Hvordan unngå bitterhet ovenfor ex?

[Anonym bruker]

Jeg kjenner at jeg er så sint på ex, og at jeg kommer til å ende opp med bitterhet fordi han aldri prøvde. 

Forholdet har vært dårlig i mange år, og jeg har prøvd masse, prøvd å snakke sammen, prøvd å få i gang parterapi, han ble med noen ganger og ville ikke mer, og nå har jeg ikke mer i meg, tom for energi. Jeg vil ikke leve mer med ham, vi må flytte fra hverandre.

Men jeg kjenner på så mye sinne og bitterhet, føler det er hans skyld at forholdet ender og barna får brutt opp livet sitt. Hadde han enda prøvd litt, vært med på kommunikasjon, så hadde det jo bare vært at forholdet og oss ikke gikk, ingen sin "skyld". Men sånn det er nå, at han ikke gadd å bruke bittelitt energi engang på å bedre noe, så legger jeg all skyld på ham.

Det er jo hans måte å oppføre seg på, fullstendig emosjonelt utilgjengelig som også bidro til at jeg ikke orker mer. Så hjernen min bare bombarderer meg med negative tanker og vonde følelser ovenfor ham. Jeg er ganske sikker på at jeg vil hate ham lenge for dette. Og i hans enkle hode er alt min skyld om jeg går. 

 

Anonymkode: db636...cbc

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke, jeg. Føler på det samme ovenfor min (vi bor fortsatt sammen, fordi jeg er dust) Jeg kommer alltid til å mislike han for at han ikke gjorde en innsats. Han har fått mulighet nå, jeg har sagt hva jeg trenger, jeg har skrevet det ned. Likevel skjer ingen verdens ting. Nå hører det med til historien at det kan jo like gjerne være min skyld siden jeg har funnet meg i alt for mye altfor lenge. Han var emosjonelt utro, snakket med mange damer (over 40 stykker) sendte bilder av seg selv, mottok bilder osv osv. Kjøpte bilder på nett og sa han ikke hadde råd til sportsutstyr til sønnen vår. Jeg lot han jo holde på ved å ikke gå før. Men etter årevis med kjemping og forsøk ga jeg opp. Og da skjønte han ingenting... Han har enda mulighet til å rette opp i ting, men han sier jeg er for kravstor. Han sier at uansett hva han gjør blir jeg ikke fornøyd. Sannheten er at han ikke gjør noe. Og han kan komme med utsagn som "ja for det er jo jeg som må ordne opp". Og det tenker jeg jo at det er, all den tid det er han som har rota til forholdet fra start. 
Så ja. Jeg er bitter og sint for at han tok fra meg min primetime i livet. Jeg hadde hatt det så mye bedre mentalt uten denne mannen...

Men! En gang elsket du han jo... Prøv å hold fast på det. Dere har fått barn sammen og må samarbeide i årevis, kanskje livet ut pga barnebarn og oldebarn. Du kan ikke endre andre, du kan kun endre deg selv. Og du har gjort det du kunne, og det var ikke godt nok siden han ikke hjalp til å dra lasset. 

Anonymkode: 384bd...6e4

[Anonym bruker]

Akkurat samme sier han her, at uansett hva han gjør blir det feil og jeg ikke fornøyd, akkurat som det da er en unnskyldning for ham at det ikke er noen vits å prøve engang, for det blir uansett ikke bra nok. 

Og han også skjønner ikke hvorfor det er han som skal endre seg, det er liksom min jobb å ordne opp og fikse det siden det er jeg som er misfornøyd. 

Jeg greier ikke lenger huske hvorfor jeg ble sammen med ham, greide det før, å finne tilbake til den følelsen. Nå fatter jeg ikke at jeg kunne bli sammen med en sånn dust, synes han er dum og stygg og ekkel, og føler bare jeg har kastet bort livet på ham. Det verste er at han driver og oppdrar guttene våre i sin "ånd". Forteller dem at dette er det ikke meningen gutter/menn skal greie, menn greier ikke huske sånt osv. Så de vil jo ende opp som ham om ikke jeg kjemper hardt, og det er da vanskelig uten å si noe negativt om ham. At bare fordi pappa ikke greier det og det betyr ikke at menn generelt ikke greier. 

Anonymkode: db636...cbc

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Akkurat samme sier han her, at uansett hva han gjør blir det feil og jeg ikke fornøyd, akkurat som det da er en unnskyldning for ham at det ikke er noen vits å prøve engang, for det blir uansett ikke bra nok. 

Og han også skjønner ikke hvorfor det er han som skal endre seg, det er liksom min jobb å ordne opp og fikse det siden det er jeg som er misfornøyd. 

