Blir utslitt av min deprimerte, suicudale venninna😫

[Anonym bruker]

Kort fortalt. Akutt psykisk syk for flere mnd siden. Kom akutt, ingen tidligere kjent historikk. Innlagt på psykiatrisk avdeling på tvang x flere. Nå skrevet ut. Vi er 6-7 pers som står sammen rundt henne. Selv om byrden fordeles merker jeg at jeg blir utslitt. Det suger energi å våkne opp til meldinger som «jeg vil dø/dere får det bedre uten meg/ jeg er ikke verdt noe». Hun har også begynt å motsette seg hjelp fra profesjonelle. Avlyser psykologtimer, trenger ikke det hun. Det skaper ekstra frustrasjon og byrde på oss andre. Jeg vet hun er syk, men jeg skal stå i dette selv også. Uten å bli deprimert. Helt ærlig har jeg nok vært der opp og ned i forløpet. Trekker meg unna innimellom når jeg merker det blir for tungt. At det går ut over mine barn. Når lunta mi blir kortere fordi jeg sliter meg ut på henne. Er konstant redd for at hun skal dø, frustrert fordi sykdommen gjør at hun ikke forstår. Hun trasser som en 5åring innimellom. Vil ikke ta medisiner, vil ikke det ene og det andre. Jeg kjemper med de andre pårørende men vi blir møtt med en vegg fra både min venninne og psykiatrien. Hun er gitt opp. Litt sånn «vent til det går over» opplegg. 
 

Noen med erfaring som pårørende? Hva gjør dere for å ikke bli dratt ned selv? Såklart er det som har skjedd med henne grusomt, men det hjelper ikke om jeg/vi andre blir syke i tillegg. 

Anonymkode: 7f2ea...f05

[ReneRene]

Det fins faktisk mennesker man ikke kan hjelpe, for selv om man håper og noen vil påstå det, så er det ikke sant! Ha det i hodet, og så ja, jeg forstår redselen for at hun skal dø...men holder dette på et par år til, så blir du i perioder og øyeblikk ikke redd det lenger.... Og da kommer skyldfølelsen for det i tillegg. 

Jeg syns du skal holde avstand så mye at du ikke bruker hver dag til å tenke på henne. Du har lov til å sette grenser, og barna dine trenger en velfungerende mor. Du trenger IKKE å ha dårlig samvittighet.

Det er synd på mennesker som sklir så mye ut og som har så alvorlige diagnoser at de mister alle resurser og evnen til å ta mot behandling, men det kan være minst like tøft å ha en nær relasjon til dem. Prøv å fordele tiden og ressursene dere i kretsen rundt henne, ved å samarbeide, men hold deg heller unna hvis du merker at du begynner å bli redd for og bli syk selv. Det er på ingen måte verdt det.

( jeg vet godt hva du snakker om, men har ikke tenkt til å legge ut noe av min historie om dette her.. )

Endret 4. juli 2024 av ReneRene

[Anonym bruker]

Har hun familie som er pårørende eller er det du og hennes andre venninner som blir hennes pårørende? Ett alternativ til vanlig psykolog kan kanskje være oppsøkende team? Da kommer de hjem til henne, kanskje det blir lettere da hvis hun selv ikke trenger møte opp? Det finnes litt forskjellige team der ute alt etter hvor man bor, både kommunen og DPS har som regel. Det går jo an å høre med fastlege, DPS eller kommunen hva som finnes der ute og som kunne være aktuelt for din venninne? 

Anonymkode: 6779b...2ca

[Anonym bruker]

Stakkars jente. 
Hun er syk, og kan ikke for det selv. 
har en kollega som også er langt nede i depresjon og hun har fått elektrosjokk behandling og er bedre form nå. Lettere til sinns 

Anonymkode: 9d0a5...082

[Anonym bruker]

Takk for svar dere❤️.

