Når barna bor på to steder...

[Anonym bruker]

Når barna bor litt hos mor og litt hos far etter brudd, hva slags "regler" er vanlig og hvor fleksible kan man være?

Hvis barnet feks ringer og "klager" på den forelderen de er hos og vil til den andre, er det da alltid slik at man ikke bør si ja?

Eller om de ikke vil til den andre forelderen når det skal byttes.

 

Anonymkode: 170ef...e86

[Anonym bruker]

Nei. Akkurat det skal man ikke rokke ved mindre det er gode grunner. Man kan ikke la barn favorisere etter dagsformen. 

Anonymkode: e2a52...080

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 minutter siden):

Nei. Akkurat det skal man ikke rokke ved mindre det er gode grunner. Man kan ikke la barn favorisere etter dagsformen. 

Anonymkode: e2a52...080

Dagsformen til ene er veldig opp og ned med noen diagnoser. Far er veldig lite tålmodig og skjønner ikke hvordan dette påvirker barnet, feks at lite søvn kan føre til dårligere dagsform. Han er heller ikke en barna snakker med om når de har det litt vanskelig. Derfor ringes jeg, og jeg må sitte på avstand å roe ned og trøste. Så må jeg sifra til far at barnet sliter, noe som fnyses bort og han gjør ingenting for å hjelpe barnet. Så ringes jeg igjen. Om det fortsetter tar far telefonen fra barnet og jeg hører ikke mer, men vet jo at barnet da ikke har det så bra. Det er ikke noe godt å ha det slik for barnet og meg. Jeg når ikke inn til far, han blir sur for at barnet "favoriserer" med og blir enda mer vanskelig å samarbeide med. 

Når kan barna selv velge hvem de vil bo fast hos? Og kan far nekte det om barnet vil bo mest eller bare hos ene?

 

Anonymkode: 170ef...e86

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Dagsformen til ene er veldig opp og ned med noen diagnoser. Far er veldig lite tålmodig og skjønner ikke hvordan dette påvirker barnet, feks at lite søvn kan føre til dårligere dagsform. Han er heller ikke en barna snakker med om når de har det litt vanskelig. Derfor ringes jeg, og jeg må sitte på avstand å roe ned og trøste. Så må jeg sifra til far at barnet sliter, noe som fnyses bort og han gjør ingenting for å hjelpe barnet. Så ringes jeg igjen. Om det fortsetter tar far telefonen fra barnet og jeg hører ikke mer, men vet jo at barnet da ikke har det så bra. Det er ikke noe godt å ha det slik for barnet og meg. Jeg når ikke inn til far, han blir sur for at barnet "favoriserer" med og blir enda mer vanskelig å samarbeide med. 

Når kan barna selv velge hvem de vil bo fast hos? Og kan far nekte det om barnet vil bo mest eller bare hos ene?

 

Anonymkode: 170ef...e86

Kanskje barna hadde hatt litt godt av at mamma ikke står på pinne for de. Du gjør de en bjørnetjeneste.

Anonymkode: 2686f...61e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (24 minutter siden):

Kanskje barna hadde hatt litt godt av at mamma ikke står på pinne for de. Du gjør de en bjørnetjeneste.

Anonymkode: 2686f...61e

Nei, dette er ikke dulling, ene sliter veldig psykisk og får ikke støtte hos far. Far er utålmodig, sur, sint og kjefter istedenfor å snakke og dempe. Så jo det samme mens vi bodde sammen, og nå er det jo ingen til å veilede far og som kan være buffer mellom far og barn. Og de får jo ikke dekket behov for støtte hos ham. 

Anonymkode: 170ef...e86

[Anonym bruker]

Tommelfingerregelen er at barn skal bli hørt hele veien, men være med å bestemme fra de er 12 år.

Om barnet ikke har det bra kan du ta det til familievernkontoret og til retten, alle skal bli hørt.

Anonymkode: 495a5...be5

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (38 minutter siden):

Dagsformen til ene er veldig opp og ned med noen diagnoser. Far er veldig lite tålmodig og skjønner ikke hvordan dette påvirker barnet, feks at lite søvn kan føre til dårligere dagsform. Han er heller ikke en barna snakker med om når de har det litt vanskelig. Derfor ringes jeg, og jeg må sitte på avstand å roe ned og trøste. Så må jeg sifra til far at barnet sliter, noe som fnyses bort og han gjør ingenting for å hjelpe barnet. Så ringes jeg igjen. Om det fortsetter tar far telefonen fra barnet og jeg hører ikke mer, men vet jo at barnet da ikke har det så bra. Det er ikke noe godt å ha det slik for barnet og meg. Jeg når ikke inn til far, han blir sur for at barnet "favoriserer" med og blir enda mer vanskelig å samarbeide med. 

