Hvor sant er det at datter ikke deler følelser med far

[Anonym bruker]

Jeg er oppvokst med far. Moren min har vært alvorlig psykisk syk. Hun hadde nok med seg.

Jeg er 30 år nå og endelig tok beslutning om å dele mine følelser med min far. 

Angret raskt for at jeg valgte feil anledning, siden vi møttes etter lengre tid.  Han ble litt "irritert overrasket" om hvorfor jeg snakker om dette nå.

Til slutt etter noe snakk ble hans konklusjon at det ikke er vanlig at døtre deler sine følelser med fedre. Derfor har alt gått riktig for seg, i følge han.

Jeg ble stum og skjønte ikke hva jeg skulle svare.  Men jeg skulle ønske at han kunne innse at jeg har trengt han og kanskje trenger han. Det var hans plikt til å være helt tilstede.

 

Anonymkode: 2750d...2aa

[Anonym bruker]

Ikke sant. Men - det er tydelig at han har stengt noe inne, noe han er redd for å slippe ut.

Anonymkode: df09a...403

[Anonym bruker]

Det er litt vrient å få sammenheng i det du skriver. Hvilke følelser delte du og hva skulle eventuelt ikke ha "gått riktig for seg"?

At en del barn ikke deler så mye av det de føler med foreldrene, er relativt normalt. Det var vanligere tilbake i tid.

Det stemmer at det var fars plikt å være der for deg som barn, men det er det ikke nødvendigvis nå lenger.

Anonymkode: 7d16f...500

[Anonym bruker]

At barn ikke snakker om følelser med far mener du, på generell basis?

Det stemmer ikke. Hvem barn snakker om følelser med er nok mest personlighet. Noen føler seg nærmere far, noen mor, noen bestemor, noen nabokona, noen har ingen, det er mange ting som spiller inn her.

Jeg var nok mer close med mormor enn foreldrene mine, og som voksen med søsteren min.

Men svigerdatteren min, som har vokst opp uten en mor er veldig close med pappaen sin. Er det noe i hennes liv reiser hun til pappa og gråter en skvett på skuldrene hans og får støtte og trøst der.

Så ingen regel med to streker under på det spørsmålet.

Anonymkode: ca9f6...0e0

[Anonym bruker]

Det han sa er ikke sant, det er nok heller en forsvarsmekanisme for å tåle uretten han har begått. 
 

Min datter har et nært forhold til pappaen sin, hun forteller han mer enn hva hun forteller meg. Heldigvis tar han i mot, er lyttende eller veiledende, alt ettersom hva hun trenger.

Husk, selv om faren din burde vært der for deg, betyr ikke det at han evnet det. Han har sine egne erfaringer og kanskje til og med traumer, som gjør at han ikke klarte å  gi deg det du trengte. Du hadde en psykisk syk mor, han hadde en psykisk syk kone/ kjæreste. Dere var begge pårørende i eb krevende situasjon. 

Anonymkode: 44e14...9e7

[Anonym bruker]

Nå er faktum at barn i Norge aldri har hatt mindre kontakt med sin far; på grunn av kjempeøkning av solomødre, at over 90 % av barn med skilte foreldre bor hos mor, at ca halvparten av menn aldri får barn i Norge nå osv.

Men de barna som har mulighet til å bygge en relasjon med sin egen far deler minst like mye følelser med far som mor.

Anonymkode: e9e05...061

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Nå er faktum at barn i Norge aldri har hatt mindre kontakt med sin far; på grunn av kjempeøkning av solomødre, at over 90 % av barn med skilte foreldre bor hos mor, at ca halvparten av menn aldri får barn i Norge nå osv.

Men de barna som har mulighet til å bygge en relasjon med sin egen far deler minst like mye følelser med far som mor.

Anonymkode: 

Dette stemmer ikke. Ifølge SSB er det 20% av menn over 50 år som ikke har egne barn, ikke halvparten.

Skilsmisseraten var betydelig høyere  på 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet enn den er nå.

Fedre får i snitt mer samvær nå enn i barnefordelingssaker for noen tiår siden, og andelen barn som har delt/skiftesvis bosted eller bosted hos far er høyere enn før. 

Men en liten andel menn som opplever de tingene du nevner, skriver mye om det. 

Anonymkode: 9319c...6e6

[Anonym bruker]

Nå aner jeg ikke hva slags følelser det er snakk om og eventuell situasjon det er knyttet til. Det er noe med riktig tid og sted. 
 

Hvis det er knyttet til oppvekst, kan det være det er sårt for han også. Det var sikkert ikke enkelt når mor ble syk å skulle finne ut av. Mor og datter er en relasjon som er vanskelig for alle andre å ta over, selv om en vil så vel. 
 

Uansett, hvem man har den nære relasjonen til er individuelt. Jeg har mange samtaler med pappa om psykisk helse, samme med min mann og datter. Vi er ganske åpne her hjemme. Men jentegreier i tenårene er naturlig nok litt vanskelig for min mann å forstå, du må liksom oppleve det for å forstå det. 

Anonymkode: 26506...719

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Dette stemmer ikke. Ifølge SSB er det 20% av menn over 50 år som ikke har egne barn, ikke halvparten.

Skilsmisseraten var betydelig høyere  på 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet enn den er nå.

Fedre får i snitt mer samvær nå enn i barnefordelingssaker for noen tiår siden, og andelen barn som har delt/skiftesvis bosted eller bosted hos far er høyere enn før. 

Men en liten andel menn som opplever de tingene du nevner, skriver mye om det. 

Anonymkode: 9319c...6e6

Ok, idag er over én av tre norske menn barnløse når de fyller 40 år. Andelen er doblet på én generasjon (så jeg misset litt på tallet her).

Men barn har mindre kontakt med sin far nå enn før. Dette er selvsagt ved at dobbelt så mange barn vokser opp med bare én forelder nå  (nesten alltid mor) sammenlignet med tidligere (kilde SSB) og en hinsides økning i antall solomødre ++

Barneloven favoriserer mødre som får hovedomsorgen i nesten alle tilfeller. 

Hovedgrunnen til at barn ikke snakker med sin egen far om følelser er i hovedsak forårsaket av et av vår tids største samfunnsproblemer. At de rett og slett ikke har kontakt.

Anonymkode: e9e05...061