Frykt for livet

[Anonym bruker]

Jeg må ærlig innrømme at jeg har fått en stor frykt for livet. Er redd og bekymret for alt. 
 

Redd for å miste foreldre og bli helt alene uten dem. Redd for at barnet mitt er begynt å øvelsekjøre. Redd for at det ikke kommer til å gå bra med skole/jobb til barnet mitt. Redd når der skal forlate hjemmet her. Redd for kontakten videre. Redd for om jeg har gjort en grei jobb som foreldre. Redd for økonomien min. Redd for å bli alene resten av livet. Redd for døden. Redd for sykdom. Redd for hvordan livet blir videre. Kommer neste ikke på en ting jeg ikke er redd for. Og dette er blitt veldig forsterket de siste årene. 
 

Har dere der sånn? Normalt? 

Anonymkode: 5ffa6...df6

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (41 minutter siden):

Jeg må ærlig innrømme at jeg har fått en stor frykt for livet. Er redd og bekymret for alt. 
 

Redd for å miste foreldre og bli helt alene uten dem. Redd for at barnet mitt er begynt å øvelsekjøre. Redd for at det ikke kommer til å gå bra med skole/jobb til barnet mitt. Redd når der skal forlate hjemmet her. Redd for kontakten videre. Redd for om jeg har gjort en grei jobb som foreldre. Redd for økonomien min. Redd for å bli alene resten av livet. Redd for døden. Redd for sykdom. Redd for hvordan livet blir videre. Kommer neste ikke på en ting jeg ikke er redd for. Og dette er blitt veldig forsterket de siste årene. 
 

Har dere der sånn? Normalt? 

Anonymkode: 5ffa6...df6

Nei. Og nei. Du har et stort problem... 

Anonymkode: fc63b...e30

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 timer siden):

Jeg må ærlig innrømme at jeg har fått en stor frykt for livet. Er redd og bekymret for alt. 
 

Redd for å miste foreldre og bli helt alene uten dem. Redd for at barnet mitt er begynt å øvelsekjøre. Redd for at det ikke kommer til å gå bra med skole/jobb til barnet mitt. Redd når der skal forlate hjemmet her. Redd for kontakten videre. Redd for om jeg har gjort en grei jobb som foreldre. Redd for økonomien min. Redd for å bli alene resten av livet. Redd for døden. Redd for sykdom. Redd for hvordan livet blir videre. Kommer neste ikke på en ting jeg ikke er redd for. Og dette er blitt veldig forsterket de siste årene. 
 

Har dere der sånn? Normalt? 

Anonymkode: 5ffa6...df6

Jeg er hvertfall helt lik som deg. Men vil likevel tro at fleste ikke opplever dette så sterkt som vi gjør.

Anonymkode: 05e30...ba0

[Anonym bruker]

Jeg har definitivt blitt mer nervøs med alderen. Merker spesielt rundt det å kjøre bil, som er irrasjonelt. Jeg har vært yrkessjåfør, kjørt skadefritt siden jeg tok lappen for 24 år siden. Allikevel misliker jeg sterkt bare en liten tur ned til sentrum, hvor du må holde kontroll på de forbanna elsparkesyklistene som ikke har lært seg en eneste trafikkregel. 
 

Redd for langt mer enn før, må stadig minne meg selv på: Hva er det verste som kan skje, dra litt i bremsen når hjernen min spinner på alle mulige scenario. Det rare er at når noe kritisk skjer, da er jeg helt rolig. 

Anonymkode: dfe74...98b

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke det er helt uvanlig å få mer angst i forbindelse med overgangsalderen, så kan det være det? Det kan jo være greit å ta det opp med legen neste gang du er der, for det er jo ikke noe kjekt å gå rundt å føle det slik du gjør nå.

Anonymkode: 634c2...77f

[ReneRene]

Du bekymrer deg absolutt i overkant mye. Folk kan dø overraskende, barn kan bryte kontakt med foreldre og du kan også bli syk. Alt dette vet du, men det er helt meningsløst å gå rundt og være redd.  Så det ligger nok noe annet under, og så henger du det på alle knagger du finner mer "rasjonelle." Det trenger ikke ligge noe alvorlig under, det kan sikkert være overgangsalder.. Men det er tydelivis endringer i livet ditt med unger som snart flytter hjemmefra, så det virker som om hovedbekymringen handler om redsel for å bli forlatt. Det gjør sikkert ingenting om du snakker med psykolog hvis det vedvarer. 

 

[Anonym bruker]

Takk for svar. Jeg vet jeg er i overgangsalder og at barnet forlater redet på sikt og foreldre forsvinner. Ingen vet hva livet bringer når, men den frykten jeg har fått for å miste og være alene er ikke noen god følelse. 

Anonymkode: 5ffa6...df6

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (23 timer siden):

Jeg må ærlig innrømme at jeg har fått en stor frykt for livet. Er redd og bekymret for alt. 
 

