Hvordan gikk det med barna, brudd.

[Anonym bruker]

Vet at mange sier at barn tilpasser seg, det gikk så fint med dem. De har det bedre når mamma og pappa har det bedre osv. Mye av dette høres ut som unnskyldning og "trøst" for seg selv for dem som har gjennomført et brudd.

Leser en artikler og det psykologer sier så går det ikke så bra som en skal ha det til. Mange sliter, mange maskerer dette for foreldrene og viser det ikke. 

Ser jo på de vennene mine barn har som har skilte foreldre, de er mer ustabile, blir lett såre og sinte. Og det er litt frustrasjon der på hvor de er når og hvor de har tingene sine. Særlig når foreldrene bor et stykke unna hverandre. 

Jeg lever selv i et dårlig og helt dødt forhold. Hadde tenkt å holde ut til barna blir større og helst til de flytter ut, men forholdet kjennes så giftig for meg nå. Vi krangler ikke foran barna, men vi er jo ikke varme ovenfor hverandre eller "kjærester". Og det går fort minst 10 år til... har allerede holdt ut i nesten 8 år... da er jeg jo gammel og ferdig med livet snart. Og da tror jeg at jeg vil bli veldig bitter, for å ha kastet bort så mange år på den gubben.

Men, så er jeg så redd for å bytte min lykke mot barnas. At de blir ulykkelige med to hjem og ødelagt familie. To av barna sliter litt allerede med ymse diagnoser og engstelse og angst. Vil det bli verre, eller kanskje pappas ustabile humør og mangel på grensesetting og rutiner gjør dem verre nå? De vil jo måtte leve med ham en del av tiden fortsatt, da uten meg.

Kanskje blir ikke jeg lykkelig heller, vil jo være veldig smertefult å ikke bo med barna hele tiden. DET er det verste, jeg vil savne dem så enormt mye. Og de er heller ikke vant til at jeg ikke er her. Jeg jobber hjemmefra. De er vant til å se lite til pappa pga hans jobb. 

Det er dette som holder meg igjen. Uten barn hadde jeg dratt for lenge siden uten å se meg tilbake. Er ufattelig ensom i forholdet og føler at jeg blir mer og mer utbrent pga hvor ulykkelig jeg er og hvordan han aldri noensinne ser meg eller kommuniserer eller kan støtte eller være der. Han sluttet liksom å fungere når vi ble sammen. Litt og litt av det han gjorde stoppet, og drt var min jobb nå. Jeg må ta ansvar for alt, og mase på ham som om han er et barn for at ting skal bli gjort.

Anonymkode: 542e4...9ab

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 minutter siden):

Vet at mange sier at barn tilpasser seg, det gikk så fint med dem. De har det bedre når mamma og pappa har det bedre osv. Mye av dette høres ut som unnskyldning og "trøst" for seg selv for dem som har gjennomført et brudd.

Leser en artikler og det psykologer sier så går det ikke så bra som en skal ha det til. Mange sliter, mange maskerer dette for foreldrene og viser det ikke. 

Ser jo på de vennene mine barn har som har skilte foreldre, de er mer ustabile, blir lett såre og sinte. Og det er litt frustrasjon der på hvor de er når og hvor de har tingene sine. Særlig når foreldrene bor et stykke unna hverandre. 

Jeg lever selv i et dårlig og helt dødt forhold. Hadde tenkt å holde ut til barna blir større og helst til de flytter ut, men forholdet kjennes så giftig for meg nå. Vi krangler ikke foran barna, men vi er jo ikke varme ovenfor hverandre eller "kjærester". Og det går fort minst 10 år til... har allerede holdt ut i nesten 8 år... da er jeg jo gammel og ferdig med livet snart. Og da tror jeg at jeg vil bli veldig bitter, for å ha kastet bort så mange år på den gubben.

Men, så er jeg så redd for å bytte min lykke mot barnas. At de blir ulykkelige med to hjem og ødelagt familie. To av barna sliter litt allerede med ymse diagnoser og engstelse og angst. Vil det bli verre, eller kanskje pappas ustabile humør og mangel på grensesetting og rutiner gjør dem verre nå? De vil jo måtte leve med ham en del av tiden fortsatt, da uten meg.

