Hvordan møte en som er deprimert?

[Anonym bruker]

Min voksne datter er dypt deprimert, men er så lei av dårlige erfaringer med psykologer at hun ikke orker mer ‘hjelp’. Hun er i full jobb, har kjæreste og et sosialt liv, men ser ingen glede i hverdagen og tenker at livet bare er noe hun må holde ut. Hun mener at hun mislykkes med alt og at alle andre klarer seg bedre enn henne. 
 

Jeg har ingen erfaring med psykiske utfordringer og en del av meg har lyst til å be henne dra hodet ut av egen navle og se hvor privilegert hun er med god utdannelse, god jobb, snill kjæreste og god økonomi osv. Mens fornuften i meg skjønner jo at det er sykdom som snakker og at hun faktisk tror på det hun sier og ikke klarer å ta seg sammen. 
 

Så mitt spørsmål til dere som kan noe om dette, enten ved selv å slite psykisk eller er utdannet innen helse, på hvilken måte bør jeg møte henne når hun ramser opp alle ting hun mener at hun har feilet på? Hun tar enhver normale motgang i livet som et bevis på at hun har rett i at alt går mot henne. 

Anonymkode: d0e67...095

[Anonym bruker]

En som står i full jobb med kjæreste og et sosialt liv, er nok ikke alvorlig deprimert. Legg på at det er psykologene (i flertall) som ikke er bra nok, så tenker jeg at det er mer navlebeskuende enn depresjon her. Beklager, tror jeg hadde sagt at jeg orker ikke høre om bare det som er kjipt. Trekk frem noe fint også. 

Anonymkode: acfea...721

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (42 minutter siden):

En som står i full jobb med kjæreste og et sosialt liv, er nok ikke alvorlig deprimert. Legg på at det er psykologene (i flertall) som ikke er bra nok, så tenker jeg at det er mer navlebeskuende enn depresjon her. Beklager, tror jeg hadde sagt at jeg orker ikke høre om bare det som er kjipt. Trekk frem noe fint også. 

Anonymkode: acfea...721

Jeg skrev dypt, ikke alvorlig. Jeg har ikke fagtermen inne, men at hun er deprimert er det ingen tvil om. Hun forteller absolutt om fine ting også, men kjenner sjelden eller aldri på glede over livet. 
 

Så jeg hadde satt pris på at man forholder seg til det jeg skrev i hi og kommer med andre råd enn at man ikke orker å høre. 
 

hi

Anonymkode: d0e67...095

[Anonym bruker]

Beklager å si det, men jeg tenker at dette er en person som har innsett at alle drømmene man hadde som ung, og forestillingen om lykken man skulle få i livet, ikke kommer til å komme. Det høres ut som en person som kjeder seg og ikke en deprimert person. Om det skulle være depresjon, er det nok ikke så alvorlig, da hadde ikke vedkommende klart å fungere i den grad. 

Anonymkode: 85b43...295

[ReneRene]

Hun kan være i full jobb selv om hun er deprimert, men det skal litt til hvis det er alvorlig depresjon. Er hun medisinert?  Hun bør ha fått antidepressiva hvis det har pågått over tid, og det ser ut til at det har det siden hun har gått lei flere psykologer. Hvis de hun tar ikke hjelper, så må hun prøve et annet merke. Hun følges vel opp av lege? 

Du trenger ikke si noe når hun ramser opp alt hun er misfornøyd med, for du skal ihvertfall ikke gå inn i rolle som psykolog hvis du vil hjelpe. 

[Anonym bruker]

Jeg har dypt/alvorlig depresjon og syns det høres mer ut som lett depresjon eller bare dramaqueen som liker litt ekstra oppmerksomhet. 

Jeg (og mange andre jeg kjenner) med dyp depresjon lasser ikke problemene våre over på andre, det siste vi vil er å være til "mere bry". For de fleste føler seg til bry allerede. 

Og når hun klarer å stå i full jobb, ha kjæreste òg være veldig sosial, sitter ikke depresjonen så dypt, altså. 

