hennes og søsken? Hun går hardt ut med at dette er egoistisk og at hennes liv burde gå først, at ikke hun skal straffes for at vi tok feil valg når vi valgte kjæreste og at ikke vi greide holde sammen. Hun greier kun se det fra sitt perspektiv, noe som vel er naturlig. Føles feil å si ikke barna er viktigst, de er jo det. Men hun tolker alt dit. Jeg er livredd for å si noe som kan oppfattes som negativt mot far, men er ikke lett å forklare det uten heller. For de antyder jo at dette var det kun jeg som ville, og ikke far. Var jo jeg som gikk, men det var jo "hans" skyld siden han ikke orket jobbe med forholdet.

Kan man si at det viste seg bare at jeg og x ikke var rett for hverandre, tross alt. Og smøre på positivt med at det var fint vi likevel hadde de årene sammen for ellers hadde vi ikke hatt deg. Føles veldig klisje og æsj ut, men jeg er litt desperat. 

Anonymkode: 2eba2...5c2

Det går da ikke på bekostning av hennes lykke. Hun og søsken kan fint fortsette å være lykkelige til tross for at dere to går fra hverandre. Forskjellen er av praktisk betydning med to hjem. Hvis dere setter barna i sentrum så flytter dere nærme hverandre og har en god dialog. Poenget du må få frem er at ALLE kan være lykkelige. Og hvis dere to hadde fortsatt bodd sammen så hadde dere på et tidspunkt blitt såpass ulykkelige at dette ville preget hele familien. 

Anonymkode: e6589...b1d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 minutter siden):

Det går da ikke på bekostning av hennes lykke. Hun og søsken kan fint fortsette å være lykkelige til tross for at dere to går fra hverandre. Forskjellen er av praktisk betydning med to hjem. Hvis dere setter barna i sentrum så flytter dere nærme hverandre og har en god dialog. Poenget du må få frem er at ALLE kan være lykkelige. Og hvis dere to hadde fortsatt bodd sammen så hadde dere på et tidspunkt blitt såpass ulykkelige at dette ville preget hele familien. 

Anonymkode: e6589...b1d

Hun er veldig (over)dramatisk av seg og mener hardnakket at jeg nærmest ofret hennes liv for å leve livet og ha det bra selv🙄🥺 Jeg vet som sagt ikke hva far har sagt til dem, men han er jo dritsur og bitter på meg. 

Skal ta med det at hun ville blitt ulykkelig etterhvert om vi fortsatte sammen, men at vi kanskje greide å stoppe, og bryte før det påvirket dem for mye.

Hun greier ikke se NOE positivt i to hjem, vi har ikke flyttet enda, bare fortalt om det. Hun kommer til å bli SÅÅÅ ulykkelig. Det roer seg kanskje litt når sjokket legger seg da, får en håpe. 

Anonymkode: 2eba2...5c2

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Hun er veldig (over)dramatisk av seg og mener hardnakket at jeg nærmest ofret hennes liv for å leve livet og ha det bra selv🙄🥺 Jeg vet som sagt ikke hva far har sagt til dem, men han er jo dritsur og bitter på meg. 

Skal ta med det at hun ville blitt ulykkelig etterhvert om vi fortsatte sammen, men at vi kanskje greide å stoppe, og bryte før det påvirket dem for mye.

Hun greier ikke se NOE positivt i to hjem, vi har ikke flyttet enda, bare fortalt om det. Hun kommer til å bli SÅÅÅ ulykkelig. Det roer seg kanskje litt når sjokket legger seg da, får en håpe. 

Anonymkode: 2eba2...5c2

Selvsagt blir hun ulykkelig, og du blir lykkeligere på bekostning av henne. Hun har helt rett i det. Det er fortsatt sikkert rett for deg å gå, men det er ikke rett for henne.

Anonymkode: 7f86f...d63

[Anonym bruker]

Jeg sa det slik: «Du vet han gutten nede i gaten? Han er jo helt ok og ganske snill. Jeg bestemmer nå at du og han skal bli kjærester, flytte sammen seinere, gifte dere og leve sammen resten av livet.» Barnet ble sjokkert og ropte «nei!»