Kanskje blir ikke jeg lykkelig heller, vil jo være veldig smertefult å ikke bo med barna hele tiden. DET er det verste, jeg vil savne dem så enormt mye. Og de er heller ikke vant til at jeg ikke er her. Jeg jobber hjemmefra. De er vant til å se lite til pappa pga hans jobb. 

Det er dette som holder meg igjen. Uten barn hadde jeg dratt for lenge siden uten å se meg tilbake. Er ufattelig ensom i forholdet og føler at jeg blir mer og mer utbrent pga hvor ulykkelig jeg er og hvordan han aldri noensinne ser meg eller kommuniserer eller kan støtte eller være der. Han sluttet liksom å fungere når vi ble sammen. Litt og litt av det han gjorde stoppet, og drt var min jobb nå. Jeg må ta ansvar for alt, og mase på ham som om han er et barn for at ting skal bli gjort.

Anonymkode: 542e4...9ab

Hvor gamle er barna? Det er klart at skilsmisse er en omveltning og en slags livskrise for alle, også for barna. Men så gjelder det de samme tingene som ved andre typer krise - hvor god og stabil relasjon barna har med foreldre, at de blir møtt emosjonelt på en god måte, omgangskrets og vennskap, ok økonomi og trygg hverdag. Livet har mange nyanser enn to eller ett hjem. 

Anonymkode: 9fe22...ac9

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 minutter siden):

Hvor gamle er barna? Det er klart at skilsmisse er en omveltning og en slags livskrise for alle, også for barna. Men så gjelder det de samme tingene som ved andre typer krise - hvor god og stabil relasjon barna har med foreldre, at de blir møtt emosjonelt på en god måte, omgangskrets og vennskap, ok økonomi og trygg hverdag. Livet har mange nyanser enn to eller ett hjem. 

Anonymkode: 9fe22...ac9

9, 12 og 13

Jeg har god økonomi, pappaen ikke. De har masse venner, men ene skal over på ungdomsskolen nå da så det også er litt stor endring. Gikk fint for eldste da, men han er veldig robust. 

Anonymkode: 542e4...9ab

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

9, 12 og 13

Jeg har god økonomi, pappaen ikke. De har masse venner, men ene skal over på ungdomsskolen nå da så det også er litt stor endring. Gikk fint for eldste da, men han er veldig robust. 

Anonymkode: 542e4...9ab

Ville venter til 12-åringen er ferdig med 8.trinn.
Jeg har aldri omtalt skilsmisse som noe alvorlig, stor endring, eller trist, overfor unger. Det er ny situasjon, ja, litt kjip, men ikke det kjipeste som kan skje 🤷‍♀️ så har de beholdt bosted, vennekrets, skole, idrett - alt, litt på bekostning av min økonomi, men deres stabilitet veide over alt. Eldste er snart 16 og synes fortsatt vi er en familie på 4, bare bor på to adresser istedenfor en. Yngste husker ikke noe annet enn oss tre, så for han er familie på  4 er noe uvanlig. Summa summarium - lykkelig singel, skulle ønske jeg gjorde det tidligere ☺️

Anonymkode: 9fe22...ac9

[Anonym bruker]

Det gikk helt fint. Eldste på 16 valgte å bo kun hos meg, de to på 12 og 8 valgte å bo 50/50. Vi bodde nær hverandre. Alle er nå voksne og i jobb eller dtudier, harmonsike og stabile, og ingen av dem har noen gang ønsket oss sammen igjen, begge foreldre er bedre hver for seg og gladere. Samtidig har vi hele tiden også gjort ting sammen- foreldremøter, bursdager, jul, osv. 

Anonymkode: dfd91...273

[Anonym bruker]

Av alle jeg kjenner er det ofte sånn at de som kommer fra skilsmissehjem sliter mer, og de som kommer fra stabile hjem der mor og far er glad i hverandre selv er trygge og harmoniske og stabile. Med noen få unntak.

Selv kommer jeg fra «skilsmissehjem», det vil si, de var aldri gift så de ble ikke skilt, men det ble slutt mellom dem da jeg var veldig liten. Og de hatet hverandre og hater hverandre fortsatt og har sagt og sier mye stygt om hverandre til meg.

