Noen som angret på brudd?

[Anonym bruker]

Forholdet er dødt, og føles giftig for meg, jeg blir "uvel" av å være rundt ham og oppførselen hans. Han oppfører seg som en umoden 17 åring som ikke får med seg noe, eller gjør noe uten å bli bedt 100 ganger, og da gjøres det med sukk og stønn.

Han har null selvinnsikt på egen oppførsel og mener jeg er problemet i forholdet.

Det er to grunner til at jeg ikke har gått før; vi har felles barn son jeg hater skal ende opp som skilsmissebarn og med to hjem. Og selv om han må mases på så gjør han jo litt hjemme, mest av de tyngste jobbene; klippe gress, fikse biler, noe snekring, tunge løft og bæring ved behov, litt handling og litt matlaging. Og leker litt med barna, det rekker/orker sjelden jeg. 

Jeg tror jeg er i ferd med å bli utbrent, er sliten og nedfor hele tiden, så tanken på å måtte gjøre alt selv tynger. Men kanskje det likevel er bedre enn å måtte mase for å få det gjort? DET også er slitsomt! Å føle jeg må være CEO, COO og CFO i familien og ikke ha noen å støtte meg på eller snakke med ting om. Han hører ikke etter, eller viser tydelig at han ikke er interessert; ser på meg med tomt blikk mens han ser leppene mine beveger seg, og snur ser unna så snart han tror jeg er ferdig, uten å ha fått med seg noe.

Er litt arbeidskraft i heimen verdt det for å måtte bo med en person man "forakter"? Eller at ungene skal få bo med begge foreldrene? Det veier veldig tungt for meg, og er det ultimate nederlag å måtte gå dit. 

Er det noen som tok steget og så angret? Ikke nødvendigvis fordi du ville ha tilbake mannen, men at det ikke gikk så bra å klare seg selv/ungene taklet det dårlig?

Anonymkode: 120b2...293

[Anonym bruker]

Det er ikke noe problem å være skilsmissebarn om man ikke har idiotkranglende foreldre. Arbeidskraft du må mase på er verre enn å betale noen en slant for å gjøre det. Det er kjempelett å være enslig, ikke noen grunn til å angre på å ikke tilbringe tida og livet med en du ikke liker.

Anonymkode: 0b137...362

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (22 minutter siden):

Det er ikke noe problem å være skilsmissebarn om man ikke har idiotkranglende foreldre. Arbeidskraft du må mase på er verre enn å betale noen en slant for å gjøre det. Det er kjempelett å være enslig, ikke noen grunn til å angre på å ikke tilbringe tida og livet med en du ikke liker.

Anonymkode: 0b137...362

Det er jo kun om foreldrene fungerer godt hele tiden i tillegg. 
 

Jeg er selv skilsmisse som gikk for lut og kaldt vann etter skilsmissen fordi min mor som jeg bodde mest hos hadde nok med seg selv. Jeg har et barn med en diagnose som ville taklet brudd svært dårlig, og konsekvensene for hens liv kunne blitt store. Vi slet oss gjennom en stor krise som varte i flere år for å kunne tilby barnet stabiliteten og overskuddet det trenger. Én forelder i hverdagen er rett og slett ikke nok. Vi kjenner flere familier med barn med samme diagnose som sliter etter brudd og veldig få nye partnere blir når de ser hvor utfordrende det er.

Ellers har det vært et renn av brudd rundt oss de siste årene. Flere har helt opplagt bare ikke orket å stå i det uavklarte og har valgt bruddet for å «komme seg videre». Felles for alle de som har valgt bruddet selv er at de er litt sånn nyfrelst, men også at de har fått et helt nytt sett med utfordringer de ikke hadde før. Jeg tror ikke jeg kjenner noen på min alder som vil innrømme at de angrer, eller at livet ikke ble enklere selv om det er tydelig. 
 

Min forelder sa også den gang at brudd var eneste mulighet. Nå sier hen det motsatte og det gjør også flere andre jeg kjenner i den generasjonen. Det tar nok mange år før en klarer å ta inn over seg at en kunne valgt annerledes og investert mer for å redde forholdet og kjernefamilien.

Råd jeg ville gitt alle i en situasjon der det ser ut til å gå mot endelig brudd er: gå i terapi både alene og med partner og for guds skyld ikke involver deg med andre før du er helt sikker på at det ikke er noen vei tilbake. Det er svært vanskelig å velge en tung jobb med et skrantende forhold fremfor et «enkelt liv» med noen en er nyforelsket i. Problemet er bare at det ikke er enkelt så lenge.

