Savne barna etter brudd

[Anonym bruker]

Jeg har bestemt meg for å gå fra mannen. Har ikke snakket med ham om det enda, men det har jo ligget i luften lenge. Denne helga jobber han borte, jeg har fri og barna er hos foreldrene mine. Derfor har jeg huset for meg selv slik det vil bli etter brudd når barna er hos far. 

Jeg tenkte det ville bli godt med alenetid, slappe av gjøre og spise hva jeg ville, stå opp og legge meg når jeg ville, men jeg savner barna så fælt. Utrolig deilig at mannen er borte da, kjenner at det vsr noe jeg trengte å ikke ha ham der. Ser for meg at det blir slik annenhver uke og det er bare helt grusomt mtp savn etter barna. Kjenner så på angst og greier ikke kose meg i det hele tatt. Men delen hvor han er borte er jo bare herlig. 

Hvordan i alle dager skal man greie å ha så mye tid uten barna sine? Jeg greier ikke tanken på å måtte bo i hus med mannen lenger heller, jeg orker ikke synet av ham mer. Så det er liksom pest eller kolera. Å være i hus med ham tapper meg for energi og gjør meg psykisk og fysisk utmattet og syk. Men å ikke se dem... det ødelegger meg jo på en helt annen måte. Om ikke så mange år flytter de ut også så da mister jeg de jo helt, så føler jeg må ta vare på tiden jeg har med dem (de hår på mellomtrinnet på barneskolen). Men da må jeg altså ofre meg selv helt og bo med "djevelen". 

Hva gjør man, hvordan velger man? Og hvordan overlever man om man kun ser barna 50% av tiden?

 

Anonymkode: f4fed...15e

[Anonym bruker]

Jeg har gått fra mannen. Og før det var det minst 10 år siden jeg visste at det var noe jeg måtte gjøre. Men valgte å vente til barna ble store, av akkurat disse grunnene du skriver om! Når barna er store, har man ikke samme savnet, båndet mellom mor og barn løsner naturlig når de blir ungdom. Jeg var svært ulykkelig i ekteskapet, men visste at jeg ville være om mulig enda mer ulykkelig uten barna. Tanken på kun å se barna halve livet deres, ikke ta daglig del i livet deres.... Bare tanken var uutholdelig for meg. Derfor stålsatte jeg meg, svelget en flokk kameler, og sto i det til yngste var ferdig på ungdomsskolen. For meg - og barna - var dette det riktige valget. De sier i dag at de er svært glade og takknemlige for at vi ikke skilte oss da de var yngre, og at de dermed slapp styret med å hele tiden flytte mellom  to hjem. De har alle flere venner der det var slik, og disse vennene har alle hatet det! 

Jeg har spesifikt spurt om hvordan de merket at vi ikke var kjærester, men alle tre sier at det var noe de ikke merket eller brydde seg om. For dem var det viktigste at hjemmet var som det alltid hadde vært, og at de aldri tenkte over at foreldre skulle være "kjærester"! Som eldste sa: "Foreldre skal bare være der, lage mat, vaske klær og gi meg penger!" 😆

Anonymkode: 84caa...877

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (35 minutter siden):

Jeg har gått fra mannen. Og før det var det minst 10 år siden jeg visste at det var noe jeg måtte gjøre. Men valgte å vente til barna ble store, av akkurat disse grunnene du skriver om! Når barna er store, har man ikke samme savnet, båndet mellom mor og barn løsner naturlig når de blir ungdom. Jeg var svært ulykkelig i ekteskapet, men visste at jeg ville være om mulig enda mer ulykkelig uten barna. Tanken på kun å se barna halve livet deres, ikke ta daglig del i livet deres.... Bare tanken var uutholdelig for meg. Derfor stålsatte jeg meg, svelget en flokk kameler, og sto i det til yngste var ferdig på ungdomsskolen. For meg - og barna - var dette det riktige valget. De sier i dag at de er svært glade og takknemlige for at vi ikke skilte oss da de var yngre, og at de dermed slapp styret med å hele tiden flytte mellom  to hjem. De har alle flere venner der det var slik, og disse vennene har alle hatet det! 

Jeg har spesifikt spurt om hvordan de merket at vi ikke var kjærester, men alle tre sier at det var noe de ikke merket eller brydde seg om. For dem var det viktigste at hjemmet var som det alltid hadde vært, og at de aldri tenkte over at foreldre skulle være "kjærester"! Som eldste sa: "Foreldre skal bare være der, lage mat, vaske klær og gi meg penger!" 😆

Anonymkode: 84caa...877

Ja, barna bryr seg nok ikke om mor og far er kjærester eller lykkelige sammen så sant det ikke er mye krangling og dårlig stemning. Dårlig stemning begynner det å bli her for jeg er full av kameler og orker snart ikke flere. Mannen svelger ingen, han ser bare seg selv. 

Jeg har vært ulykkelig og tenkt på brudd i 10 år allerede, og hvis de skal gå ut ungdomsskolen blir det minst 6 år til da. Vet ikke om jeg greier. Er i ferd med å bli utbrent, er av og på sykemeldinger, og hovedtyngden som sliter meg ut er han og hans mangel på deltagelse, tilstedeværelse, støtte, respekt og at han generelt behandler meg dårlig. I tillegg jobber han mye når vi andre har fri, som jo nå er positivt, men som har vært skikkelig tungt i småbarnstida. 

Jeg er skikkelig klar for, og gleder meg til å bli singel, men tapet av tid med barna er jo ikke verdt det.

Anonymkode: f4fed...15e