Hvordan håndtere manglende kontakt med voksne barn?

[Anonym bruker]

En tenker jo ofte at forholdet en har til barna sine vil fortsette å være sterkt, varmt og kjærlig bestandig, men det er ikke alltid sånn.

Vi har bestandig hatt et nært og godt forhold. Vi er også en familie som har likt å være sammen. 
Livet vårt ble enda mer beriket da sønnen vår fant en utrolig skjønn jente.

For noen år siden ble svigerdatteren vår psykisk syk. Etter dette har kontakten blitt mindre og mindre. 
I dag ser vi hverandre nesten aldri.

Hun klarer å være sammen med familien sin og vennene sine, men ikke oss.

Jeg vet hun er glad i oss, og jeg vet at psykisk sykdom er grusom.

Sønnen vår elsker henne veldig veldig høyt, men våger ikke å reise på besøk hit alene fordi han er redd hun da skal selvskader seg eller velge å avslutte livet.

Hun får tett oppfølging av helsetjenester.

Problemet er at jeg synes det er så ekstremt vondt å ha «mistet» sønnen vår. Savnet er så ekstremt sårt.

Jeg har snakket med sønnen vår og han forsikrer oss at vi er verdens beste foreldre og at svigerdatteren vår synes vi er verdens snilleste svigerforeldre, men at situasjonen er tøff.

Jeg er livredd hun aldri blir frisk og at dette aldri vil bedre seg.

Mannen min mener vi kanskje bare skal komme på drop-in besøk til de sånn at vi får se han, men jeg føler kanskje det blir feil.

Noen som har gode råd?

Anonymkode: d652f...a2b

[ReneRene]

For det første så virker det som om dere har en fantastisk sønn, men det er ikke riktig at han skal leve på den måten han gjør. Det er helt riktig at psykisk sykdom er tøft, men de som er psykisk syke kan ikke holde andre fanget på den måten sønnen deres blir! 

Hun fungerer med venner og egen familie, men dere blir truende fordi hun ikke blir i fokus og fordi kjæresten er med "sine egne". Da vil hun mest sannsynlig ikke føle seg nok sett, og derfor holdes dere på avstand.

Det aner meg hvilke diagnose det er snakk om her, og også fordi sønnen deres faktisk er redd for at hun vil skade seg osv hvis han besøker dere. 

Alternativt så er det løgner og mye mer bak dette enn det sønnen din sier.

Mannen din har helt rett. Dere bør faktisk bare dra, for dette syns jeg virker både ekstremt bekymringsfullt og noe uhyggelig. Når dere kommer så vil dere med egne øyne og ører erfare hvordan sønnen deres egentlig har det. Og det har dere all rett til også.

[sug lut]

Han er en dott. Hun får bare ta livet av seg da. Hun kan ikke bestemme hvem han skal se.

[Anonym bruker]

altså når hun orker og være med venner og sin familie men ikke dere er jo veldig rart da

hun kan da ikke være så dårlig da som hun skal ha det til

Anonymkode: 0855c...e37

[the amazing spidermamma]

Jeg synes ikke dere bør dra på drop-in-besøk. Men det høres ut som om hun har familie der de bor, kan de passe på henne mens dere reiser og besøker sønnen? 

Hvis dere f.eks møtes på kafe eller går ut og spiser, kan hun jo komme hvis hun føler seg bra nok. 

Det må være en veldig tøff situasjon å være i for alle. 

[Anonym bruker]

sug lut skrev (1 time siden):

Han er en dott. Hun får bare ta livet av seg da. Hun kan ikke bestemme hvem han skal se.

Oi. Bare oi!

Anonymkode: 2d08d...792

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Oi. Bare oi!

Anonymkode: 2d08d...792

Hu har jo helt rett. At hun er så psykisk ute å kjøre skal jo ikke gå på bekostning av foreldrene hans 

Anonymkode: 550be...628

[ReneRene]

Anonym bruker skrev (9 minutter siden):

Hu har jo helt rett. At hun er så psykisk ute å kjøre skal jo ikke gå på bekostning av foreldrene hans 

Anonymkode: 550be...628

Nei, hun har ikke rett, og det var en svært hensynsløs kommentar til noen som har et alvorlig problem, det er en ting. Noe annet er at det er langt ned på minussiden mtp forståelse av psykiatri, og den var mildt sagt helt på kanten. Jeg ser ikke noe poeng i å kommenetere utbrudd visse kommer med her, men når du nedlater deg til å faktisk forsvare- da er det greit å si fra. Det skulle egentlig ikke vært mulig..