 

Anonymkode: 66b14...573

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 minutter siden):

 

Ellers har det vært et renn av brudd rundt oss de siste årene. Flere har helt opplagt bare ikke orket å stå i det uavklarte og har valgt bruddet for å «komme seg videre». Felles for alle de som har valgt bruddet selv er at de er litt sånn nyfrelst, men også at de har fått et helt nytt sett med utfordringer de ikke hadde før. Jeg tror ikke jeg kjenner noen på min alder som vil innrømme at de angrer, eller at livet ikke ble enklere selv om det er tydelig. 
 

Min forelder sa også den gang at brudd var eneste mulighet. Nå sier hen det motsatte og det gjør også flere andre jeg kjenner i den generasjonen. Det tar nok mange år før en klarer å ta inn over seg at en kunne valgt annerledes og investert mer for å redde forholdet og kjernefamilien.

Anonymkode: 66b14...573

Kjenner meg ikke igjen i det du skriver, om å være nyfrelst og få et nytt sett med utfordringer.. nye utfordringer, ja absolutt, men heller det enn det forholdet jeg var i før skilsmisse

og når det gjelder å kunne valgt annerledes og investert mer i forholdet - det er en klisje jeg fnyser av - alle som sier dette, «glemmer» at det må være begge TO som opplever at forholdet har problemer, og begge to må ønske en endring, og begge to må gjøre en innsats. Det er ikke så ofte det er slik ..

Anonymkode: 276a4...516

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Det er ikke noe problem å være skilsmissebarn om man ikke har idiotkranglende foreldre. Arbeidskraft du må mase på er verre enn å betale noen en slant for å gjøre det. Det er kjempelett å være enslig, ikke noen grunn til å angre på å ikke tilbringe tida og livet med en du ikke liker.

Anonymkode: 0b137...362

Det blir nok surt og dårlig samarbeid etter et brudd, og han kommer nok til å fore dem med at dette er mamma sin skyld osv. Allerede nå baktaler han meg til ungene, de sier jo fra til meg, men det vet ikke han. 

Ja, mye kan jo settes bort, men økonomi blir vel ikke bra av skilsmisse akkurat heller. 

Jeg synes bare det er trist å bli alene resten av livet. Jeg er ingen fangst akkurat, så finner nok ingen ny.

Anonymkode: 120b2...293

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Det er jo kun om foreldrene fungerer godt hele tiden i tillegg. 
 

Jeg er selv skilsmisse som gikk for lut og kaldt vann etter skilsmissen fordi min mor som jeg bodde mest hos hadde nok med seg selv. Jeg har et barn med en diagnose som ville taklet brudd svært dårlig, og konsekvensene for hens liv kunne blitt store. Vi slet oss gjennom en stor krise som varte i flere år for å kunne tilby barnet stabiliteten og overskuddet det trenger. Én forelder i hverdagen er rett og slett ikke nok. Vi kjenner flere familier med barn med samme diagnose som sliter etter brudd og veldig få nye partnere blir når de ser hvor utfordrende det er.

Ellers har det vært et renn av brudd rundt oss de siste årene. Flere har helt opplagt bare ikke orket å stå i det uavklarte og har valgt bruddet for å «komme seg videre». Felles for alle de som har valgt bruddet selv er at de er litt sånn nyfrelst, men også at de har fått et helt nytt sett med utfordringer de ikke hadde før. Jeg tror ikke jeg kjenner noen på min alder som vil innrømme at de angrer, eller at livet ikke ble enklere selv om det er tydelig. 
 

Min forelder sa også den gang at brudd var eneste mulighet. Nå sier hen det motsatte og det gjør også flere andre jeg kjenner i den generasjonen. Det tar nok mange år før en klarer å ta inn over seg at en kunne valgt annerledes og investert mer for å redde forholdet og kjernefamilien.

Råd jeg ville gitt alle i en situasjon der det ser ut til å gå mot endelig brudd er: gå i terapi både alene og med partner og for guds skyld ikke involver deg med andre før du er helt sikker på at det ikke er noen vei tilbake. Det er svært vanskelig å velge en tung jobb med et skrantende forhold fremfor et «enkelt liv» med noen en er nyforelsket i. Problemet er bare at det ikke er enkelt så lenge.

 

Anonymkode: 66b14...573

Vi har også et barn med diagnose som nok ikke er veldig kompatibelt med brudd, men jeg går snart helt på veggen, og slutter jeg å virke blir det dårlig stelt i heimen. Mannen trår ikke akkurat til om jeg er slått ut (om han er forkjølet derimot....🙄)

Ser at mange rundt oss også går fra hverandre nå som barna er litt større, og kvinner MÅ jo ikke lenger bli med disse udugelige mannfolka, man kan jo gå. 

Vi var en runde hos parterapi, helt nytteløst, han sier ingenting og følger ikke opp noe som blir sagt der. Jeg tror ikke han har kapasitet til sånt, jeg synes han har blitt skikkelig dum med åra.