Anonymkode: 25493...ab4

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Jeg har dypt/alvorlig depresjon og syns det høres mer ut som lett depresjon eller bare dramaqueen som liker litt ekstra oppmerksomhet. 

Jeg (og mange andre jeg kjenner) med dyp depresjon lasser ikke problemene våre over på andre, det siste vi vil er å være til "mere bry". For de fleste føler seg til bry allerede. 

Og når hun klarer å stå i full jobb, ha kjæreste òg være veldig sosial, sitter ikke depresjonen så dypt, altså. 

Anonymkode: 25493...ab4

Vil legge til et spørsmål; hva har vært feil med alle psykologer? Når det er noen feil med "alle" behandlere, er det gjerne fordi pasienten ikke får gehør for det de mener feiler dem. 

Anonymkode: 25493...ab4

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

En som står i full jobb med kjæreste og et sosialt liv, er nok ikke alvorlig deprimert. Legg på at det er psykologene (i flertall) som ikke er bra nok, så tenker jeg at det er mer navlebeskuende enn depresjon her. Beklager, tror jeg hadde sagt at jeg orker ikke høre om bare det som er kjipt. Trekk frem noe fint også. 

Anonymkode: acfea...721

Hva faen??

Anonymkode: a3f7f...7f6

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Jeg skrev dypt, ikke alvorlig. Jeg har ikke fagtermen inne, men at hun er deprimert er det ingen tvil om. Hun forteller absolutt om fine ting også, men kjenner sjelden eller aldri på glede over livet. 
 

Så jeg hadde satt pris på at man forholder seg til det jeg skrev i hi og kommer med andre råd enn at man ikke orker å høre. 
 

hi1

Anonymkode: d0e67...095

Har hun sjekket opp blodprøver? Prøv b12 injeksjoner hos legen, kanskje det kan hjelpe. Hjalp meg.   Går hun på p piller? Disse kan man bli veldig deprimert av. Andre medisiner? Jeg blir dypt deprimert rundt eggløsning og mens. 

Anonymkode: a3f7f...7f6

[Anonym bruker]

Takk for svar. Jeg må si at jeg blir litt lettet over å lese svarene deres, jeg har muligens svartmalt dette litt for mye. 
 

At hun sliter er det ingen tvil om, men hun er ikke medisinert og hun fungerer rimelig bra i hverdagen. Det er ikke slik at hun øser ut om sine problemer, det kommer frem en sjelden gang når vi har tid til dypere samtaler. Da kan hun dele det jeg beskrev i hi, at hun føler seg mislykket og sjelden/aldri kjenner på glede eller forventning osv. Livet er tungt og hun er sliten. Hun bærer en maske i hverdagen.  
 

Når det gjelder bytte av psykolog så har det hatt naturlige forklaringer som flytting og at psykolog har skiftet jobb. Hun har ikke drevet å shoppet behandlere, men hun har kun hatt god kjemi med én, og han sluttet midt i behandlingsløpet. 
 

Det jeg leser fra svarene deres er at jeg kan fortsette som nå, men å være en blanding av forståelsesfull og å realitetsorientere henne ved å påpeke at livet hennes slett ikke er så ille. Hun har sjekket alt fysisk, og alle verdier er fine.
 

Tar gjerne mot flere synspunkt

hi 

Anonymkode: d0e67...095

[Anonym bruker]

Jeg tenker også at dette ikke handler om dyp eller alvorlig depresjon. Hun er i jobb, har kjæreste, er sosial og er ikke medisinert eller i behandling. Men så god fungering i hverdagen vil hun neppe bli diagnostisert med alvorlig depresjon. 
 

Det virker som hun trenger hjelp til å takle helt et helt normalt liv med normale opp- og nedturer. Det kan hun finne ved feks et lavterskeltilbud i kommunen, hos fastlege hvor hun kan prøve ut medisin, diverse selvhjelpsgrupper, digitale verktøy (se helsenorge.no for hjelpeverktøy for psykisk helse) osv. 