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

En tenker jo ofte at forholdet en har til barna sine vil fortsette å være sterkt, varmt og kjærlig bestandig, men det er ikke alltid sånn.

Vi har bestandig hatt et nært og godt forhold. Vi er også en familie som har likt å være sammen. 
Livet vårt ble enda mer beriket da sønnen vår fant en utrolig skjønn jente.

For noen år siden ble svigerdatteren vår psykisk syk. Etter dette har kontakten blitt mindre og mindre. 
I dag ser vi hverandre nesten aldri.

Hun klarer å være sammen med familien sin og vennene sine, men ikke oss.

Jeg vet hun er glad i oss, og jeg vet at psykisk sykdom er grusom.

Sønnen vår elsker henne veldig veldig høyt, men våger ikke å reise på besøk hit alene fordi han er redd hun da skal selvskader seg eller velge å avslutte livet.

Hun får tett oppfølging av helsetjenester.

Problemet er at jeg synes det er så ekstremt vondt å ha «mistet» sønnen vår. Savnet er så ekstremt sårt.

Jeg har snakket med sønnen vår og han forsikrer oss at vi er verdens beste foreldre og at svigerdatteren vår synes vi er verdens snilleste svigerforeldre, men at situasjonen er tøff.

Jeg er livredd hun aldri blir frisk og at dette aldri vil bedre seg.

Mannen min mener vi kanskje bare skal komme på drop-in besøk til de sånn at vi får se han, men jeg føler kanskje det blir feil.

Noen som har gode råd?

Anonymkode: d652f...a2b

Uff, dette er ikke bra - noen bør snakke med din sønn og kjæresten hans, hun må konsentrere seg om bedring og behandling og han må være på avstand i noen måneder, det du beskriver er ikke en bærekraftig situasjon for noen av dem ..
jeg ville ikke dratt på drop-in, men møtt han i lunsjpausen f eks, snakket oftere på FaceTime, sendt noe fra  morgenlevering.no osv for å opprettholde kommunikasjon (i håp om at han selv etter hvert tar opp kontakt med dere oftere)

Anonymkode: af7b1...f9a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (41 minutter siden):

Hu har jo helt rett. At hun er så psykisk ute å kjøre skal jo ikke gå på bekostning av foreldrene hans 

Anonymkode: 550be...628

Men det blir fort slik når man har psykisk sykdom i nære relasjoner. Alle blir påvirket i mer eller mindre grad. 

Anonymkode: 74e0f...29e

[Anonym bruker]

Å være pårørende til psykisk syke, som sønnen din er, er utrolig tøft.

Men han må sammen med sin kone finne en løsning på dette. Det at hun er syk kan ikke gjøre at han ikke får møte familien sin 

Reis til dit de bor, men ta inn på hotell istedenfor å overnatte hos dem. Planlegg det, så hun kan besøke familien sin mens sønnen din møter dere. Kanskje kan han ta en fridag fra jobb og være sammen med dere.

Han kan jo ikke passe på henne 24/7, så om dere er i byen er det mulig for dere å møtes.

Anonymkode: 5340c...0a5

[Anonym bruker]

Så bare jeg har forstått det rett, hun greier besøke venner og egen familie men er så psykisk syk at dersom han besøker dere så truer hun med å ta livet av seg? Han bør komme seg vekk derfra. 

Anonymkode: c2831...66c

[Anonym bruker]

ReneRene skrev (34 minutter siden):

Nei, hun har ikke rett, og det var en svært hensynsløs kommentar til noen som har et alvorlig problem, det er en ting. Noe annet er at det er langt ned på minussiden mtp forståelse av psykiatri, og den var mildt sagt helt på kanten. Jeg ser ikke noe poeng i å kommenetere utbrudd visse kommer med her, men når du nedlater deg til å faktisk forsvare- da er det greit å si fra. Det skulle egentlig ikke vært mulig..

