Datteren min vil ikke leve lenger

[Anonym bruker]

Hun har mistet troen på at dps eller psykologer kan hjelpe og graver seg bare lenger og lenger ned i mørke tanker. Hverdagen medfører bare smerte og hun finner ikke glede i noe. Hun vil helst dø, men sier at hun ikke skal gjøre noe med det pga at det vil gi oss som er glad i henne så stor sorg. Jeg er livredd og aner ikke hva jeg skal gjøre. Hun er voksen og bor for seg selv, har jobb og kjæreste og utenfra fremstår hun vellykket. 
 

Men hva kan jeg gjøre for å hjelpe når helsevesenet ikke er et alternativ. Jeg er redd for at hun til slutt må legges inn med tvang om vi ikke tar tak, for dette er vel ting som ikke går over av seg selv. 
 

Finnes det råd for hva vi som pårørende kan gjøre?

Anonymkode: 0d0d8...585

[Anonym bruker]

Ring f.eks Mental helse sin hjelpetelefon og be om råd.

Jeg har liten erfaring med sånt selv, men du er ikke alene i denne situasjonen.

Klem.

Anonymkode: 97833...998

[amandine]

Jeg vet ikke, dette er ukjent terreng for meg.
Men du skal vite at jeg sender deg varme tanker! Ikke mye bidrag fra meg der, altså, annet enn medfølelse.

[Anonym bruker]

Jeg har hatt barn som ikke vil leve lenger, men barnet var yngre enn ditt og ganske formativ enda. Da jeg ikke hadde tid til å vente på det offentlige, fant jeg en privat barnepsykolog. 

Kunne privat vært en mulighet? 

Vet det er tøft å stå i, jeg var "heldig" og hadde barnet boende hjemme, i tillegg til barnets alder på min side. Hva jeg hadde gjort ift et voksent barn er mer usikkert. Kanskje tatt kontakt med fastlegen og ytret bekymring. 

Anonymkode: 8a06c...306

[Anonym bruker]

Takk for gode ord. 
 

Hun vil ikke til psykolog, verken privat eller offentlig. Hun har hatt så mange behandlere at hun får helt hetta av å skulle forholde seg til en til. Fastlegen kan ikke hjelpe, muligens fordi hun ikke er åpen med henne. 
 

Vi skal snart reise på ferie og jeg får daglige meldinger om at hun er så sliten, og vil bare slippe. Hun sier at hun ikke planlegger å gjøre noe med det, men jeg er jo redd for at det en gang bikker over og at hun ikke klarer å tenke rasjonelt (som hun jo ikke gjør på generelt grunnlag, hun blåser ting opp til uante proposisjoner og når vi ikke er enige så er det fordi vi ikke forstår). 
 

Så jeg reiser på ferie med klump i magen, men vi har flere barn som gleder seg til utenlandstur så vi må bare gjennomføre. 
 

hi

Anonymkode: 0d0d8...585

[Anonym bruker]

Dere tar henne vel med på ferien?

Anonymkode: 78139...e12

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 8.7.2024 den 15.35):

Hun har mistet troen på at dps eller psykologer kan hjelpe og graver seg bare lenger og lenger ned i mørke tanker. Hverdagen medfører bare smerte og hun finner ikke glede i noe. Hun vil helst dø, men sier at hun ikke skal gjøre noe med det pga at det vil gi oss som er glad i henne så stor sorg. Jeg er livredd og aner ikke hva jeg skal gjøre. Hun er voksen og bor for seg selv, har jobb og kjæreste og utenfra fremstår hun vellykket. 
 

Men hva kan jeg gjøre for å hjelpe når helsevesenet ikke er et alternativ. Jeg er redd for at hun til slutt må legges inn med tvang om vi ikke tar tak, for dette er vel ting som ikke går over av seg selv. 
 

Finnes det råd for hva vi som pårørende kan gjøre?

Anonymkode: 0d0d8...585

❤️

Går hun på p piller eller lignende? Jeg bel velsig deprimert av p piller. Ble meg selv igjen etter slutt. 

Sjekket blodprøver? B12 injeksjoner hjalp meg. 

Er hun mere suicidal rundt eggløsning/ mensen?

Bor dere i nærheten av hverandre? Kan dere begynne å gå turer i naturen? 

Anonymkode: 9f22c...dc1

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (48 minutter siden):

Dere tar henne vel med på ferien?

