Skilsmissebarn og forhold til foreldre

[Anonym bruker]

Noen her som er skilsmissebarn eller blitt skilt selv som har noen synspunkt? 

Etter skilsmissen er det mange foreldre som fortsetter å samarbeide fint. Selv om det er ulikhet i grenser og hvordan foreldrene håndtere situasjoner er det gjerne innenfor det de fleste kan akseptere. Så er det noen samværforeldre som går over i vennerollen. Det er lite grenser her. Barnet kan spille så lenge det vil, spise det det vil, eventuelle lekser og andre forpliktelser ignoreres og man gjør bare gøye ting sammen. Så er det opp til den andre forelderen å justere inn etterpå. Har barnet gjort noe galt overlater de til den andre foreldrene å håndtere dette når barnet leveres tilbake.

Den ene forelderen blir da den som må stå i stormen, være oppdrageren, ta kampene og trekke opp grensene, mens den andre bare kan være kul og grei. Noen som har opplevd at barnet etter hvert forstår at det hos hovedforelderen må være slik eller blir samværforelderen alltid den kule og snille i barnets øyne, mens hovedforelderen oppleves som kjipere?

Anonymkode: abe83...d04

[Anonym bruker]

Jeg hadde streng mamma og kompispappa. Pappa har lite til ingen kontakt med barna og barnebarna sine i dag. Mamma snakker vi med ofte 

Anonymkode: ea08e...fc5

[ReneRene]

Tipper samværsforelderen blir den kule greie, ja. Da antar jeg det ut fra hvordan flere barn har snakket og og fortalt hvordan de opplever å være i samme situasjon. De minnene vil de ta med seg.

Så er det den andre som er kjipere, men som gir helt nødvendig trygghet, og selv om de også vil ha med seg mindre morsomme minner fra hverdagen hos den forelderen, så er det ikke vanligvis sånn at barn syns den ene forelderen er best. Barn setter pris på begge foreldrene, og det gjelder nok uavhengig av hvor gamle de blir. Det de vil slippe er negativt snakk om den andre. Selv om de nok vil forstå etterhvert som de blir mer voksne at grenser er viktig, så er de fremdeles lojale mot begge og har med seg minner fra begge hjem.

Endret 27. mai 2024 av ReneRene

[Anonym bruker]

Den kule er kul helt til de forstår at grenser også er kjærlighet 

Anonymkode: 6e235...a66

[oslofrk]

Jeg har aldri hørt om en mamma som bare er kul og kompis og en pappa som må sette grenser og «rydde opp»…

[ReneRene]

oslofrk skrev (53 minutter siden):

Jeg har aldri hørt om en mamma som bare er kul og kompis og en pappa som må sette grenser og «rydde opp»…

Det ER barn som både vokser opp og blir eller flytter til far etter brudd. Fedre KAN faktisk både sette grenser OG rydde opp altså. Vet du ikke om ett tilfelle?

 

[Anonym bruker]

Har heller aldri sett «kul» mamma og pappa som følger opp, setter grenser og rydder opp i konflikter osv ..

Anonymkode: 1b516...7d4

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 27.5.2024 den 20.04):

Noen her som er skilsmissebarn eller blitt skilt selv som har noen synspunkt? 

Etter skilsmissen er det mange foreldre som fortsetter å samarbeide fint. Selv om det er ulikhet i grenser og hvordan foreldrene håndtere situasjoner er det gjerne innenfor det de fleste kan akseptere. Så er det noen samværforeldre som går over i vennerollen. Det er lite grenser her. Barnet kan spille så lenge det vil, spise det det vil, eventuelle lekser og andre forpliktelser ignoreres og man gjør bare gøye ting sammen. Så er det opp til den andre forelderen å justere inn etterpå. Har barnet gjort noe galt overlater de til den andre foreldrene å håndtere dette når barnet leveres tilbake.

Den ene forelderen blir da den som må stå i stormen, være oppdrageren, ta kampene og trekke opp grensene, mens den andre bare kan være kul og grei. Noen som har opplevd at barnet etter hvert forstår at det hos hovedforelderen må være slik eller blir samværforelderen alltid den kule og snille i barnets øyne, mens hovedforelderen oppleves som kjipere?