Det er ikke på minussiden i forståelse av psykiatri. Behandlingsapparatet ville sagt det samme, bare med andre ord. 

Det er ikke uvanlig i psykiatrien at den syke holder pårørende som gissel med eksplisitt eller implisitt trussel om selvskading eller selvmord. Da får faktisk pårørende beskjed om at de ikke er ansvarig for den syke. At de ikke skal la være å gå ut av huset, ikke la være å ha kontakt med venner og familie. I noen tilfeller er partner utslitt og orker ikke leve slik lenger. Da kan det komme trusler som "om du går så tar jeg livet av meg". Det er få som mener at man da skal være tvunget til et evig samliv man ikke ønsker, selv om partner kommer med alvorlige trusler.

Det å gå på eggeskall og leve under så sterke trusler er faktisk psykisk mishandling selv om den syke ikke mener det slik. 

Anonymkode: fbad1...d17

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (12 minutter siden):

Det er ikke på minussiden i forståelse av psykiatri. Behandlingsapparatet ville sagt det samme, bare med andre ord. 

Det er ikke uvanlig i psykiatrien at den syke holder pårørende som gissel med eksplisitt eller implisitt trussel om selvskading eller selvmord. Da får faktisk pårørende beskjed om at de ikke er ansvarig for den syke. At de ikke skal la være å gå ut av huset, ikke la være å ha kontakt med venner og familie. I noen tilfeller er partner utslitt og orker ikke leve slik lenger. Da kan det komme trusler som "om du går så tar jeg livet av meg". Det er få som mener at man da skal være tvunget til et evig samliv man ikke ønsker, selv om partner kommer med alvorlige trusler.

Det å gå på eggeskall og leve under så sterke trusler er faktisk psykisk mishandling selv om den syke ikke mener det slik. 

Anonymkode: fbad1...d17

Støtter. 
 

det er ikke manglende kontakt med eget barn som er problemet her, men at barnet ditt er fanget i en svært uheldig situasjon.
 

Ta kontakt med helseforetak som hun får behandling i, og spør om hjelp til pårørende, det finns ulike lavterskel tilbud..du er en slags pårørende også hvis du sier at det gjelder svigerdatter, eller framtidig svigerdatter.  

Anonymkode: af7b1...f9a

[Anonym bruker]

ReneRene skrev (1 time siden):

Nei, hun har ikke rett, og det var en svært hensynsløs kommentar til noen som har et alvorlig problem, det er en ting. Noe annet er at det er langt ned på minussiden mtp forståelse av psykiatri, og den var mildt sagt helt på kanten. Jeg ser ikke noe poeng i å kommenetere utbrudd visse kommer med her, men når du nedlater deg til å faktisk forsvare- da er det greit å si fra. Det skulle egentlig ikke vært mulig..

Hvis du syns den kommentaren er hensynsløs, som ikke engang sies til den det gjelder, håper jeg aldri du eller noen som står deg nær trenger BET-behandling. 

Du måtte jo ikke svare om du synes det ikke er noe poeng, men du valgte det. Selvsagt. 

Anonymkode: 550be...628

[ReneRene]

Anonym bruker skrev (38 minutter siden):

Det er ikke på minussiden i forståelse av psykiatri. Behandlingsapparatet ville sagt det samme, bare med andre ord. 

Det er ikke uvanlig i psykiatrien at den syke holder pårørende som gissel med eksplisitt eller implisitt trussel om selvskading eller selvmord. Da får faktisk pårørende beskjed om at de ikke er ansvarig for den syke. At de ikke skal la være å gå ut av huset, ikke la være å ha kontakt med venner og familie. I noen tilfeller er partner utslitt og orker ikke leve slik lenger. Da kan det komme trusler som "om du går så tar jeg livet av meg". Det er få som mener at man da skal være tvunget til et evig samliv man ikke ønsker, selv om partner kommer med alvorlige trusler.

Det å gå på eggeskall og leve under så sterke trusler er faktisk psykisk mishandling selv om den syke ikke mener det slik. 

Anonymkode: fbad1...d17

Har du i det hele tatt lest det første svaret mitt? Akkurat som om måten man uttrykker seg på, og hvilke ord man bruker er uten betydning? Men jeg gidder ikke noen videre diskusjoner i denne tråden. ..