Når hun ramser opp alle tingene hun mener hun har feilet på så bør du oppfordre henne til å skaffe hjelp. For det er ikke nødvendigvis sykdom som «snakker». Du kan gjerne realitetsorientere henne framgår å bygge opp under hennes forestilling om at slt faktisk går imot henne. 

Anonymkode: f6330...df2

[ReneRene]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Takk for svar. Jeg må si at jeg blir litt lettet over å lese svarene deres, jeg har muligens svartmalt dette litt for mye. 
 

At hun sliter er det ingen tvil om, men hun er ikke medisinert og hun fungerer rimelig bra i hverdagen. Det er ikke slik at hun øser ut om sine problemer, det kommer frem en sjelden gang når vi har tid til dypere samtaler. Da kan hun dele det jeg beskrev i hi, at hun føler seg mislykket og sjelden/aldri kjenner på glede eller forventning osv. Livet er tungt og hun er sliten. Hun bærer en maske i hverdagen.  
 

Når det gjelder bytte av psykolog så har det hatt naturlige forklaringer som flytting og at psykolog har skiftet jobb. Hun har ikke drevet å shoppet behandlere, men hun har kun hatt god kjemi med én, og han sluttet midt i behandlingsløpet. 
 

Det jeg leser fra svarene deres er at jeg kan fortsette som nå, men å være en blanding av forståelsesfull og å realitetsorientere henne ved å påpeke at livet hennes slett ikke er så ille. Hun har sjekket alt fysisk, og alle verdier er fine.
 

Tar gjerne mot flere synspunkt

hi 

Anonymkode: d0e67...095

Hvordan ser ditt liv ut i forhold til hennes? 

Og så syns jeg det er en fryktelig dårlig ide å ville "realitetsorientere" mennesker som har det tungt. Hva vil du egentlig med det? Det er i det hele tatt en dårlig ide å ville gjøre det, også når folk ikke har det tungt, men bare vil fortelle om NOE som er vanskelig osv. Det er jo ikke sånn at de da blir lettet eller klokere og tenker " Ja, det er jo sant, jeg har det jo egentlig bra, eller, dette jeg syns er tungt nå er jo bare en overkommelig problem", og så laller de lykkeligere av gårde. Nei, det som oftest skjer er at de føler de ikke blir møtt med forståelse og/ eller respekt. I verste fall at de opplever å bli såkalt gaslightet ( sånn at de blir fortalt at det de føler eller erfarer egentlig ikke skjer/ at de tar feil.

Den eneste måten å virkelig hjelpe noen på, er å gi de mulighet til å løse ting selv. Ingen kan fikse ting for andre med mindre det handler om mer enkle/ vanlige praktiske problemer. Hun må selv finne ut hvordan å få det bedre, og den beste måten er å stille henne spørsmål. Hvis hun "klager" ( egentlig betror seg ) om noe som er vanskelig, så kan du fint si at du skjønner følelsene ( hvis du gjør det ), og så spørre hvilke muligheter hun har til å løse/ fikse det. Hva hun KAN gjøre.

Du mener at hun er priviligert med jobb, kjæreste og et sosialt liv, men jeg vedder på at når man "har alt" og likevel ikke ser meningen med tilværelsen, så må det oppleves minst like tungt som for de som ikke har disse "privilegene", og jeg antar også at det kan oppleves verre.

Endret 27. mai 2024 av ReneRene

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Jeg tenker også at dette ikke handler om dyp eller alvorlig depresjon. Hun er i jobb, har kjæreste, er sosial og er ikke medisinert eller i behandling. Men så god fungering i hverdagen vil hun neppe bli diagnostisert med alvorlig depresjon. 
 

Det virker som hun trenger hjelp til å takle helt et helt normalt liv med normale opp- og nedturer. Det kan hun finne ved feks et lavterskeltilbud i kommunen, hos fastlege hvor hun kan prøve ut medisin, diverse selvhjelpsgrupper, digitale verktøy (se helsenorge.no for hjelpeverktøy for psykisk helse) osv. 