Når kan barna selv velge hvem de vil bo fast hos? Og kan far nekte det om barnet vil bo mest eller bare hos ene?

 

Anonymkode: 170ef...e86

50/50 anbefales bare der hvor det fungerer, noe det åpenbart ikke gjør for dere. Her høres det ut som at barnet har best av ett hjem, og samvær hos den andre. Foreslår fvk hvor dere diskuterer dette. Fra de er 12 kan de i prinsippet bestemme selv, men fvk tilstreber jo å få til en ordning med begge. Om grunnen er «jeg får ikke is hos pappa» eller andre banale ting så er det jo hensiktsmessig å få til samvær, men av grunner som du ramser opp her høres det ikke sånn ut. Da mitt barn var 13 ville hun ikke til faren sin overhodet og fvk sa da at hun ikke kunne tvinges. Nå er faren hennes klin gæern og det så nok de og. På mekling tidligere mente far at hun ville bo hos han og da sa psykologen der at man ikke kan velge å flytte til bestemor om foreldre (som bor sammen) er teite. Så da måtte vi finne en annen løsning. Men da hun var bastant som 13 åring, med god grunn, pusha de ikke på. 

Anonymkode: e2a52...080

[oslofrk]

Jeg ville snakket med familievernkontoret. Du og eksen, eller barna, eller alle parter kan få samtaler/veiledning/hjelp der. Lykke til! 

[Anonym bruker]

Det er rart det der. Om barnet hadde bodd i et hjem med begge foreldrene, og ingen av dere hadde vist forståelse for og tatt hensyn til barnets diagnoser og behov, men heller vært sure og kjeftete, så hadde nok mange, med rette, vært bekymra for barna deres. Men så fort det «bare» er far som er en udugelig forelder, så skal barna bare måtte finne seg i det fordi det tross alt bare er mor som «duller».

Ta det med familievernkontoret, og krev at barnas behov skal hensyntas.

Anonymkode: 98674...090

[ReneRene]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Dagsformen til ene er veldig opp og ned med noen diagnoser. Far er veldig lite tålmodig og skjønner ikke hvordan dette påvirker barnet, feks at lite søvn kan føre til dårligere dagsform. Han er heller ikke en barna snakker med om når de har det litt vanskelig. Derfor ringes jeg, og jeg må sitte på avstand å roe ned og trøste. Så må jeg sifra til far at barnet sliter, noe som fnyses bort og han gjør ingenting for å hjelpe barnet. Så ringes jeg igjen. Om det fortsetter tar far telefonen fra barnet og jeg hører ikke mer, men vet jo at barnet da ikke har det så bra. Det er ikke noe godt å ha det slik for barnet og meg. Jeg når ikke inn til far, han blir sur for at barnet "favoriserer" med og blir enda mer vanskelig å samarbeide med. 

Når kan barna selv velge hvem de vil bo fast hos? Og kan far nekte det om barnet vil bo mest eller bare hos ene?

 

Anonymkode: 170ef...e86

Dette er ganske typisk. Fedre setter tydeligere grenser mens mødre trøster. Og så tillater foreldre på ene siden at barn manipulerer fordi de "syns synd på" og dermed blir samarbeidet vanskelig mellom foreldre. Det du som mor burde sagt her er : Jeg skjønner at det er vanskelig, men nå er du hos pappa og må høre på han. Det kan være at han og jeg er uenige, men når vi ikke bor sammen blir det to hjem som er litt forskjellige, og den dere er hos må bestemme der. Så snakkes vi mer om dette når du kommer til meg. 

Da viser du både støtte og samtidig respekt for faren, men sitter du i andre enden og "snakker til" faren, samt lar ungen holde på så mye at telefonen blir inndratt, så er du med på å eskalere, og da skjønner jeg at faren reagerer.

Ungene skal bli hørt uansett alder, men så er det noe med at de ikke skal få viljen sin fordi det er mer behagelig og fordi de slipper mer unna krav om å oppføre seg..

[Anonym bruker]

ReneRene skrev (2 timer siden):

Dette er ganske typisk. Fedre setter tydeligere grenser mens mødre trøster. Og så tillater foreldre på ene siden at barn manipulerer fordi de "syns synd på" og dermed blir samarbeidet vanskelig mellom foreldre. Det du som mor burde sagt her er : Jeg skjønner at det er vanskelig, men nå er du hos pappa og må høre på han. Det kan være at han og jeg er uenige, men når vi ikke bor sammen blir det to hjem som er litt forskjellige, og den dere er hos må bestemme der. Så snakkes vi mer om dette når du kommer til meg. 

