Skammer meg, men legger litt skyld over på de…🥹

[Anonym bruker]

Man vil nok aldri innrømme at foreldrene kan ha skyld i at man utvikler angst.

Etter å ha pratet med søsteren min som sa at vi absolutt ikke har hatt en sunn barndom fikk jeg bekreftelse på det jeg alltid har tenkt.

Vi har hatt/har enda en pappa som eksploderer når det er noe.Vi var alltid redd han. Turte aldri gjøre noe som helst som kunne være galt.Ikke vanlige uskyldige «rampestreker» engang. Han klikka for den minste ting.Fikk tilogmed kjeft hvis jeg gikk på rommet når mamma og pappa kranglet. Klikka hvis en regning var lagt feil eller mamma var usikker om den var betalt.Jeg kunne skrevet en bok, men korte trekk her. 

Slik var/er han mot mamma også.Kaller henne stygge ting.Ber henne holde kjeft osv.

Mamma er overnervøs, alltid vært. Alt er farlig i hennes øyne. Den kombinasjonen er jo ikke helt bra.
 

Jeg sliter med kraftig angst, får så mye panikkanfall. Føler jeg må være best i alt, snill mot alle, livredd for å gjøre feil, overtenker ALT!!!Alt kan jo faktisk gå galt. Usikker på hva som er farlig og ikke farlig osv….

Venter på psykologhjelp, måtte få tabletter for å roe meg🥹

Er det flere som har vært gjennom noe slikt?Ble det bra igjen?

Anonymkode: 9b60e...afd

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Man vil nok aldri innrømme at foreldrene kan ha skyld i at man utvikler angst.

Etter å ha pratet med søsteren min som sa at vi absolutt ikke har hatt en sunn barndom fikk jeg bekreftelse på det jeg alltid har tenkt.

Vi har hatt/har enda en pappa som eksploderer når det er noe.Vi var alltid redd han. Turte aldri gjøre noe som helst som kunne være galt.Ikke vanlige uskyldige «rampestreker» engang. Han klikka for den minste ting.Fikk tilogmed kjeft hvis jeg gikk på rommet når mamma og pappa kranglet. Klikka hvis en regning var lagt feil eller mamma var usikker om den var betalt.Jeg kunne skrevet en bok, men korte trekk her. 

Slik var/er han mot mamma også.Kaller henne stygge ting.Ber henne holde kjeft osv.

Mamma er overnervøs, alltid vært. Alt er farlig i hennes øyne. Den kombinasjonen er jo ikke helt bra.
 

Jeg sliter med kraftig angst, får så mye panikkanfall. Føler jeg må være best i alt, snill mot alle, livredd for å gjøre feil, overtenker ALT!!!Alt kan jo faktisk gå galt. Usikker på hva som er farlig og ikke farlig osv….

Venter på psykologhjelp, måtte få tabletter for å roe meg🥹

Er det flere som har vært gjennom noe slikt?Ble det bra igjen?

Anonymkode: 9b60e...afd

Ja, jeg er skikkelig skada av en lignende far. Har en alvorlig angstlidelse pga dette. Men etter at jeg begynte på efexor er jeg nesten helt fin i hodet. Har gått mange år til psykolog i tillegg, men ble ikke bra før jeg begynte på medisinen. 

Det var vival du fikk, ikke sant? Pass på å ikke bruk de for lenge, da blir du avhengig. Du burde heller få kommet i gang med antideorissive raskt, er min mening. 

Anonymkode: db0f4...a80

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 minutter siden):

Ja, jeg er skikkelig skada av en lignende far. Har en alvorlig angstlidelse pga dette. Men etter at jeg begynte på efexor er jeg nesten helt fin i hodet. Har gått mange år til psykolog i tillegg, men ble ikke bra før jeg begynte på medisinen. 

Det var vival du fikk, ikke sant? Pass på å ikke bruk de for lenge, da blir du avhengig. Du burde heller få kommet i gang med antideorissive raskt, er min mening. 

