Flere som blir lett forelsket - og er avhengig av forelskelsen?

[Anonym bruker]

Jeg er 45 år, og har vært i et forhold i 20 år. Har ikke vært utro.

Men jeg har alltid vært forelska. Husker min første store forelskelse på barnehagen. I skoletids var jeg gjerne forelska i mange på en gang.

Som voksen forelsker jeg meg fortsatt fort og dagdrømmer mye. 
 

Jeg lurer rett og slett på om det er en slags lidelse.. at det kanskje ikke er så normalt.. Det gjør det også vanskeligere å bli eldre, for jeg er litt avhengig av å bli flørtet med.

Vil understreke at jeg ikke for rundt og glor på folk eller flørter. Men jeg nyter at andre gjør det med meg. 
 

 

Anonymkode: 1e1b9...204

[Anonym bruker]

Har du adhd?

Anonymkode: 29902...67f

[Anonym bruker]

Har du asperger?

Anonymkode: e9b14...e8b

[Anonym bruker]

Har du borderline personlighetsforstyrrelse?

Anonymkode: 89fee...9a3

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Har du adhd?

Anonymkode: 29902...67f

Nei, det kan jeg ikke tenke meg

HI

Anonymkode: 1e1b9...204

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Har du asperger?

Anonymkode: e9b14...e8b

Nei 😄

Anonymkode: 1e1b9...204

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (43 minutter siden):

Har du borderline personlighetsforstyrrelse?

Anonymkode: 89fee...9a3

Tror ikke det

HI

Anonymkode: 1e1b9...204

[Anonym bruker]

Samme her. Ingen diagnoser, rimelig normal ellers. Jeg trenger bare rusen.

Anonymkode: 0aff0...faa

[Anonym bruker]

Har ingen tegn til alvorlige personlighetsforstyrrelser eller autismespekteret diagnoser. 
 

Bortsett da kanskje det å forelske meg lett og lidenskapelig. 
 

HI

Anonymkode: 1e1b9...204

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Samme her. Ingen diagnoser, rimelig normal ellers. Jeg trenger bare rusen.

Anonymkode: 0aff0...faa

Ja, tror det er adrenalinet, romantikken, sommerfuglene.. og et dårlig selvbilde kanskje. Lærte meg tidlig å definere min egenverdi ut fra utseendet mitt. 
 

Jeg har ikke tenkt over at det er uvanlig før jeg plutselig snakket med noen som sa at det var det.. 

HI
 

 

Anonymkode: 1e1b9...204

[ReneRene]

Å ville være forelsket OG å kunne bli det handler mye om ren livsglede. Men hvis det blir et problem så er det jo ikke akkurat det. Jeg mener at de som er forelsket "hele tiden" har bedre humør og også gløder mer enn andre, selv om det nok kan bli en noe litt narsissistisk egotripp. (Narsissistiske trekk trenger på ingen måte å være skummelt, og vi har alle ett trekk eller tre )

Det sagt så ser det ut som om det for din del er en flukt? Men igjen, det trenger heller ikke å være så skummelt. Vi flykter også nemlig alle sammen ved å begrave oss i bøker, filmer, serier og sosiale medier ( blant annet )

Du må nesten se på konsekvensene for de er alltid det viktigste. Er din flukt verre enn andre, og sliter du med fokus på annet, eller er det at noen sa det var uvanlig som gjorde deg bekymret? 

Det går an å snakke med psykolog som kan hjelpe deg til å sortere. 

Endret 2. juli 2024 av ReneRene

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Ja, tror det er adrenalinet, romantikken, sommerfuglene.. og et dårlig selvbilde kanskje. Lærte meg tidlig å definere min egenverdi ut fra utseendet mitt. 
 

Jeg har ikke tenkt over at det er uvanlig før jeg plutselig snakket med noen som sa at det var det.. 

HI
 

 

Anonymkode: 1e1b9...204

Jeg har aldri blitt lett forelsket. Så heldig du er

Anonymkode: 5147d...51b

[Anonym bruker]

Jeg blir litt misunnelig på deg hi, tror aldri at jeg har vært ordentlig forelsket. Betatt ja, men skikkelig forelsket nei.

Anonymkode: 1a269...e38

[Anonym bruker]

Betatt, ja, skikkelig forelsket, kanskje en gang eller to. Koser meg med å være litt betatt innimellom, siden jeg lever i et kaldt og dødt ekteskap. 

Anonymkode: f3384...349

[Anonym bruker]

Jeg har det nok ikke helt på samme måten, men kjenner meg igjen i at jeg blir giret ved tanken på at noen som er tiltrekkende kanskje liker meg. Bekreftelsen kan være berusende. Skikkelig barnslig. Som deg er jeg i førtiårene, og har vært gift i over 20 år. Lykkelig gift, til og med. Har aldri vært utro eller ønsket å være det. 

Generelt er jeg veldig begeistret for menn, og kan lett bli sjarmert. Og det var særlig en kollega som jeg høyst sannsynlig ville blitt veldig forelsket i hvis jeg slapp løs følelsene mine. 

For min del tror jeg det handler om spesielt tre faktorer: jeg er vokst opp i et hjem hvor utseende har blitt veldig vektlagt. Samtidig var jeg en late bloomer. Jeg ble mye mobbet for utseendet mitt på barneskole og tidlig ungdomsskole. Men plutselig snudde det, og jeg fikk mye positiv oppmerksomhet. Da ble det veldig deilig. I tillegg har jeg et ekstremt sterkt konkurranseinstinkt, så jeg konkurrerer mye med andre (inne i hodet mitt) om å være mest likt.

