Mannen min blir mer og mer selvfokusert..

[Anonym bruker]

 

Vi har vært sammen i over 20 år og har to ungdommer som blir boende hjemme et par år til, tenker jeg.

Mannen lever med kronisk sykdom og mye smerter. Han er ufør.

Det er hele tiden fokus på han, hans situasjon, hans interesser. Det kan han snakke lenge om, men har lite energi til å høre på mine ting. 
 

Jeg har opplevd å komme hjem fra reise, og idet jeg setter meg inn i bilen er det rett på hva han har opplevd - ikke noe interesse for hva jeg opplevde på reise. Heldigvis er han en fin og oppmerksom pappa. 

Jeg gjør alt som har med oppfølging av ungdommene, og det meste i huset, men det er alltid et eller annet jeg ikke har gjort som jeg får kommentarer på. 
 

Jeg har forsøkt å ta det opp, men han ser det ikke selv, og han blir bare lei seg. Han er jo egentlig en uendelig omtenksom mann, men det har endret seg etter mange år i en vanskelig helsesituasjon.

Tanken på å leve så på andres premisser resten av livet gir meg litt panikk, men jeg kan ikke skille meg pga sykdom. Han ville fått en vanskeligere tilværelse hvis han bodde alene, ikke minst økonomisk. 
 

Bare en utblåsning på en dag jeg er litt lei meg ☺️

Anonymkode: c2236...211

[Anonym bruker]

Ikke lett dette, men kanskje lurt å ta kontakt med en ekteskapsrådgiver? 
Han bør jo ta seg sammen og tenke på deg og de andre rundt han og, så kan være lettere for han å forstå viss noen andre sier det!

Han har det nok ikke så bra, og det er forståelig, men slik holdning kan og være utrolig ødeleggende.

Han kan og få det litt bedre med seg selv og psyken, med å få innblikk i hva som er viktig for deg og

Anonymkode: 54eef...693

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 minutter siden):

Ikke lett dette, men kanskje lurt å ta kontakt med en ekteskapsrådgiver? 
Han bør jo ta seg sammen og tenke på deg og de andre rundt han og, så kan være lettere for han å forstå viss noen andre sier det!

Han har det nok ikke så bra, og det er forståelig, men slik holdning kan og være utrolig ødeleggende.

Han kan og få det litt bedre med seg selv og psyken, med å få innblikk i hva som er viktig for deg og

Anonymkode: 54eef...693

Ja, det kan være lurt å få litt hjelp. Men jeg tror helt seriøst at han mangler litt selvinnsikt på dette. Det kan være han blokkerer det fordi det egentlig strider sånn mot den han egentlig er.

Jeg skjønner jo at man kan bli overfokusert på egen situasjon når hverdagen er fylt av smerter og null energi , men jeg vil liksom ha det bra i livet jeg også. Har bare ett liv.. Og føler meg slem som tenker på at det ville vært godt å bo alene. 

HI

Anonymkode: c2236...211

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (9 minutter siden):

Ja, det kan være lurt å få litt hjelp. Men jeg tror helt seriøst at han mangler litt selvinnsikt på dette. Det kan være han blokkerer det fordi det egentlig strider sånn mot den han egentlig er.

Jeg skjønner jo at man kan bli overfokusert på egen situasjon når hverdagen er fylt av smerter og null energi , men jeg vil liksom ha det bra i livet jeg også. Har bare ett liv.. Og føler meg slem som tenker på at det ville vært godt å bo alene. 

HI

Anonymkode: c2236...211

Du er ikke slem, dette er ting som normalt ødelegger et ekteskap/samboerskap. 
Det skal gå begge veier, gi og ta!

Hadde nok hatt samme tanke som deg, hadde vi og vært i den båten.

Anonymkode: 54eef...693

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (44 minutter siden):

 

Vi har vært sammen i over 20 år og har to ungdommer som blir boende hjemme et par år til, tenker jeg.

Mannen lever med kronisk sykdom og mye smerter. Han er ufør.

Det er hele tiden fokus på han, hans situasjon, hans interesser. Det kan han snakke lenge om, men har lite energi til å høre på mine ting. 
 

Jeg har opplevd å komme hjem fra reise, og idet jeg setter meg inn i bilen er det rett på hva han har opplevd - ikke noe interesse for hva jeg opplevde på reise. Heldigvis er han en fin og oppmerksom pappa. 