Da viser du både støtte og samtidig respekt for faren, men sitter du i andre enden og "snakker til" faren, samt lar ungen holde på så mye at telefonen blir inndratt, så er du med på å eskalere, og da skjønner jeg at faren reagerer.

Ungene skal bli hørt uansett alder, men så er det noe med at de ikke skal få viljen sin fordi det er mer behagelig og fordi de slipper mer unna krav om å oppføre seg..

Det er ikke riktig, far setter få grenser, det er litt av problemet. Leggetid og rutiner ser han ikke helt poenget med, de legges når det passer han, og mat tas når han kommer på at det er tid for det eller han er sulten selv. De får spille så mye de vil, og alt er rimelig "kaos". 

Det du sier hadde vært greit for et friskt barn, men ikke for et barn med diagnose. Far skjønner ikke engang når/at barnet får angstanfall og synes bare barnet er surrete og vanskelig, mens gutten tror han skal dø mens det holder på.  

Nå et det nærmest umulig å vise den mannen respekt, det fortjener han heller ikke etter årevis med null emosjonell tilgjengelighet og ta og ta, men aldri gi holdning. 

Anonymkode: 170ef...e86

[ReneRene]

Anonym bruker skrev (4 minutter siden):

Det er ikke riktig, far setter få grenser, det er litt av problemet. Leggetid og rutiner ser han ikke helt poenget med, de legges når det passer han, og mat tas når han kommer på at det er tid for det eller han er sulten selv. De får spille så mye de vil, og alt er rimelig "kaos". 

Det du sier hadde vært greit for et friskt barn, men ikke for et barn med diagnose. Far skjønner ikke engang når/at barnet får angstanfall og synes bare barnet er surrete og vanskelig, mens gutten tror han skal dø mens det holder på.  

Nå et det nærmest umulig å vise den mannen respekt, det fortjener han heller ikke etter årevis med null emosjonell tilgjengelighet og ta og ta, men aldri gi holdning. 

Anonymkode: 170ef...e86

Okay... men nå er det en grunn til at du ikke bare ble sammen med denne mannen, men også fikk barn med ham. Den siden ved deg som da godtok og aksepterte dette, kan også være et problem når det gjelder grenser ovenfor barna... Eller mangel på det altså. Det er kanskje greit å være obs på og tenke over?

Endret 12. juli 2024 av ReneRene

[Anonym bruker]

ReneRene skrev (17 minutter siden):

Okay... men nå er det en grunn til at du ikke bare ble sammen med denne mannen, men også fikk barn med ham. Den siden ved deg som da godtok og aksepterte dette, kan også være et problem når det gjelder grenser ovenfor barna... Eller mangel på det altså. Det er kanskje greit å være obs på og tenke over?

Hva er greia di? Du har selv fått barn med menn du ikke har holdt sammen med. Hvorfor gjorde du det? Vet du ikke at alle barn har det best når foreldrene bor sammen, så lenge begge foreldrene er normalt brukende? Du godtok og aksepterte mennene da, det er kanskje greit å være obs på og tenke over før du setter deg til doms over andre.   

Anonymkode: d176d...3fd

[Anonym bruker]

ReneRene skrev (3 timer siden):

Dette er ganske typisk. Fedre setter tydeligere grenser mens mødre trøster. Og så tillater foreldre på ene siden at barn manipulerer fordi de "syns synd på" og dermed blir samarbeidet vanskelig mellom foreldre. Det du som mor burde sagt her er : Jeg skjønner at det er vanskelig, men nå er du hos pappa og må høre på han. Det kan være at han og jeg er uenige, men når vi ikke bor sammen blir det to hjem som er litt forskjellige, og den dere er hos må bestemme der. Så snakkes vi mer om dette når du kommer til meg. 

Da viser du både støtte og samtidig respekt for faren, men sitter du i andre enden og "snakker til" faren, samt lar ungen holde på så mye at telefonen blir inndratt, så er du med på å eskalere, og da skjønner jeg at faren reagerer.

Ungene skal bli hørt uansett alder, men så er det noe med at de ikke skal få viljen sin fordi det er mer behagelig og fordi de slipper mer unna krav om å oppføre seg..

