I dag ble jeg min mor

[mamma til adhd gutt<3]

Når jeg var barn så elsket jeg store bølger og det beste i verden var å svømme langt ut i havet til der jeg mente bølgene var aller størst. Mamma var på ingen måte enig i at det å svømme langt ut i store bølger var en god ide og det var ikke få ganger hun ropte og hoiet meg inn igjen. Noen ganger la hun seg på svøm etter meg også . Jeg var sta og uovervinnelig. Selvsagt. I stad stod jeg og hoiet på 16 åringen og akkurat i det jeg kjente irritasjonen ta meg såpass at jeg gikk ut i vannet for å svømme etter han innså jeg at jeg har blitt min mor. Møte seg selv så i døra da gitt ! Noen som har lignende opplevelser hvor de har blitt som sine foreldre ?😊

[Anonym bruker]

Ja! Da jeg drog med hele familien ut for å se på "den nydelige blomstringen". Blomster er flott, men naturligvis av minimal interesse for ungene - som for meg da jeg var barn.

Anonymkode: 3198d...31b

[Himmel og hav]

Herlig! Jeg tror vi blir som foreldrene våre enten vi vil eller ikke . Jeg hadde seinest i går de unge menneskene i huset ute på en runde i hagen for å vise fram hva som blomster. De var gode på å spa opp et minimum av interesse, det skal de ha, men om de er som jeg var på den alderen, så gikk de og sverget dyrt og hellig inni seg på at de aldri skal ha hage og aldri skal slepe egne barn rundt i den. Jeg gir dem 15 år. Så skal vi se .

[sug lut]

Himmel og hav skrev (18 minutter siden):

Herlig! Jeg tror vi blir som foreldrene våre enten vi vil eller ikke . Jeg hadde seinest i går de unge menneskene i huset ute på en runde i hagen for å vise fram hva som blomster. De var gode på å spa opp et minimum av interesse, det skal de ha, men om de er som jeg var på den alderen, så gikk de og sverget dyrt og hellig inni seg på at de aldri skal ha hage og aldri skal slepe egne barn rundt i den. Jeg gir dem 15 år. Så skal vi se .

Samme her. Jeg ga jo også beng i hage som barn/ung, men ble jo dratt med på hagesenter, ble satt i arbeid i hagen (hat) og ble lært hva blomster het, både ville og hageblomster. Uten noen demonstrert interesse. Og man plukker jo med seg, jeg har jo også søkt tilbake til blomster jeg husker fra den tiden.

Mine barn har glede av hage kun som brukere, solslikkere og utemåltidspisere, men kan faktisk uoppfordret finne på å si "så fint det har blitt i hagen!". Men det stopper der, selv om de også som dine av plikt mønstrer godvilje og blir med på detaljturen fra plante til plante . Det jeg tipper er at  én av dem kan finne på å bli blomsterhagenisse, resten kan nok kanskje få et ras av sjøldyrking eller noe sånt. Men 15-20 år tar det nok fort!

Endret 2. juli 2024 av sug lut

[Anonym bruker]

Ja! Bilferie og ipad i baksetet.

Jeg kjente jeg stresset mye over at ipaden var i bruk "hele tiden" og tok den bort sånn at ungen kunne " se på alt det fine vi kjørte forbi". 

Når kvelden kom så husket jeg brått på hvor ulidelig kjedelig det var å kjøre bil på ferie uansett hvor mye min mor og far såg av "pen natur og flotte bygninger"., så dagen etter var ipaden på plass i baksetet igjen.  Og ferien ble enda mindre stressende for alle koste seg.

 

Anonymkode: 4ba7e...899

[ReneRene]