Redd for å miste foreldre og bli helt alene uten dem. Redd for at barnet mitt er begynt å øvelsekjøre. Redd for at det ikke kommer til å gå bra med skole/jobb til barnet mitt. Redd når der skal forlate hjemmet her. Redd for kontakten videre. Redd for om jeg har gjort en grei jobb som foreldre. Redd for økonomien min. Redd for å bli alene resten av livet. Redd for døden. Redd for sykdom. Redd for hvordan livet blir videre. Kommer neste ikke på en ting jeg ikke er redd for. Og dette er blitt veldig forsterket de siste årene. 
 

Har dere der sånn? Normalt? 

Anonymkode: 5ffa6...df6

40 års krise? En sorg over at småbarnsperioden er over ? 

Anonymkode: 66cc6...830

[Anonym bruker]

Her er det snakk om masse irrasjonell frykt. Kanskje du bør finne noen å prate med om dette? Jeg mener alle kommuner skal ha en psykiatrisk sykepleier, du kan jo spørre fastlegen din om det går an å få en avtale med denne? Det er neppe bra for deg å gå rundt med all denne frykten. 

Anonymkode: 788ec...f99

[Anonym bruker]

Her er det nok en kombinasjon av overgangsalder, 40 års krise, småbarnsperiode er over. Ja, livet. Akkurat nå klarer jeg ikke forholde meg til det. Det er bare skremmende. 

Anonymkode: 5ffa6...df6

[Anonym bruker]

Jeg tror du bare må akseptere at livet går i faser, også må vi selv finne mening i de forskjellige fasene.

Nå som barna flytter ut er det på tide å fylle tiden med nye ting, nye interesser.

Jeg personlig meldte meg på kurs og begynte brodere bunad. Samtidig som jrh fikk hund og begynte gå turer. Fikk en omplasseringshund på 10 mnd, litt tilfeldig da noen jeg kjenner til ble skilt og ingen av dem ville ha hunden alene.

Plutselig er all den fritiden jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre med da de to eldste flyttet ut fylt med nye ting.

Ikke tillat deg å sette deg ned å kjenne etter så veldig. Dette er livet ditt, lev det.

Anonymkode: 296b3...faf

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

Jeg tror du bare må akseptere at livet går i faser, også må vi selv finne mening i de forskjellige fasene.

Nå som barna flytter ut er det på tide å fylle tiden med nye ting, nye interesser.

Jeg personlig meldte meg på kurs og begynte brodere bunad. Samtidig som jrh fikk hund og begynte gå turer. Fikk en omplasseringshund på 10 mnd, litt tilfeldig da noen jeg kjenner til ble skilt og ingen av dem ville ha hunden alene.

Plutselig er all den fritiden jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre med da de to eldste flyttet ut fylt med nye ting.

Ikke tillat deg å sette deg ned å kjenne etter så veldig. Dette er livet ditt, lev det.

Anonymkode: 296b3...faf

Takk for fint og godt svar! 

Anonymkode: 5ffa6...df6

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 4.6.2024 den 0.15):

Jeg må ærlig innrømme at jeg har fått en stor frykt for livet. Er redd og bekymret for alt. 
 

Redd for å miste foreldre og bli helt alene uten dem. Redd for at barnet mitt er begynt å øvelsekjøre. Redd for at det ikke kommer til å gå bra med skole/jobb til barnet mitt. Redd når der skal forlate hjemmet her. Redd for kontakten videre. Redd for om jeg har gjort en grei jobb som foreldre. Redd for økonomien min. Redd for å bli alene resten av livet. Redd for døden. Redd for sykdom. Redd for hvordan livet blir videre. Kommer neste ikke på en ting jeg ikke er redd for. Og dette er blitt veldig forsterket de siste årene. 
 

Har dere der sånn? Normalt? 

Anonymkode: 5ffa6...df6

Det høres slitsomt ut å være redd for så mye. Hindrer eller påvirker det deg i hverdagen? 

Jeg er også redd for en del, men jeg gjør det likevel, og slik blir det jeg er redd for gradvis mindre skummelt. 

Anonymkode: 9fee0...8fa

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 4.6.2024 den 8.32):

Jeg har definitivt blitt mer nervøs med alderen. Merker spesielt rundt det å kjøre bil, som er irrasjonelt. Jeg har vært yrkessjåfør, kjørt skadefritt siden jeg tok lappen for 24 år siden. Allikevel misliker jeg sterkt bare en liten tur ned til sentrum, hvor du må holde kontroll på de forbanna elsparkesyklistene som ikke har lært seg en eneste trafikkregel. 
 

Redd for langt mer enn før, må stadig minne meg selv på: Hva er det verste som kan skje, dra litt i bremsen når hjernen min spinner på alle mulige scenario. Det rare er at når noe kritisk skjer, da er jeg helt rolig. 

Anonymkode: dfe74...98b

Slik er jeg også. Tror det skyldes oppveksten min. Er god til å beholde roen og hjelpe andre som opplever kriser, kan være svært observant. og har en utrolig rask reaksjonsevne når noe skjer (hvis jeg feks ser noen falle).

Men liker å være i forkant og ha sikret meg mot uventede hendelser som kan oppstå i eget liv (Har sjekkliste før reiser og ekstra vekkerklokke på. Har alltid lader, pass, førerkort, plaster, liten saks, penn, papir, våtservietter, patacet osv i veska). 

Anonymkode: 9fee0...8fa