Jeg gjør det rette, eller?😞

[Anonym bruker]

Situasjonen er kjempe trist. Min bestevenn gjennom 20 år. Skutt psykisk syk. Innlagt på psykiatrisk avdeling på tvang og frivillig. Vært inn og ut i 4mnd. Psykose, deprimert, angst og noe de enda ikke vet hva er. Mye ligner på borderline men det er ikke en diagnose hun har. Selvskading i større og mindre grad. Litt små kutt men kveler seg selv både med hender og gjenstander. Jeg har besøkt henne mye, vært på telefonen med henne 5 ganger om dagen på det meste. Jeg prøver å få henne til å forstå men hun er for syk og ikke mottakelig for verken informasjon eller endring. Oppi dette er ett barn i småskolealder, og en far som gjør en nydelig jobb. Heldigvis. Mor har flyttet hjem men hun har startet å kvele seg foran barnet x flere, så hun har måttet bli plassert hos sine foreldre. Altså mor, min venninne. Far er nydelig mot sin kone men har satt ned foten. Jeg har både støtte og oppmuntret han til det for barnet sin skyld. Barnet kan ikke se mor slik og jeg har sagt barnet ikke kan være med mor alene. Plutselig er alt «ok» med mor, så har hun belter rundt halsen. Jeg har også sagt til far at hun ikke kan bo hjemme med barnet fordi mor er ustabil og blir vitne til en så ustabil mor, far som passer på mor hele tiden m.m.

 

En annen venninne nr 2 mener det er helt feil. Jeg må oppmuntre mer, vi må støtte henne mer, vi må få henne til å innse at hun må være snill med seg selv. Som jeg sier, psykiatrien har forsøkt i 4mnd, hun har kontinuerlig tilsyn i form av mann, foreldre, søsken, venner m.m hele døgnet. Vi prøver og prøver men hun forstår ikke. Venninna mi nr 2 sammenligner med da sin mor var deprimert . Ba henne si hun er bra nok i speilet å tilslutt vil hun tro på det sier hun. Venninne nr 2 ble sjokkert da jeg sa at jeg oppfordret mannen til min psykisk syke venninne å ikke bo med henne pga barnet. Jeg har oppfordret til å ta kontakt med barnevernet for støtte , råd og veiledning så det foregår nå. Min friske venninne syntes mer synd på min syke venninne. Som heg sier, vi prøver alt vi kan, psykiatrien og alle men min første prioritert er barnet å hun kan ikke omgås mor nå. Min friske venninne mener jeg svikter å sier hun absolutt bør omgås barnet for å bli frisk. En mor som skader seg foran sitt barn bør absolutt ikke omgås barnet.

 

Så nå har jeg litt dårlig samvittighet selv om jeg står på mitt. Min psykisk syke venninne kan ikke omgås barnet, å jeg står for at de ikke bør bo sammen. Likevel føler jeg meg dritt. Ønsker jo ikke dette, men ett mindre barn kan ikke beskytte seg selv. Typisk at en frisk venninne skal blande seg å mene man både gjør for lite og ting feil . 

Anonymkode: c2689...c4d

[Anonym bruker]

Jeg skjønner ikke helt. Din syke venninne har en mann som også er far til deres felles barn? Da er det vel opp til ham, og ikke deg, i hvilken grad og i hvilke former barnet skal se/være sammen med sin mor?

Anonymkode: ab239...622

[LillaGorilla♥♥]

Barns beste kommer alltid først i slike situasjoner, så det er det ikke noe poeng i å gå i diskusjon om.

[Anonym bruker]

Støtter deg. Det viktigste er å beskytte barnet. 

Håper virkelig din venninne får den hjelpen hun trenger, og blir bedre. 

Anonymkode: 99c06...5b8

[Mostly Harmless]

Barnet skal ikke være en brikke i mors tilfriskning, så barnets beste kommer først. Nå er det ikke nødvendigvis noen motsetning mellom å skjerme barnet og ta hensyn til mor. Etter min mening er det beste for mor også, at barnet skjermes for hennes uforutsigbare oppførsel. Mor klarer ikke å ivareta barnets trygghet slik hun har det nå, og forstår ikke/klarer ikke se konsekvensen av at handlingene hennes traumatiserer barnet.