Så sa jeg: «Kjenner du den følelsen inni deg som kjennes helt feil ut? Om pappa og jeg skulle fortsatt være sammen og bodd sammen er det akkurat slik jeg har det. Jeg skulle ønske at jeg fikk det til, jeg har prøvd alt for å fikse det for din skyld/barna sin skyld, men jeg får det ikke til. Og jeg kommer aldri til å ombestemme meg, for så vondt vil jeg aldri gjøre deg/dere. Men jeg lover deg at jeg skal gjøre alt jeg kan for at du skal ha det så greit som mulig, og lytte til dine forslag for at denne situasjonen blir så grei som mulig.»

Anonymkode: 7a405...62f

[Anonym bruker]

Hun har jo helt rett da....du tar valg som gjør deg lykkelig på bekostning av henne! DU vil ikke være ulykkelig, men HUN må det. Og dette er sannheten, uansett hvor vondt det er å ta inn over seg. Derfor lager ofte vi foreldre slike "trøstefraser" for oss selv om at "bare mor er lykkelig, har barna det bra" og at barna ikke har det bra om foreldrene ikke er kjærester. Sannheten er heller at barna driter i om foreldrene er kjærester, det absolutt viktigste er at ting er som vanlig og at de har ett hjem der foreldrene bor sammen. 

Så ja, dette er virkeligheten ved skilsmisse! JEG greide ikke å ofre barnas lykke, da hadde jeg ikke blitt noe lykkeligere selv. Jeg valgte å svelge kameler og bli i ekteskapet til barna var store nok. I dag sier de voksne barna at de er aller mest glad for at vi valgte å la de beholde hjemmet og familien, og at de slapp å pendle mellom to steder.

Anonymkode: 2386b...b2f

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (9 minutter siden):

Hun har jo helt rett da....du tar valg som gjør deg lykkelig på bekostning av henne! DU vil ikke være ulykkelig, men HUN må det. Og dette er sannheten, uansett hvor vondt det er å ta inn over seg. Derfor lager ofte vi foreldre slike "trøstefraser" for oss selv om at "bare mor er lykkelig, har barna det bra" og at barna ikke har det bra om foreldrene ikke er kjærester. Sannheten er heller at barna driter i om foreldrene er kjærester, det absolutt viktigste er at ting er som vanlig og at de har ett hjem der foreldrene bor sammen. 

Så ja, dette er virkeligheten ved skilsmisse! JEG greide ikke å ofre barnas lykke, da hadde jeg ikke blitt noe lykkeligere selv. Jeg valgte å svelge kameler og bli i ekteskapet til barna var store nok. I dag sier de voksne barna at de er aller mest glad for at vi valgte å la de beholde hjemmet og familien, og at de slapp å pendle mellom to steder.

Anonymkode: 2386b...b2f

Tror ikke barn har det godt når de ser foreldrene hater hverandre jeg altså, mye krangling og dårlig stemning. Ikke har vi nok soverom heller, deler aldri rom med ham igjen. Nå ligger vi på tur med barna under dekke av at de er redde. Jeg greier ikke svelge flere kameler, nå har jeg svelget så mange at jeg er sykemeldt, og jeg blir ikke bedre om jeg ikke kommer ut av dette forholdet. 

Mitt valg gjør meg nok ikke lykkelig, men kanskje jeg slipper bunnløs ulykke, angst, depresjon og utbrenthet som jeg sliter med nå? 

Ingen tror på at når mor har det bra har barna det bra, er det noen som bruker den? Man har nok neppe levd i et skikkelig dårlig forhold om man greier holde ut i årtier. Jeg har allerede holdt ut i 10 år, greier ikke 10 til. Det du snakker om er det som har gjort at jeg kastet bort de 10 siste på å prøve å holde ut. 

 

Anonymkode: 2eba2...5c2

[Anonym bruker]

Jeg tenker at det er mitt liv og selvom barna hadde ønsket det hadde jeg ikke blitt i et dårlig forhold. 

Anonymkode: 20713...534

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Hun har jo helt rett da....du tar valg som gjør deg lykkelig på bekostning av henne! DU vil ikke være ulykkelig, men HUN må det. Og dette er sannheten, uansett hvor vondt det er å ta inn over seg. Derfor lager ofte vi foreldre slike "trøstefraser" for oss selv om at "bare mor er lykkelig, har barna det bra" og at barna ikke har det bra om foreldrene ikke er kjærester. Sannheten er heller at barna driter i om foreldrene er kjærester, det absolutt viktigste er at ting er som vanlig og at de har ett hjem der foreldrene bor sammen. 

