Mine foreldre har psykisk overtak på meg

[Anonym bruker]

Jeg bor med samboeren men mine foreldre har fortsatt psykisk overtak på meg.  Dette gjelder spesielt min mor. 

Hver gang jeg skal ta et valg må jeg tenke gjennom hvordan moren min vil reagere. 

Eksempel: samboeren sier la oss bruke de oppstarte pengene til å reise til X destinasjon. Da må jeg tenke hva mamma vil si om at vi har sløst bort penger på dette.  Så vil pappa kommentere at vi kjøpte for dyrt. Vi kunne fått billigere.

Det samme skjedde når jeg viste dem bilen vår osv.

Hver gang jeg tenker at jeg er voksen og skal bestemme, så ender det opp med at mamma klarer å vise autoritet og jeg igjen blir til en reddhare. 

Så skal mine foreldre spørre om min samboers søsken og foreldre.  Hvis jeg sier at min svoger har fått bra jobb nå, så sier de bare, nei han er sikkert en assistent.  De får visstnok informasjon om alt fra ulike folk, og den informasjonen skal være sann.

Hvis jeg sier min samboer tenker det og det,så vet de bedre hva han tenker 

Jeg er urolig og tenker hele tiden. Min lykke dag er nå jeg har besøkt dem og de ikke har kommentert noe.  

De har alltid oppført seg bra når jeg ikke har tatt et valg uten å høre med dem.

Jeg tenker hele tiden og analyserer hvordan jeg burde snakke med foreldre.

Nå gruer jeg grusomt fordi mamma vil jeg og samboeren skal komme hos dem på middag.  Men så viser deg seg at det passer for noen andre å besøke oss akkurat den dagen. Jeg gruer.

Anonymkode: 5b564...f11

[Veronicab]

Har hatt det mye likt som deg! Jeg prøver nå endelig å fakrisk ta litt avstand fra de fordi når jeg har forsøkt å snakke med de om dette vil de fakrisk ikke lytte eller lære så nå er jeg komme til det punktet at jeg ikke lenger orker å involvere de så mye. Men det er et vanskelig skritt å ta

[Anonym bruker]

Flytt! 

Foreldrene mine prøvde seg på noe lignende. Jeg flyttet ut av distriktet. Det hjalp, etter hvert. Pappa slutta å legge seg borti alt mulig, mamma prøvde lenge og prøver fremdeles av og til, men nå er hun over 90 og dement, så hun har ingen makt. Jeg har forøvrig forlengst flyttet tilbake, i alle fall til samme fylke, men avstanden er fremdeles to-sifret antall mil. 

Anonymkode: 96332...2e8

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 timer siden):

Jeg bor med samboeren men mine foreldre har fortsatt psykisk overtak på meg.  Dette gjelder spesielt min mor. 

Hver gang jeg skal ta et valg må jeg tenke gjennom hvordan moren min vil reagere. 

Eksempel: samboeren sier la oss bruke de oppstarte pengene til å reise til X destinasjon. Da må jeg tenke hva mamma vil si om at vi har sløst bort penger på dette.  Så vil pappa kommentere at vi kjøpte for dyrt. Vi kunne fått billigere.

Det samme skjedde når jeg viste dem bilen vår osv.

Hver gang jeg tenker at jeg er voksen og skal bestemme, så ender det opp med at mamma klarer å vise autoritet og jeg igjen blir til en reddhare. 

Så skal mine foreldre spørre om min samboers søsken og foreldre.  Hvis jeg sier at min svoger har fått bra jobb nå, så sier de bare, nei han er sikkert en assistent.  De får visstnok informasjon om alt fra ulike folk, og den informasjonen skal være sann.

Hvis jeg sier min samboer tenker det og det,så vet de bedre hva han tenker 

Jeg er urolig og tenker hele tiden. Min lykke dag er nå jeg har besøkt dem og de ikke har kommentert noe.  

De har alltid oppført seg bra når jeg ikke har tatt et valg uten å høre med dem.

Jeg tenker hele tiden og analyserer hvordan jeg burde snakke med foreldre.

Nå gruer jeg grusomt fordi mamma vil jeg og samboeren skal komme hos dem på middag.  Men så viser deg seg at det passer for noen andre å besøke oss akkurat den dagen. Jeg gruer.

Anonymkode: 5b564...f11

Har du sakt ja, til å komme til middag bør du holde den avtalen om det ikke er noe veldig spesielt som kommer i veien.

Moren din gir deg dårlig samvittighet, men er det fordi du egentlig vet hun har rett?  

Anonymkode: 56567...a40

[Anonym bruker]

 

De ønsker sikkert kun det beste for deg (sånn som de ser det). Det er langt fra sunt! Du må få lov å ta egne valg, og lære av dine feil, hvis det viser seg at det var feile valg. Men det er den eneste måten du kan bli selvstendig og lære. 

 

Du må ta avstand! Foreldrene dine burde gå til psykolog og klippe navlestrengen.

Det er DE som er gal. IKKE du

Anonymkode: b91ad...41f

[Anonym bruker]

Svigermor er slik og jeg var redd for henne i mange år, men det er blitt bedre etter at vi prøver å ignorere henne når hun blir slik,  nesten påfallende sier vi bare " ja så gjør vi det på vår måte". Du trenger heller ikke please dem med å fortelle om svogeren din etc ( for innerst inne vil du nok ha bekreftelse, noe som er helt normalt, men blir mer usunt med dine foreldre). Tror du parallellt til å ta mer avstand må jobbe med egen selvfølelse, for å klare å ikke la det de sier gå så inn på deg, stå trygt i deg selv. Omgås med de som gir deg godfølelsen. Om dere får barn en gang vil et slikt forhold du har til dine foreldre blir toksisk, ikke bra for dere som foreldre. Ønsker deg lykke til, start med å gjøre en endring i dag. 

Anonymkode: c0af1...7d8

[Anonym bruker]

Ikke fortell foreldrene dine noe som helst. Ta avstand fra dem. De har ikke noe med ditt liv å gjøre. Kutt dem ut!

Anonymkode: 54213...860

[ReneRene]

Det er sånn foreldre i enkelte andre land gjør helt naturlig. Så jeg tror du bare må si at du skjønner at de mener godt, men at det gjør deg usikker når du ikke får ta egne valg sånn at du kan lære på egenhånd. Akkurat nå snakker de ut fra "livserfraring", men de må respektere når du sier fra. Så du må det.Si fra altså.