Men om hun friskner til, vil hun forstå, og da bør hun være takknemlig for at hun ble hindret fra å gjøre unødvendig skade på barnet. 

Ellers synes jeg det er klokt å få fagmiljøet på banen. Barnet kunne gjerne trengt samtaler om situasjonen og episodene han allerede har vært vitne til. Kanskje finnes det støtte til far også?

[Anonym bruker]

Hi, du har helt rett, både i å beskytte barnet og å støtte far i å holde avstand!

Pårørende til alvorlig psykisk syke mennesker trenger ofte hjelp til å sette grenser for seg selv og de andre nærmeste.

Det du forteller, HI, det er så alvorlig at din venninne absolutt ikke kan være alene med barnet - ikke i det hele tatt!

Når hun forsøker å kvele seg selv foran barnet så skal det dessverre lite til at hennes instabilitet også gjør at hun vil forsøke å ta barnet med seg i et nytt slikt forsøk. Det har vi jo dessverre sett flere eksempler på i år.

All ære til deg som støtter far og barn så mye som du gjør, Ts! Ved å gjøre det støtter du også din venninne!

❤️

Anonymkode: 7958f...752

[Anonym bruker]

Ja, det mener jeg du gjør. Det er selvfølgelig opp til far og alt det der, men han setter nok pris på at du støtter han i dette, da det må være et fryktelig tungt valg å ta. 
 

Stiller meg helt bak resten her, barnets beste går foran. 

Anonymkode: f95b1...f1d

[Anonym bruker]

Det rette er å ta avstand, trekk deg helt ut si til din venninne at du trekker deg deg  vennskap  inntil hun er frisk nok. 
hun blir nok aldri helt frisk men til hun innser at hun er syk og får og mottar den hjelpen hun trenger.
Jeg  føler med deg og det er utrolig vanskelig å være i en sånn situasjon som du er.  
Jeg tok et slikt valg for noen år siden, hadde ei venninne som var og er syk men tar ikke i mot noe hjelp. Hennes barn ble til slutt tatt fra hun pga hennes sykdom. Vi bor på en ganske liten plass får stadig oppdateringer om hvordan det går. Tragisk men når hun ikke innser at hun er syk er det ikke noe å gjøre. 

Anonymkode: 4c4ba...6bc

[Anonym bruker]

Utfra det du beskriver er jeg helt enig i at du gjør det rette i å gi råd om at barnet ikke må være alene med mor eller kanskje til og med se mor. Det å se mamma kvele seg kan skape uopprettelig skade på et barnesinn, men i tillegg til det så kanskje mor ikke helt mor når hun er så alvorlig syk. Bare det kan gjøre at barnet blir redd og bekymret. Jeg tror både du og far tenker klokt rundt dette og vil tro at fagfolk vil støtte den avgjørelsen. 

Anonymkode: 57711...b06

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

Situasjonen er kjempe trist. Min bestevenn gjennom 20 år. Skutt psykisk syk. Innlagt på psykiatrisk avdeling på tvang og frivillig. Vært inn og ut i 4mnd. Psykose, deprimert, angst og noe de enda ikke vet hva er. Mye ligner på borderline men det er ikke en diagnose hun har. Selvskading i større og mindre grad. Litt små kutt men kveler seg selv både med hender og gjenstander. Jeg har besøkt henne mye, vært på telefonen med henne 5 ganger om dagen på det meste. Jeg prøver å få henne til å forstå men hun er for syk og ikke mottakelig for verken informasjon eller endring. Oppi dette er ett barn i småskolealder, og en far som gjør en nydelig jobb. Heldigvis. Mor har flyttet hjem men hun har startet å kvele seg foran barnet x flere, så hun har måttet bli plassert hos sine foreldre. Altså mor, min venninne. Far er nydelig mot sin kone men har satt ned foten. Jeg har både støtte og oppmuntret han til det for barnet sin skyld. Barnet kan ikke se mor slik og jeg har sagt barnet ikke kan være med mor alene. Plutselig er alt «ok» med mor, så har hun belter rundt halsen. Jeg har også sagt til far at hun ikke kan bo hjemme med barnet fordi mor er ustabil og blir vitne til en så ustabil mor, far som passer på mor hele tiden m.m.