Jeg har nok et par sider fra min mor med meg hele tiden, og saken er at der vi vokste opp, så var det et av de fattigste strøkene i en veldig stor by, og det var så langt unna tusrisme og hvordan en lever i Norge som en kan komme ( selv om det jo er fattigere land og steder i verden, for all del ). Begge foreldrene mine jobbet, og min mor jobbet med små barn som delvis ikke hadde noe hjem, og delvis bodde i mer miserable sådanne, så hun var en av dem som var ansatt på et slags fattighus og ga både omsorg og mat pluss klær til de barna. Jeg var mye med henne, og iblant var barn med hjem til oss, og også foreldrene noen ganger. Uansett, i strøket vi bodde, var det også lite hyggelige mennesker, og de fleste var godt voksne mennesker som ropte skjellsord etter både barn og voksne som var enda dårligere stilt. Det var da jeg nok lærte å bli glad i barn, og der jeg lærte å ta avstand til og si fra til de som plaget andre som ikke hadde det så godt. Moren min dengang var samfunnsengasjert og det fortsatte hun med da vi flyttet hit. Hun tok lang utdannesle i voksen alder og jobbet med psykisk syke og da spesielt barn og ungdom. Så den siden har jeg med meg, så absolutt! Hun deltok aktivt i nærmiljø, skrev innlegg i aviser og snakket med politikere, og hun engasjerte seg i hvordan noen  behandlet de som var såkalte outcast i samfunnet. Jeg gikk helt i samme spor, og jeg reagerer alltid når voksne hetser og mobber andre. Jeg er mye skarpere enn min mor, men hun syns det er ok selv om hun var mye mildere, og helt klart klokere. Hun har alltid heiet på å prøve og forsvare de som blir utsatt for spesielt voksne pretensiøse mennesker som ikke tåler annerledeshet og det som fraviker de småborgerlige normene de har,  fordi det er deres lille trygghet i en stor og skummel verden hvor alt faktisk ikke er så oversiktlig og kontrollerbart  som innenfor de hvite stakittgjerdene. Min mor har forlengst fått meg til å forstå at det ikke er ondskapssfullhet, men bare frykt. Men som sagt, jeg er ikke så klok som henne, så jeg kan ikke la det være en unnskyldning for la de slippe ( krass ) kritikk. Jeg mener at voksne langt fra er ferdig oppdratt, og at vi må oppdra oss selv hele livet. Sånn sett har jeg lært å ikke drive med personangrep som en vanlig strategi ( det kan for all del glippe ), men gi kritikk for oppførsel der og da, men jeg er heller ikke helt ferdig oppdratt der. En ting er å plage andre voksne, for selv om det er stygt, så er det enda verre når det går ut over barn. Da kan jeg fremdeles bli fly forbannet. Og det kan være uklokt.

Så engasjementet har jeg med, og jeg tok også siste utdannelsen i voksen alder. Jeg har jobbet med barn og voksne, men ikke såkalt vanskeligstilte ( jobbet en lengre periode med multi funksjonshemmede barn- det er alt, når en ser bort fra barn med mer utfordringer i barnehage )

Og fordi noen snakker om blomster her : i fattige strøk har mange mennesker blomster i massevis på balkonger og i vinduer, samt vekster i bakgårder osv. Det er nok fordi det er den største fargerike gleden de har, samt at det gir mennesker uten så mange ressurser noe å pleie og holde liv i. Det betyr mye med sånn omsorg og få ting til å gro da, mer enn hva det vanligvis betyr. Ingen av barna rørte noen gang blomstene og vekstene, og vi elsket dem akkurat like mye som de voksne. Dessverre har jeg overhodet ikke grønne fingre som det heter, men jeg syns markblomster og trær er vakkert nok. 

Ja, men takk for at jeg fikk fortelle dette i en passende tråd. Det var hyggelig, og for meg litt viktig også. Må bare legge til at foreldrene mine jobbet seg opp etter lengre utdannelser, og de bor nå i et helt annet strøk, men begge er samfunnsengasjerte og begge jobber med mennesker på et annet plan. Jeg betrakter moren min som det snilleste og mest engasjerte mennesket jeg kjenner ( og ja jeg nok noe inhabil )

Og jeg bor på "verste" østkant, helt frivillig. Jeg elsker det, og tror nok det sitter i fra en lykkelig barndom ( for mer fattige mennesker kan faktisk være lykkelige de også )på verste østkant der jeg vokste opp. Stille "døde" strøk gjør meg nesten deprimert. Men...

takk for ordet 😊

 

[Anonym bruker]

mamma til adhd gutt&lt;3 skrev (4 timer siden):

Når jeg var barn så elsket jeg store bølger og det beste i verden var å svømme langt ut i havet til der jeg mente bølgene var aller størst. Mamma var på ingen måte enig i at det å svømme langt ut i store bølger var en god ide og det var ikke få ganger hun ropte og hoiet meg inn igjen. Noen ganger la hun seg på svøm etter meg også . Jeg var sta og uovervinnelig. Selvsagt. I stad stod jeg og hoiet på 16 åringen og akkurat i det jeg kjente irritasjonen ta meg såpass at jeg gikk ut i vannet for å svømme etter han innså jeg at jeg har blitt min mor. Møte seg selv så i døra da gitt ! Noen som har lignende opplevelser hvor de har blitt som sine foreldre ?😊

Jaaa 😅😅❤️❤️❤️

Anonymkode: bffbd...ffe

[mamma til adhd gutt<3]

sug lut skrev (4 timer siden):

Samme her. Jeg ga jo også beng i hage som barn/ung, men ble jo dratt med på hagesenter, ble satt i arbeid i hagen (hat) og ble lært hva blomster het, både ville og hageblomster. Uten noen demonstrert interesse. Og man plukker jo med seg, jeg har jo også søkt tilbake til blomster jeg husker fra den tiden.