Anonymkode: db0f4...a80

Og ja. Det er dine foreldres skyld. Psykisk mishandling heter det. Det ødelegger barn for all fremtid. 

Anonymkode: db0f4...a80

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (33 minutter siden):

Ja, jeg er skikkelig skada av en lignende far. Har en alvorlig angstlidelse pga dette. Men etter at jeg begynte på efexor er jeg nesten helt fin i hodet. Har gått mange år til psykolog i tillegg, men ble ikke bra før jeg begynte på medisinen. 

Det var vival du fikk, ikke sant? Pass på å ikke bruk de for lenge, da blir du avhengig. Du burde heller få kommet i gang med antideorissive raskt, er min mening. 

Anonymkode: db0f4...a80

Så trist å høre🥹Utrolig hvor ødelagt man kan bli av sånt🥹
Er begynt på Vival ja, tar opptil 4 mg pr.dag…er det mye?

Jeg venter på tildeling av time til psykolog.Fastlegen min er i tillegg på ferie nå så det er litt vanskelig🥹

Anonymkode: 9b60e...afd

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Så trist å høre🥹Utrolig hvor ødelagt man kan bli av sånt🥹
Er begynt på Vival ja, tar opptil 4 mg pr.dag…er det mye?

Jeg venter på tildeling av time til psykolog.Fastlegen min er i tillegg på ferie nå så det er litt vanskelig🥹

Anonymkode: 9b60e...afd

Ja, det ødelegger virkelig et menneske. 

Jeg skal ikke uttale meg om dosering, det har jeg ikke kompetanse til. Men ville snakket med legen så snart vedkomnende er tilbake fra ferie. 

God bedring! Du kan bli kvitt dette med riktig behandling. 

Anonymkode: db0f4...a80

[Anonym bruker]

Hatt lignende opplevelser med far, i tillegg til en mor som brukte oss barna som psykolog (og fortsatt gjør det!)

Dette preger meg i stor grad som voksen, er deprimert med mindreverdighetskompleks og personlighetsforstyrrelse.

Anonymkode: 31e16...b69

[Anonym bruker]

Ja, mye likt her pluss fysisk vold.

Psykolog og egenhjelp er det eneste som har funket. Jeg har jobbet mye med meg selv, lest enormt mye om hvordan man kan bli som voksen etter slike traumer og hvorfor.

Imens du venter på time anbefaler jeg deg å gjøre et par ting (minst én ting om dagen) som ville satt i gang eksplosjonen hjemme. Gjerne noe helt tullete; jeg har flere ganger satt meg på spisestuebordet med et glass brus og en liten sjokolade. HELT oppå, og så sitter jeg der med sjokoladen og brusen og prøver å kose meg. Titter rundt meg og sier høyt for meg selv «dette er mitt hjem, her gjør jeg som jeg vil, og jeg er trygg imens jeg gjør det». (Må ikke være brus og sjokolade, velg noe du koser deg med, noe som du ser på som hyggelig).

La være å sette en tallerken inn i oppvaskmaskinen med en gang, gjenta samme frase. Finn små, helt uskyldige slike ting du kan gjøre. Det er utrolig hvor mye litt omprogrammering av hjernen kan gjøre for følelsen av hjelpeløshet og frykt.

Dette er selvfølgelig ikke det som fikser hele situasjonen, men det kan være med på å gjøre hverdagen litt mindre skummel når hjernen etterhvert forstår at ingen kommer og «tar deg» i eget hjem!

Anonymkode: 8b5bf...4ac

[Anonym bruker]

Ja, pluss at psykisk sykdom er arvelig.

Så om mammaen din har angst og pappaen din sinne og reguleringsproblemer (er jo gjerne psykiske diagnoser som er årsaken der også) har du en arvelig svakhet som har fått blomstre under forholdene du har vokst opp i.

Jeg har også psykisk syke foreldre, mamma med angst og depresjoner, pappa er bipilar. Begge de har vokst opp i vanskelige familieforhold som skadet dem også.