DOs er involvert, hun har ett team rundt seg men står fritt til å avlyse det hun vil. Vært innlagt på tvang x flere, elektrosjokk er forsøkt uten effekt å det får hun ikke mer. Privat har vi også undersøkt x fler, men de har ikke mer å tilby enn de medisinene hun får. Vi har søkt opphold, men får se hva som skjer. Om hun kommer inn noe sted men trolig er hun for ustabil. Hun har mann og foreldre, men vi vennene har valgt å involvere oss dypt fordi hun er en fantastisk flott person når hun er frisk. Ett 20 år gammelt vennskap betyr mye, og selvfølgelig må vi stå i de onde dagene også. Hun er syk, ingen tvil. Vi er bare hjelpesløs og fortvilet. Det er jo hun også som ikke takler denne verden.. Så vondt hvordan noen kan være i full jobb, velfungerende på alle måter, en nydelig dame som er en grunnmur fir så mange. Hun er borte i ett mørke jeg aldri har sett maken til. Vondt å være vitne til.. Jeg må bare finne en strategi på å ikke bli dratt ned selv, selv om jeg neppe havner der hun er..

hi

Anonymkode: 7f2ea...f05

[Anonym bruker]

Jeg hadde faktisk ikke hatt kapasitet til å være en "støttekontakt" / "miljøveileder" for et svært sykt menneske. Mulig at det gjør meg slem, ond og en dårlig venn, men for meg hadde det blitt for vanskelig og omfattende. Jeg kunne vært en venn, men ikke noe mer, og som venn ville jeg gjort som jeg gjør meg andre venner - treffes å nå og da, snakket sammen innimellom og forventet at vennskapet går begge veier

Anonymkode: 750bd...5c6

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Jeg hadde faktisk ikke hatt kapasitet til å være en "støttekontakt" / "miljøveileder" for et svært sykt menneske. Mulig at det gjør meg slem, ond og en dårlig venn, men for meg hadde det blitt for vanskelig og omfattende. Jeg kunne vært en venn, men ikke noe mer, og som venn ville jeg gjort som jeg gjør meg andre venner - treffes å nå og da, snakket sammen innimellom og forventet at vennskapet går begge veier

Anonymkode: 750bd...5c6

Du kan ikke forvente at er vennskap går begge veier hvis du har en venn som blir sterkt mentalt syk? Da har de ikke kapasitet til å ta vare på seg selv en gang. 
Hvis man har perifere venner så er det forståelig, men hvis man har et nært og langvarig vennskap, så trekker man seg ikke bare bort når en venn står i en krise. 
Det er venner og nettverk som hjelper folk gjennom slike kriser. 
Man vet aldri når en går på en smell selv, og det er da man ser hvem som er venner og hvem som kun vil danse i solen. 
Det er selvfølgelig svært tøft å være når noen som er veldig syk, da må man også sørge for å ta på seg egen oksygenmaske først, så en ikke blir dratt ned selv. Man må sette grenser og ta vare på seg selv. Bytte på å hjelpe og stille opp. 
psykisk sykdom kan være vanskelig, da folk ikke ser selv at de er syke. 
Alle har ansvar for sitt eget liv, det er sant.

Jeg har stilt opp for en venn som er gjennom en tøff skilsmisse nå. Jeg vil gjerne stille opp, gå turer og la henne snakke ut. Men jeg har satt grenser. 
Jeg vil ikke ta parti med noen da jeg liker de begge to. 
Men hjelper henne med å akseptere at han vil gå videre uten henne, og støtter henne i å komme seg videre med sitt liv. 
Å støtte henne i å snakke dritt om eks mannen vil ikke hjelpe henne. 
 

Anonymkode: 9d0a5...082

[Anonym bruker]

Kan du spørre legen din? Hvor man kan få hjelp som pårørende? Vil tro det fins slike steder. 

Jeg forstår at det er vanskelig for deg, skjønner at det påvirker deg og barna dine. ❤️ 

Tenk hvor heldig du er som ikke er henne. Hun har det beyond vanskelig . Har hun prlcd ketamin eller hva det heter? 

Jeg er syk selv, fysik. Store smerter døgnet rundt. Klager aldri, ber aldriom hjelp, alltid positiv selvom jeg har det helt for j... Så klarte min egen forelder å klage foran meg at det var så synd på hen, fordi det var så vanskelig fot hen å ha et sykt barn.. Hen har aldri aldri spurt hvordan det går. Aldri. Så sitter vedkommende å klager h or synd det er på HEN, som har meg! Jeg ble helt satt ut. Jeg lever som vanlig, men innenfor husets 4 vegger sliter jeg enormt. 

Anonymkode: 6f743...a97

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Takk for svar dere❤️.