Stakkars barn idag sier jeg. Som må vokse opp med å flytte annenhver uke, og ikke får lov til å være mer knyttet til den ene enn den andre. Og må forholde seg til to forskjellige hjem med forskjellige regler, som de skal bytte mellom hver uke. Alle barn er forskjellige og har ulike behov, og selvom det i dagens samfunn ikke greit å snakke høyt om, så er det helt naturlig og vanlig at barn kjenner en sterkere tilknytning til den ene. Det kan være at barnet identifiserer seg mer med den ene, som barnet kanskje er mer lik perosnlighetsmessig.

Når det er diagnoser i bildet i tillegg blir det fort vanskelig å være barnet.

Jeg er ikke enig i at hun bør avvise barnet ved å si at nå er du hos pappa og må høre på han, når barnet ringer henne. Barnet kan føle seg avvist, og har føle at det har både mistet familien og det felles hjemmet, og mor som det var mest knyttet til. 

Anonymkode: 2a07d...9ee

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Stakkars barn idag sier jeg. Som må vokse opp med å flytte annenhver uke, og ikke får lov til å være mer knyttet til den ene enn den andre. Og må forholde seg til to forskjellige hjem med forskjellige regler, som de skal bytte mellom hver uke. Alle barn er forskjellige og har ulike behov, og selvom det i dagens samfunn ikke greit å snakke høyt om, så er det helt naturlig og vanlig at barn kjenner en sterkere tilknytning til den ene. Det kan være at barnet identifiserer seg mer med den ene, som barnet kanskje er mer lik perosnlighetsmessig.

Når det er diagnoser i bildet i tillegg blir det fort vanskelig å være barnet.

Jeg er ikke enig i at hun bør avvise barnet ved å si at nå er du hos pappa og må høre på han, når barnet ringer henne. Barnet kan føle seg avvist, og har føle at det har både mistet familien og det felles hjemmet, og mor som det var mest knyttet til. 

Anonymkode: 2a07d...9ee

Selvsagt skal ikke mor avvise et barn med diagnose som ikke får støtten hn trenger hos far. Å hevde noe slikt viser at man setter de voksne sine behov foran barna. 

Anonymkode: d176d...3fd

[Anonym bruker]

ReneRene skrev (35 minutter siden):

Okay... men nå er det en grunn til at du ikke bare ble sammen med denne mannen, men også fikk barn med ham. Den siden ved deg som da godtok og aksepterte dette, kan også være et problem når det gjelder grenser ovenfor barna... Eller mangel på det altså. Det er kanskje greit å være obs på og tenke over?

Hæ? Han endret seg drastisk da vi fikk barn. Da ble han innesluttet og egoistisk. Som skrevet har jrg grenser ovenfor barna, det er han som ikke har det. Du har fått med deg at barnet har diagnoser og er psykisk syk?

Anonymkode: 170ef...e86

[ReneRene]

Anonym bruker skrev (15 minutter siden):

Hva er greia di? Du har selv fått barn med menn du ikke har holdt sammen med. Hvorfor gjorde du det? Vet du ikke at alle barn har det best når foreldrene bor sammen, så lenge begge foreldrene er normalt brukende? Du godtok og aksepterte mennene da, det er kanskje greit å være obs på og tenke over før du setter deg til doms over andre.   

Anonymkode: d176d...3fd

Jeg har aldri noen gang skrevet innlegg om problemer hverken med barn, faren eller samarbeid, og ikke har jeg klaget på noen av eksene heller. Så dette ble veldig lite relevant.

[ReneRene]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Hæ? Han endret seg drastisk da vi fikk barn. Da ble han innesluttet og egoistisk. Som skrevet har jrg grenser ovenfor barna, det er han som ikke har det. Du har fått med deg at barnet har diagnoser og er psykisk syk?

Anonymkode: 170ef...e86

Men hva gjør det med både unger og samarbeid når du er så til de grader tilstede når de er hos faren? Du må jo se at det ikke løser noe, tvert i mot. 

Det er sjelden bare en, og jeg tror heller ikke at voksne forandrer seg over natta, men heller at man ignorerer varseltegn før endringen blir for tydelig.

Uansett. Dere må jo løse dette, og tror du at løsningen er at barnet bor hos deg uten overnattinger hos faren?

[Anonym bruker]

ReneRene skrev (3 timer siden):

Dette er ganske typisk. Fedre setter tydeligere grenser mens mødre trøster. Og så tillater foreldre på ene siden at barn manipulerer fordi de "syns synd på" og dermed blir samarbeidet vanskelig mellom foreldre. Det du som mor burde sagt her er : Jeg skjønner at det er vanskelig, men nå er du hos pappa og må høre på han. Det kan være at han og jeg er uenige, men når vi ikke bor sammen blir det to hjem som er litt forskjellige, og den dere er hos må bestemme der. Så snakkes vi mer om dette når du kommer til meg. 