Så ja, dette er virkeligheten ved skilsmisse! JEG greide ikke å ofre barnas lykke, da hadde jeg ikke blitt noe lykkeligere selv. Jeg valgte å svelge kameler og bli i ekteskapet til barna var store nok. I dag sier de voksne barna at de er aller mest glad for at vi valgte å la de beholde hjemmet og familien, og at de slapp å pendle mellom to steder.

Anonymkode: 2386b...b2f

Det sier jo litt om de voksne barna du har oppdratt. Som ikke har noen bismak vel vitende at foreldrene ikke var lykkelig alle de årene men ble pga dem. Og deretter si, som voksne, at de er glad for det. Spesielt. 
 

har en venninne som kjempet for ekteskapet pga barna. En dag snudde barnet seg og spurte hva de voksne på TV gjorde. Det var i voksne som ga hverandre en klem Et kyss. Da skjønte hun at skilsmisse var det rette. Hun ønsket ikke at barna skulle vokse opp i den tro at det er sunt og vanlig at to mennesker i et ekteskap ikle viser kjærlighet ovenfor hverandre. Hva slags rollemodell er man for egne barn om hva som er et sunt forhold?

 

Anonymkode: e6589...b1d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Hun har jo helt rett da....du tar valg som gjør deg lykkelig på bekostning av henne! DU vil ikke være ulykkelig, men HUN må det. Og dette er sannheten, uansett hvor vondt det er å ta inn over seg. Derfor lager ofte vi foreldre slike "trøstefraser" for oss selv om at "bare mor er lykkelig, har barna det bra" og at barna ikke har det bra om foreldrene ikke er kjærester. Sannheten er heller at barna driter i om foreldrene er kjærester, det absolutt viktigste er at ting er som vanlig og at de har ett hjem der foreldrene bor sammen. 

Så ja, dette er virkeligheten ved skilsmisse! JEG greide ikke å ofre barnas lykke, da hadde jeg ikke blitt noe lykkeligere selv. Jeg valgte å svelge kameler og bli i ekteskapet til barna var store nok. I dag sier de voksne barna at de er aller mest glad for at vi valgte å la de beholde hjemmet og familien, og at de slapp å pendle mellom to steder.

Anonymkode: 2386b...b2f

Da tror jeg ikke dere hadde et dårlig forhold. 

Anonymkode: 20713...534

[Pobie]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Hun har jo helt rett da....du tar valg som gjør deg lykkelig på bekostning av henne! DU vil ikke være ulykkelig, men HUN må det. Og dette er sannheten, uansett hvor vondt det er å ta inn over seg. Derfor lager ofte vi foreldre slike "trøstefraser" for oss selv om at "bare mor er lykkelig, har barna det bra" og at barna ikke har det bra om foreldrene ikke er kjærester. Sannheten er heller at barna driter i om foreldrene er kjærester, det absolutt viktigste er at ting er som vanlig og at de har ett hjem der foreldrene bor sammen. 

Så ja, dette er virkeligheten ved skilsmisse! JEG greide ikke å ofre barnas lykke, da hadde jeg ikke blitt noe lykkeligere selv. Jeg valgte å svelge kameler og bli i ekteskapet til barna var store nok. I dag sier de voksne barna at de er aller mest glad for at vi valgte å la de beholde hjemmet og familien, og at de slapp å pendle mellom to steder.

Anonymkode: 2386b...b2f

Jeg var 14 da foreldrene mine skilte seg, og jeg var så lettet. Alt var så mye enklere og bedre etter faren min flyttet ut. De var ulykkelige sammen og kranglet nesten hver dag. De prøvde å involvere oss barna i kranglene deres og snu oss mot den andre forelderen.

Begge var merkbart lykkeligere etter bruddet og som konsekvens ble de også mye mer tålmodige med oss. Det var faktisk 100% positivt. Jeg var glad da, og jeg er glad nå som voksen for at de skilte seg. Det eneste jeg skulle ønske er at de skilte seg 5 år tidligere. 