Jeg greier ikke lenger huske hvorfor jeg ble sammen med ham, greide det før, å finne tilbake til den følelsen. Nå fatter jeg ikke at jeg kunne bli sammen med en sånn dust, synes han er dum og stygg og ekkel, og føler bare jeg har kastet bort livet på ham. Det verste er at han driver og oppdrar guttene våre i sin "ånd". Forteller dem at dette er det ikke meningen gutter/menn skal greie, menn greier ikke huske sånt osv. Så de vil jo ende opp som ham om ikke jeg kjemper hardt, og det er da vanskelig uten å si noe negativt om ham. At bare fordi pappa ikke greier det og det betyr ikke at menn generelt ikke greier. 

Anonymkode: db636...cbc

Huff, jeg kjenner meg så igjen! Jeg liker han ikke lenger. Skulle ønske jeg gjorde, men nei. For alles (les barna) sin del skulle jeg ønske jeg fikk det til, men det går ikke. Jeg fikk tilbake de gode følelsene lenge etter det ble slutt, men nå er det dødt. Om han tar på meg stivner jeg helt. Og ja. Vi er jo forbilder for barna, jeg tenker at det jeg lar han slippe unna med nå er det samme mine barn ender opp med å slippe unna med, fordi de tror det er greit... 

 

Anonymkode: 384bd...6e4

[Anonym bruker]

Man kan ikke endre andre, man kan bare endre seg selv.

Det er en grunn til at det har blitt et ordspråk...

Kanskje passet dere godt sammen som unge og barnløse, men så har livet gått videre og dere passer ikke så godt sammen lenger.

Man endrer seg jo i løpet av livet, vi er et produkt av våre erfaringer, men det er ikke alltid et par endrer seg på en kompatibel måte.

Du ønsker noe av han som han ikke evner å gi. Du sier det er hans skyld at han ikke klarer, men det er jo like nye du som har endret deg og ønsker noe av han som han kanskje aldri har hatt evnen til å gi?

Hadde det vært lett for han å gi deg det du ønsker så hadde han jo gjort det. Men han ser det ikke, evner ikke å innfri, har det rett og slett ikke i seg. Han vil bare at ting skal være sånn de alltid har vært, for han har ikke endret seg i samme retning som deg.

Du kan ikke hate han for det...

Men kanskje er det best å gå fra hverandre, fordi dere ikke lenger har det godt sammen. 

Han har ikke blitt et dårligere menneske enn han var før, han har bare ikke blitt det mennesket du ønsker at han skal være.

Anonymkode: 1cafa...23d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (26 minutter siden):

Man kan ikke endre andre, man kan bare endre seg selv.

Det er en grunn til at det har blitt et ordspråk...

Kanskje passet dere godt sammen som unge og barnløse, men så har livet gått videre og dere passer ikke så godt sammen lenger.

Man endrer seg jo i løpet av livet, vi er et produkt av våre erfaringer, men det er ikke alltid et par endrer seg på en kompatibel måte.

Du ønsker noe av han som han ikke evner å gi. Du sier det er hans skyld at han ikke klarer, men det er jo like nye du som har endret deg og ønsker noe av han som han kanskje aldri har hatt evnen til å gi?

Hadde det vært lett for han å gi deg det du ønsker så hadde han jo gjort det. Men han ser det ikke, evner ikke å innfri, har det rett og slett ikke i seg. Han vil bare at ting skal være sånn de alltid har vært, for han har ikke endret seg i samme retning som deg.

Du kan ikke hate han for det...

Men kanskje er det best å gå fra hverandre, fordi dere ikke lenger har det godt sammen. 

Han har ikke blitt et dårligere menneske enn han var før, han har bare ikke blitt det mennesket du ønsker at han skal være.

Anonymkode: 1cafa...23d

Joda, han ga jo alt dette før. Ellers hadde vi jo ikke blitt sammen... tror muligens han sluttet å virke da vi fikk barn, han evner ikke se andres behov midt oppi alt og har bare snudd alt til å dreie seg om hva han trenger og vil.

Han hadde initiativ før, tok meg med på ting, nå må jeg dra med alle "ut på tur", ellers sitter alle bare inne og glor på hver sin skjerm. Før ga ham meg oppmerksomhet, lapper, sms, små kjærtegn, sex, gjorde ting i huset uten å bli bedt om det, husket ting. Altså han virket jo før. Nå framstår han som en hybrid mellom bortskjemt og tenåring og en senil gammel gubbe som ikke engang dusjer og bytter klær på eget initiativ. Jeg må be ham, og tvangstanker klær og håndkle fordi de lukter vondt. 

Han har endret seg noe voldsomt, er sur og tverr og er blitt en stor egoist. Egentlig ikke gjenkjenbar personlighet. Likevel mener han at han ikke skal/kan endre seg. 

 

 

Anonymkode: db636...cbc

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Joda, han ga jo alt dette før. Ellers hadde vi jo ikke blitt sammen... tror muligens han sluttet å virke da vi fikk barn, han evner ikke se andres behov midt oppi alt og har bare snudd alt til å dreie seg om hva han trenger og vil.