DOs er involvert, hun har ett team rundt seg men står fritt til å avlyse det hun vil. Vært innlagt på tvang x flere, elektrosjokk er forsøkt uten effekt å det får hun ikke mer. Privat har vi også undersøkt x fler, men de har ikke mer å tilby enn de medisinene hun får. Vi har søkt opphold, men får se hva som skjer. Om hun kommer inn noe sted men trolig er hun for ustabil. Hun har mann og foreldre, men vi vennene har valgt å involvere oss dypt fordi hun er en fantastisk flott person når hun er frisk. Ett 20 år gammelt vennskap betyr mye, og selvfølgelig må vi stå i de onde dagene også. Hun er syk, ingen tvil. Vi er bare hjelpesløs og fortvilet. Det er jo hun også som ikke takler denne verden.. Så vondt hvordan noen kan være i full jobb, velfungerende på alle måter, en nydelig dame som er en grunnmur fir så mange. Hun er borte i ett mørke jeg aldri har sett maken til. Vondt å være vitne til.. Jeg må bare finne en strategi på å ikke bli dratt ned selv, selv om jeg neppe havner der hun er..

hi

Anonymkode: 7f2ea...f05

Høres ut som dere står, og har stått, i litt av en storm. Hun er heldig som har dere rundt. Men uansett hvor god vilje en har, må dere også ivareta dere selv. Min erfaring er å selv oppsøke hjelp. Sortere. Et sted å snakke ut hvor du ikke tar hensyn til andre en deg selv. Det gjør det litt lettere å møte alle de dagene. 
 

Mulig skudd i blinde og noe dere alt har sjekket, men kan ketamin være et alternativ? Ketamin er eneste godkjente behandling av den typen i Norge, det er inntaksstopp i Østfold som er blant de få som tilbyr, men man kan sende inn individuell søknad og det finnes et par privatklinikker om det er en mulighet. 

Anonymkode: b9dca...ac1

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Kan du spørre legen din? Hvor man kan få hjelp som pårørende? Vil tro det fins slike steder. 

Jeg forstår at det er vanskelig for deg, skjønner at det påvirker deg og barna dine. ❤️ 

Tenk hvor heldig du er som ikke er henne. Hun har det beyond vanskelig . Har hun prlcd ketamin eller hva det heter? 

Jeg er syk selv, fysik. Store smerter døgnet rundt. Klager aldri, ber aldriom hjelp, alltid positiv selvom jeg har det helt for j... Så klarte min egen forelder å klage foran meg at det var så synd på hen, fordi det var så vanskelig fot hen å ha et sykt barn.. Hen har aldri aldri spurt hvordan det går. Aldri. Så sitter vedkommende å klager h or synd det er på HEN, som har meg! Jeg ble helt satt ut. Jeg lever som vanlig, men innenfor husets 4 vegger sliter jeg enormt. 

Anonymkode: 6f743...a97

Det er mange måter å ha det vanskelig på. Det er vanskelig for foreldre å ha barn som sliter. Det er en bekymring og en sorg. Uavhengig av hvordan sønn/ datter har det. 
Mitt barn har ulcerøs kolitt. Kronisk tarmbetennelse. Lever fint med det med gode medisiner, og er ikke plaget nå. Hen tenker ikke så mye over det. Men jeg som mor kjenner på det. At hen må på sykehus en gang i måneden å få intravenøs medisin, og må ha dette resten av livet. 
 

Anonymkode: 9d0a5...082

[Anonym bruker]

Det er ubeskrivelig tøft å være pårørende til en som er psykisk syk. Min sønn ble alvorlig psykisk syk i tenårene. Det var helt forferdelig å stå i stormen de verste årene. Vi har fått god hjelp, men det er er maks 1 time i uka (mindre i ferier) resten av tiden har vi stått i det. Uten avlastning fordi ingen andre kunne ta det for oss.

På et tidspunkt holdt jeg på å kollapse. Heldigvis har jeg en fastlege som så det. Han ble streng med meg og sa at jeg måtte passe bedre på meg selv for gjorde jeg ikke det kunne jeg verken passe på den syke eller de tre friske barna. Jeg ble flinkere til å gi meg selv de små pusterommene - en kveldstur med hunden, en time med hagearbeid (for meg en form for meditasjon), en time med bok osv. En forslitt frase, men «ta på egen maske før du hjelper andre».