 

En annen venninne nr 2 mener det er helt feil. Jeg må oppmuntre mer, vi må støtte henne mer, vi må få henne til å innse at hun må være snill med seg selv. Som jeg sier, psykiatrien har forsøkt i 4mnd, hun har kontinuerlig tilsyn i form av mann, foreldre, søsken, venner m.m hele døgnet. Vi prøver og prøver men hun forstår ikke. Venninna mi nr 2 sammenligner med da sin mor var deprimert . Ba henne si hun er bra nok i speilet å tilslutt vil hun tro på det sier hun. Venninne nr 2 ble sjokkert da jeg sa at jeg oppfordret mannen til min psykisk syke venninne å ikke bo med henne pga barnet. Jeg har oppfordret til å ta kontakt med barnevernet for støtte , råd og veiledning så det foregår nå. Min friske venninne syntes mer synd på min syke venninne. Som heg sier, vi prøver alt vi kan, psykiatrien og alle men min første prioritert er barnet å hun kan ikke omgås mor nå. Min friske venninne mener jeg svikter å sier hun absolutt bør omgås barnet for å bli frisk. En mor som skader seg foran sitt barn bør absolutt ikke omgås barnet.

 

Så nå har jeg litt dårlig samvittighet selv om jeg står på mitt. Min psykisk syke venninne kan ikke omgås barnet, å jeg står for at de ikke bør bo sammen. Likevel føler jeg meg dritt. Ønsker jo ikke dette, men ett mindre barn kan ikke beskytte seg selv. Typisk at en frisk venninne skal blande seg å mene man både gjør for lite og ting feil . 

Anonymkode: c2689...c4d

Du har helt rett her, og din tredje venninne skjønner åpenbart lite av psykiatri. Det høres ut som dyp depreJon og suicidalitet, kanskje også borderline og/ eller PTSD. 

Ellers en digresjon: Ingen med depresjon har noensinne blitt bedre av å oppmuntres til å tenke positivt og si til seg selv i speilet at de er bra nok. Det kan derimot forsterke depresjonen.  https://www.metakognitivterapi-oslo.no/blog/hvorfor-det-ikke-funker-a-tenke-positivt-og-hva-du-bor-gjore-for-a-oke-selvfolelse-motivasjon-og-psykisk-helse

Anonymkode: 3b633...8f9

[Anonym bruker]

Per nå så bør barnet skjermes fra mor. Det er mulig det allerede er for sent å forhindre psykiske plager og relasjonsskader hos barnet, men det må skjermes frem til mor ikke lengre er åpenlyst suicidal (verken gjør det eller snakker om det). 

Anonymkode: 3b633...8f9

[Admin]

Tråden er ryddet for helseskadelige råd og svar til dette.

Admin

[Anonym bruker]

Med å støtte mener jeg at jeg støtter far. Jeg pusher han i mange valg som han kanskje ikke ser selv, får han til å innse at de ikke kan bo sammen og at han faktisk må ta ett valg. Det føles rett og vondt. Vil jo ikke at det skal være slik, men vi har prøvd alt alle sammen å nesten slitt oss ut på veien. For ingenting. Hun kommer ingen vei. Vi sier det samme som psykologene men vi snakker til en mur. En som ikke er mottakelig for informasjon. Igjen sitter ett barn å er vitne til ting å jeg kan ikke godta det. Det sier jeg også til min venninne som er syk.. Jævlig trist.