Ingenting av dette er en trussel for forholdet til min mann. Vi elsker hverandre, og alle andre følelser blir små og ubetydelige i forhold.

Jeg skammer meg over at jeg er som dette, og prøver for all del å begynne å akseptere at jeg blir gammel og ikke lenger er like fin som jeg var. Men mannen min elsker meg som jeg er, og jeg elsker han mer og mer. Så jeg må holde fast på det, og slutte å jage etter bekreftelsen.

Anonymkode: 419d4...714

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 timer siden):

Betatt, ja, skikkelig forelsket, kanskje en gang eller to. Koser meg med å være litt betatt innimellom, siden jeg lever i et kaldt og dødt ekteskap. 

Anonymkode: f3384...349

Det kan være at jeg mikser begrepene her. Men jeg kan få en skikkelig overveldende dragning mot noen, så jeg tror det må være forelsket. 
 

Men jeg har kun elsket mannen min. 
 

Men syns du ikke det er vondt da, å ikke kunne gjøre noe med det? 
 

jeg har ikke hatt sex med mannen min på fire år. Av årsaker som vi ikke har klart å gjøre noe med. Så det kan forsåvidt være seksuell frustrasjon mer enn forelskelse også akkurat for tiden. 

HI

Anonymkode: 1e1b9...204

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (12 timer siden):

Jeg blir litt misunnelig på deg hi, tror aldri at jeg har vært ordentlig forelsket. Betatt ja, men skikkelig forelsket nei.

Anonymkode: 1a269...e38

Det er både fint og vondt syns jeg. Det blir en lengsel av det.

 

Tidligere, når jeg ikke var i et forhold var det en konstant uro. Om jeg ikke hadde noen å føle forelskelse overfor - så kjedet jeg meg rett og slett 

HI

Anonymkode: 1e1b9...204

[Anonym bruker]

ReneRene skrev (13 timer siden):

Å ville være forelsket OG å kunne bli det handler mye om ren livsglede. Men hvis det blir et problem så er det jo ikke akkurat det. Jeg mener at de som er forelsket "hele tiden" har bedre humør og også gløder mer enn andre, selv om det nok kan bli en noe litt narsissistisk egotripp. (Narsissistiske trekk trenger på ingen måte å være skummelt, og vi har alle ett trekk eller tre )

Det sagt så ser det ut som om det for din del er en flukt? Men igjen, det trenger heller ikke å være så skummelt. Vi flykter også nemlig alle sammen ved å begrave oss i bøker, filmer, serier og sosiale medier ( blant annet )

Du må nesten se på konsekvensene for de er alltid det viktigste. Er din flukt verre enn andre, og sliter du med fokus på annet, eller er det at noen sa det var uvanlig som gjorde deg bekymret? 

Det går an å snakke med psykolog som kan hjelpe deg til å sortere. 

Takk for gode refleksjoner ♥️

Det kan være en flukt, ja.. og en måte å bekrefte meg selv på. Når jeg vokste opp fikk jeg hele tiden høre at jeg var stygg. Så da kan forelskelsen være savnet etter at noen skulke se meg.

Når jeg ble 14-15 snudde det, og jeg fikk plutselig høre at jeg var så pen. Jo mer kontroll jeg hadde på meg selv, mht. Trening og mat - jo flere komplimenter og oppmerksomhet. Og jeg ble nok avhengig av det. 

HI

Anonymkode: 1e1b9...204

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Jeg har det nok ikke helt på samme måten, men kjenner meg igjen i at jeg blir giret ved tanken på at noen som er tiltrekkende kanskje liker meg. Bekreftelsen kan være berusende. Skikkelig barnslig. Som deg er jeg i førtiårene, og har vært gift i over 20 år. Lykkelig gift, til og med. Har aldri vært utro eller ønsket å være det. 

Generelt er jeg veldig begeistret for menn, og kan lett bli sjarmert. Og det var særlig en kollega som jeg høyst sannsynlig ville blitt veldig forelsket i hvis jeg slapp løs følelsene mine. 

For min del tror jeg det handler om spesielt tre faktorer: jeg er vokst opp i et hjem hvor utseende har blitt veldig vektlagt. Samtidig var jeg en late bloomer. Jeg ble mye mobbet for utseendet mitt på barneskole og tidlig ungdomsskole. Men plutselig snudde det, og jeg fikk mye positiv oppmerksomhet. Da ble det veldig deilig. I tillegg har jeg et ekstremt sterkt konkurranseinstinkt, så jeg konkurrerer mye med andre (inne i hodet mitt) om å være mest likt.

Ingenting av dette er en trussel for forholdet til min mann. Vi elsker hverandre, og alle andre følelser blir små og ubetydelige i forhold.

Jeg skammer meg over at jeg er som dette, og prøver for all del å begynne å akseptere at jeg blir gammel og ikke lenger er like fin som jeg var. Men mannen min elsker meg som jeg er, og jeg elsker han mer og mer. Så jeg må holde fast på det, og slutte å jage etter bekreftelsen.

Anonymkode: 419d4...714

Dette var som å lese om meg selv. Se innlegget over dette. 
 

Jeg takler dessverre det å bli eldre særdeles dårlig.. Skammen fra da jeg var liten og følte meg så stygg kommer tilbake for fullt. Jeg har til og med følt på noe så absurd som dårlig samvittighet for å ha blitt eldre når jeg møter folk som jeg ikke har sett på lenge. Som om de bryr seg.. 😱

HI

Anonymkode: 1e1b9...204