Anonymkode: 120b2...293

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Kjenner meg ikke igjen i det du skriver, om å være nyfrelst og få et nytt sett med utfordringer.. nye utfordringer, ja absolutt, men heller det enn det forholdet jeg var i før skilsmisse

og når det gjelder å kunne valgt annerledes og investert mer i forholdet - det er en klisje jeg fnyser av - alle som sier dette, «glemmer» at det må være begge TO som opplever at forholdet har problemer, og begge to må ønske en endring, og begge to må gjøre en innsats. Det er ikke så ofte det er slik ..

Anonymkode: 276a4...516

Hvilke nye utfordringer kan man forvente? 

Helt enig i det siste du sier, begge må jo prøve, eller i det minste skjønne at det må prøves. Mannen her sier alt blir bra om bare jeg begynner å oppføre meg slik som i begynnelsen; dvs gi masse oppmerksomhet og ros og komplimenter osv, da vil han også oppføre seg bedre mot meg, og "alt blir bra".... jeg har ikke en eneste ting jeg kan gi kompliment for som ikke har negativt fortegn, og er overhodet ikke tiltrukket av ham, eller liker ham mer. 

Anonymkode: 120b2...293

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 minutter siden):

Hvilke nye utfordringer kan man forvente? 

Helt enig i det siste du sier, begge må jo prøve, eller i det minste skjønne at det må prøves. Mannen her sier alt blir bra om bare jeg begynner å oppføre meg slik som i begynnelsen; dvs gi masse oppmerksomhet og ros og komplimenter osv, da vil han også oppføre seg bedre mot meg, og "alt blir bra".... jeg har ikke en eneste ting jeg kan gi kompliment for som ikke har negativt fortegn, og er overhodet ikke tiltrukket av ham, eller liker ham mer. 

Anonymkode: 120b2...293

Tja..nå føles ingenting av dette som utfordring lenger, men helt i starten så var det uvanlig å være alene i huset på natta med to små barn, og alt det praktiske rundt som å klippe gress, kjøpe inn ved, rense oppvaskmaskin ol. var uvanlig for meg, alt sånt har ex’n ordnet før. Økonomi har for så vidt landet ganske raskt, så når han flytta ut var alt «beregnet» og budsjettet var klart. Jeg kan fortsatt ikke gå videre i karriere og øke lønna fordi oppfølging av to barn både på skolen og idrett tar nesten all fritid og energi  Men det ville vært det samme eller verre hvis ikke det hadde vært et brudd  

Det som er utfordrende er at far ikke har samvær og det betyr null fritid og null ny kjæreste. I starten brydde jeg meg ikke om det, men nå er det bare sykt irriterende og gjør meg sur 🙈

Anonymkode: 276a4...516

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (33 minutter siden):

Det blir nok surt og dårlig samarbeid etter et brudd, og han kommer nok til å fore dem med at dette er mamma sin skyld osv. Allerede nå baktaler han meg til ungene, de sier jo fra til meg, men det vet ikke han. 

Ja, mye kan jo settes bort, men økonomi blir vel ikke bra av skilsmisse akkurat heller. 

Jeg synes bare det er trist å bli alene resten av livet. Jeg er ingen fangst akkurat, så finner nok ingen ny.

Anonymkode: 120b2...293

Den siste ideen om at det er trist å bli alene sitter bare i ditt hodet - den kan du bli kvitt ganske raskt etter noen timer med psykolog 😊 Det er ikke sikkert du finner en ny kjæreste, det er heller ikke sikkert at det nye forholdet blir problemfritt - men du vil ha frihet til å velge å være sammen med noen eller bli alene. Denne friheten er mer verdifull enn et dårlig forhold - synes jeg. Vi lever bare ett liv 😊

Anonymkode: 276a4...516

[Anonym bruker]

Mamma sier at om hun hadde visst hvordan det skulle bli etter at hun gikk fra pappa hadde hun ikke gått...

Hun gikk fra han, hun fant en ny mann og giftet seg på nytt. Men livet på andre siden av gjerdet ble ikke så mye grønnere enn det hun hadde fra før.

Å bli bonusmamma var ikke lett, lappeteppefamilier er ikke alltid så lett. Pappa ble psykisk helt utafor etter bruddet, og det skadet oss ungene, det måtte hun jo også forholde seg til.

I dag, mange år senere har hun et helt ok forhold til pappa, og har det helt greit sammen med mannen sin. Men det er ingen kjærlighet mellom henne og den nye mannen egentlig, de er sammen fordi det er praktisk og greit å ha noen å bli gammel sammen med. Det kunne hun like gjerne hatt sammen med pappa.

 

Anonymkode: 427cf...0a2

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (11 timer siden):

Mamma sier at om hun hadde visst hvordan det skulle bli etter at hun gikk fra pappa hadde hun ikke gått...