Så litt nyanse kan man ha. 

[Anonym bruker]

Jeg var 13 da foreldrene mine fortalte at de skulle skilles og "dere har helt sikkert merket at noe ikke var som det skulle være". Nei, vi hadde ikke merket det. Vi hatet å være delt. 

Helt enig med de som skriver at man tar et valg, og man velger den voksnes lykke fremfor barnas. Helt i orden å være ego, men ikke gjem dere bak ideen om at "barna blir lykkelig bare mamma blir lykkelig".

Anonymkode: c3c11...007

[mamma til adhd gutt<3]

Jeg er evig takknemlig for at mamma gikk. Jeg vet at hun var en bedre utgave av seg selv uten min far og han uten henne. Ingen av dem er slemme personer , men sammen gjorde de hverandre ikke gode. Jeg fikk så steforeldre og fikk oppleve voksne rundt meg som var glade i hverandre. Mine barn har også 2 hjem og jeg er glad mamma viste vei og at jeg visste livet kunne være bra etter et brudd både for voksne og barn. Jeg hadde hatet at mine foreldre ble værende i forholdet som ingen hadde det godt i for min del. Jeg kan ikke skjønne at noen mener det er logisk. 

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (13 minutter siden):

Jeg var 13 da foreldrene mine fortalte at de skulle skilles og "dere har helt sikkert merket at noe ikke var som det skulle være". Nei, vi hadde ikke merket det. Vi hatet å være delt. 

Helt enig med de som skriver at man tar et valg, og man velger den voksnes lykke fremfor barnas. Helt i orden å være ego, men ikke gjem dere bak ideen om at "barna blir lykkelig bare mamma blir lykkelig".

Anonymkode: c3c11...007

Det er vel ingen som tror barna blir lykkeligere om mamma blir lykkelig? Da hadde jeg vel ikke tvilt? Eller allerede holdt ut i 10år? Da hadde jrg bare gått. Jeg tror heller ikke jeg blir lykkelig av å gå, men kanskje litt mindre ulykkelig, nok til at jeg faktisk kan ha et liv? 

Anonymkode: 2eba2...5c2

[Anonym bruker]

En skilsmisse er fryktelig vanskelig for barn. Det er bra du er oppmerksom på å ikke snakke negativt om far. Når mine foreldre skilte seg så kom hatet de hadde til hverandre godt til syne. Jeg følte det som om de dermed hatet meg også, ettersom jeg bestod av halvparten av hver. Jeg er mest lik min far i væremåte og jeg tenkte mye på at ettersom min mor hatet min far, så hatet hun automatisk meg også ettersom jeg var så lik ham. Det var ikke en god tid, og jeg tenkte mye på selvmord i den perioden. Jeg tenkte ikke så mye på lykken til mine foreldre og at det var best for dem å skilles, men jeg ser jo det nå når jeg er blitt voksen.

Anonymkode: 360f5...945

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (16 timer siden):

Hun har jo helt rett da....du tar valg som gjør deg lykkelig på bekostning av henne! DU vil ikke være ulykkelig, men HUN må det. Og dette er sannheten, uansett hvor vondt det er å ta inn over seg. Derfor lager ofte vi foreldre slike "trøstefraser" for oss selv om at "bare mor er lykkelig, har barna det bra" og at barna ikke har det bra om foreldrene ikke er kjærester. Sannheten er heller at barna driter i om foreldrene er kjærester, det absolutt viktigste er at ting er som vanlig og at de har ett hjem der foreldrene bor sammen. 

Så ja, dette er virkeligheten ved skilsmisse! JEG greide ikke å ofre barnas lykke, da hadde jeg ikke blitt noe lykkeligere selv. Jeg valgte å svelge kameler og bli i ekteskapet til barna var store nok. I dag sier de voksne barna at de er aller mest glad for at vi valgte å la de beholde hjemmet og familien, og at de slapp å pendle mellom to steder.

Anonymkode: 2386b...b2f

Kan du gi meg eksempler på kameler du svelget? Og var dere på noe nivå venner eller kjærester? Gjorde noe sammen? Tok på hverandre? Sex? 

Anonymkode: 2eba2...5c2

[Anonym bruker]

Den største livskrisen et barn kan ha er at en av foreldrene dør. Den nest største er at de skilles.