Jeg gjør alt som har med oppfølging av ungdommene, og det meste i huset, men det er alltid et eller annet jeg ikke har gjort som jeg får kommentarer på. 
 

Jeg har forsøkt å ta det opp, men han ser det ikke selv, og han blir bare lei seg. Han er jo egentlig en uendelig omtenksom mann, men det har endret seg etter mange år i en vanskelig helsesituasjon.

Tanken på å leve så på andres premisser resten av livet gir meg litt panikk, men jeg kan ikke skille meg pga sykdom. Han ville fått en vanskeligere tilværelse hvis han bodde alene, ikke minst økonomisk. 
 

Bare en utblåsning på en dag jeg er litt lei meg ☺️

Anonymkode: c2236...211

Tror bare menn er sånn. Egoistiske drittsekker. Særlig etter de bikker 40. De vendes mer og mer inn i seg selv. Her er det helt likt, bare at her er det jeg som er syk og uføretrygdet. Han hjelper ikke til med noe selv om jeg sliter med å få gjort ting. 

Anonymkode: 173f4...6f6

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (29 minutter siden):

Ja, det kan være lurt å få litt hjelp. Men jeg tror helt seriøst at han mangler litt selvinnsikt på dette. Det kan være han blokkerer det fordi det egentlig strider sånn mot den han egentlig er.

Jeg skjønner jo at man kan bli overfokusert på egen situasjon når hverdagen er fylt av smerter og null energi , men jeg vil liksom ha det bra i livet jeg også. Har bare ett liv.. Og føler meg slem som tenker på at det ville vært godt å bo alene. 

HI

Anonymkode: c2236...211

Jeg ville tenkt det samme selv. Har ei venninne som er slik og det er mer enn nok. Du har min fulle sympati. Synes på ingen måte du er slem som har den tanken, det er vel heller naturlig. 
 

En ting er at han ikke er oppmerksom, det kan være ubevisst. Men at han alltid kommenterer hva du ikke har gjort, da har en bikket over ei grense hvor det ikke er så ubevisst mer. Det ligger noe mer bak han bør rydde opp i hvis det skal være liv laget med et likestilt ekteskap i fremtiden. 

Anonymkode: 9cb40...43d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (23 minutter siden):

Du er ikke slem, dette er ting som normalt ødelegger et ekteskap/samboerskap. 
Det skal gå begge veier, gi og ta!

Hadde nok hatt samme tanke som deg, hadde vi og vært i den båten.

Anonymkode: 54eef...693

Det burde ikke være gi og ta, men gi og få. 

Anonymkode: 173f4...6f6

[Anonym bruker]

Å være pårørende er på mange måter nesten tøffere enn å være syk selv, for man må ta hensyn til en sykdom man selv ikke kjenner på kroppen...

Det er en grunn til at nesten foreninger har en pårørendegruppe. Finnes det en pårøtendegruppe du kan snakke med? Få litt input og hjelp?

Du skal ikke skamme deg over følelsene dine, for de er helt normale. Det er slett ikke alle forhold som tåler at den ene blir kronisk syk, og skal man unngå skilsmisse så må man faktisk jobbe med disse tingene.

Anonymkode: 8693c...3b2

[Anonym bruker]

Jeg har en venninne som da hun ble kronisk syk ble veldig selvsentrert etter hvert. Først håndterte de dette sammen, deretter forsvant hun litt inn i seg selv og ble mer og mer kritisk til mannen. Mannen opplevde å ikke bli sett og bare hakket på. Han sto tilnærmet alene med oppfølging av barn, hus og logistikk i tillegg til 100% jobb. Han fikk ikke annerkjennelse i det hele tatt, bare klage på alt han ikke rakk. Alt var tilpasset konen og han følte seg redusert til en tilrettelegger der hans behov var helt usynlige.

Til slutt sa han at dette orket han ikke mer. Han orket ikke å stå i dette og føle seg alene uten å bli sett og anerkjent. De dro sammen til en ekteskapsrådgiver som et siste forsøk. Her kom det frem at konen følte at hun hadde mistet så mye ved sykdommen at hun følte at mannen (og andre) sikkert hadde uvilje mot henne (noe de ikke hadde). Hun ble derfor veldig fokusert på å finne feil og mangler ved alle andre og fortelle dem det i klartekst. Liksom for å jevne det ut. Inni seg ble hun kjempefornøyd når hun hadde noe å ta dem på og hun var nesten triumferende i sin kritikk. Dette slet veldig på alle relasjonene hennes og mange trakk seg vekk. 

