Føler du deg verdsatt?

[Anonym bruker]

Føler du at du blir verdsatt av mann og barn og familie?

Jeg har lite nettverk og ingen egentlig venner etter langtids sykemelding som nå har ført til at jeg er ufør. Så da har jeg ikke kollegaer heller. Føler at jeg ikke bidrar til samfunnet og at jeg ikke er nyttig sånn sett.

Men jeg gjør jo en stor innsats for hus, hjem og barn. Men heller ikke der føler jeg meg verdsatt. Fra barn må en vel regne med å bli tatt for gitt? Eldste er 13. Aldri takknemlige eller viser at de setter pris på alt jeg gjør. De viser at de er glade i meg da og verdsetter meg som person og mamma. Det er vel det en kan forvente av barn?

Mannen tar meg også for gitt, og her forventer jeg jo mer. Kjenner at følelsene blir borte når han tar meg for gitt, er lite emosjonelt tilgjengelig og vi ikke lenger har nærhet fysisk heller. 

Så alt dette sammen gjør meg deprimert og jeg kjenner jeg får lyst til å bli martyr hjemme på en måte; skrike ut at alt jeg gjør ikke ses og settes pris på, men det blir jo helt feil. Hvertfall ovenfor barna. 

Fler som kjenner på dette? Det rsnt vel over etter jeg ble ufør og ikke lenger er samfunnsnyttig (heller).

Anonymkode: e12a3...93f

[Anonym bruker]

Nå vet jeg ikke hvorfor du er ufør og hvordan formen din er, men hva med å se etter noe frivillig arbeid?  Da kan du få bidra alt etter hva slags form du er i og hva du kan gjøre.  Enten det er en frivillig organisasjon, barnehage, sykehus, turvenn eller andre ting.  Dessverre er ikke den type frivillig arbeid så dypt integrert i det norske samfunnet ennå, sammenlignet med en del andre land. Men er er ganske sikker på at det kommer til å bli mer og mer vanlig og en nødvendighet i samfunnet også ettersom det blir flere eldre og færre i arbeidsfør alder.  

 

Anonymkode: a1770...a00

[ReneRene]

Jeg tror du er inne på et litt farlig spor nå, hvor dine følelser for deg selv og din situasjon vender seg mot å ville bebreide andre. Det er ikke noen andre sin skyld at du føler som du gjør, og det er viktig at du innser at den eneste som kan hjelpe deg her, er deg selv. Det er mulig mannen din er utilgjengelig, men du må ta det opp med ham, og så avgjør du hva du skal gjøre eller hvordan du skal forholde deg til det hvis du får klarhet i hvordan han opplever ting.

Barn kan fint tenke at de er takknemlige, og spesielt om de sammenligner seg med andre som har det vanskelig. Jeg vet ikke hvor vanlig det er, men jeg vet at barn ikke ofte reflekterer over at foreldre gjør jobben som foreldre på en ok måte- de tar nok det som en selvfølge ( og det syns jeg er bra )

Du kan gjøre livet ditt mer meningsfullt selv om du ikke jobber. Men du kan også gjøre det så mye mer meningsłøst, og du er på vei hvis du blir bitter og legger ansvar for livet ditt på andre. Snu i tide.. 

Endret 6. juni 2024 av ReneRene

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (29 minutter siden):

Nå vet jeg ikke hvorfor du er ufør og hvordan formen din er, men hva med å se etter noe frivillig arbeid?  Da kan du få bidra alt etter hva slags form du er i og hva du kan gjøre.  Enten det er en frivillig organisasjon, barnehage, sykehus, turvenn eller andre ting.  Dessverre er ikke den type frivillig arbeid så dypt integrert i det norske samfunnet ennå, sammenlignet med en del andre land. Men er er ganske sikker på at det kommer til å bli mer og mer vanlig og en nødvendighet i samfunnet også ettersom det blir flere eldre og færre i arbeidsfør alder.  

 

Anonymkode: a1770...a00

Dette er noe jeg tar med meg til senere når jeg kanskje blir i bedre form. Akkurat nå har jeg ikke energi til mer enn det jeg må her hjemme. Så er neste "trinn" å ta vare på meg selv mer og gjøre mer ting for meg. Etter det kan jeg se utover og prøve meg på noe sånt "meningsfylt". Jeg drømmer jo om å kunne jobbe litt igjen om noen år. 

Anonymkode: e12a3...93f

[Anonym bruker]

Jeg tenker du og din mann bør prate åpent om dette. Jeg tror dere lett kan gå i fellen ved å ikke verdsette hverandre og gå å vente på at den andre gir anerkjennelse. Da kan det ofte føre til en nedadgående spiral. 

Et par jeg kjenner hadde det som dere. Det viste seg at den som var syk ønsket anerkjennelse fra partneren for det den gjorde i hjemmet. Den som ikke var syk ønsket det samme. Det var mye ekstra arbeid på den som ikke var syk med en forventning om at den bare skulle fikse all logistikk. husarbeid og 100% jobb fordi "du er jo frisk!". Og når denne ble møtt med en slik holdning klarte den ikke å anerkjenne det den syke gjorde. Og så var de misfornøyde med hverandre og hadde det ikke bra i forholdet. Når de fikk pratet om dette; at det å ha en partner som er syk går ut over begge og gjør at de begge ble slitne, men at de begge gjorde sin del av arbeidet i kjærlighet til den andre, så løste dette seg. Nå er de flinke til å eksplisitt verdsette og anerkjenne hverandre. 