Det er bare sånn det er, så selvfølgelig har 14 åringen det vanskelig nå og synes du er utrolig egoistisk som bryter opp familien.

Jeg er selv skilsmissebarn, og nå som voksen har jeg ingen problemer med å forstå hvorfor mamma ville skilles. Men den gangen, som tenåring, så jeg overhodet ikke problemet.

Pappa er psykisk syk, og veldig vanskelig å forholde seg til. Men de kranglet nesten aldri. De levde litt separate liv, pappa jobbet mye, sovnet på sofaen om kvelden og ble der hele natta. De var overhodet ikke kjærester. 

Men jeg var tenåring og lite opptatt av om foreldrene mine kysset på kjøkkenet eller sov i samme seng. Jeg hadde det helt greit jeg, og la i min egoistiske tenåringsverden overhodet ikke merke til at de knapt var venner 🙈

Jeg synes ikke du skal forklare så mye jeg. Anerkjenn hennes følelser, si til henne at du skjønner det er vanskelig, og du skal gjøre ditt beste for å få til et så godt samarbeid som mulig. Men dere blir skilt, du kan ikke leve ditt liv bare for henne, bare forsikre henne om at du vil gjøre ditt beste for at livet hennes med skilte foreldre blir så bra som mulig.

Anonymkode: 90bc9...87c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Den største livskrisen et barn kan ha er at en av foreldrene dør. Den nest største er at de skilles.

Det er bare sånn det er, så selvfølgelig har 14 åringen det vanskelig nå og synes du er utrolig egoistisk som bryter opp familien.

Jeg er selv skilsmissebarn, og nå som voksen har jeg ingen problemer med å forstå hvorfor mamma ville skilles. Men den gangen, som tenåring, så jeg overhodet ikke problemet.

Pappa er psykisk syk, og veldig vanskelig å forholde seg til. Men de kranglet nesten aldri. De levde litt separate liv, pappa jobbet mye, sovnet på sofaen om kvelden og ble der hele natta. De var overhodet ikke kjærester. 

Men jeg var tenåring og lite opptatt av om foreldrene mine kysset på kjøkkenet eller sov i samme seng. Jeg hadde det helt greit jeg, og la i min egoistiske tenåringsverden overhodet ikke merke til at de knapt var venner 🙈

Jeg synes ikke du skal forklare så mye jeg. Anerkjenn hennes følelser, si til henne at du skjønner det er vanskelig, og du skal gjøre ditt beste for å få til et så godt samarbeid som mulig. Men dere blir skilt, du kan ikke leve ditt liv bare for henne, bare forsikre henne om at du vil gjøre ditt beste for at livet hennes med skilte foreldre blir så bra som mulig.

Anonymkode: 90bc9...87c

Takk for svar med ditt perspektiv, skal ta til meg dette. 

Anonymkode: 2eba2...5c2

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 timer siden):

En skilsmisse er fryktelig vanskelig for barn. Det er bra du er oppmerksom på å ikke snakke negativt om far. Når mine foreldre skilte seg så kom hatet de hadde til hverandre godt til syne. Jeg følte det som om de dermed hatet meg også, ettersom jeg bestod av halvparten av hver. Jeg er mest lik min far i væremåte og jeg tenkte mye på at ettersom min mor hatet min far, så hatet hun automatisk meg også ettersom jeg var så lik ham. Det var ikke en god tid, og jeg tenkte mye på selvmord i den perioden. Jeg tenkte ikke så mye på lykken til mine foreldre og at det var best for dem å skilles, men jeg ser jo det nå når jeg er blitt voksen.

Anonymkode: 360f5...945

Uff, så tøft for deg. Var de ikke så flinke til å vise og si at de var glad i deg kanskje? Eller følte du dette til tross for at de både sa og viste det?

Jeg er veldig veldig veldig på det å si hver dag, flere ganger om dagen at jeg elsker dem, uansett, og viser drt også hele tiden. Kan det hjelpe å "vaksinere" dem litt mot å føle som du gjorde tror du?

Anonymkode: 2eba2...5c2

[Anonym bruker]

Selvfølgelig er dette fullstendig krise for 14-åringen akkurat nå. Men du må gjennomføre, og samtidig ha is i magen. Hun kommer nok til å kjefte, og smelle med dører i noen måneder, men innen et års tid vil jeg tro det har gått seg til. 