Det har vært og er fortsatt veldig belastende. De er generelt vanskelige å ha med å gjøre da, og jeg har lite kontakt med dem begge

Mannen min kommer fra en stabil og fin familie. Jeg var veldig glad i mine svigerforeldre, som dessverre døde alt for tidlig begge to. Tryggheten og stabiliteten han fikk med seg hjemmefra har han tatt med inn i vårt forhold.

Jeg tenker at alternativet til å «holde ut og leve dritt» til barna blir store eller å skille seg, er å jobbe med forholdet. Det er det beste alternativet. Gå til familievernkontoret eller parterapeut og få ordentlig hjelp og begge må gjøre en innsats.

For deres egen skyld men også for barna sin skyld.

før man går inn i et forhold og spesielt før man velger å få barn med noen bør man vurdere om dette er noe som man kan være sammen med i mange år og om både en selv og den andre er villig til å slåss for forholdet og legge inn en solid innsats.

Anonymkode: c0d39...c35

[Anonym bruker]

https://www.verywellfamily.com/psychological-effects-of-divorce-on-kids-4140170

Anonymkode: c0d39...c35

[the amazing spidermamma]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

Av alle jeg kjenner er det ofte sånn at de som kommer fra skilsmissehjem sliter mer, og de som kommer fra stabile hjem der mor og far er glad i hverandre selv er trygge og harmoniske og stabile. Med noen få unntak.

Anonymkode: c0d39...c35

Men hva med dem som kommer fra hjem hvor mor og far bor sammen, men ikke er i et harmonisk forhold?  Hvordan har de barna det? 

Jeg vet ikke fasiten her, men alternativene er ikke bare enten harmonisk ekteskap eller bitter skilsmisse. 

[Anonym bruker]

Helt greit at foreldrene mine skilte lag. Det som sleit på meg var å bo 50/50. Det var grusomt og jeg hata det. 

Anonymkode: 93ba3...2c6

[Anonym bruker]

the amazing spidermamma skrev (49 minutter siden):

Men hva med dem som kommer fra hjem hvor mor og far bor sammen, men ikke er i et harmonisk forhold?  Hvordan har de barna det? 

Jeg vet ikke fasiten her, men alternativene er ikke bare enten harmonisk ekteskap eller bitter skilsmisse. 

Godt poeng, ikke alle skilsmisser er bitre, og ikke alle ekteskap harmoniske 

Anonymkode: 9fe22...ac9

[Anonym bruker]

Litt av problemet med slik forskning er at det er vanskelig å få inn alle variablene og dermed kan resultatet også vises som litt skjevt. Når man leser om forskning på barn og skilsmisse er det noen faktorer en burde tenke over og som etter min mening ofte ikke belyses i det hele tatt. 

1. De som skiller seg går sjeldent (aldri?) fra lykkelig og flott forhold rett til skilt. Det ligger gjerne år med dårlig kommunikasjon, krangling, sinne, likegyldighet overfor partner osv. i bunnen som barna da har levd med i flere år før foreldrene skilte lag. Hvem kan vite hva som preger barna mest på lang sikt? Disse årene, eller selve bruddet? Bruddet på kort sikt, selvfølgelig, men etter det?

2. Det er forsket lite (ingenting?) på barn som lever i familier der foreldrene ikke har det bra sammen, sammenliknet med barn av foreldre i et godt forhold. For hvordan skal man forske på det? Ber folk i dårlige forhold om å melde seg?

3. Det er, av samme årsaken som over, ikke forsket på barn som lever med foreldre som ikke har det bra sammen sammenliknet med barn der foreldrene har skilt seg. Kanskje forskjellen her ikke hadde vært så stor?

4. Det er, meg bekjent, ikke så mye forskning på hvordan barna blir som voksne, utover en viss sammenheng mellom at barn av skilte foreldre i større grad skiller seg enn de som ikke har skilte foreldre. Det hadde vært interessant å vite mer om hvordan det preger et barn å vokse opp med foreldre som har et dysfunksjonelt forhold. Hva lærer de av normalitet hvis de sjeldent eller aldri ser foreldrene sine kysse, holde hender, sitte i armkroken til hverandre, le sammen osv.? 