Anonymkode: abe83...d04

Har ingen erfaring, men lurer på deg samme. Har stått i stormen så lenge med barnet at jeg hat gitt opp og bare venter at hen flytter ut .. vet heller ikke om sinnet på far som har bidratt til dette blir noen gang borte .. 

Anonymkode: 1b516...7d4

[oslofrk]

ReneRene skrev (26 minutter siden):

Det ER barn som både vokser opp og blir eller flytter til far etter brudd. Fedre KAN faktisk både sette grenser OG rydde opp altså. Vet du ikke om ett tilfelle?

 

Det er det sikkert, men nei - jeg vet ikke om et eneste tilfelle. Jeg har tidligere jobbet mange år i skolen og omgås mange barn…

[Anonym bruker]

Jeg har skilsmissebarn. Eller rettere sagt, han selv har aldri opplevd oss som kjærester, bruddet kom da sønnen var 7 uker gammel. 

Jeg har hatt mange år med å være den som rydder opp etter manglende rutiner og grensesetting hos far. Samtidig har jeg vært den som har tørket alle tårene og trøstet når far har sviktet eller såret. Det har vært mange kameler å svelge og mye sinne mot far fra sønnen. 

Men jeg har aldri gitt opp. Jeg har søkt hjelp fra alle som kan hjelpe, både venner, familie og ulike instanser. Jeg har forsøkt å "oppdra" far med tips og råd, noe han etter hvert responderte bedre på (når jeg lærte hvordan jeg skulle snakke med ham). 

Nå er sønnen snart 11 år og flyttet til pappaen sin i jula 2023. Det skjedde etter nøye vurdering og tett samarbeid mellom far, stemor, halv/stesøken, sønnen og meg. Og det har vært SÅ bra for både sønnen. Han har blomstret og utviklet seg enormt på 5 mnd. 

Jeg har aldri vært stor fan av at pappaen var "kul helgepappa", men nå som jeg er samværsforelder selv, ser jeg jo hvor lett det er å være en "ja-mamma" når vi først er sammen. 

Anonymkode: 8d214...66c

[ReneRene]

Anonym bruker skrev (25 minutter siden):

Jeg har skilsmissebarn. Eller rettere sagt, han selv har aldri opplevd oss som kjærester, bruddet kom da sønnen var 7 uker gammel. 

Jeg har hatt mange år med å være den som rydder opp etter manglende rutiner og grensesetting hos far. Samtidig har jeg vært den som har tørket alle tårene og trøstet når far har sviktet eller såret. Det har vært mange kameler å svelge og mye sinne mot far fra sønnen. 

Men jeg har aldri gitt opp. Jeg har søkt hjelp fra alle som kan hjelpe, både venner, familie og ulike instanser. Jeg har forsøkt å "oppdra" far med tips og råd, noe han etter hvert responderte bedre på (når jeg lærte hvordan jeg skulle snakke med ham). 

Nå er sønnen snart 11 år og flyttet til pappaen sin i jula 2023. Det skjedde etter nøye vurdering og tett samarbeid mellom far, stemor, halv/stesøken, sønnen og meg. Og det har vært SÅ bra for både sønnen. Han har blomstret og utviklet seg enormt på 5 mnd. 

Jeg har aldri vært stor fan av at pappaen var "kul helgepappa", men nå som jeg er samværsforelder selv, ser jeg jo hvor lett det er å være en "ja-mamma" når vi først er sammen. 

Anonymkode: 8d214...66c

Jeg tror at det nødvendigvis må bli sånn. Den ( tross alt korte) samværene pr gang skal jo helst brukes til hyggelige ting. Man blir nødt til å prioritere mellom det alle syns er normalt og nødvendig, til å velge det viktigste : å ha en positiv atmosfære ved å være sammen og også ha samtaler så en følger med på hva som skjer i ungenes hode og hva de opplever ellers, eller bare være..tilstede.

For det er ikke sånn at det aldri er grenser og at en aldri er "streng" osv, men det er ikke hyggelig eller fruktbart å bruke for mye tid på. 

Barna får uansett med seg verdier fra begge plasser selv om jobben og baksiden "rammer" den ene mer.  Men nå får en jo ganske mye positivt også, som å tross alt ha omtrent alle hverdager sammen.

Endret 29. mai 2024 av ReneRene