Anonymkode: 78139...e12

Nei. Hun er voksen med jobb, så hun har ikke ferie nå. Hun vil ikke være med heller, for den saks skyld. 

Anonym bruker skrev (37 minutter siden):

❤️

Går hun på p piller eller lignende? Jeg bel velsig deprimert av p piller. Ble meg selv igjen etter slutt. 

Sjekket blodprøver? B12 injeksjoner hjalp meg. 

Er hun mere suicidal rundt eggløsning/ mensen?

Bor dere i nærheten av hverandre? Kan dere begynne å gå turer i naturen? 

Anonymkode: 9f22c...dc1

Vi bor langt fra hverandre, dessverre. Vi prater daglig, men jeg kommer til kort. Egentlig har jeg lyst å riste henne og be henne se hvor heldig hun faktisk er, men set hjelper jo ingen. 
 

Hun tåler ingen hormonpreparater, og har en kraftig pms. Men nå er det konstant gjennom hele mnd, det er ingen periode som er bedre. 
 

hi

Anonymkode: 0d0d8...585

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

Takk for gode ord. 
 

Hun vil ikke til psykolog, verken privat eller offentlig. Hun har hatt så mange behandlere at hun får helt hetta av å skulle forholde seg til en til. Fastlegen kan ikke hjelpe, muligens fordi hun ikke er åpen med henne. 
 

Vi skal snart reise på ferie og jeg får daglige meldinger om at hun er så sliten, og vil bare slippe. Hun sier at hun ikke planlegger å gjøre noe med det, men jeg er jo redd for at det en gang bikker over og at hun ikke klarer å tenke rasjonelt (som hun jo ikke gjør på generelt grunnlag, hun blåser ting opp til uante proposisjoner og når vi ikke er enige så er det fordi vi ikke forstår). 
 

Så jeg reiser på ferie med klump i magen, men vi har flere barn som gleder seg til utenlandstur så vi må bare gjennomføre. 
 

hi

Anonymkode: 0d0d8...585

Jeg har en datter som opplevde samme. Orker ikke flere mennesker og ny forklaring. Jeg tok tak i det selv, i vårt tilfelle var det spiseforstyrrelser og selvskading. Plan B var behandling med ketamin om det ikke funket. Det offentlige ga jeg opp, ble jo bare en rekke møter uten handling. 

Anonymkode: bcb5a...089

[ReneRene]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

Takk for gode ord. 
 

Hun vil ikke til psykolog, verken privat eller offentlig. Hun har hatt så mange behandlere at hun får helt hetta av å skulle forholde seg til en til. Fastlegen kan ikke hjelpe, muligens fordi hun ikke er åpen med henne. 
 

Vi skal snart reise på ferie og jeg får daglige meldinger om at hun er så sliten, og vil bare slippe. Hun sier at hun ikke planlegger å gjøre noe med det, men jeg er jo redd for at det en gang bikker over og at hun ikke klarer å tenke rasjonelt (som hun jo ikke gjør på generelt grunnlag, hun blåser ting opp til uante proposisjoner og når vi ikke er enige så er det fordi vi ikke forstår). 
 

Så jeg reiser på ferie med klump i magen, men vi har flere barn som gleder seg til utenlandstur så vi må bare gjennomføre. 
 

hi

Anonymkode: 0d0d8...585

Hva er det hun ikke er åpen med fastlegen om? 

Du bør få time hos psykolog selv- både for å forstå hva dette handler om, og fordi det er ekstremt belastende å få slike meldinger daglig, samt være redd hun vil skade seg selv eller verre. 

[Anonym bruker]

Jeg tenker ofte når jeg hører om unge jenter og voksne damer som sliter veldig og all hjelp mislykkes, at de KAN ha det som før het Aspergers syndrom. Man må faktisk kunne litt om det for å klare å koble det, men jeg tror det er mange der ute som har det vanskelig tilsynelatende uten grunn, som burde lese seg opp på det (instagramkontoer, YouTube, Snap - gjerne utenlandske. Anbefaler å søke opp Tony Attwood Asperger på YouTube). Det skal svært mye til for at leger eller behandlere i helsevesenet forstår at en kvinne er på spekteret, uten at hun enten har et barn som blir utredet, forstår det selv, eller ikke maskerer så mye slik at det er åpenbart at vedkommende kan være autist. Jeg fikk diagnosen da jeg var over 40, og INGEN hadde tenkt tanken på at jeg hadde Asperger før jeg selv helt tilfeldig kom over stoff som handlet om det - kanskje aller minst meg selv…  Det som er med den type diagnoser, er at behandlere som ikke har mye kunnskap, ofte gjør det verre. Og dessverre fins det ikke så mange i helsevesenet som har kunnskap. Så man gir opp og føler seg så mislykket og elendig at man blir dypt deprimert. Mennesker på spekteret har NI ganger større fare for selvmord enn andre. Jeg har selv vært der, og fant ingen andre enn meg selv som kunne hjelpe. Det er blytungt. Det er ikke enkelt å være autist i en verden hvor man helst skal være, føle og reagere som alle andre. 
Selvsagt er det mest sannsynlig at din datter ikke har Asperger syndrom.  Men jeg føler at jeg ikke kan la være å nevne det - alt bør være prøvd og vurdert når det er alvorlig depresjon. 