Hun gikk fra han, hun fant en ny mann og giftet seg på nytt. Men livet på andre siden av gjerdet ble ikke så mye grønnere enn det hun hadde fra før.

Å bli bonusmamma var ikke lett, lappeteppefamilier er ikke alltid så lett. Pappa ble psykisk helt utafor etter bruddet, og det skadet oss ungene, det måtte hun jo også forholde seg til.

I dag, mange år senere har hun et helt ok forhold til pappa, og har det helt greit sammen med mannen sin. Men det er ingen kjærlighet mellom henne og den nye mannen egentlig, de er sammen fordi det er praktisk og greit å ha noen å bli gammel sammen med. Det kunne hun like gjerne hatt sammen med pappa.

 

Anonymkode: 427cf...0a2

Tja…hvis hun ikke ut av forholdet fordi hun trodde gresset er grønnere på den andre siden, så kan jeg skjønne det

Du sier at det er egentlig ingen kjærlighet mellom henne og den nye mannen. Sannsynligheten for at det hadde vært samme mellom henne og din far på samme tidspunkt, er stor ..

Hvis hun hadde blitt med faren din gjennom de årene etter brudd, vet du ikke hvordan disse årene hadde vært - det betyr ikke at de hadde være harmoniske og konfliktfrie, og hva som evt.hadde skadet eller skånet deg best som barn 

 

Anonymkode: 276a4...516

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (11 timer siden):

Mamma sier at om hun hadde visst hvordan det skulle bli etter at hun gikk fra pappa hadde hun ikke gått...

Hun gikk fra han, hun fant en ny mann og giftet seg på nytt. Men livet på andre siden av gjerdet ble ikke så mye grønnere enn det hun hadde fra før.

Å bli bonusmamma var ikke lett, lappeteppefamilier er ikke alltid så lett. Pappa ble psykisk helt utafor etter bruddet, og det skadet oss ungene, det måtte hun jo også forholde seg til.

I dag, mange år senere har hun et helt ok forhold til pappa, og har det helt greit sammen med mannen sin. Men det er ingen kjærlighet mellom henne og den nye mannen egentlig, de er sammen fordi det er praktisk og greit å ha noen å bli gammel sammen med. Det kunne hun like gjerne hatt sammen med pappa.

 

Anonymkode: 427cf...0a2

Men om det ikke er stor kjærlighet der, så trives de kanskje i lag likevel?

Jeg blir omtrent kvalm når jeg er i nærheten av mannen. Høre ham slafse og slurpe ved middagsbordet vekker avsky, og det sure ansiktet hans gjør meg generelt i dårlig humør. Han suger på en måte all energi ut av meg, og jeg mistrives. 

 

Anonymkode: 120b2...293

[Anonym bruker]

Hi, jeg har det helt likt som deg. Jeg har samme følelsene du har ovenfor min mann, men «tør» ikke ta steget. Mest pga barna, han på 15 år ville taklet det bra, men hun på 12 år har en diagnose og fungerer ikke like godt. Jeg skulle så gjerne skapt mitt eget liv uten å være stuck. Vi har vært sammen i 19 år, og han har forandret seg så veldig på disse årene. Han er ikke lenger den mannen jeg giftet meg meg. Jeg blir kvalm ved tanken på å skulle ha sex med han, noe vi ikke har hatt på 2-3 år. Forholdet er dødt, men allikevel våger jeg ikke ta skrittet i frykt for å ødelegge for alle andre.

Anonymkode: 8281f...179

[Anonym bruker]

Jeg angrer ikke.  Jeg skulle ønske jeg hadde gått lenge før.  Jeg prøvde ALT for å forbedre ting, det gjorde ikke eksmannen min. Til slutt traff han en annen, var utro og ønsket skilsmisse.  

Jeg er selvstendig og ressurssterk.  Jeg er heldig som har gode venner som støttet meg i tiden etter bruddet. 

Eksen min har valgt å ikke ha samvær med barna, han sørget for at bruddet ble så vanskelig som mulig for dem 😞 Det var tungt og vanskelig, heldigvis fikk jeg hjelp av venner, familie og fvk. 

Det ble mer og mer tydelig for meg etter bruddet at eksen hadde bidratt enda mindre enn jeg trodde.  Jeg har av og til måttet be om hjelp i forbindelse med tunge løft osv, men stort sett gjorde jeg alt både før og etter skilsmissen.  

Jeg var singel i 6 år før jeg i det hele tatt tenkte på å date igjen.  Jeg har altså ikke gått ut av ekteskapet i håp om å finne en bedre mann, men fordi ekteskapet var uutholdelig for meg.  Jeg har ikke angret et sekund.  

 

Anonymkode: 9f5dc...7f3