 

hi

Anonymkode: c2689...c4d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 minutter siden):

Med å støtte mener jeg at jeg støtter far. Jeg pusher han i mange valg som han kanskje ikke ser selv, får han til å innse at de ikke kan bo sammen og at han faktisk må ta ett valg. Det føles rett og vondt. Vil jo ikke at det skal være slik, men vi har prøvd alt alle sammen å nesten slitt oss ut på veien. For ingenting. Hun kommer ingen vei. Vi sier det samme som psykologene men vi snakker til en mur. En som ikke er mottakelig for informasjon. Igjen sitter ett barn å er vitne til ting å jeg kan ikke godta det. Det sier jeg også til min venninne som er syk.. Jævlig trist.

 

hi

Anonymkode: c2689...c4d

Jeg svarte over, og det er riktig at du har støttet far og også at du har pushet ham i å ta valg som har beskyttet barnet bedre.

Å være nærmeste pårørende, slik han er til sin kone, kan være en ekstrem tøff påkjenning, og det er ikke alltid man ser det faktiske alvoret i situasjonen, hverken for seg selv eller barnet, fordi ham har levd så lenge sammen med den som er så alvorlig psykisk syk. Når man lever med en som er så alvorlig psykisk syk som det din venninne er, da skyves grensene for normalitet gradvis inntil man opplever en god del av det unormale som normalt. Fordi det unormale blir "normalen" i hverdagen.

Når dette skjer er det ekstra viktig å ha en som deg, Ts, som kan bidra til å realitetsorientere og støtte (her) far, slik at han - som nå sikkert står i en skvis mellom ønsket om å støtte sin kone og det å beskytte sitt barn (og seg selv) - greier å ta de valgene som er riktigst for barnet, ham selv og hans kone. Når man har kommet så langt at det helt unormale er blitt normalitet i forholdet og hverdagen, da trenger man støtte og hjelp for å lære på nytt hva en normal hverdag er, hvordan man skaper trygghet og stabilitet i et hjem.

Som andre har skrevet, hvis hun noen gang blir frisk igjen, eller friskere, så er det viktig at hun i den syke tiden ikke har skadet egne barn (mer enn hun allerede har gjort til nå). Det kan bli helt avgjørende for om barn vil føle seg trygge med mor igjen og ha et noenlunde bra forhold til henne. Og det kan bli helt avgjørende for barnas fremtid, at de ikke blir (mer) skadet av mor.

Det er bra at barnevernet også har blitt koblet inn, for jeg tror far også trenger støtte her til å finne tilbake til en normalitet i livet fremover, og også hvordan han kan støtte barnet videre. Og det er heller absolutt ingen tvil om at mor IKKE kan ha samvær med barnet uten tilsyn absolutt hele tiden! Det at mor har så liten selvinnsikt og virker behandlingsresistent pr nå, så er det enda viktigere å beskytte barnet mot mor. Før mor er mer stabil bør det ikke være kontakt mellom dem, ikke hvis ikke mor greier å holde seg stabil på korte samvær MED konstant tilsyn.

Jeg synes det er flott at du også sier så rett ut til din syke venninne at hun ikke kan utsette eget barn for det hun har gjort til nå. Uansett hvor tøft det måtte være for henne, så er det et faktum som hun må innse. Kanskje kommer det en dag hvor hun vil bruke det som motivasjon for å jobbe med det behandlingstilbudet som finnes.

Din andre venninne, hun hadde jeg trolig valgt å ta litt avstand fra. Jeg ville tatt en siste alvorssamtale med henne, gjerne skrevet ut og gitt henne litt lesestoff om hvordan foreldre alvorlige psykiske sykdom også skader barn, hvordan det å være tilskuer til vold i hjemmet ofte er noe som kan gi barn alvorlige traumer videre i livet m.m. Om hun ikke gidder skaffe seg kunnskap om dette og ikke endrer mening, da hadde jeg sagt fra at jeg ikke kunne ha kontakt med henne så lenge du selv faktisk forsøker å hjelpe familien og ikke minst beskytte felles venninnes barn.

Du gjør det rette! ❤️

Anonymkode: 7958f...752