Når hun ramser opp alle tingene hun mener hun har feilet på så bør du oppfordre henne til å skaffe hjelp. For det er ikke nødvendigvis sykdom som «snakker». Du kan gjerne realitetsorientere henne framgår å bygge opp under hennes forestilling om at slt faktisk går imot henne. 

Anonymkode: f6330...df2

Jeg har vært redd for å stille slike spørsmål i fare for å legge sten til byrde, men ser at iom at hun er såpass velfungerende så er det snakk om en ‘vanlig’ depresjon, om man kan si det slik. Det er lov å være lei seg, og det er lurt å søke hjelp, men da vurderer jeg det som at hun er sterk nok til å få ærlige tilbakemeldinger om sitt eget ansvar for sin psykiske helse. 
 

Håpet er at hun kommer over sin aversjon mot psykologer og kan finne en som kan hjelpe henne på veien. Pr nå er hun lei av å snakke siden hun ikke føler at hun kommer noen vei. 
 

hi

Anonymkode: d0e67...095

[ReneRene]

Anonym bruker skrev (4 minutter siden):

Jeg har vært redd for å stille slike spørsmål i fare for å legge sten til byrde, men ser at iom at hun er såpass velfungerende så er det snakk om en ‘vanlig’ depresjon, om man kan si det slik. Det er lov å være lei seg, og det er lurt å søke hjelp, men da vurderer jeg det som at hun er sterk nok til å få ærlige tilbakemeldinger om sitt eget ansvar for sin psykiske helse. 
 

Håpet er at hun kommer over sin aversjon mot psykologer og kan finne en som kan hjelpe henne på veien. Pr nå er hun lei av å snakke siden hun ikke føler at hun kommer noen vei. 
 

hi

Anonymkode: d0e67...095

Hvordan kan du legge sten til byrden av å stille spørsmål om hun ser hva som kunne løse noe av det hun står oppe i?

Ærlige tilbakemeldinger er helt okay det, når noen spør om noe. Å "realitetsorientere" når noen betror seg blir ofte møtt som jeg tidligere skrev, pluss at det også kan oppfattes belærende. Jeg lurer også på om ikke en del av problemet her muligens ligger hos deg og om du egentlig har hatt det, eller har det, vanskeligere enn henne, og at det er derfor du tenker at hun bør se hvor priviligert hun er, og bør få hodet ut av egen navle?

Men jeg skal ikke komme med flere innspill her. Håper det ordner seg for datteren din ihvertfall 🙂

 

 

[Anonym bruker]

Jeg tenker at vurderingen fra de andre her ikke nødvendigvis er korrekt. Jeg har vært alvorlig deprimert. Jeg var i full jobb, hadde ektefelle og barn, og jeg var sosial. Rett og slett fordi jeg stod i det. Det finnes flere med alvorlig depresjon som klarer å ta på masken, ta på smilet og gå ut og gjøre det sommer forventet av dem. Ikke alle setter seg inne og låser seg ute fra verden. Vi reagerer alle på forskjellige måter. Forskjellen er at selv om jeg hadde det andre vil kalle «et innholdsrikt liv», så så jeg det som et døst liv der ikke noe ga meg glede. Jeg gledet meg ikke over å være ute med venner, ha hyggelige kvelder med mannen, kvalitetstid med barna eller å være på jobb. Ikke noe av det ga meg noe. Men jeg gjorde det. Brukte også lang tid på å finne behandler som klarte å hjelpe. Rett og slett fordi jeg ikke var den typiske deprimerte. Jeg klarte meg jo som alle andre. Så møtte jeg rett behandler, fikk diagnoser alvorlig depresjon, ADHD og PTSD kompleks type. Jeg ble behandlet minst en gang i uken i nesten 3 år for å komme tilbake til «virkeligheten». Nå er det gått 3 år siden jeg ble ferdig behandlet, og jeg er på vei tilbake igjen. Er fortsatt i full jobb, men er skilt, og vært singel i en del år. I perioder innbiller jeg meg at om jeg bare hadde hatt en mann i livet, så hadde mange ting løst seg, men innerst inne vet jeg jo at det ikke stemmer. Jeg skilte meg jo fordi jeg oppdaget at mannen trakk meg lenger ned

