Gå til innhold

Urnenedsettelse av min bestevenn min bestefar


Anbefalte innlegg

Hei. 19 år gammel jente her, vet ikke om dette er det riktige forumet.

Dette kan jeg ikke tro at jeg skriver for jeg skjelver og knuses inni meg av tanken som for meg enda virker helt utrolig, men bestefaren min ikk bort i jul.  Han var, eller er, jeg vet ikke hva jeg skal si, min beste venn. Vi hadde et helt spesielt bånd og jeg elsket å være med han mer enn noe annet på denne jord. Det var hele livet mitt og ga meg en så nydelig og vakker glede som jeg bare følte av han, så forståelsesfull og snill mot ethvert vesen. Hjertet mitt ble knust og jeg har aldri følt det samme igjen og kan virkelig ikke tro noe av dette. For meg er det bare en helt umulig tanke.

 

Snart skal vi ha "urnenedsettelse", vi må det på grunn av fristen. Jeg gruer meg så ubeskrivelig mye at jeg kan ikke få sagt det med ord. Etter jul har jeg prøvd å bare glemme alt for, hans eksistens og alt det vonde og det har vært litt bedre. Når jeg har blitt minnet på det, har jeg bare prøvd å huske de gode minnene og tenkt på noe annet. Men nå kommer altså en dag, det er bestemt at vi skal ta et siste farvel. Og det føles så ubeskrivelig smertefullt og det er noe som på en måte sier at det er sant. Det har skjedd. Selv jeg ikke kan tro mine egne ord som skriver dette og bare forteller meg selv at han er på en reise og kommer tilbake en gang, er det nå liksom siste gangen, steget i denne prosessen . Det har vært fint å bare skyve det vekk og late som det aldri har skjedd, men nå må vi liksom si ha det på ordentlig og jeg føler jeg ikke har forberedt meg nok. Jeg aner ikke hvordan jeg kan forberede meg selv til dette.

Hvordan kan jeg lage en fin dag?  Det er bare min mor og onkel som skal i tillegg til meg. Kanskje skal vi til hans tidligere kone etter på og sitte litt sammen. Har dere noen råd for å gjøre dagen mest mulig skånsom og utholdelig?

Hva er fint å gjøre på en slik grusom dag ellers? Er det vanlig med prest? Eller en samling etterpå? Noe musikk som kan passe? Er det noe å spørre de som setter ned urnen om når vi er der, har de noe å si om noe? Har prøvd å lese litt på nettet, men er det en lang prosess? Eller møter vi bare, setter ned urnen og drar igjen? Jeg vil gjerne beholde litt av asken før vi setter den ned. Men står vi bare å ser på at det setter den ned og så drar vi? Hva med gravstein og sånn , er det noe vi kan nedsette en annen gang? Da kan jeg kanskje tenke at dette ikke er siste gangen.

 

 

Jeg vil prøve å tenke at vi skal hedre mennesket, som han var på sitt beste og ikke de siste øyeblikkene? Vet det er noe vi må gjennom å gjøre men det knyter deg i magen bare ved tanken på en så ubeskrivelig smertefull måte og jeg blir kvalm og føler jeg stikkes av de spisseste kniver bare med tanken. Jeg har grått ut alt av tårer og vet ikke hvordan jeg skal komme gjennom dagen, men jeg vet at jeg vil gå der og være med på det.

 Kanskje burde jeg gå til psykolog og få hjelp, men det er uansett senere. Jeg vet dette ble en rotete tekst, men hele hodet mitt er helt rotete akkurat nå. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vil bare være med å lage en fin dag. Det er ikke så nøye for de andre som kommer, men jeg lurer på hvordan jeg kan komme meg best mulig gjennom dette og få laget en fin dag som kanskje kan bli et fint minne eller noe jeg ikke gruer meg så veldig til.

Jeg setter pris på alle svarene, tusen takk og bare håper at dette er noe vi kan komme gjennom fint og hvordan jeg kan støtte de andre rundt meg og lage en mest mulig fin dag og føle at vi er "sammen" en siste gang. ❤️

 

 

Anonymkode: 1f3d1...f21

Fortsetter under...

Så leit å høre! Jeg mistet selv min bestefar som jeg hadde et veldig nært forhold til, i november og vi hadde urnenedsettelse for kort tid siden. Det er en kort seanse. Gravsteinen sto klar, det var laget et hull i jorda på forhånd. Min bestemor måtte kontrollere at det sto riktig navn på urnen og så fikk vi tilbud om å senke den i jorda selv eller la den ansatte gjøre det. Min mormor benyttet sjansen til å legge en hånd på urnen. Etterpå la den ansatte jorda på plass, nikket til oss og gikk. Det var over på noen minutter. Hos oss sa noen i familien noen ord, en slags takk for alt og så satte vi ned blomster og tente lys. Min bestemor ville ha litt tid der alene så vi andre gikk litt før henne. Det kunne sikkert vært fint hvis noen hadde spilt eller sunget noe vakkert. Jeg savnet noe slikt.
 

Jeg tenker på og minnes min bestefar hver eneste dag og sørger over at jeg aldri mer skal snakke med han og være sammen med han. Jeg føler meg mer alene etter at han ble borte og angrer på alt jeg ikke fikk sagt og anledninger jeg burde ha brukt til å være mer sammen med han. Jeg er mer enn dobbelt så gammel som deg og har flere barn og har kjent på at jeg ikke har fått prioritert min bestefar så mye som jeg har ønsket i voksenlivet. Det er vondt å kjenne på når det er for sent.

 

Husk alle de gode opplevelsene og samtalene, gled deg over at du har hatt han i livet ditt hele oppveksten din og så må du la sorgen komme og gå sin gang. Gråt og vær sint, snakk med noen, gjør det du trenger for å komme videre.

 

Sender deg en stor klem! ❤️

Anonymkode: 0e70e...956

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...