[Iiiiik]

Det å være nærmeste pårørende til en person som har det så vanskelig er veldig tøft. Det er viktig at han får hjelp til å se at han ikke hjelper henne ved å forholde seg til hennes krav og regler. I tillegg får han det jo vanskelig selv ved å isoleres fra sine nærmeste. Han bør oppfordres til å be om pårørendesamtale der hun går i behandling, slik at han forstår at hennes liv ikke avhenger av om han møter foreldrene sine eller ikke. 
 

Og - hvis noe så «lite» fører til at hun faktisk tar livet sitt, så ville hun nok funnet en annen grunn uansett. 

Endret 25. mai 2024 av Iiiiik

[Anonym bruker]

jeg skjønner ikke hvorfor det går greit at hun kan besøke alle andre borsett fra dere det gir jo ingen mening

Anonymkode: 0855c...e37

[Anonym bruker]

ReneRene skrev (6 timer siden):

Nei, hun har ikke rett, og det var en svært hensynsløs kommentar til noen som har et alvorlig problem, det er en ting. Noe annet er at det er langt ned på minussiden mtp forståelse av psykiatri, og den var mildt sagt helt på kanten. Jeg ser ikke noe poeng i å kommenetere utbrudd visse kommer med her, men når du nedlater deg til å faktisk forsvare- da er det greit å si fra. Det skulle egentlig ikke vært mulig..

Helt enig, det der var så nedrig at det knapt er verdt oppmerksomheten. 

Anonymkode: eedf8...f15

[Anonym bruker]

Men forholdet deres ER stekt og varmt fremdeles. Det er mange måter å være tilstede uten å være det fysisk samlet. 
 

Han trenger et støtteapparat rundt seg. Dere er en del av det, om det så er over telefonen for en stund, bare fortsett å holde kontakten. Han trenger den kontakten i livet, hvor noen bare sjekker inn for å høre hvordan han har det, ikke noe mer eller mindre. 
 

Da min datter var i samme tilstand, var det de rundt som ga rom og respekt for at vi kan ikke være tilstede som før, men allikevel holdt kontakt for å vise at «jeg er her når du er klar» som gjorde forskjellen. Evig takknemlig for at de som orker å bare være der uansett. Så fortsett med det, så skal du se at det en dag passerer. 

Anonymkode: eedf8...f15

[sug lut]

ReneRene skrev (17 timer siden):

Nei, hun har ikke rett, og det var en svært hensynsløs kommentar til noen som har et alvorlig problem, det er en ting. Noe annet er at det er langt ned på minussiden mtp forståelse av psykiatri, og den var mildt sagt helt på kanten. Jeg ser ikke noe poeng i å kommenetere utbrudd visse kommer med her, men når du nedlater deg til å faktisk forsvare- da er det greit å si fra. Det skulle egentlig ikke vært mulig..

Selvsagt har jeg rett. Igjen. Psykiatri- og selvmordskortet er skittent, og det er ingen selvfølge at det skal trumfe alle andre behov og alle andres behov i en familie selv om det gjorde det for deg, muligens.

[Anonym bruker]

sug lut skrev (12 minutter siden):

Selvsagt har jeg rett. Igjen. Psykiatri- og selvmordskortet er skittent, og det er ingen selvfølge at det skal trumfe alle andre behov og alle andres behov i en familie selv om det gjorde det for deg, muligens.

Nei, du har ikke rett. Folk som er suicidale driver ikke å «drar kortet» for å trumfe andres behov. Det er mørkt når det står på, de pårørende tar de valgene vel vitende at de skal leve med de valgene resten av livet uansett utfall. Det ville du også gjort hvis du gikk i de skoene, så ingen grunn til å tøffe seg.
 

Nå er psykiatrien så nedbemannet at de pårørende blir stående med det ansvaret, når en egentlig burde vært ivaretatt av profesjonelle. Det er nedrig å legge enda en stein på den byrden. 

Anonymkode: eedf8...f15

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Nei, du har ikke rett. Folk som er suicidale driver ikke å «drar kortet» for å trumfe andres behov. Det er mørkt når det står på, de pårørende tar de valgene vel vitende at de skal leve med de valgene resten av livet uansett utfall. Det ville du også gjort hvis du gikk i de skoene, så ingen grunn til å tøffe seg.
 

