Tøff hverdag?

[Anonym bruker]

Jeg har fire barn, alle med diverse diagnoser og utfordringer. Det er snakk om Tourettes syndrom, ADHD, autismespekteretforstyrrelser, angst,  skolevegring ol., og vi har også vært innom spiseforstyrrelser, depresjon og en runde med psykose. 

Tenker du automatisk at hverdagen min må være tøff og utfordrende basert på dette? At det er naturlig at jeg er sliten?

Anonymkode: a1ea2...b85

[Anonym bruker]

Ja tenker automatisk begge deler

Anonymkode: 53e61...754

[Anonym bruker]

Ja, det tenker jeg. Det er mye å skulle følge opp fire barn i utgangspunktet, så når det er så mye ‘ekstra’ så må det jo bli travelt om man ikke lar barna seile sin egen sjø. 

Anonymkode: 108d8...fd7

[Anonym bruker]

Ikke nødvendigvis nei. Er man veldig opphengt i hvor utfordrende det er blir man det kanskje ekstra mye og.  

Anonymkode: 3a949...2e4

[Anonym bruker]

Ja det tenker jeg. Samtidig kan man jo ha lav hb eller mangle noen vitaminer - så en blodprøve kan jo være på sin plass.

Anonymkode: 6f31a...5e4

[Anonym bruker]

Ja absolutt.

Anonymkode: 2b2ec...6fb

[Anonym bruker]

Ja, jeg tenker at du nok har slitsomme dager.

Men samtidig så er dette din hverdag, og du har ikke den luksusen det er å kjenne etter.

Dagene må struktureres så de fungerer så godt som mulig også må de bare gå.

Når man velger å få fire barn (jeg har det selv) så kan man ikke begynne se på hvor mye lettere naboen med bare to har det. Man må tilpasse seg sin egen hverdag. 

Regner med det er du som har skrevet her før, som har fått barn med en mann som har asbergers og ikke klarer ta ansvaret? Man vet at autismespekterforstyrrelser er arvelig og du har likevel fått så mange barn med han, da må du bare orke jobben som følger med.

Ikke misforstå meg, jeg skjønner at du har dager du ikke forstår hvordan du skal komme gjennom, og at du noen dager nesten har nok med å huske puste. Men ikke kjenn etter, gjør det du må, vær en god mor, og vit at plutselig er de voksne.

Du har vel barna ganske tett? Da er det I løpet av ditt kanskje 80 år lange liv 20 av dem som er de slitsomme barneårene, det går over.

Anonymkode: bac99...74a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Jeg har fire barn, alle med diverse diagnoser og utfordringer. Det er snakk om Tourettes syndrom, ADHD, autismespekteretforstyrrelser, angst,  skolevegring ol., og vi har også vært innom spiseforstyrrelser, depresjon og en runde med psykose. 

Tenker du automatisk at hverdagen min må være tøff og utfordrende basert på dette? At det er naturlig at jeg er sliten?

Anonymkode: a1ea2...b85

Ja, har selv flere barn med adhd, autismespekterdiagnoser, angst, depresjon, skolevegring og alvorlig matallergi og astma så skjønner hva du står i og tenker at det er uunngåelig at hverdagen er tøff og slitsom. 
 

Når det er på det tøffeste, tar jeg en dag av gangen, prøver å unngå å tenke for mye på at jeg skal klare morgendagen, kommende uke og måned. Jeg utsetter da alt som kan utsettes til i siste liten og gjør det helt nødvendige.
 

Prøv å gi deg selv noen pustepauser, om det så bare er noen minutter i ro på do når du egentlig er ferdig. Gjør også alt du kan for å få lagt deg tidlig, for meg er det før 22-22.30. Jeg merker stor forskjell på når jeg får tilstrekkelig søvn kontra for lite søvn. 
 

Hva er dine overlevelsestriks? Vil gjerne høre! 😊

Anonymkode: 54dc8...ab4

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Ja, jeg tenker at du nok har slitsomme dager.

Men samtidig så er dette din hverdag, og du har ikke den luksusen det er å kjenne etter.

Dagene må struktureres så de fungerer så godt som mulig også må de bare gå.

Når man velger å få fire barn (jeg har det selv) så kan man ikke begynne se på hvor mye lettere naboen med bare to har det. Man må tilpasse seg sin egen hverdag. 

Regner med det er du som har skrevet her før, som har fått barn med en mann som har asbergers og ikke klarer ta ansvaret? Man vet at autismespekterforstyrrelser er arvelig og du har likevel fått så mange barn med han, da må du bare orke jobben som følger med.

Ikke misforstå meg, jeg skjønner at du har dager du ikke forstår hvordan du skal komme gjennom, og at du noen dager nesten har nok med å huske puste. Men ikke kjenn etter, gjør det du må, vær en god mor, og vit at plutselig er de voksne.

Du har vel barna ganske tett? Da er det I løpet av ditt kanskje 80 år lange liv 20 av dem som er de slitsomme barneårene, det går over.

Anonymkode: bac99...74a

Nei, det er ikke meg. Ingen av oss hadde noen diagnoser da vi fikk barn, men har senere, etter at barna var utredet, funnet ut at vi begge har ADHD i hvert fall. 

Vi orker jo det vi må, men det er helt klart krevende innimellom. Eldste er teknisk sett voksen nå, men trenger fortsatt en del hjelp og støtte der jevnaldrende gjerne klarer mer selv.

HI

Anonymkode: a1ea2...b85

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Ja, har selv flere barn med adhd, autismespekterdiagnoser, angst, depresjon, skolevegring og alvorlig matallergi og astma så skjønner hva du står i og tenker at det er uunngåelig at hverdagen er tøff og slitsom. 
 

Når det er på det tøffeste, tar jeg en dag av gangen, prøver å unngå å tenke for mye på at jeg skal klare morgendagen, kommende uke og måned. Jeg utsetter da alt som kan utsettes til i siste liten og gjør det helt nødvendige.
 

Prøv å gi deg selv noen pustepauser, om det så bare er noen minutter i ro på do når du egentlig er ferdig. Gjør også alt du kan for å få lagt deg tidlig, for meg er det før 22-22.30. Jeg merker stor forskjell på når jeg får tilstrekkelig søvn kontra for lite søvn. 
 

Hva er dine overlevelsestriks? Vil gjerne høre! 😊

Anonymkode: 54dc8...ab4

Jeg må gå turer, alene og ute i naturen. Da roer alt seg og jeg får gått ut frustrasjon, sortert tanker og får ny energi. 

Ellers har vi innsett at vi ikke kan sammenligne oss med andre, og det hjelper faktisk mye. Vi har senket terskelen for forventningene til både oss selv og barna, eller ungdommene blir vel mer rett, og tilrettelegger deretter. Vi kan ikke ha travle helger, ha hytte osv. som mange andre, men rolige dager uten for mye planer og forpliktelser. Vi har hengt opp plan der middager er synlig for alle en uke fram i tid, og Snap-gruppe innad i familien der vi kan minne på ting, forberede osv., slik at vi i større grad unngår meltdowns. Og så bruker vi veldig mye humor, og tøyser med både diagnoser og oss selv. 

Hverdagen er nok generelt mer krevende enn gjennomsnittet, men det er jo vår normal, og vi har det mye fint sammen også, og er veldig sammensveiset og nær som familie. 

HI

Anonymkode: a1ea2...b85