Anonymkode: d8139...307

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 minutter siden):

Jeg tenker ofte når jeg hører om unge jenter og voksne damer som sliter veldig og all hjelp mislykkes, at de KAN ha det som før het Aspergers syndrom. Man må faktisk kunne litt om det for å klare å koble det, men jeg tror det er mange der ute som har det vanskelig tilsynelatende uten grunn, som burde lese seg opp på det (instagramkontoer, YouTube, Snap - gjerne utenlandske. Anbefaler å søke opp Tony Attwood Asperger på YouTube). Det skal svært mye til for at leger eller behandlere i helsevesenet forstår at en kvinne er på spekteret, uten at hun enten har et barn som blir utredet, forstår det selv, eller ikke maskerer så mye slik at det er åpenbart at vedkommende kan være autist. Jeg fikk diagnosen da jeg var over 40, og INGEN hadde tenkt tanken på at jeg hadde Asperger før jeg selv helt tilfeldig kom over stoff som handlet om det - kanskje aller minst meg selv…  Det som er med den type diagnoser, er at behandlere som ikke har mye kunnskap, ofte gjør det verre. Og dessverre fins det ikke så mange i helsevesenet som har kunnskap. Så man gir opp og føler seg så mislykket og elendig at man blir dypt deprimert. Mennesker på spekteret har NI ganger større fare for selvmord enn andre. Jeg har selv vært der, og fant ingen andre enn meg selv som kunne hjelpe. Det er blytungt. Det er ikke enkelt å være autist i en verden hvor man helst skal være, føle og reagere som alle andre. 
Selvsagt er det mest sannsynlig at din datter ikke har Asperger syndrom.  Men jeg føler at jeg ikke kan la være å nevne det - alt bør være prøvd og vurdert når det er alvorlig depresjon. 

Anonymkode: d8139...307

Der kom den! Sukk...

Anonymkode: b4626...ce8

[ReneRene]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Der kom den! Sukk...

Anonymkode: b4626...ce8

Jeg syns vanligvis ikke noe om å dra inn diagnoser i tråder, men den kommentaren du responderte på her syns jeg var ryddig. Og når det er en så vanskelig situasjon som den som blir beskrevet i hi, så tenker jeg at kommentaren var helt ok, og hun skriver jo selv til slutt at det mest sannsynlig ikke dreier seg om samme diagnose, så hun tar absolutt forbehold. 

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

Jeg har en datter som opplevde samme. Orker ikke flere mennesker og ny forklaring. Jeg tok tak i det selv, i vårt tilfelle var det spiseforstyrrelser og selvskading. Plan B var behandling med ketamin om det ikke funket. Det offentlige ga jeg opp, ble jo bare en rekke møter uten handling. 

Anonymkode: bcb5a...089

Hvordan tok du tak i det selv? Jeg har ingen helserelatert erfaring i der hele, og føler meg på svært utrygg grunn. I tillegg er jeg utålmodig og impulsiv og er redd for å være for brå og gjøre ting verre. 
 

Hva er ketamin og hvordan kan det hjelpe?