Nå er psykiatrien så nedbemannet at de pårørende blir stående med det ansvaret, når en egentlig burde vært ivaretatt av profesjonelle. Det er nedrig å legge enda en stein på den byrden. 

Anonymkode: eedf8...f15

Folk som virkelig ønsker å dø, de tar faktisk livet sitt. Min erfaring er at det gjerne skjer uten hverken drama eller trusler i forkant. De som truer med å ta livet sitt eller skade seg om partneren ikke gjør som de vil, derimot, det er en annen gruppe og et spill om makt og psykisk misbruk. Det kan godt hende at det er psykisk sykdom i bunnen her, men det sønnen til HI opplever er at han blir fratatt muligheten til å være med sin familie og å gjøre egne ting. Han kan være med henne til hennes familie og hennes venner, men om det er snakk om hans familie, så bruker hun sykdommen sin mot han og kommer med trusler, uttalte eller ikke, om ting hun vet at han ikke kan leve med resultatet av. Det er manipulering, maktmisbruk og psykisk mishandling. Det er ikke sikkert hun ser det slik, men det er det som er resultatet. Det er en kjempetøff situasjon for alle å være i. 

Anonymkode: b6230...f83

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Folk som virkelig ønsker å dø, de tar faktisk livet sitt. Min erfaring er at det gjerne skjer uten hverken drama eller trusler i forkant. De som truer med å ta livet sitt eller skade seg om partneren ikke gjør som de vil, derimot, det er en annen gruppe og et spill om makt og psykisk misbruk. Det kan godt hende at det er psykisk sykdom i bunnen her, men det sønnen til HI opplever er at han blir fratatt muligheten til å være med sin familie og å gjøre egne ting. Han kan være med henne til hennes familie og hennes venner, men om det er snakk om hans familie, så bruker hun sykdommen sin mot han og kommer med trusler, uttalte eller ikke, om ting hun vet at han ikke kan leve med resultatet av. Det er manipulering, maktmisbruk og psykisk mishandling. Det er ikke sikkert hun ser det slik, men det er det som er resultatet. Det er en kjempetøff situasjon for alle å være i. 

Anonymkode: b6230...f83

Hvor leser dere at hun truer med å ta selvmord eller skade seg hvis han møter sin familie? Han tør ikke la henne være alene, er det som står i HI. 

Anonymkode: eedf8...f15

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 25.5.2024 den 13.26):

En tenker jo ofte at forholdet en har til barna sine vil fortsette å være sterkt, varmt og kjærlig bestandig, men det er ikke alltid sånn.

Vi har bestandig hatt et nært og godt forhold. Vi er også en familie som har likt å være sammen. 
Livet vårt ble enda mer beriket da sønnen vår fant en utrolig skjønn jente.

For noen år siden ble svigerdatteren vår psykisk syk. Etter dette har kontakten blitt mindre og mindre. 
I dag ser vi hverandre nesten aldri.

Hun klarer å være sammen med familien sin og vennene sine, men ikke oss.

Jeg vet hun er glad i oss, og jeg vet at psykisk sykdom er grusom.

Sønnen vår elsker henne veldig veldig høyt, men våger ikke å reise på besøk hit alene fordi han er redd hun da skal selvskader seg eller velge å avslutte livet.

Hun får tett oppfølging av helsetjenester.

Problemet er at jeg synes det er så ekstremt vondt å ha «mistet» sønnen vår. Savnet er så ekstremt sårt.

Jeg har snakket med sønnen vår og han forsikrer oss at vi er verdens beste foreldre og at svigerdatteren vår synes vi er verdens snilleste svigerforeldre, men at situasjonen er tøff.

Jeg er livredd hun aldri blir frisk og at dette aldri vil bedre seg.

Mannen min mener vi kanskje bare skal komme på drop-in besøk til de sånn at vi får se han, men jeg føler kanskje det blir feil.

Noen som har gode råd?

Anonymkode: d652f...a2b

Jeg tenker hun utnytter ham. Foreldrene hennes må da kunne passe henne så han kan besøke dere? Dette er jo bare rart. Hun kontrollerer ham og han burde ikke akseptere at hun også ødelegger hans liv med dette.

Anonymkode: a2ca3...68b