Det er gjerne en maraton. Man skal stå et langt løp for depresjon er ofte ikke noe som raskt går over. Man må passe på seg selv og det betyr av og til må man sette seg selv først. 

Anonymkode: a9909...fe2

[ReneRene]

Anonym bruker skrev (6 timer siden):

Du kan ikke forvente at er vennskap går begge veier hvis du har en venn som blir sterkt mentalt syk? Da har de ikke kapasitet til å ta vare på seg selv en gang. 
Hvis man har perifere venner så er det forståelig, men hvis man har et nært og langvarig vennskap, så trekker man seg ikke bare bort når en venn står i en krise. 
Det er venner og nettverk som hjelper folk gjennom slike kriser. 
Man vet aldri når en går på en smell selv, og det er da man ser hvem som er venner og hvem som kun vil danse i solen. 
Det er selvfølgelig svært tøft å være når noen som er veldig syk, da må man også sørge for å ta på seg egen oksygenmaske først, så en ikke blir dratt ned selv. Man må sette grenser og ta vare på seg selv. Bytte på å hjelpe og stille opp. 
psykisk sykdom kan være vanskelig, da folk ikke ser selv at de er syke. 
Alle har ansvar for sitt eget liv, det er sant.

Jeg har stilt opp for en venn som er gjennom en tøff skilsmisse nå. Jeg vil gjerne stille opp, gå turer og la henne snakke ut. Men jeg har satt grenser. 
Jeg vil ikke ta parti med noen da jeg liker de begge to. 
Men hjelper henne med å akseptere at han vil gå videre uten henne, og støtter henne i å komme seg videre med sitt liv. 
Å støtte henne i å snakke dritt om eks mannen vil ikke hjelpe henne. 
 

Anonymkode: 9d0a5...082

Det er ganske stor forskjell i å støtte folk gjennom vanskelige perioder i livet kontra når de har en alvorlig psykisk lidelse, hvor trusler om selvmord og andre urimeligheter og irrasjonelle ytringer er symptomer. Det har noe med gjenkjennelse å gjøre også, for i det man forstår ting så blir det mye lettere å vite hva man skal, og hva man ikke skal gjøre.

Jeg er langt fra enig i at man ser hvem venner er hvis man går på en smell. Det er heller når man har fremgang en ser hvem de virkelige vennene er, for vanligvis koster det ikke folk mye å synes synd på og vite at noen sliter ( når en ser bort fra å bli mer involvert i så alvorlige ting som ts er ). Det koster folk ofte mye mer å heie på, og unne venner fremgang og lykke forbi ens eget nivå.

[Anonym bruker]

"Tenk så heldig du er som ikke er henne / ikke er den som er syk / ikke er..." 

Det er det jammen meg lett å si.  Jo, man er selvfølgelig heldig som er frisk, men det betyr ikke at man ikke noen ganger må distansere seg og ikke kan / orker eller bør involvere seg så mye som man gjerne ønsker og trodde at man kom til å gjøre før man står midt oppi det. Det å være pårørende til fysisk eller psykisk syke mennesker, eller mennesker som har rotet seg opp i dumme ting, kan være ekstremt tøft og noen ganger uutholdelig over tid. Noen ganger så tungt at man rett og slett bare må bakke ut for å "overleve" selv. Og noen ganger kan man ikke gjøre noe heller, i alle fall ikke noe som virker.  

Det betyr ikke at man ikke er glad i personen eller ikke har lyst til å hjelpe, men at man ikke klarer, man har verken verktøy eller krefter til å gjøre det.  Da må man bare ta på seg redningsvesten eller svømme unna for å ikke drukne sammen med pasienten.  Den turen måtte jeg og et par andre venner ta for noen år siden, og det gjør fremdeles vondt å tenke på.  Det gjør også vondt å tenke på tanker og ord som jeg (vi)  kom med da nærmeste familie ikke orket mer, og da bestevennen bakket ut.  Det er tøft å være pårørende til syke mennesker, enten det er fysisk eller psykisk, men kanskje ekstra vanskelig når det er psykisk / mental sykdom.

"Du skal ikke dømme en mann før du har gått 3 mil i hans sko" 

Det betyr ikke at man ikke bør prøve eller ikke gjøre det man kan og kanskje litt til.  Men det finnes en grense. 

Anonymkode: a6a5c...288