Forventning til kvinner og menn ved sykdom

[Anonym bruker]

Føler dere at pårørende til kronisk syke eller den kronisk syke selv blir møtt likt om de er menn eller kvinner? 
Vi snakker som fint om fordeling av oppgaver og like forventninger, men er det slik i slike situasjoner? Dette er det jeg har opplevd: 

Kvinne kronisk syk. Mannen hennes får mye sympati for at han må gjøre mer hjemme. Han avlastes gjerne av andre nå som han må gjøre mer. Gjerne uoppfordret. Ingen forventer at han skal bidra i storfamilien eller blant venner. Selv om kvinnen er syk forventes det likevel at hun skal gjøre mye i hjemmet og med barna fordi "hun er jo hjemme". 

Mann kronisk syk. Ingen forventninger til mannen. Man blir imponert om han klarer å gjøre noe. Om konen ikke strekker til med egen jobb, hus og barn for man sympati med mannen som må leve slik (f.eks. om husket ikke er ryddet eller maten er sen eller enkel). Få eller ingen tenker på å avlaste. Andre i storfamilien eller blant venner kan gjerne forvente hjelp selv fra kvinnen fordi "det er jo bare mannen som er syk, hun er jo frisk". 

Jeg håper virkelig disse parene er unntaket og at kvinner møter mer forståelse og hjelp enn dette. Dere som er kronisk syke eller som har partnere som har det: Opplever dere forståelse og tilrettelegging fra de rundt dere (når dere trenger det)? Føler dere på urimelige forventninger?

Anonymkode: f3554...c91

[Anonym bruker]

Jeg er kronisk syk og har får forståelse for det, føler heller ikke at mannen møter overdrevent mye empati fordi han lever med noen som er ufør.

 

Anonymkode: ccc67...36c

[Anonym bruker]

Sånn er det i et patriarkat. Vi kvinner blir hatet, alltid. Alltid! Alltid blir vi kvinner foraktet og sett ned på. Der er ingen som bryr seg når en kvinne blir syk men så snart mannen blir syk så oier alle og synes så synd på!

Anonymkode: 55874...635

[ReneRene]

Tror det du beskriver er ganske typisk. Det er ofte "stakkars menn" og "krevende kvinner" i de tilfellene du legger fram.

[Anonym bruker]

Ganske vanlig at menn tar ut skilsmisse hvis kvinnen blir alvorlig syk også. Omvendt er det vanlig at kvinnen viser omsorg og forståelse hvis mannen blir alvorlig syk.

Anonymkode: 55874...635

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Ganske vanlig at menn tar ut skilsmisse hvis kvinnen blir alvorlig syk også. Omvendt er det vanlig at kvinnen viser omsorg og forståelse hvis mannen blir alvorlig syk.

Anonymkode: 55874...635

Dette. I tillegg er det vist at eldre som har døtre får mindre hjelp enn de som «bare» har sønner. 

Anonymkode: 7587a...9ca

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Dette. I tillegg er det vist at eldre som har døtre får mindre hjelp enn de som «bare» har sønner. 

Anonymkode: 7587a...9ca

Så du sier at sønner hjelper eldre foreldre mer enn døtre gjør?

Anonymkode: e256f...062

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

Så du sier at sønner hjelper eldre foreldre mer enn døtre gjør?

Anonymkode: e256f...062

Nei, de som har døtre får mindre hjelp fra det offentlige enn de som har kun sønner. Det forventes at kvinner hjelper til mer. Beklager, skulle presisert det. 

Anonymkode: 7587a...9ca

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (11 timer siden):

Føler dere at pårørende til kronisk syke eller den kronisk syke selv blir møtt likt om de er menn eller kvinner? 
Vi snakker som fint om fordeling av oppgaver og like forventninger, men er det slik i slike situasjoner? Dette er det jeg har opplevd: 

Kvinne kronisk syk. Mannen hennes får mye sympati for at han må gjøre mer hjemme. Han avlastes gjerne av andre nå som han må gjøre mer. Gjerne uoppfordret. Ingen forventer at han skal bidra i storfamilien eller blant venner. Selv om kvinnen er syk forventes det likevel at hun skal gjøre mye i hjemmet og med barna fordi "hun er jo hjemme". 

Mann kronisk syk. Ingen forventninger til mannen. Man blir imponert om han klarer å gjøre noe. Om konen ikke strekker til med egen jobb, hus og barn for man sympati med mannen som må leve slik (f.eks. om husket ikke er ryddet eller maten er sen eller enkel). Få eller ingen tenker på å avlaste. Andre i storfamilien eller blant venner kan gjerne forvente hjelp selv fra kvinnen fordi "det er jo bare mannen som er syk, hun er jo frisk". 

Jeg håper virkelig disse parene er unntaket og at kvinner møter mer forståelse og hjelp enn dette. Dere som er kronisk syke eller som har partnere som har det: Opplever dere forståelse og tilrettelegging fra de rundt dere (når dere trenger det)? Føler dere på urimelige forventninger?

Anonymkode: f3554...c91

Det er akkurat sånn det er! 

Anonymkode: 425dc...708

[Anonym bruker]

Jeg ble syk i mitt siste svangerskap. Og de 3 siste mnd, var jeg så syk, at jeg klarte ikke å gå ned trappa engang, tilbrakte hele døgnet i senga. Vi hadde et barn fra før på 5 år, som var veldig enkel, han hadde kontorjobb, med fleksi tid, og aldri overtid. Han fikk mye sympati, og foreldrene hans, kom flere ganger for å hjelpe til med husarbeid.

Han trodde nok at jeg skulle bli magisk frisk, etter fødselen. Men det ble jeg ikke. Og ikke ville han overta permisjonen, selv om jeg var alt for syk til å ta meg av en baby alene. Jeg gråt, tagg og ba, og måtte true med å kontakte barnevernet. Først da tok han 4 uker av min permisjon, men nektet å ta noe mer. Og han forventet at jeg tok meg av alt husarbeid, matlaging og barna. 

Så her endte det med samlivsbrudd. Vi gikk i familieterapi i 1 år, men han forventet fortsatt at jeg skulle gjøre alt. Og snømåking, gressklipping osv. Han skulle ikke gjøre noe. Og da han flyttet ut, så ble jeg ganske raskt bedre, og ikke lenge etterpå helt frisk.

Og han er nå gift for tredje gang, han var og samboer og forlova med ei, men hun ble syk, og da gikk han fra henne. Felles for damene han har vært gift, og samboer med, er at de gjør så og si alt av husarbeid.

 

Anonymkode: 11b27...d0d