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Jeg tenker ofte når jeg hører om unge jenter og voksne damer som sliter veldig og all hjelp mislykkes, at de KAN ha det som før het Aspergers syndrom. Man må faktisk kunne litt om det for å klare å koble det, men jeg tror det er mange der ute som har det vanskelig tilsynelatende uten grunn, som burde lese seg opp på det (instagramkontoer, YouTube, Snap - gjerne utenlandske. Anbefaler å søke opp Tony Attwood Asperger på YouTube). Det skal svært mye til for at leger eller behandlere i helsevesenet forstår at en kvinne er på spekteret, uten at hun enten har et barn som blir utredet, forstår det selv, eller ikke maskerer så mye slik at det er åpenbart at vedkommende kan være autist. Jeg fikk diagnosen da jeg var over 40, og INGEN hadde tenkt tanken på at jeg hadde Asperger før jeg selv helt tilfeldig kom over stoff som handlet om det - kanskje aller minst meg selv…  Det som er med den type diagnoser, er at behandlere som ikke har mye kunnskap, ofte gjør det verre. Og dessverre fins det ikke så mange i helsevesenet som har kunnskap. Så man gir opp og føler seg så mislykket og elendig at man blir dypt deprimert. Mennesker på spekteret har NI ganger større fare for selvmord enn andre. Jeg har selv vært der, og fant ingen andre enn meg selv som kunne hjelpe. Det er blytungt. Det er ikke enkelt å være autist i en verden hvor man helst skal være, føle og reagere som alle andre. 
Selvsagt er det mest sannsynlig at din datter ikke har Asperger syndrom.  Men jeg føler at jeg ikke kan la være å nevne det - alt bør være prøvd og vurdert når det er alvorlig depresjon. 

Anonymkode: d8139...307

Tusen takk for at du deler, det er absolutt noe å tenke på. Men så lenge hun ikke vil oppsøke lege eller psykolog så får vi jo ikke gått videre med den tanken. 
 

hi

Anonymkode: 0d0d8...585

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (13 minutter siden):
 

Hva er ketamin og hvordan kan det hjelpe?

 

hi

Anonymkode: 0d0d8...585

Edit - jeg har lest litt om ketamin og det virker spennede, men også skummelt iom at det ikke er et godkjent legemiddel til slikt bruk. Det siste jeg vil er jo å påføre henne enda flere utfordringer mtp eventuelle ukjente bivirkninger. Men jeg skal ta kontakt med noen klinikker etter ferien og høre hva de mener om vår situasjon. Tusen takk for tips. 
 

hi

Anonymkode: 0d0d8...585

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 timer siden):

Der kom den! Sukk...

Anonymkode: b4626...ce8

Det er faktisk noe å ha i bakhodet, at flere unge kvinner blir feildiagnotisert.

Har en svigerinne som er bipolar, men hun fikk ikke riktig diagnose før i 30-årene. I etterpåklokskapens lys kan man jo godt se at hennes "gode perioder" var maniske, men der og da var folk bare glad for at hun hadde det bedre fra depresjonene sine...

Problemet var at når hun var veldig deprimert fikk hun medisiner mot det, og ble overhodet ikke bedre. Nå vet vi jo at antidepressiva virker mot sin hensikt når det gis til bipolare, men ingen visste at hun var bipolar.

Hun har også vært suicidal mange ganger i sitt liv, har prøvd mer eller mindre helhjertet å ta livet av seg også. Vært tvangsinnlagt osv.

Psykisk helse er ikke lett, hverken for den syke, behandler eller pårørende.

Anonymkode: 97833...998

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 10.7.2024 den 5.53):

Hvordan tok du tak i det selv? Jeg har ingen helserelatert erfaring i der hele, og føler meg på svært utrygg grunn. I tillegg er jeg utålmodig og impulsiv og er redd for å være for brå og gjøre ting verre. 
 

Hva er ketamin og hvordan kan det hjelpe?

Tusen takk for at du deler, det er absolutt noe å tenke på. Men så lenge hun ikke vil oppsøke lege eller psykolog så får vi jo ikke gått videre med den tanken. 
 

hi

Anonymkode: 0d0d8...585

Jeg tenkte mest på at hun kanskje kunne lese litt om det selv, for å se om hun kunne relatere til noe av det. Dessverre er det gjerne lite hjelp å få, men om man selv skjønner hvorfor man er slik man er, og klarer å se hvorfor man reagerer, føler, og agerer som man gjør, kan man få større forståelse for seg selv. Da er det lettere å vite egne grenser, og kommunisere med andre. En av vanskelighetene man kan ha på spekteret, er faktisk at man ikke klarer å helt forstå eller uttrykke det man føler, og først når man hører andre formulere det, så går det opp et lys… Det høres nok veldig merkelig ut for andre, men jeg skulle ønske alle visste dette også.
Det kan oppsummeres som at livet er et spill som de fleste andre kjenner spillereglene i, men ikke du. Og man vet ikke engang at disse spillereglene fins. Man blir veldig sliten av å prøve og prøve, og så blir det feil og så vet man ikke hvorfor. Alle andre er det jo så enkelt for…. Da er det ikke rart man kan bli dypt deprimert og gi opp (og av egen erfaring har jeg vært hos mange behandlere opp gjennom årene som helt tydelig har syntes at jeg har vært en idiot som ikke «spiller etter reglene», og det gjør jo at man føler seg som et grusomt menneske). Igjen, jeg mener IKKE at hun «må være» på spekteret, men når folk er dypt deprimerte OG behandling har gjort det verre, da tør jeg ikke sitte stille og la være å si noe.