Han hadde initiativ før, tok meg med på ting, nå må jeg dra med alle "ut på tur", ellers sitter alle bare inne og glor på hver sin skjerm. Før ga ham meg oppmerksomhet, lapper, sms, små kjærtegn, sex, gjorde ting i huset uten å bli bedt om det, husket ting. Altså han virket jo før. Nå framstår han som en hybrid mellom bortskjemt og tenåring og en senil gammel gubbe som ikke engang dusjer og bytter klær på eget initiativ. Jeg må be ham, og tvangstanker klær og håndkle fordi de lukter vondt. 

Han har endret seg noe voldsomt, er sur og tverr og er blitt en stor egoist. Egentlig ikke gjenkjenbar personlighet. Likevel mener han at han ikke skal/kan endre seg. 

 

 

Anonymkode: db636...cbc

Men da har jo begge endret seg da, i forskjellig retning.

Du kan selvfølgelig være bitter fordi han har endret seg i en annen retning enn deg, men hva får du igjen for det?

Bitterhet løser ingenting, gjør det bare vanskeligere å leve med.

Tro meg, jeg har hatt noen runder med akkurat bitterhet. For min del pga sykdom. Jeg var 100% frisk helt til jeg var 35 år, så fikk jeg et tiår hvor ikke mindre enn 4 forskjellige sykdommer slo meg i bakken. Hver og en nok til å gjøre en person ufør, og jeg fikk fire. Hva er oddsen for det liksom. Måtte slutte å jobbe, hele livet ble anderledes, alle planer måtte legges om, økonomien ble  osv osv. Jeg kunne blir bitter og fått det enda verre, eller jeg kunne velge å bearbeide det og gå videre som best jeg kunne. Jeg kan rase over en urettferdig skjebne jeg også, men jeg jobber alt jeg kan med å ikke bli bitter, for det hjelper ikke.

Det samme gjelder for deg. Din bitterhet vil bare skade deg selv. Den forandrer ikke mannen, den gjør ikke livet lettere, den bare ødelegger.

Ja, mannen din har endret seg og ja, livet ble ikke som planlagt. Da får man brette opp ermene da, og gjøre det beste ut av det. Finne gleden tilbake, gjøre lystbetonte ting, ikke la det holde deg tilbake.

Anonymkode: 1cafa...23d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Men da har jo begge endret seg da, i forskjellig retning.

Du kan selvfølgelig være bitter fordi han har endret seg i en annen retning enn deg, men hva får du igjen for det?

Bitterhet løser ingenting, gjør det bare vanskeligere å leve med.

Tro meg, jeg har hatt noen runder med akkurat bitterhet. For min del pga sykdom. Jeg var 100% frisk helt til jeg var 35 år, så fikk jeg et tiår hvor ikke mindre enn 4 forskjellige sykdommer slo meg i bakken. Hver og en nok til å gjøre en person ufør, og jeg fikk fire. Hva er oddsen for det liksom. Måtte slutte å jobbe, hele livet ble anderledes, alle planer måtte legges om, økonomien ble  osv osv. Jeg kunne blir bitter og fått det enda verre, eller jeg kunne velge å bearbeide det og gå videre som best jeg kunne. Jeg kan rase over en urettferdig skjebne jeg også, men jeg jobber alt jeg kan med å ikke bli bitter, for det hjelper ikke.

Det samme gjelder for deg. Din bitterhet vil bare skade deg selv. Den forandrer ikke mannen, den gjør ikke livet lettere, den bare ødelegger.

Ja, mannen din har endret seg og ja, livet ble ikke som planlagt. Da får man brette opp ermene da, og gjøre det beste ut av det. Finne gleden tilbake, gjøre lystbetonte ting, ikke la det holde deg tilbake.

Anonymkode: 1cafa...23d

Litt annerledes med sykdom, det får man liksom ikke gjort noe med om det ikke er livsstilssykdommer. Mannen kunne jo valgt å være et bedre menneske, han kunne jo fortsatt å være det. Istedenfor lar han seg transformere til sur stinkende gubbe. Hadde han endret seg pga sykdom feks ville jo ikke endringene ligget hos ham og da ville jeg ikke følt bitterhet mot ham, bare mot livet generelt evt. 

Anonymkode: db636...cbc

[Anonym bruker]

Aner ikke, jeg har perioder hvor jeg er mindre sint og bitter på han 7 år etter skilsmisse, men problemet forsvinner ikke - samme dritt kommer til overflaten hver gang jeg må forholde meg til han pga samarbeid rundt barn. Eller, krangle om barn- for han enten ikke ser det selv, eller gjør det bevisst, men konfliktnivå opprettholdes stabilt høyt 🙄 typ kommunikasjon kun på email 

Dere som kommer over bitterheten er heldige - jeg kan ikke se for meg at jeg klarer det før barna blir 18 år 🙄 

Anonymkode: d15fc...a63