Da viser du både støtte og samtidig respekt for faren, men sitter du i andre enden og "snakker til" faren, samt lar ungen holde på så mye at telefonen blir inndratt, så er du med på å eskalere, og da skjønner jeg at faren reagerer.

Ungene skal bli hørt uansett alder, men så er det noe med at de ikke skal få viljen sin fordi det er mer behagelig og fordi de slipper mer unna krav om å oppføre seg..

Det er stor forskjell på om barnet er irritert over småting og klager til moren og på et barn som har det vanskelig, er fortvilet og søker hjelp og støtte hos moren, som det virker som er tilfellet her. Synes du svarer litt arrogant og bedrevitende her, litt generelt og uten å egentlig lese det moren skrev. Hun kan jo ikke bare avvise barnet i denne situasjonen. 

Anonymkode: 2543d...67f

[Anonym bruker]

ReneRene skrev (26 minutter siden):

Jeg har aldri noen gang skrevet innlegg om problemer hverken med barn, faren eller samarbeid, og ikke har jeg klaget på noen av eksene heller. Så dette ble veldig lite relevant.

Selvsagt er det relevant når du påpeker at hi har valgt å få barn med en mann hun ikke fortsatt er sammen med. Du får feie for egen dør før du peker på andre. 

Anonymkode: d176d...3fd

[ReneRene]

Anonym bruker skrev (23 minutter siden):

Selvsagt er det relevant når du påpeker at hi har valgt å få barn med en mann hun ikke fortsatt er sammen med. Du får feie for egen dør før du peker på andre. 

Anonymkode: d176d...3fd

Du misser poenget. De sidene vi har påvirker selvsagt barna våre, og hvis jeg var for snill og for tålmodig uten å sette grenser før ting ble et problem, så vil det også ramme barna. Jeg er veldig selvstendig og også sterk, og dermed har jeg ikke den toleransen jeg antageligvis burde hatt for det jeg oppfatter som uselvstendighet og "svakhet", og jeg må selvfølgelig jobbe med dette når det gjelder andre irl. 

Det er en grunn til at vi går inn i de forholdene vi gjør, og også hvorfor vi går ut av dem. Det handler om oss selv siden ingen av oss er tvunget inn eller ut av noe.

[ReneRene]

Anonym bruker skrev (42 minutter siden):

Det er stor forskjell på om barnet er irritert over småting og klager til moren og på et barn som har det vanskelig, er fortvilet og søker hjelp og støtte hos moren, som det virker som er tilfellet her. Synes du svarer litt arrogant og bedrevitende her, litt generelt og uten å egentlig lese det moren skrev. Hun kan jo ikke bare avvise barnet i denne situasjonen. 

Anonymkode: 2543d...67f

Nei, jeg syns ikke at hun skal avvise. Men hun bør avslutte samtalene og oppringningene før faren tar fra gutten telefonen. Det er da det har gått for langt, og det hjelper jo ikke sønnen her på noen måte. 

[Anonym bruker]

ReneRene skrev (1 minutt siden):

Du misser poenget. De sidene vi har påvirker selvsagt barna våre, og hvis jeg var for snill og for tålmodig uten å sette grenser før ting ble et problem, så vil det også ramme barna. Jeg er veldig selvstendig og også sterk, og dermed har jeg ikke den toleransen jeg antageligvis burde hatt for det jeg oppfatter som uselvstendighet og "svakhet", og jeg må selvfølgelig jobbe med dette når det gjelder andre irl. 

Det er en grunn til at vi går inn i de forholdene vi gjør, og også hvorfor vi går ut av dem. Det handler om oss selv siden ingen av oss er tvunget inn eller ut av noe.

Nei, jeg misser ikke poenget som er at du ikke skjønner hi sin utfordring. Og nå er jeg ferdig med å gi deg oppmerksomhet. Dette er hi sin tråd, ikke din. 

Anonymkode: d176d...3fd

[ReneRene]

Anonym bruker skrev (3 minutter siden):

Nei, jeg misser ikke poenget som er at du ikke skjønner hi sin utfordring. Og nå er jeg ferdig med å gi deg oppmerksomhet. Dette er hi sin tråd, ikke din. 

Anonymkode: d176d...3fd

Jeg skjønner ikke hvorfor flere vil lage innlegg kun for å få feedback fra dem man selv er enige med i utgangspunktet, eller kommentarer som ikke gir noen refleksjoner. Uten å påstå ts gjør det her, men det må gå an å svare ut fra et ønske om å belyse et nytt eller annet perspektiv, uten at det skal være galt.