Det endte med at konen fikk behandling hos psykolog der hun lærte seg å se andre igjen. Hun måtte også lære seg at sykdommen betydde ikke at verden eller andre skylte henne noe. Om hun oppførte seg som en drittsekk over tid så hadde alle, inkludert mannen hennes, lov å trekke seg unna. Selv om de var gift var han ikke forpliktet til å være en slags tjener hun daglig kunne trakke på. Heldigvis for henne var mannen tålmodig. Han var der for henne når hun sårt forstod hvordan hun hadde oppført seg. De er fortsatt gift og er mer bevisst på å anerkjenne hverandre.

Anonymkode: d6ea9...9c2

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (13 minutter siden):

Jeg har en venninne som da hun ble kronisk syk ble veldig selvsentrert etter hvert. Først håndterte de dette sammen, deretter forsvant hun litt inn i seg selv og ble mer og mer kritisk til mannen. Mannen opplevde å ikke bli sett og bare hakket på. Han sto tilnærmet alene med oppfølging av barn, hus og logistikk i tillegg til 100% jobb. Han fikk ikke annerkjennelse i det hele tatt, bare klage på alt han ikke rakk. Alt var tilpasset konen og han følte seg redusert til en tilrettelegger der hans behov var helt usynlige.

Til slutt sa han at dette orket han ikke mer. Han orket ikke å stå i dette og føle seg alene uten å bli sett og anerkjent. De dro sammen til en ekteskapsrådgiver som et siste forsøk. Her kom det frem at konen følte at hun hadde mistet så mye ved sykdommen at hun følte at mannen (og andre) sikkert hadde uvilje mot henne (noe de ikke hadde). Hun ble derfor veldig fokusert på å finne feil og mangler ved alle andre og fortelle dem det i klartekst. Liksom for å jevne det ut. Inni seg ble hun kjempefornøyd når hun hadde noe å ta dem på og hun var nesten triumferende i sin kritikk. Dette slet veldig på alle relasjonene hennes og mange trakk seg vekk. 

Det endte med at konen fikk behandling hos psykolog der hun lærte seg å se andre igjen. Hun måtte også lære seg at sykdommen betydde ikke at verden eller andre skylte henne noe. Om hun oppførte seg som en drittsekk over tid så hadde alle, inkludert mannen hennes, lov å trekke seg unna. Selv om de var gift var han ikke forpliktet til å være en slags tjener hun daglig kunne trakke på. Heldigvis for henne var mannen tålmodig. Han var der for henne når hun sårt forstod hvordan hun hadde oppført seg. De er fortsatt gift og er mer bevisst på å anerkjenne hverandre.

Anonymkode: d6ea9...9c2

Dette var skremmende likt. Jeg tror det er slik mannen min har det. Han føler seg så utilstrekkelig at han ubevisst forsøker å finne feil ved meg, eller å usynliggjøre meg.

Heg har bedt han søke hjelp hos psykolog for å takle det å stå i en vedvarende krise, men det vil han ikke. Kanskje jeg må stille et ultimatum.

Jeg er liksom usikker på om en ekteskapsrådgiver vil ha kompetanse på å veilede par hvor den ene parten står i en krise.. 

HI

Anonymkode: c2236...211

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (36 minutter siden):

Å være pårørende er på mange måter nesten tøffere enn å være syk selv, for man må ta hensyn til en sykdom man selv ikke kjenner på kroppen...

Det er en grunn til at nesten foreninger har en pårørendegruppe. Finnes det en pårøtendegruppe du kan snakke med? Få litt input og hjelp?

Du skal ikke skamme deg over følelsene dine, for de er helt normale. Det er slett ikke alle forhold som tåler at den ene blir kronisk syk, og skal man unngå skilsmisse så må man faktisk jobbe med disse tingene.

Anonymkode: 8693c...3b2

Takk for svar 💕 Jeg skal sjekke om det finnes en slik gruppe. Jeg syns vare det er litt vanskelig å utlevere mannen min i en gruppe.. 

HI

Anonymkode: c2236...211