Anonymkode: 6e472...6c3

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Selvfølgelig er dette fullstendig krise for 14-åringen akkurat nå. Men du må gjennomføre, og samtidig ha is i magen. Hun kommer nok til å kjefte, og smelle med dører i noen måneder, men innen et års tid vil jeg tro det har gått seg til. 

Anonymkode: 6e472...6c3

Ja, det skal hun få lov til. Problemet er at hun krever så mye svar, hun har en million spørsmål og vil liksom vite alt om hvorfor. Vanskelig å vite hvor mye jeg skal dele, og vanskelig å svare uten å sverte den andre forelderen. Men jeg har fått noen gode tips i denne tråden, kanskje jrg også får fler. 

Anonymkode: 2eba2...5c2

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Ja, det skal hun få lov til. Problemet er at hun krever så mye svar, hun har en million spørsmål og vil liksom vite alt om hvorfor. Vanskelig å vite hvor mye jeg skal dele, og vanskelig å svare uten å sverte den andre forelderen. Men jeg har fått noen gode tips i denne tråden, kanskje jrg også får fler. 

Anonymkode: 2eba2...5c2

Du kan fint sette noen grenser for hva det er greit å snakke med henne om.

Hun må tåle å høre det, at selv om dere har et åpent og godt forhold og kan snakke om alt, så er det ikke greit å snakke om dine voksenfølelser for pappaen hennes når hun selv ikke er voksen enda.

Anonymkode: 90bc9...87c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 15.8.2024 den 15.56):

Synes det er kjempevanskelig å forklare hvorfor vi går fra hverandre uten at det slår dårlig ut på exen. Jeg gikk jo fordi han ikke dugde til noe, var lat, overlot alt ansvar til meg, var umulig å kommunisere med (stonewalling/gasligthing tendenser), han sluttet å bry seg om meg, sluttet å smile til meg, ta på meg ville ha sex. Han gikk fra love bombing til distansert roomy.

Å bare si at vi er ikke kjærester mer holder ikke for dattera mi. Dere kunne vel bare bodd i samme hus for det? Og da sliter jeg litt, for hvis jeg skal forklare at for å "kunne puste" og leve måtte jeg vekk, selv om det gikk på bekostning av barna, så blir jo det negativt om faren. 

Hun mener jo at det kunne vel ikke være så ille at vi ikke kunne fortsatt sammen, for dems skyld... hun er 14. Yngste stiller ikke spm, bare er lei seg. Men jo, det var jo så ille. Jeg ble utbrent og mistet meg selv. I følge exen ligger all skyld på meg, så hva han sier til dem om meg vet jeg ikke. Barna tør ikke si noe om det til meg. 

Forslag til hvordan forklare dette uten at det bare virker som det var jeg som var egoistisk? Finnes det noen bøker/ressurser om dette? 

Anonymkode: 2eba2...5c2

At en tenåring synes dette er forferdelig vondt, vanskelig og egoistisk er helt normalt. At tenåringen - dersom hun ikke har merker noen konflikt eller opplever at far er «slem» - ikke forstår at dere ikke kan bo sammen selvom dere ikke lenger er kjærester er også helt forståelig. At hun har masse masse spørsmål er også helt normalt. 
 

Tenåringer er egoistiske og selvsentrerte. Hun opplever at du setter egen lykke og egne behov forran hennes behov. 
 

Jeg antar at du har bestilt time på familievernkontoret allerede? Dit må dere jo uansett, så jo fortere jo bedre. Der kan dere også få hjelp til kommunikasjonen med barna. De kan ha mye gode tips. 
 

ikke si at du må flytte for å være lykkelig. Eller at du må vekk for å kunne puste eller leve. Det kan skape skyldfølelse hos henne. Og selv om hun spør mye trenger du ikke gå i detalj på alt. Du kan fokusere på at dere ikke er kjærester lenger og at dere ikke klarer å bo sammen. Du kan gjerne si at det er du som har tatt valget og at du mener dette er det rette for alle parter. Og ikke minst kan du si at du forstår at det er vondt og vanskelig, og at det er vondt for deg også. 

Anonymkode: 4acd7...9e8