Jeg er selv skilsmissebarn, og er selv gift med en mann jeg har vært sammen med i 27 år. Vi er lykkelige sammen og ser for oss at det vil forbli oss to. Så for min del var det bra at foreldrene mine skilte seg. Begge fant nye partnere som de er lykkelig med, og det er veldig fint å se. 

Anonymkode: 6cab5...5bf

[Anonym bruker]

Jeg ville ha tenkt mer på hva du og far lærer barna om hvordan et forhold bør være enn på hva en skilsmisse vil gjøre. Det er dere som er modellene de ser og som de vil ta etter når de selv finner en partner. Vil dere virkelig at barna skal lære at et kjølig og høflig forhold uten varme, glede og kjærlighet er det de skal tenke at er fasiten på et parforhold? 

Anonymkode: ed658...27c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Jeg ville ha tenkt mer på hva du og far lærer barna om hvordan et forhold bør være enn på hva en skilsmisse vil gjøre. Det er dere som er modellene de ser og som de vil ta etter når de selv finner en partner. Vil dere virkelig at barna skal lære at et kjølig og høflig forhold uten varme, glede og kjærlighet er det de skal tenke at er fasiten på et parforhold? 

Anonymkode: ed658...27c

Jeg tror ikke de lærer det? Jeg har aldri sett mine foreldre kose eller så mye som ta på hverandre. Likevel er jeg en som elsker å kose på, være nær, småktsse osv. Jeg er stikk motsatt av dem. Men akkurat nå er det jo slutt på det da.

Anonymkode: 542e4...9ab

[Anonym bruker]

Mange av dere overvurderer hvor mye barn reflekterer over foreldrenes lykke...

Mine foreldre skilte seg da jeg flyttet hjemmefra, og jeg er glad de ventet.

De kranglet ikke da, og det var ikke dårlig stemning, så jeg tenkte aldri over om de kunne være ulykkelige, hvorfor skulle jeg det? Jeg hadde nok mine egne ting, skole, venner, kjærester, fester osv.

Det ble mye drama da de skiltes, pappa begynte drikke, huset, ble tvangssolgt, mamma flyttet til en leid liten hybel. Det var pengeproblemer og elendighet. Pappa sin psyke gikk til helvete, han truet stadig med selvmord osv. 

Stakkars broren min som gikk på ungdomsskolen. Han turte ikke dra til mamma for han måtte passe på pappa osv.

Jeg skulle ønske mamma hadde ventet noen år til med å gå, for broren min fikk varige skader av den tiden der

Jeg ser jo i ettertid at det ikke var et lykkelig ekteskap, men utad så det helt greit ut, og vi ungene hadde det fint. Jeg tenkte virkelig aldri over at foreldrene mine ikke kysset hverandre altså.

Anonymkode: 67668...206

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Mange av dere overvurderer hvor mye barn reflekterer over foreldrenes lykke...

Mine foreldre skilte seg da jeg flyttet hjemmefra, og jeg er glad de ventet.

De kranglet ikke da, og det var ikke dårlig stemning, så jeg tenkte aldri over om de kunne være ulykkelige, hvorfor skulle jeg det? Jeg hadde nok mine egne ting, skole, venner, kjærester, fester osv.

Det ble mye drama da de skiltes, pappa begynte drikke, huset, ble tvangssolgt, mamma flyttet til en leid liten hybel. Det var pengeproblemer og elendighet. Pappa sin psyke gikk til helvete, han truet stadig med selvmord osv. 

Stakkars broren min som gikk på ungdomsskolen. Han turte ikke dra til mamma for han måtte passe på pappa osv.

Jeg skulle ønske mamma hadde ventet noen år til med å gå, for broren min fikk varige skader av den tiden der

Jeg ser jo i ettertid at det ikke var et lykkelig ekteskap, men utad så det helt greit ut, og vi ungene hadde det fint. Jeg tenkte virkelig aldri over at foreldrene mine ikke kysset hverandre altså.

Anonymkode: 67668...206

Mamma sier det forresten selv også, at livet ikke ble lettere etterpå. Hun kunne like gjerne blitt.

Hun fant en ny mann, men lappeteppefamilier bringer med seg noen utfordringer det også. Ingen dans på roser å bli bonusmor heller.

Hun ville heller brukt sin energi på sine egne barn og barnebarn, enn så mye stri med bonusbarn.

Anonymkode: 67668...206