Uansett, lykke til og håper det ordner seg ❤️

Anonymkode: d8139...307

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (14 minutter siden):

Jeg tenkte mest på at hun kanskje kunne lese litt om det selv, for å se om hun kunne relatere til noe av det. Dessverre er det gjerne lite hjelp å få, men om man selv skjønner hvorfor man er slik man er, og klarer å se hvorfor man reagerer, føler, og agerer som man gjør, kan man få større forståelse for seg selv. Da er det lettere å vite egne grenser, og kommunisere med andre. En av vanskelighetene man kan ha på spekteret, er faktisk at man ikke klarer å helt forstå eller uttrykke det man føler, og først når man hører andre formulere det, så går det opp et lys… Det høres nok veldig merkelig ut for andre, men jeg skulle ønske alle visste dette også.
Det kan oppsummeres som at livet er et spill som de fleste andre kjenner spillereglene i, men ikke du. Og man vet ikke engang at disse spillereglene fins. Man blir veldig sliten av å prøve og prøve, og så blir det feil og så vet man ikke hvorfor. Alle andre er det jo så enkelt for…. Da er det ikke rart man kan bli dypt deprimert og gi opp (og av egen erfaring har jeg vært hos mange behandlere opp gjennom årene som helt tydelig har syntes at jeg har vært en idiot som ikke «spiller etter reglene», og det gjør jo at man føler seg som et grusomt menneske). Igjen, jeg mener IKKE at hun «må være» på spekteret, men når folk er dypt deprimerte OG behandling har gjort det verre, da tør jeg ikke sitte stille og la være å si noe.

Uansett, lykke til og håper det ordner seg ❤️

Anonymkode: d8139...307

Tusen takk for gode ord og råd. 
 

Jeg har vært innom tanken på at hun er på spekteret, men det er egentlig mest som taler mot det. Det eneste jeg kan krysse av for er at hun har lett for å låse seg i en tankegang og være lite åpen for innspill.
 

Ellers opplever jeg at hun har god innsikt i problemene sine, men hun blir jo usikker når hver behandler konkluderer forskjellig. Hun er sliten og motløs og jeg skjønner ikke hvorfor dps insisterer på å se forbi depresjonen. 
 

Jeg setter pris på alle som har svart meg i tråden, det er godt å ha et sted å lufte tanker og bekymringer ❤️

Vi reiser på ferie om en uke og ‘tilfeldigvis’ tar søsteren en tur til henne da, slik at vi kan senke skuldrene og vite at hun er i trygge hender. 
 

hi

Anonymkode: 0d0d8...585

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 10.7.2024 den 6.10):

Edit - jeg har lest litt om ketamin og det virker spennede, men også skummelt iom at det ikke er et godkjent legemiddel til slikt bruk. Det siste jeg vil er jo å påføre henne enda flere utfordringer mtp eventuelle ukjente bivirkninger. Men jeg skal ta kontakt med noen klinikker etter ferien og høre hva de mener om vår situasjon. Tusen takk for tips. 
 

hi

Anonymkode: 0d0d8...585

Ta en uforpliktende prat med de, det er ikke riktig for alle, men det er kanskje et alternativ når ingen annen behandling hjelper. Plan B som jeg kaller det, når alt annet ikke funker. For det er jo ingen god plass å være akkurat, når ingenting fungerer. 
 

Svar på hvordan vi løste det selv. Jeg leste meg opp og fulgte slavisk en plan. Det fungerte heldigvis. Jeg vil ikke anbefale det akkurat, for jeg har vært både usikker og utrygg selv. Men hva skal en gjøre når du bare står i kø, behandlere diskutere hvem som skal ta over, ingen tør, sender frem og tilbake og eneste resultat er en rekke møter uten at noe skjer i praksis? Jeg så ingen annen utvei akkurat da. 

Anonymkode: bcb5a...089