Mine barn har glede av hage kun som brukere, solslikkere og utemåltidspisere, men kan faktisk uoppfordret finne på å si "så fint det har blitt i hagen!". Men det stopper der, selv om de også som dine av plikt mønstrer godvilje og blir med på detaljturen fra plante til plante . Det jeg tipper er at  én av dem kan finne på å bli blomsterhagenisse, resten kan nok kanskje få et ras av sjøldyrking eller noe sånt. Men 15-20 år tar det nok fort!

Jeg har hatt min del av trasking på hagesenter med mamma jeg også. Vi hadde flere år uten bil så vi syklet over alt . Husker fortsatt hvordan vi fikk det utroligste med oss på sykkelen. En ampel på hver side av styret og en syrin på bagasjebrettet. Jadda! Det gikk det og😊

[☆☆☆]

Forrige veke stod eg og bretta om att alle handdukane mannen min hadde bretta, medan eg var så sint at det sikkert stod røyk ut av øyrene. Det finst berre ein riktig måte å brette handdukar på, og han har funne handdukane bretta på den måten i 15 år. Kor imbesil må han vere for å ikkje ha forstått korleis det skal gjerast? Er det kanskje obsternasig trass som får han til å gjere dette? Er det eit ondskapsfullt ønske om å øydelegge dagen min?

Eg er aldri så forbanna på meg sjølv som når eg tek meg i å bli sint fordi mannen min gjer husarbeid på ein anna måte enn det eg har vist han. Eg blir forbanna på ho som har lært meg opp til denne måten å reagere på også.

Heldigvis greier eg å tøyle galskapen nok til å ikkje reagere anna enn inni meg. Og heldigvis tek det ikkje lange stunda å kome til fornuft. 

Når det gjeld hage, eg har like lite lyst til å luke no som då eg var lita. Det er ei mager trøyst at det no er "frivillig".

[Anonym bruker]

Vi er på hytta nå. Nå vet jeg hvorfor foreldrene mine bråkte på kjøkkenet " tidlig" på morgenen. Veldig irriterende som barn og ungdom. 

I dag måtte jeg prøve å vekke gjengen kl 11... Barna er ikke ungdommer enda, kan ikke sove bort hele ferien. 

Anonymkode: 58c84...03d

[mamma til adhd gutt<3]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Vi er på hytta nå. Nå vet jeg hvorfor foreldrene mine bråkte på kjøkkenet " tidlig" på morgenen. Veldig irriterende som barn og ungdom. 

I dag måtte jeg prøve å vekke gjengen kl 11... Barna er ikke ungdommer enda, kan ikke sove bort hele ferien. 

Anonymkode: 58c84...03d

Hehe, måtte lese denne noen ganger. Først trodde jeg du mente at foreldrene dine hadde seg på kjøkkenet tidlig på morgenen🤣

[☆☆☆]

mamma til adhd gutt&lt;3 skrev (7 minutter siden):

Hehe, måtte lese denne noen ganger. Først trodde jeg du mente at foreldrene dine hadde seg på kjøkkenet tidlig på morgenen🤣

Gjer de ikke det heime hjå dykk? Det får ikkje berre ungane ut av senga si, dei rømmer huset resten av dagen.

Særs effektivt om målet er ro og fred 👍

[Anonym bruker]

Senest idag morres, da jeg skulle kle på meg kjolen jeg skulle ha på jobb. En unge har vært flink som har vasket og hengt på plass, men klyper og riste på klærne før de henges opp har ikke nådd inn hos hu enda. Jeg vurderte å dra frem stykejernet, men da kom jeg på at jeg var enda mer som min mor. Så idag dro jeg på jobb i en skikkelig krølla kjole (jeg kunne ha stryki den på jobb også, så jeg hadde en backup om den ikke ble litt bedre. ) 

 

 

Anonymkode: 487a9...369

[Anonym bruker]

I grunn ikke, vi er så forskjellige. Har veldig respekt for mamma selv om vi er helt forskjellige individer. 
 

Men jeg er lettet over at jeg ikke møter meg selv i døra via min datter, hjelpes jeg var i opposisjon da jeg var yngre. Der slapp jeg billig unna. Puh. 

Anonymkode: b5be7...147