Blir en evig ond sirkel. Skylle sikkert ikke blitt avlet på noen av oss som har sånne arvematerialer 🙈 Jeg er nok den som har klart meg best av mine søsken, jeg har ingen diagnoser på papiret. Og jeg har virkelig prøvd å avbryte "arvesynden" så mine barn slipper.

Men ene datteren min har endt opp med selvskading likevel. Det ligger en arvelig svakhet der...

Anonymkode: fce5c...055

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 2.8.2024 den 21.43):

Ja, det ødelegger virkelig et menneske. 

Jeg skal ikke uttale meg om dosering, det har jeg ikke kompetanse til. Men ville snakket med legen så snart vedkomnende er tilbake fra ferie. 

God bedring! Du kan bli kvitt dette med riktig behandling. 

Anonymkode: db0f4...a80

Tusen takk❤️

Jeg skal ringe å høre i morgen om legen er tilbake❤️

Anonymkode: 9b60e...afd

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 2.8.2024 den 22.27):

Hatt lignende opplevelser med far, i tillegg til en mor som brukte oss barna som psykolog (og fortsatt gjør det!)

Dette preger meg i stor grad som voksen, er deprimert med mindreverdighetskompleks og personlighetsforstyrrelse.

Anonymkode: 31e16...b69

Så trist å høre🥹

Får du noe hjelp for dette?❤️

Anonymkode: 9b60e...afd

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 2.8.2024 den 23.37):

Ja, pluss at psykisk sykdom er arvelig.

Så om mammaen din har angst og pappaen din sinne og reguleringsproblemer (er jo gjerne psykiske diagnoser som er årsaken der også) har du en arvelig svakhet som har fått blomstre under forholdene du har vokst opp i.

Jeg har også psykisk syke foreldre, mamma med angst og depresjoner, pappa er bipilar. Begge de har vokst opp i vanskelige familieforhold som skadet dem også.

Blir en evig ond sirkel. Skylle sikkert ikke blitt avlet på noen av oss som har sånne arvematerialer 🙈 Jeg er nok den som har klart meg best av mine søsken, jeg har ingen diagnoser på papiret. Og jeg har virkelig prøvd å avbryte "arvesynden" så mine barn slipper.

Men ene datteren min har endt opp med selvskading likevel. Det ligger en arvelig svakhet der...

Anonymkode: fce5c...055

Leit å høre at datteren din sliter🥹Ser at min også begynner å slite litt, det skjærer i hjertet💔

Kan godt skjønne at dette kan være arvelig.Jeg gjør alt i min makt for at barna skal skjermes for dette, men de skjønner nok mer enn man tror.Særlig når de begynner å bli så store.

Håper det ordner seg for datteren din💝

Anonymkode: 9b60e...afd

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 2.8.2024 den 22.55):

Ja, mye likt her pluss fysisk vold.

Psykolog og egenhjelp er det eneste som har funket. Jeg har jobbet mye med meg selv, lest enormt mye om hvordan man kan bli som voksen etter slike traumer og hvorfor.

Imens du venter på time anbefaler jeg deg å gjøre et par ting (minst én ting om dagen) som ville satt i gang eksplosjonen hjemme. Gjerne noe helt tullete; jeg har flere ganger satt meg på spisestuebordet med et glass brus og en liten sjokolade. HELT oppå, og så sitter jeg der med sjokoladen og brusen og prøver å kose meg. Titter rundt meg og sier høyt for meg selv «dette er mitt hjem, her gjør jeg som jeg vil, og jeg er trygg imens jeg gjør det». (Må ikke være brus og sjokolade, velg noe du koser deg med, noe som du ser på som hyggelig).

La være å sette en tallerken inn i oppvaskmaskinen med en gang, gjenta samme frase. Finn små, helt uskyldige slike ting du kan gjøre. Det er utrolig hvor mye litt omprogrammering av hjernen kan gjøre for følelsen av hjelpeløshet og frykt.

Dette er selvfølgelig ikke det som fikser hele situasjonen, men det kan være med på å gjøre hverdagen litt mindre skummel når hjernen etterhvert forstår at ingen kommer og «tar deg» i eget hjem!

