Stor takhøyde, men ikke for alle

[Anonym bruker]

I et miljø jeg er i, er det stor takhøyde og aksept. Folk våger å ta plass og være seg selv og de våger å være ærlige (uten å være ufine). Dukker det opp nye, tas de imot som de er med åpne armer. Det er et stort mangfold og det er også plass til de som er stille.

Så er det en der som tydeligvis har jobbet med seg selv. Vedkommende var før stille, hevdet ikke seg selv og var der for alle andre, men var på et vis usynlig selv. Vedkommende er fortsatt der for alle andre, men våger nå å være mer seg selv, ta mer plass, våger å by mer på seg selv (er fortsatt mer dempet enn de mange av de andre).

Her er det ikke samme aksept. Det er ikke samme takhøyde. Vedkommende blir ikke møtt med åpne armer, men misbilligelse. Et banalt eksempel: Noen setter på musikk og alle danser etter beste evne. Noen flinke, andre eier ikke rytme. Denne personen våger seg ut på dansegulvet for første gang. Er ikke flink, men ikke blant de dårligste. Plutselig står folk å kommenterer på at dansingen til vedkommende er dårlig. De ser på med et kritisk blikk i stedet for å bli glad for at vedkommende våget. Noen som har opplevd noe tilsvarende? Er det fordi man ikke liker endring? Jeg klarer ikke helt å forstå hva det er som skjer. (og nei, det er ikke meg) 

Anonymkode: af67e...6d2

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

I et miljø jeg er i, er det stor takhøyde og aksept. Folk våger å ta plass og være seg selv og de våger å være ærlige (uten å være ufine). Dukker det opp nye, tas de imot som de er med åpne armer. Det er et stort mangfold og det er også plass til de som er stille.

Så er det en der som tydeligvis har jobbet med seg selv. Vedkommende var før stille, hevdet ikke seg selv og var der for alle andre, men var på et vis usynlig selv. Vedkommende er fortsatt der for alle andre, men våger nå å være mer seg selv, ta mer plass, våger å by mer på seg selv (er fortsatt mer dempet enn de mange av de andre).

Her er det ikke samme aksept. Det er ikke samme takhøyde. Vedkommende blir ikke møtt med åpne armer, men misbilligelse. Et banalt eksempel: Noen setter på musikk og alle danser etter beste evne. Noen flinke, andre eier ikke rytme. Denne personen våger seg ut på dansegulvet for første gang. Er ikke flink, men ikke blant de dårligste. Plutselig står folk å kommenterer på at dansingen til vedkommende er dårlig. De ser på med et kritisk blikk i stedet for å bli glad for at vedkommende våget. Noen som har opplevd noe tilsvarende? Er det fordi man ikke liker endring? Jeg klarer ikke helt å forstå hva det er som skjer. (og nei, det er ikke meg) 

Anonymkode: af67e...6d2

Er ikke uvanlig, har selv sett det skje. Det handler om sosial dynamikk og sosial rolle. Det tar sjelden godt imot av gruppen når mennesker forsøker å endre den rollen de har i en gruppe. For å kunne være sitt nye selv, så kan det bli behov for å finne nye venner og en ny gruppe. 

Anonymkode: 97a93...e70

[Anonym bruker]

Og dette er voksne folk? Forresten dum kommentar, voksne er ofte verre og mindre modne enn unger.  Er du en som står og ser på dette, synes jeg du skal gi beskjed om at dette synes du er råttent gjort.  Eller ta en prat med en av de "sterke" i gruppa og høre hva som skjer. 

Anonymkode: 0cd40...e3a

[Anonym bruker]

Det kalles hierki, og det finnes i alle miljøer om man liker å tro det eller ei. 
folk som er vant til at det blir stille rundt de når de tar til ordnet, folk lytter av begeistring føler seg truet når de mer stille tør å komme frem. 
Da får de ofte et behov for å latterliggjør eller ignorere. 
Noen tåler ikke at andre som har vært stille lenge våger seg frempå. 
med føler seg rett og slett truet. 
 

Anonymkode: b6a06...94c

[Anonym bruker]

Dette var trist lesing. 

Anonymkode: deea3...01d

[Anonym bruker]

Ja, sånn er det dessverre. Vi er dyr.

Anonymkode: d4848...156