Anonymkode: a7a75...179

[Anonym bruker]

Du er i en sorgprosess og det kan ta tid å bearbeide.

Jeg har vært der selv, da jeg måtte slutte i jobben, ble 100% sykemeldt og gikk over på aap. Det var blytungt å innse og vedkjenne at jeg ikke klarte yrket mitt lenger. Yrket jeg hadde sett for meg å stå i hele arbeidslivet. 

Jeg gikk inn i en dyp depresjon og søkte hjelp. Fikk henvisning til psykiatrisk sykepleier og gikk til samtaler hos fastlegen i påvente av behandling. 

Nå er jeg på 2. året med aap og 50% jobb og er enda ikke helt enig med kropp og hode. For jeg er fortsatt syk, men vil helst ikke godta det. Jeg vil jo være frisk, jobbe 100%, ha overskudd til husarbeid og hage, orke å være sosial og være mer glad. 

Men jeg har tro på at det kommer. Og jeg har tro på at det vil kunne være bra for deg å snakke med noen om situasjonen din. For det er vondt, vanskelig og tøft å "miste seg selv". Håper du har en god fastlege du kan snakke med, ellers finnes det familieteam og lavterskeltilbud i psykisk helse i mange kommuner.

Anonymkode: 5e857...92a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

Jeg tenker du og din mann bør prate åpent om dette. Jeg tror dere lett kan gå i fellen ved å ikke verdsette hverandre og gå å vente på at den andre gir anerkjennelse. Da kan det ofte føre til en nedadgående spiral. 

Et par jeg kjenner hadde det som dere. Det viste seg at den som var syk ønsket anerkjennelse fra partneren for det den gjorde i hjemmet. Den som ikke var syk ønsket det samme. Det var mye ekstra arbeid på den som ikke var syk med en forventning om at den bare skulle fikse all logistikk. husarbeid og 100% jobb fordi "du er jo frisk!". Og når denne ble møtt med en slik holdning klarte den ikke å anerkjenne det den syke gjorde. Og så var de misfornøyde med hverandre og hadde det ikke bra i forholdet. Når de fikk pratet om dette; at det å ha en partner som er syk går ut over begge og gjør at de begge ble slitne, men at de begge gjorde sin del av arbeidet i kjærlighet til den andre, så løste dette seg. Nå er de flinke til å eksplisitt verdsette og anerkjenne hverandre. 

Anonymkode: a7a75...179

Vi har prøvd parterapi, men han vil ikke mer for der ble det satt søkelys og stilt krav til også ham. Han vil gjøre som han selv vil, har aldri sett andres behov. 

Er nok slik her og, bare at her forventes det at jeg skal fikse alt, for "du er jo bare hjemme" og han "er sliten etter jobb". Han skal slippe det meste fordi han har jo vært på jobb, eller han må opp på jobb osv. Selv om jeg alltid har tatt alt med barna på natt, også når jeg var oppe på jobb hver dag. 

Merker godt at det har blitt mye mer på meg etter jeg sluttet å jobbe, de (få) tingene han gjorde har han stoppet å gjøre, for nå forventes det at jeg tar det. All logistikk, administrasjon, oppfølging av barn er også mitt. Og ikke noe blir verdsatt, men om noe blir glemt eller gjort på en måte han ikke liker får jeg høre det. 

Jeg har aldri tid eller ork til å ta vare på meg selv, "jobben" min nå er jo egentlig det, mens han gjør masse for seg selv når han ikke er på jobb, for da har jo han "fri" og skal slappe av, trene eller gjøre noe gøy. Dama jeg bare ta alt de kveldene, for jeg har jo "bare vært hjemme". Tror ikke han hverken ser eller tenker over alt jeg gjør i huset og med barn osv i løpet av en dag, det blir jo bare gjort, av meg. Han ser det når det ikke er gjort da.... 

Anonymkode: e12a3...93f

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (18 timer siden):

Dette er noe jeg tar med meg til senere når jeg kanskje blir i bedre form. Akkurat nå har jeg ikke energi til mer enn det jeg må her hjemme. Så er neste "trinn" å ta vare på meg selv mer og gjøre mer ting for meg. Etter det kan jeg se utover og prøve meg på noe sånt "meningsfylt". Jeg drømmer jo om å kunne jobbe litt igjen om noen år. 

Anonymkode: e12a3...93f

Forsøk å se at det kommer en tid du også kan fylle det, selv om ikke akkurat nå. 
 

Det kan virke som følelsen av å ikke bli verdsatt henger litt sammen med manglende kontakt i ekteskap? Tenåringer er kronisk utakknemlige og distre, glimter heller til i ny og ne. Men det takler man fint når en får støtte og fellesskap hos partner. 
 

Kan være du har godt av å komme deg litt ut i sosiale arenaer, det trenger ikke være voldsomt, holder med en kaffe med en venn, nabo eller tante/bestemor. Bare det å gjøre noe annet enn å være en funksjon hjemme, tror jeg kan gjøre deg godt. 

Anonymkode: cbb37...42e

[Anonym bruker]

Ja, jeg føler meg verdsatt. 

Anonymkode: b6850...173