Anonymkode: 8b5bf...4ac

Veldig leit å høre🥹Sterk du er🥹

Har kjøpt meg noen bestselgende psykolog-preget bøker, prøver å få lest litt i en stille stund.

Tusen takk for tips!❤️Jeg synes det høres fornuftig ut det du sier. Ingen kan ta meg her i mitt hus. Har heldigvis en tålmodig og snill mann💙😄

Anonymkode: 9b60e...afd

[oslofrk]

Jeg kjenner meg igjen. Mine foreldre var skilt. Eksplosjonsartet far og en mor som konstant sa «Neida - han mener det ikke sånn», «alle har det sånn» og «dette går bra». Jeg hadde heftig frykt og fikk null validering.

Psykolog og annen terapi har hjulpet meg noe, men det er en lang vei å gå… Fortsatt sliter jeg med å være inne om det er fint vær (da skal man ut!) og særlig se på tv i fint vær (sitte her inne og se på titteboksen og late seg!) 

Hos en spesialist i psykiatri måtte jeg fortelle litt om dette og han så meg rett i øynene og sa «Nei - alle har det ikke sånn!» og «nei, sånn skal ikke barn oppleve!». Da brast demningen gitt og jeg gråt som en sil. Det var så godt at en fagperson støttet meg. Jeg prøver å ta det frem når det røyner på. 
 

I tillegg har jeg blitt drillet litt i å tenke hva JEG ville gjort om det (jeg) var mitt barn. Når det er sol ute og jeg ikke orker å være ute, prøver jeg å være en god forelder for meg selv - pledd og oppskåret frukt, kakao og tente stearinlys om vinteren. Det er uvant, men hvordan ville DU behandle ditt barn om hun hadde angst, eller panikk. 
 

Lykke, lykke til! 

[Anonym bruker]

oslofrk skrev (På 4.8.2024 den 16.29):

Jeg kjenner meg igjen. Mine foreldre var skilt. Eksplosjonsartet far og en mor som konstant sa «Neida - han mener det ikke sånn», «alle har det sånn» og «dette går bra». Jeg hadde heftig frykt og fikk null validering.

Psykolog og annen terapi har hjulpet meg noe, men det er en lang vei å gå… Fortsatt sliter jeg med å være inne om det er fint vær (da skal man ut!) og særlig se på tv i fint vær (sitte her inne og se på titteboksen og late seg!) 

Hos en spesialist i psykiatri måtte jeg fortelle litt om dette og han så meg rett i øynene og sa «Nei - alle har det ikke sånn!» og «nei, sånn skal ikke barn oppleve!». Da brast demningen gitt og jeg gråt som en sil. Det var så godt at en fagperson støttet meg. Jeg prøver å ta det frem når det røyner på. 
 

I tillegg har jeg blitt drillet litt i å tenke hva JEG ville gjort om det (jeg) var mitt barn. Når det er sol ute og jeg ikke orker å være ute, prøver jeg å være en god forelder for meg selv - pledd og oppskåret frukt, kakao og tente stearinlys om vinteren. Det er uvant, men hvordan ville DU behandle ditt barn om hun hadde angst, eller panikk. 
 

Lykke, lykke til! 

Tusen takk❤️

Tror vi har hatt samme type far.Inne i finvær var uaktuelt. Da måtte ungene ut!!Samme med TV-tittingen. Det var så mye, men mye har jeg glemt. Husker bare jeg var veldig ofte redd han.Selvfølgelig gode stunder også, men mest den ekle følelsen av å være engstelig for om jeg gjorde noe galt. Og jeg gjorde virkelig aldri noe galt!!Turte jo ikke😳

Det har fulgt meg hele livet når jeg tenker meg om. Altfor pliktoppfyllende og grei. Livredd for å ta en hvit løgn(klarer det nesten ikke til barna engang)…nei uff det er så omfattende alt. Legen sa til meg at jeg har gasspedalen så hardt på angst nå at han trodde ikke det var mulig å gi mer gass😭

 

Anonymkode: 9b60e...afd