Anonymkode: c46fa...928

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (59 minutter siden):

Jeg tenker at vurderingen fra de andre her ikke nødvendigvis er korrekt. Jeg har vært alvorlig deprimert. Jeg var i full jobb, hadde ektefelle og barn, og jeg var sosial. Rett og slett fordi jeg stod i det. Det finnes flere med alvorlig depresjon som klarer å ta på masken, ta på smilet og gå ut og gjøre det sommer forventet av dem. Ikke alle setter seg inne og låser seg ute fra verden. Vi reagerer alle på forskjellige måter. Forskjellen er at selv om jeg hadde det andre vil kalle «et innholdsrikt liv», så så jeg det som et døst liv der ikke noe ga meg glede. Jeg gledet meg ikke over å være ute med venner, ha hyggelige kvelder med mannen, kvalitetstid med barna eller å være på jobb. Ikke noe av det ga meg noe. Men jeg gjorde det. Brukte også lang tid på å finne behandler som klarte å hjelpe. Rett og slett fordi jeg ikke var den typiske deprimerte. Jeg klarte meg jo som alle andre. Så møtte jeg rett behandler, fikk diagnoser alvorlig depresjon, ADHD og PTSD kompleks type. Jeg ble behandlet minst en gang i uken i nesten 3 år for å komme tilbake til «virkeligheten». Nå er det gått 3 år siden jeg ble ferdig behandlet, og jeg er på vei tilbake igjen. Er fortsatt i full jobb, men er skilt, og vært singel i en del år. I perioder innbiller jeg meg at om jeg bare hadde hatt en mann i livet, så hadde mange ting løst seg, men innerst inne vet jeg jo at det ikke stemmer. Jeg skilte meg jo fordi jeg oppdaget at mannen trakk meg lenger ned

Anonymkode: c46fa...928

Tusen takk for at du deler. Dette var lærerikt og givende. Kan jeg spør hva som gjorde at du til slutt søkte/fikk hjelpen du trengte?

hi

Anonymkode: d0e67...095

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (10 minutter siden):

Tusen takk for at du deler. Dette var lærerikt og givende. Kan jeg spør hva som gjorde at du til slutt søkte/fikk hjelpen du trengte?

hi

Anonymkode: d0e67...095

Jeg har vært inn og ut av diverse hjelp i mange år. Men en dag ble jeg såpass voksen at jeg så at jeg ikke fungerte. Jeg måtte bestemme meg for å gjennomføre samme hva, ikke trekke meg, ikke gi opp fordi det ble vanskelig å ta den velbrukte masken av. Den ble jo sittende fast til slutt og jeg var aldri lenger den virkelige meg. Aldri sårbar, aldri lei meg, alltid med et smil. Hjelpsom, snill og humoristisk. Det ble så slitsomt og en ekstra belastning for meg. Men jeg måtte bestemme det selv. Det MÅTTE komme fra meg. Det tok 20 år. 

Anonymkode: c46fa...928

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 27.5.2024 den 12.26):

Jeg har vært inn og ut av diverse hjelp i mange år. Men en dag ble jeg såpass voksen at jeg så at jeg ikke fungerte. Jeg måtte bestemme meg for å gjennomføre samme hva, ikke trekke meg, ikke gi opp fordi det ble vanskelig å ta den velbrukte masken av. Den ble jo sittende fast til slutt og jeg var aldri lenger den virkelige meg. Aldri sårbar, aldri lei meg, alltid med et smil. Hjelpsom, snill og humoristisk. Det ble så slitsomt og en ekstra belastning for meg. Men jeg måtte bestemme det selv. Det MÅTTE komme fra meg. Det tok 20 år. 

Anonymkode: c46fa...928

Tusen takk for at du deler! 
 

Denne tråden har gjort meg klokere. Forumet på sitt beste ❤️

hi

Anonymkode: d0e67...095