Hvordan klare å prioritere seg selv og føle mindre på dårlig samvittighet?

[Anonym bruker]

Jeg sliter litt med å prioritere meg selv før andre. Jeg vurdere på en måte alt på en slags objektiv måte og hver hendelse isolert sett, mens andre er flinkere på å vekte seg selv. 

Kommer over et flott tilbud, men det er bare en vare igjen. Lar venninnen min som har dårligere råd kjøpe den. På et arrangement er det noen som står uten transport hjem. Det tar meg 2 timer å kjøre dem, men de vil bruke 4 timer hvis ikke. Så da kjører jeg, selv om jeg egentlig er trøtt og sliten og vil hjem. Får tak i en billett til et arrangement. Venninnen min som er blodfan får ikke. Så selv om jeg har kjempelyst gir jeg billetten til henne. 

Det regner og jeg har tatt med paraply. En bekjent har ikke det og har bare en tynn jakke. Min tåler regn bedre, så da gir jeg vekk paraplyen. Vedkommende er da tørr og varm mens jeg selv blir litt våt og kald og ser pjuskete ut resten av kvelden. Vi trenger utstyr for en aktivitet. Det er litt tungt å bære på. En av de andre valgte dermed å satse på å låne, men det er ingenting å låne. For at vedkommende ikke skal måtte stå å se på hele tiden bytter vi på mitt. Jeg får da ikke vært med på det kjekkeste for det krever at man er med på hele opplegget. Noen har meldt seg på en konkurranse. De forstår ikke språket godt nok. Jeg blir da med dem for å oversette i stedet for å delta selv og får da egentlig ikke noe særlig utbytte selv. 

Jeg er på et arrangement. En mor med et barn har prøvd alle aktivitetene. Vi andre har stoppet litt før for å stå i kø til hovedattraksjonen. Når den starter får de ikke plass det er mulig å se fra. Mor spør om å få min plass. Selv om jeg har gledet meg og dette vel så mye er for voksne, føler jeg at barnet må få se i stedet for meg som er voksen. Jeg får nå knapt sett fordi jeg må flytte meg til en dårligere plass. 

I de fleste slike tilfeller er vi mange andre der. De andre vurdere ikke slik som jeg. De klarer å prioriterer seg selv. Dette er forskjellige situasjoner med forskjellige folk på forskjellige steder og i flere av dem kjenner vi ikke engang hverandre. Det er derfor ingen som venter at jeg ordner opp og for de andre er det heller ikke aktuelt å stille opp selv. De andre tenker bare at det var kjipt for personene at de ikke hadde med utstyr, ikke har transport, ikke riktige klær, ikke fikk tak i tilbud, ikke stod i kø tidsnok etc. De er glad for at de selv har valgt riktig og føler ikke ansvar for de andre.  

Litt dårlige eksempler så ikke heng dere opp i dem. Problemet er at jeg alltid vurdere ulempene/fordelene på en slags objektiv måte, ikke ut fra hva som er best for meg. Ofte er det jo andre som bare ikke har planlagt godt nok eller ikke ønsket å være på den sikre siden (med å f.eks. drasse med seg mer klær eller utstyr). Men i mange tilfeller, når det er noen folk samlet, er det ofte noen som har rotet det litt til. Jeg føler ansvar for at det i snitt blir best mulig (f.eks. at to får redusert opplegg og opplevelse fremfor at en for full tid og en må se på). 

Det hender jeg øver på å prioritere meg selv, men jeg får så dårlig samvittighet etterpå. Er det bare øvelse gjør mester eller finnes det noe god littertaur på dette? Har dere noen tips og triks til hvordan jeg kan klare å prioritere meg selv av og til? 

Anonymkode: d3c6e...2d4

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg sååå igjen! Jeg tenker alltid på hvordan mine valg påvirker andre før jeg tar ett, og jeg taper. Hver gang.
Jeg tok opp dette på familievernkontoret når vi skulle prøve å redde stumpene av ekteskapet, og jeg sa til psykologen "om du nå ser ut vinduet og sier at du lurer på hvordan du skal komme deg hjem i dette været, så kan du banne på at jeg kommer til å tilby meg å hente deg når du er ferdig på jobb" og da sa han at sånne som meg har en altfor veltrent hjelpemuskel.

Vi snakket om at man kan prøve og veie hva som er viktig for meg, og hva man må ofre slik at andre grunnleggende behov blir dekket. Feks må jeg kjøre barnet på trening selv om det kommer i veien for meg, men jeg må ikke ta på meg å bake 100 muffins til ett skolearrangement når jeg ikke har tid. 

Jeg sliter enda, og det er lenge siden vi avslutta terapien der. Jeg evner virkelig ikke å ta valg basert utelukkende på meg og mine behov. Jeg tenker alltid på hvordan det påvirker andre først. 

Så jeg følger tråden og tar gjerne imot samme tips som deg

Anonymkode: 32e26...e16

[Anonym bruker]

Beklager å si det, men jeg tror du har det best med deg selv om du aksepterer at slik er nok ikke du skrudd sammen. Uansett hvor mye du rasjonelt kan fortelle deg at dette egentlig ikke er din jobb å fikse, vil nok følelsen lure bak der uansett. 
 

Finn heller enkelte ting som betyr noe for deg, skjerm det, gi plass til en og annen frisone du holder for deg selv/de få du skal dele det med. Har du billetter og du ønsker å reise, ikke fortell det til så mange andre. Så kan du heller dele på utstyr og paraply. 

Anonymkode: 242c5...24f

[ReneRene]

Jeg hadde gjort det samme i alle tilfellene du nevner, og jeg har virkelig ikke problemer med å prioritere meg selv. Du viser jo bare ren medmenneskelighet som til og med er lett å forklare og forstå. Hadde du fks blitt like våt og jævli i regnvær, så ville du vært dum om du lånte bort paraplyen. Du ofrer hele veien LITT for at andre skal få oppleve og være med, og jeg syns ærlig talt du skal være glad for at du får muligheten til å være såpass okay ved såpass mange andledninger. Hvorfor du vil bli mer egosentrisk og mindre hensynsfull og observant skjønner jeg ærlig talt ikke.